Hvordan endre meg selv?

[AnonymBruker]

Jeg har vært syk i over 20 år(er 50 år) og har ca null nettverk. Har heldigvis min mor, men hun er gammel og bor noen timer unna. Det er ikke aktuelt for meg med pendling til behandlinger etc, og hun vil naturligvis ikke flytte fra huset sitt. Jeg innså nylig at den eneste veninnen jeg har ikke er så nær likevel, uten å gå nøye inn på detaljer. Det er tydelig at hun ser seg selv som en slags støttekontakt og ikke venn. Kjenner jeg gruer meg til alderdommen, og de følgetilstandene som vil dukke opp. Sliter ekstremt med smerter, søvnløshet og utmattelse, og tanken på at ting kan bli verre gjør meg nedstemt. Har ingen rett på bpa og må belage meg på å betale for ulike tjenester man normalt sett skal klare selv, eller venner og familie hjelper en med. Av og til tenker jeg på å selge leiligheten min og flytte ett eller annet sted med alle tilgjengelige tjenester. Som et moderne gamlehjem😅Aner ikke hvor da…hehe. Hva tenker dere andre som er syke, oppe i åra og har lite/null nettverk?

I natt lå jeg våken og hørte på podcasten der faren til en ME syk jente tok henne med til lege i usa, og har viet årevis med tid, krefter og penger til å hjelpe datteren sin. Ingen jeg kjenner(utenom mor) gidder å sette seg inn i mine tilstander. Av og til ønsker jeg at noen hadde brydd seg nok til å gjøre det. Jeg har en søster, men hun er opptatt med familie og jobb, og vi har uansett aldri vært nære. Jeg blir også trist av at mor og søster fornekter min virkelighet. De omtaler immunsvikt som «en forkjølelse». Mine tilstander er ikke forbigående men kroniske.

Samtidig som jeg er i kjelleren har jeg også periodevis pågangsmot, der jeg søker på 20% stillinger(er ufør), prøver å endre kosthold etc, men motivasjonen blekner fort. Jeg må handle mat hver dag fordi jeg klarer ikke å bære særlig. Jeg klarer ikke å gå langt før kroppen svikter. Og selv om det er flott at mor, søster og støttekontakt veninnen min oppfordrer meg til å ta de jobbene jeg er kandidat for, får det meg også til å føle at de har ingen forståelse av hvor store helseproblemene mine er. Jeg føler meg ensom og uten verdi for noen. Det er også flaut å «ikke ha noen». På bursdagen min hang det en sjokolade på døren min, fra «støttekontakten». Det gjorde vondt verre egentlig; å bare henge noe på døren og stikke. Jeg gir alltid gavekort på 500kr, til tross for dårlig økonomi. Men enda viktigere, jeg bruker tid hvis det passer. Men skal slutte med det. Når man ikke har noen finner man seg i utrolig mye…

MEN jeg vil ikke være i offerrollen. Jeg vil være en badass som klarer seg selv. Men hvordan i helvete gjør jeg det?😅

Tidligere prøvde jeg å knytte bånd til andre syke, men med uheldig utfall. Jeg egner meg heller ikke som hobbypsykolog som jeg ofte ble. 

En sjelden gang kontakter tidligere venner meg for å be meg på fyllefest, reise eller fjellturer. Jeg har problemer med alle desse tingene, og reiser kun hvis det er noe viktig. Hvordan kan jeg endre meg til å bli en bedre utgave av meg selv, finnes det noe praktisk jeg kan gjøre ellers. Uff har vært våken pga smerter i hele natt og finner ikke rosabrillene lenger🌞Takk til dere som leser dette kjedelige dagboknotatet mitt en lørdag morgen.

Ønsker alle en fin helg🌻

Anonymkode: 3b356...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

MEN jeg vil ikke være i offerrollen. Jeg vil være en badass som klarer seg selv. Men hvordan i helvete gjør jeg det?😅

I got news, du ER jo allerede det! 😀 jeg vet det er tøft å være syk, jeg er det selv. Men du klarer deg bra, selv om det er tøft. Du er ikke et offer selv om du drømmer om hjelp og omsorg, at noen bare kommer stormerende inn og ordner alt, som han faren til hun i podcasten. Jeg har heller aldri hatt noen slike, og jeg er født syk, så jeg føler med det.

