Skolestart

[flopp]

Vår eldste datter begynner på skolen til høsten og jeg er så spent! Hvordan vil det egentlig gå med henne, hvordan vil hun takle å bli skilt fra vennene i barnehagen og utfordringen det er å skaffe seg nye? Er også spent på det faglige selv om det ikke er så stor del av skolen det første året; vil hun få med seg det som skjer, klarer hun å sitte stille...

Jeg har, som de fleste andre, et ganske "normalt" barn. Datteren min er veldig opptatt av det å ha noen å være sammen med / leke med og blir veldig lei seg hvis hun blir utestengt av leken. Jeg har allerede fått erfare at jenter kan være stygge mot hverandre, og vet at det ikke blir bedre med årene.

Er det noen som har lyst til å dele noen erfaringer om hvordan deres barn har taklet å bli skolebarn?

[Potetoline]

Eldstejenta vår skal også på skolen til høsten, så jeg henger meg på her jeg også.. :lese: Er forresten livredd siden jeg selv ikke hadde det noe godt på skolen...

[Gjest Emera]

Skolestart handler mye om å gi slipp på barna våre. Barnehagehverdagen er tryggere og barna mer påpasset, synes vi, og har ikke problemer med å etterlate barna i barnehagen.

Fra å være størst i barnehagen går barna over til å være de minste på en stor skole. Vi som har gått på skolen vet at det er tøffere forhold der, og vi er redde for at ungen ikke skal få innpass i det sosiale fellesskapet.

Men for de aller fleste går dette helt fint! Førsteklassingene blir ivaretatt som de nybegynnerne de er. Overgangen blir gjort myk. Lærere, førskolelærere og SFO-personale er som regel fullt bevisste på at det er eks-barnehagebarn de har med å gjøre. Ingen krever mer av barna enn de er i stand til å yte utfra sitt modenhetsnivå.

Jenta mi er altså åtte år, og tredjeklassing. Jeg hadde de samme tankene som dere (og jeg hadde som Potetoline en vanskelig skoletid). Men for henne ble skolestarten positiv. Hun var stolt av alt. Den oransje sekken de får her, leksene, det å være blitt skolejente! På barns vis tilpasset hun seg kjapt og greit og barnehagevenner ble fort erstattet med skolevenner. Ikke noe problem! Og det på tross av at hun er en følsom jente.

Selvsagt er ikke alle skoledager morsomme. Noen ganger forteller hun om noen som har ertet henne, at hun har blitt uvenner med noen og at de er dummest i verden (for ingenting var jo hennes feil, må vite... ), at hun har falt og slått seg og så videre. Da er det viktig at jeg ikke henter fram min egen skolehverdag og lar den farge det hun forteller meg. Men at jeg ser det som vanlige hendelser som alle opplever.

Jeg må altså gi slipp på henne, hvor vanskelig det enn er. Hun skal vokse og modnes, og trenger den herdingen skolehverdagen gir. Så da blir det min oppgave å finne balansen mellom det å la henne løse sine problemer på egen hånd, og å vite når det er på tide å gripe inn. Skoledagen er hennes, og hun har et eget liv der som jeg ikke kan og skal ta fullt del i.

Så lykke til som mødre til førsteklassinger! Det er en stor og stolt dag! Flagget vaier i toppen av flaggstangen, de står der med sekkene sine og blir ropt opp av sine lærere etter at rektor har holdt velkomsttalen sin. Ha Kleenexen lett tilgjengelig...

[Potetoline]

Tror nok den med å ikke tenke på hvordan man selv har hatt kommer til å bli veldig nyttig. Og vesle-storejenta vår gleder seg sånn at det begynner faktisk å smitte over på meg.. Hun er veldig opptatt av å være stor jente og klare alt sjøl nå. Hun skal da begynne på skolen må vite..

Endret 13. januar 2006 av Potetoline

[Gjest INKA]

Jeg gruer meg også til høsten!!

Min lille 12-åring skal begynne på ungdomsskolen!!

Han gruer seg også! Han forteller meg små "slemme" historier om hvordan det er på ungdomskolen, hvordan de "døper" nyankomne 8-klassinger osv.

Klassen skal deles og alt det trygge blir borte!

Han lurer litt på om han skal flytte til nabokommunen for der bor fetteren hans og da kan de begynne sammen!

...men det går nok bra! Det er bare litt skremmende bade for han og meg!

[strilen]

Vår sønn fikk et skikkelig hardkjør da han begynte i 1.klasse. Alle de andre guttene kjente hverandre fra før, og spilte fotball i friminuttene i sammen. Han fikk ikke være med. Han fortalte ingenting hjemme, men led i stillhet. Etter 2 mnd. kom det stille en kveld da vi hadde lest på sengen før leggetid, " mamma jeg har det helt forferdelig, jeg tror jeg vil dø ".