Innstillingen er hos deg, du er en badass som gjør det du kan, med det livet du har utdelt, og vet du hva du kan stille krav selv om du er syk. Å få en sjokolade hengt på døra av en som skal være en god venninne på bursdag sin, ja da tenker jeg hun ikke får gavekort på 500 i retur, men en hyggelig liten oppmerksomhet også. Ikke belønn folk for å ikke stille opp for deg. ❤

Anonymkode: 386b1...5d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

I got news, du ER jo allerede det! 😀 jeg vet det er tøft å være syk, jeg er det selv. Men du klarer deg bra, selv om det er tøft. Du er ikke et offer selv om du drømmer om hjelp og omsorg, at noen bare kommer stormerende inn og ordner alt, som han faren til hun i podcasten. Jeg har heller aldri hatt noen slike, og jeg er født syk, så jeg føler med det.

Innstillingen er hos deg, du er en badass som gjør det du kan, med det livet du har utdelt, og vet du hva du kan stille krav selv om du er syk. Å få en sjokolade hengt på døra av en som skal være en god venninne på bursdag sin, ja da tenker jeg hun ikke får gavekort på 500 i retur, men en hyggelig liten oppmerksomhet også. Ikke belønn folk for å ikke stille opp for deg. ❤

Anonymkode: 386b1...5d6

Det du sier; at jeg gjør det jeg kan med det livet jeg har fått utdelt, stemmer. Men det skjønner ikke de få jeg har rundt meg🫣Jeg stilte et lite krav til en (dårlig) veninne for 4 år siden, og da bråstoppet all kontakt. Jeg bør tilpasse meg 100% alenetilværelse; slipper skuffelser og frustrasjon da. Hvordan klarer du det…hvis du gjør dette da.

Og så spiller alltid økonomi en stor rolle, jeg har vurdert å selge leiligheten for å finansiere medisinsk og praktisk hjelp☺️Har liten glede av å bo meg ihjel når jeg bruker dyre medisiner, betaler behandlinger. Og må dessverre ty til spesialist i et annet land. 
Men er det å være realist det samme som å være i offerrollen? ja da har jeg gått på den smellen i så fall🫣😅

Anonymkode: 3b356...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det du sier; at jeg gjør det jeg kan med det livet jeg har fått utdelt, stemmer. Men det skjønner ikke de få jeg har rundt meg🫣Jeg stilte et lite krav til en (dårlig) veninne for 4 år siden, og da bråstoppet all kontakt. Jeg bør tilpasse meg 100% alenetilværelse; slipper skuffelser og frustrasjon da. Hvordan klarer du det…hvis du gjør dette da.

Og så spiller alltid økonomi en stor rolle, jeg har vurdert å selge leiligheten for å finansiere medisinsk og praktisk hjelp☺️Har liten glede av å bo meg ihjel når jeg bruker dyre medisiner, betaler behandlinger. Og må dessverre ty til spesialist i et annet land. 
Men er det å være realist det samme som å være i offerrollen? ja da har jeg gått på den smellen i så fall🫣😅

Anonymkode: 3b356...5c5

Ja jeg har mistet mange venner, spesielt når jeg satte grenser eller viste at jeg også er en person med behov og følelser, men vet du det kom også andre inn i livet mitt, helt uventet. Jeg forandret meg og mistet mange venner, men sjokkerende nok fikk jeg noen nye også, kom i snakk med naboer, ble med i en interessant forening osv. 

Jeg synes det er fint at du sa fra, selv om hun stakk, still opp for deg selv når de ikke gjør det. Det handler ikke om alene tilværelse, eller ensomhet, men for meg var det slik at jeg tenkte, jeg vil heller være alene enn å bli behandlet slik som dette. Jeg tok et valg og da føltes det ikke som det ble gjort mot meg, men noe jeg gjorde for meg. 

Nei å være realist og offerrolle er ikke det samme. Jeg ser ikke deg som i en offerrolle, bare noen som er redd for å havne der? Har du sjekket om du har grunnlag til å få dekket noe av behovene og utgiftene du har med kommunen? Før du selger leiligheten din

Anonymkode: 386b1...5d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ja jeg har mistet mange venner, spesielt når jeg satte grenser eller viste at jeg også er en person med behov og følelser, men vet du det kom også andre inn i livet mitt, helt uventet. Jeg forandret meg og mistet mange venner, men sjokkerende nok fikk jeg noen nye også, kom i snakk med naboer, ble med i en interessant forening osv. 

Jeg synes det er fint at du sa fra, selv om hun stakk, still opp for deg selv når de ikke gjør det. Det handler ikke om alene tilværelse, eller ensomhet, men for meg var det slik at jeg tenkte, jeg vil heller være alene enn å bli behandlet slik som dette. Jeg tok et valg og da føltes det ikke som det ble gjort mot meg, men noe jeg gjorde for meg. 

Nei å være realist og offerrolle er ikke det samme. Jeg ser ikke deg som i en offerrolle, bare noen som er redd for å havne der? Har du sjekket om du har grunnlag til å få dekket noe av behovene og utgiftene du har med kommunen? Før du selger leiligheten din

Anonymkode: 386b1...5d6

Jeg liker deg🌞Ja har sjekket opp og ned i mente; har ikke rett på bpa, tt-kort, eller noe som helst. Akkurat nå står jeg ved et veiskille, der jeg må velge mellom å bli boende her og gå i samme suppa. Eller å flytte pga viktig/nødvendig behandling. Og en ny tilværelse. Det er bare dumt å henge ved halvdårlige relasjoner når jeg nå har en mulighet til å endre hverdagen. Problemet er at jeg har ekstrem angst for å være 100% alene😌At ting føles verre. Selv om det skorter på nære venner så kjenner jeg mange her, og alt er i kort rekkevidde(tannlege, apotek, butikker etc).

Ang min veninne så blir jeg ofte trist etter å ha vært med henne. Fordi alt kjennes så feil. De gangene jeg spør om hun vil ta en kaffi, komme til meg å spise, så får jeg ikke en gang et svar. Alt skal være på hennes premisser, og hun skal ha rom for å være impulsiv. Jeg derimot får ikke noe rom.  Vi var mye sammen før skaden(e) mine gjorde til at jeg ikke kunne gå lengre turer. Plutselig ble det lite kontakt. Dette er ca ett år siden nå. Ofte tenker jeg at det er bedre å være alene enn å ha det slik som dette. 
Opplever at andre forteller meg at livet mitt ikke er verdt å leve; fordi jeg ikke har egen familie, og lite venner. Da blir jo jeg bare enda mer nedtrykt😏😌

Jeg var i utgangspunktet et person som trivdes i eget selskap, leste mye, drev med hobbier-eller bare filosoferte. Men det har gjort noe med meg at dette blir fremstilt som noe ekstremt dårlig. 

Anonymkode: 3b356...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg liker deg🌞Ja har sjekket opp og ned i mente; har ikke rett på bpa, tt-kort, eller noe som helst. Akkurat nå står jeg ved et veiskille, der jeg må velge mellom å bli boende her og gå i samme suppa. Eller å flytte pga viktig/nødvendig behandling. Og en ny tilværelse. Det er bare dumt å henge ved halvdårlige relasjoner når jeg nå har en mulighet til å endre hverdagen. Problemet er at jeg har ekstrem angst for å være 100% alene😌At ting føles verre. Selv om det skorter på nære venner så kjenner jeg mange her, og alt er i kort rekkevidde(tannlege, apotek, butikker etc).

Ang min veninne så blir jeg ofte trist etter å ha vært med henne. Fordi alt kjennes så feil. De gangene jeg spør om hun vil ta en kaffi, komme til meg å spise, så får jeg ikke en gang et svar. Alt skal være på hennes premisser, og hun skal ha rom for å være impulsiv. Jeg derimot får ikke noe rom.  Vi var mye sammen før skaden(e) mine gjorde til at jeg ikke kunne gå lengre turer. Plutselig ble det lite kontakt. Dette er ca ett år siden nå. Ofte tenker jeg at det er bedre å være alene enn å ha det slik som dette. 
Opplever at andre forteller meg at livet mitt ikke er verdt å leve; fordi jeg ikke har egen familie, og lite venner. Da blir jo jeg bare enda mer nedtrykt😏😌

Jeg var i utgangspunktet et person som trivdes i eget selskap, leste mye, drev med hobbier-eller bare filosoferte. Men det har gjort noe med meg at dette blir fremstilt som noe ekstremt dårlig. 

Anonymkode: 3b356...5c5

Takk, jeg liker deg også! Det var synd, har du sett på plasser å flytte til? Jeg skjønner tanken din, men 100% alene blir du ikke, faktisk tenker jeg at den alenefølelsen man har når man er i relasjon med mennesker, det er den vondeste av de alle. 

Hun venninnen din er jo ikke en god venninne, og ikke der for deg, du er allerede så alene og ensom som du nesten kan bli. Det er veldig leit at mennesker som ikke vet bedre har åpnet kjeften og ødelagt livsgleden for deg, jeg håper du kan stenge ute de og finne din glede igjen, å leve for deg selv, det var jo du som gjorde mest rett.