Vi fikk nøstet opp i det og fant ut hva som skjedde, og tok det opp med skolen. Det viste seg at skolen var klar over hva som skjedde men ønsket at barna skulle ordne opp selv. Vi ba om at noe måtte gjøres. Læreren snakket med "sjefen" blant guttene og spurte om ikke sønnen vår kunne få være med, og det var greit.

Etter det har han fått være en del av gjengen.

Men dette henger i, og da han begynte på ungdomsskolen var jeg skikkelig nervøs. Men det gikk helt fint.

Skolen hadde nettopp gjort det kunststykke å klippe ned en torne-hekk som var 10.klassingene sin dåp av 8.klassingene. (De kastet 8.klassingene inn i den....)

Lykke til, men følg med og ta ingenting for gitt.

Jeg ble selv mobbet på skolen. Og ble beroliget med at det gjentar seg ikke !!!

Det gjorde det !

[Helene]

Skjønner at dere er bekymret, men det kommer til å gå kjempefint. Det er heldigvis unntagsvis at barna får problemer med skolestarten. De fleste synes det er kjempeskummelt, men gleder seg mest. Og de takler det bra når de kommer igang.

"Jeg må altså gi slipp på henne, hvor vanskelig det enn er. Hun skal vokse og modnes, og trenger den herdingen skolehverdagen gir. Så da blir det min oppgave å finne balansen mellom det å la henne løse sine problemer på egen hånd, og å vite når det er på tide å gripe inn. Skoledagen er hennes, og hun har et eget liv der som jeg ikke kan og skal ta fullt del i."

Dette er kloke ord. Tror mange mødre spesielt har vanskelig for å gi slipp. Min beste venninne ringte meg i fjor høst og gråt i telefonen; hun hadde akkurat fulgt sitt første barn til sin første skoledag, og det var helt forferdelig. Heldigvis hadde hun ventet med tåreflommen til etterpå og ringt meg. Datteren klarte seg kjempefint og har det utmerket på skolen, mammaen derimot slet lenge med å slippe taket.

[flopp]

Tusen takk til dere med litt erfaring Godt å få noen tips og kloke ord! Jeg slapp en tåre allerede når jeg leste innleggene - må passe meg så jeg ikke tuter meg gjennom hele første skoledag...

Jeg vil gjerne høre flere historier, både glade og triste, om hvordan barna deres (og dere) opplevde skolestarten!

[c",)]

Jeg var selv veldig spent når min datter begynte på skolen. Hun er av den stille og forsiktige typen som tok veldig lett til tårene når hun var mindre. Det siste året før hun begynte på skolen så flyttet vi til en annen kommune, å jeg fikk henne inn i barnehage her med håp om at hun skulle bli kjent med noen hun skulle begynne på skolen med.

Overgangen til skolejente gikk veldig bra. På vårparten før de begynte på skolen så hadde de førskole der de fikk møte fadderne sine for første gang, og de hadde noen dager på skolen og de blei kjent med klassestyreren. Hele sommeren gikk hun å gledet seg til skolen startet opp etter ferien.

Hørte om noen tilfeller der barna hadde problemer med å løstive seg fra foreldrene og hjemmet, men der hjalp de andre elevene som tok skolestarten greit til. Det var de som gråt når foreldrene leverte dem på skolen, men det var aldri snakk om erting for det. Tror de fleste av klassekameratene kjente seg igjen i det å kunne gråte hvis man var lei seg.

Når første skoledag kom så forventet jeg at jeg måtte være på skolen hele dagen, men når noen av foreldrene begynte å gå, sa min datter at jeg også kunne gå. Jeg var på den tiden hjemmeværende, å det var veldig rart å komme hjem til tomt hus da - selv om jeg fra tidligere var vant til at hun var i barnehagen.

Nå går hun i 3 klasse og trives kjempegodt på skolen, hun har fått mange nye venner, og har i tillegg til det funnet seg ei bestevenninde. Det har jo vært episoder der det har vært småkonflikter da, men heldigvis har det ordnet seg.

[Gjest LoisLane]

Jeg har sendt tre barn på skolen, det har vært helt ulike opplevelser. Ulike barn, ulike venner, ulike lærere - like spennende hver gang! Den ene har hatt problemer med å føle seg trygg (brukte vel nesten et par år før han fant seg helt, helt til rette), en annen med lek og friminutt. Alle har de - og vi - fått god hjelp av lærerne, som jeg bare har godt å si om. Vi har vært veldig heldige - de trives godt på skolen alle tre.