Å ha familie og venner er fint det, men livet ER verdt å leve uten også, du er jo i det og uansett hvordan du ser på det så er du den viktigste personen i ditt liv, er ikke det noe til filosofi?

Anonymkode: 386b1...5d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Takk, jeg liker deg også! Det var synd, har du sett på plasser å flytte til? Jeg skjønner tanken din, men 100% alene blir du ikke, faktisk tenker jeg at den alenefølelsen man har når man er i relasjon med mennesker, det er den vondeste av de alle. 

Hun venninnen din er jo ikke en god venninne, og ikke der for deg, du er allerede så alene og ensom som du nesten kan bli. Det er veldig leit at mennesker som ikke vet bedre har åpnet kjeften og ødelagt livsgleden for deg, jeg håper du kan stenge ute de og finne din glede igjen, å leve for deg selv, det var jo du som gjorde mest rett.

Å ha familie og venner er fint det, men livet ER verdt å leve uten også, du er jo i det og uansett hvordan du ser på det så er du den viktigste personen i ditt liv, er ikke det noe til filosofi?

Anonymkode: 386b1...5d6

Nå ble jeg litt på gråten her🥹☺️Fordi du har rett. Og de få relasjonene jeg har er i samme gata. Det ergrer meg litt er at det er en slags påtatt omsorg ute og går. Hva er poenget med å sende mld kl 17 om jeg trenger hjelp til snømåking😝Alle mine helseavtaler/annet er på dagtid. Det ville vært bedre å ikke tilbudt seg. Jeg høres utakknemmlig ut, men desse halvhjertede tilbudene er ikke noe kjekt. Jeg må flytte til Oslo fordi det er der behandlingstilbudet er. Gruer meg til off.transport siden jeg er dårlig til beins etc. 

Jeg ønsker å finne livsglede igjen🥰Og begynne med noen hobbier hvis behandlingen hjelper og jeg får mulighet. Har aldri bodd i Oslo før men håper det er mulig å bli kjent med noen etter hvert😌

Det vil aldri skje at noen setter alle kluter til slik denne faren til den me syke jenta, men jeg er sånn at hvis noen forteller at de sliter med migrene, endometriose eller hva som helst. så prøver jeg å få et innblikk i hva det er og hvordan det er å leve med. Mens alt med meg blir feid vekk som uviktig. Er det rart man blir venneløs i dette ego samfunnet🫣

Anonymkode: 3b356...5c5

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

MEN jeg vil ikke være i offerrollen. Jeg vil være en badass som klarer seg selv. Men hvordan i helvete gjør jeg det?😅

Du er jo en badass! Som får livet og rutiner til å fungere på tross for en helvetes tilstand å ha. 

Du har blitt et offer for livets bakside på alle mulige måter, men likevel kjører du på og har fått et OK liv av det.

Det eneste du trenger å gjøre nå er å fortsette med det du gjør, men kanskje det viktigste: prøve å finne roen i det du gjør i det livet du har. Du trenger ingen, og du er ikke avhengige av noen for å få livet til å fungere. Så prøv å senk skuldrene med det livet du har, ros deg selv for det og prøv å nyt det. Se de du har og det du kan gjøre, og så distanserer du deg til alt og alle du ikke har. Kanskje du kan utforske litt rundt om det er noe mer du kan gjøre for å få det bedre slik du har det. En hobby, et spill, en ny rutine osv? 

Denne såkalte venninnen din er ikke en særlig god venninne. Hun virker nedbrytende på deg. Så kanskje har du det best uten henne? 

Et annet tips jeg har er å prøve å leve mer i "nuet". Ikke se langt fram i tid. Iallfall ikke grue deg til framtiden. Fordi alt kan endre seg på ett sekund. Eller for å si det på en annen måte: ting endrer [garantert] seg iløpet av 5 år. Om 5 år vil ting være annerledes enn i dag. Bare se tilbake 5 år i tid og se hvilke endringer og erfaringer i livet disse 5 siste årene har gitt deg (på godt og vondt). Og neste 5 år vil ha mange bevegelser rundt deg også. Så du vet egentlig ikke hva fremtiden bringer, og det er derfor bortkastet å "grue" seg til noe som ikke kommer til å skje. Om 5 år kan du ha funnet en bedre bosituasjon, du kan ha funnet en venn, du kan ha funnet hjelp, du kan ha funnet deg hjelpemidler, du kan føle deg bedre, du kan føle deg mer tilfreds med livet slik det er osv. 

Og begynner du NÅ med å senke skuldrene til livet ditt, rose deg selv for det du gjør, finne roen, søke livsglede, distansere deg til det som bryter deg ned og skaper deg den beste hverdagen du kan på tross for alt, så kan jeg garantere deg at neste 5 år vil ha en positiv utvikling. 

Husk at livet har ingen manual, så ikke sammenlign deg med andre og ikke se opp til andre. Om andre har venner, penger, store familier osv har absolutt ingenting å si for deg, for du har fått livet ditt til å fungere godt uten. Sistnevnte er det eneste som skal bety noe for deg. 

Ønsker deg det beste  

[AnonymBruker]

Takk🌞Ja jeg skal mote meg opp å ta tak i livet. Håper IV behandling med ketamin mm(jeg har et helt opplegg med ulike ting da jeg har mange tilstander) kan gi meg en helsemessig dytt/effekt.

Ang min veninne så er vi veldig forskjellige, og da kan det være vanskelig å føle fellesskap og glede. I dag føler jeg meg som en byrde. Jeg sørger nok ennå over livet sånn det var. For 12 år siden dro jeg alene til utlandet, allerede på flyet ble jeg kjent med flere som jeg spiste middag med på restaurant kvelden etter. I dag er sånt utenkelig, pga tilstandene mine. Jeg sliter med en enorm angst jeg ikke opplevde så sterk før. Og det er såklart praktisk vanskelig å reise alene når man er syk. Håper jeg kan finne igjen min gamle selvstendighet, der jeg ikke brydde meg om hvordan det tok seg ut å stikke alene til utlandet, eller gå på kino alene. Er ganske sur på meg selv som ikke satte mer pris på at jeg fysisk var i stand til desse tingene. Må trene meg på å ikke bekymre meg for fremtiden, men heller lage en plan. Planer roer meg ned😅

Anonymkode: 3b356...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2023 den 8.26):

Jeg liker deg🌞Ja har sjekket opp og ned i mente; har ikke rett på bpa, tt-kort, eller noe som helst. Akkurat nå står jeg ved et veiskille, der jeg må velge mellom å bli boende her og gå i samme suppa. Eller å flytte pga viktig/nødvendig behandling. Og en ny tilværelse. Det er bare dumt å henge ved halvdårlige relasjoner når jeg nå har en mulighet til å endre hverdagen. Problemet er at jeg har ekstrem angst for å være 100% alene😌At ting føles verre. Selv om det skorter på nære venner så kjenner jeg mange her, og alt er i kort rekkevidde(tannlege, apotek, butikker etc).

Ang min veninne så blir jeg ofte trist etter å ha vært med henne. Fordi alt kjennes så feil. De gangene jeg spør om hun vil ta en kaffi, komme til meg å spise, så får jeg ikke en gang et svar. Alt skal være på hennes premisser, og hun skal ha rom for å være impulsiv. Jeg derimot får ikke noe rom.  Vi var mye sammen før skaden(e) mine gjorde til at jeg ikke kunne gå lengre turer. Plutselig ble det lite kontakt. Dette er ca ett år siden nå. Ofte tenker jeg at det er bedre å være alene enn å ha det slik som dette. 
Opplever at andre forteller meg at livet mitt ikke er verdt å leve; fordi jeg ikke har egen familie, og lite venner. Da blir jo jeg bare enda mer nedtrykt😏😌

Jeg var i utgangspunktet et person som trivdes i eget selskap, leste mye, drev med hobbier-eller bare filosoferte. Men det har gjort noe med meg at dette blir fremstilt som noe ekstremt dårlig. 

Anonymkode: 3b356...5c5

De som forteller deg at livet ditt ikke er verdt å leve, de er ikke dine venner. Dropp dem. Denne venninna di er ingen venn. Dropp kontakten med henne. Omgås svært lite folk selv, og min tidligere venner i området hører jeg ingenting fra, og da lar jeg det være. Kan du trene og gjøre noe fysiske? Sykle?

Anonymkode: 93ffe...7e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

De som forteller deg at livet ditt ikke er verdt å leve, de er ikke dine venner. Dropp dem. Denne venninna di er ingen venn. Dropp kontakten med henne. Omgås svært lite folk selv, og min tidligere venner i området hører jeg ingenting fra, og da lar jeg det være. Kan du trene og gjøre noe fysiske? Sykle?

Anonymkode: 93ffe...7e3

Saken er det at skal man droppe alle som sårer, så har man ingen. Jeg er straks der at jeg kun har min mor.

Kan dessverre ikke sykle uten å få ekstra smerter,  men har opplegg med fysioterapeut, så prøver å gjøre øvelsene mine ca 4 ganger i uka.

Anonymkode: 3b356...5c5