Mannen min sier at han ikke liker meg

[AnonymBruker]

Vi har vært gift i flere år og har barn sammen. Når vi er uenige om noe, løper han av gårde inn på rommet sitt og smeller med døren. Etter en stund kommer han tilbake og sier ofte høyt at han ikke liker meg lenger, at jeg er en helt forferdelig person og at det er synd på ham som elsker meg. Tingene som utløser det er gjerne ikke spesielt viktige, men de skjer ofte når han ikke får bestemme.

Deretter setter han seg og gamer eller ser på fotball og krever å få være uforstyrret. Så går det noen timer, og alt er tilsynelatende glemt, i alle fall fra hans side. Han sier da at det bare var i affekt og jeg må da skjønne at det var bare noe han sa. 

Jeg synes han oppfører seg som en barnslig tenåring. I tillegg er det faktisk ikke sånn at han bare kan ta ting tilbake, ordene ligger jo der! Siden vi har barn, tenker jeg både at oppførselen hans kan være både usunn og skadelig, i tillegg blir jeg nærmest alenemor, siden han bruker flere timer på trassanfall, løpe på rommet og så gaming/tv. 

Han sier at jeg overdriver og at oppførselen hans er helt normal, det er jeg som har problemer og er overfølsom. Han sier også at jeg er en dårlig person som prøver å tvinge han til å slutte å føle det han føler - han mener det er en menneskerett å få uttrykke følelsene slik han vil. Det inkluderer å si hva han vil, rope/brøle, smelle med dører, kaste ting, ikke snakke på timevis osv. 

Jeg føler meg helt låst og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har han rett i at jeg overdriver? Vi har vært i familieterapi flere ganger, men der var det mest fokus på meg (hans ønske, siden han mener det er jeg som er problemet). 

Anonymkode: 129b5...038

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi har vært gift i flere år og har barn sammen. Når vi er uenige om noe, løper han av gårde inn på rommet sitt og smeller med døren. Etter en stund kommer han tilbake og sier ofte høyt at han ikke liker meg lenger, at jeg er en helt forferdelig person og at det er synd på ham som elsker meg. Tingene som utløser det er gjerne ikke spesielt viktige, men de skjer ofte når han ikke får bestemme.

Deretter setter han seg og gamer eller ser på fotball og krever å få være uforstyrret. Så går det noen timer, og alt er tilsynelatende glemt, i alle fall fra hans side. Han sier da at det bare var i affekt og jeg må da skjønne at det var bare noe han sa. 

Jeg synes han oppfører seg som en barnslig tenåring. I tillegg er det faktisk ikke sånn at han bare kan ta ting tilbake, ordene ligger jo der! Siden vi har barn, tenker jeg både at oppførselen hans kan være både usunn og skadelig, i tillegg blir jeg nærmest alenemor, siden han bruker flere timer på trassanfall, løpe på rommet og så gaming/tv. 

Han sier at jeg overdriver og at oppførselen hans er helt normal, det er jeg som har problemer og er overfølsom. Han sier også at jeg er en dårlig person som prøver å tvinge han til å slutte å føle det han føler - han mener det er en menneskerett å få uttrykke følelsene slik han vil. Det inkluderer å si hva han vil, rope/brøle, smelle med dører, kaste ting, ikke snakke på timevis osv. 

Jeg føler meg helt låst og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har han rett i at jeg overdriver? Vi har vært i familieterapi flere ganger, men der var det mest fokus på meg (hans ønske, siden han mener det er jeg som er problemet). 

Anonymkode: 129b5...038

Nei, du overdriver absolutt ikke! Han skal ikke snakke sånn til deg, det er ikke greit på noen som helst måte. 

Eksen min kunne være litt sånn. Fikk meg alltid til å føle at alt var mim skyld. Uansett.. vi er ikke sammen lenger, det er jeg så glad for! 

Ønsker du barna dine skal vokse opp og tenke det er greit å snakke sånn til andre mennesker? Det hadde ikke jeg ønsket hvertfall. Du fortjener bedre! 

Anonymkode: 22d8c...d2f

[Fant80]

🤣🤣🤣

Høres ut som tidenes ektemann. Høres helt hinsides ut.

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Vi har vært gift i flere år og har barn sammen. Når vi er uenige om noe, løper han av gårde inn på rommet sitt og smeller med døren. Etter en stund kommer han tilbake og sier ofte høyt at han ikke liker meg lenger, at jeg er en helt forferdelig person og at det er synd på ham som elsker meg. Tingene som utløser det er gjerne ikke spesielt viktige, men de skjer ofte når han ikke får bestemme.

Deretter setter han seg og gamer eller ser på fotball og krever å få være uforstyrret. Så går det noen timer, og alt er tilsynelatende glemt, i alle fall fra hans side. Han sier da at det bare var i affekt og jeg må da skjønne at det var bare noe han sa. 

Jeg synes han oppfører seg som en barnslig tenåring. I tillegg er det faktisk ikke sånn at han bare kan ta ting tilbake, ordene ligger jo der! Siden vi har barn, tenker jeg både at oppførselen hans kan være både usunn og skadelig, i tillegg blir jeg nærmest alenemor, siden han bruker flere timer på trassanfall, løpe på rommet og så gaming/tv. 

Han sier at jeg overdriver og at oppførselen hans er helt normal, det er jeg som har problemer og er overfølsom. Han sier også at jeg er en dårlig person som prøver å tvinge han til å slutte å føle det han føler - han mener det er en menneskerett å få uttrykke følelsene slik han vil. Det inkluderer å si hva han vil, rope/brøle, smelle med dører, kaste ting, ikke snakke på timevis osv. 

Jeg føler meg helt låst og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har han rett i at jeg overdriver? Vi har vært i familieterapi flere ganger, men der var det mest fokus på meg (hans ønske, siden han mener det er jeg som er problemet). 

Anonymkode: 129b5...038

Helt uaksptabelt. Han høres veldig dramatisk ut. Det å føle og hvordan man handler er to ulike ting. Han kan være sint, men han kan ikke kalle deg et dårlig menneske eller slamme med dører. Hva sier terapauten?

[AnonymBruker]

Ikke voksen oppførsel av han.

Mange kan trenge en «Time-out» en sjelden gang for å roe og sortere følelser, men da må de kunne snakke ordentlig om oppførselen etterpå og se hva som ikke var greit og bør forbedres.

Anonymkode: 90fd8...670

[AnonymBruker]

Hehe … måte flire litt da jeg leste dette. Høres ut som du er gift med en tenåring. Jeg kunne være litt slik i begynnelsen av forholde til meg og mannen jeg og.

Helt til jeg selv skjønte kranglingsmønsteret vårt. Det gjaldt både han og meg (han hadde en annen måte å agere på enn meg). Nå har vi vært gift så lenge og ungdommen er på vei å flytte ut pga høyere utdannelse. Vi har snakket mye i sammen, snakket mye om hvorfor vi reagerer slik vi gjør og hva kan vi gjøre selv for å ha det bedre. Vi har lyst til å bli gamle i sammen, så vi er villige begge to å jobbe oss igjennom ting.

Vi kan enda småkrangle litt, men kranglingen går nå fortere over til å ha en fleipete tone oss i mellom og deretter småflørting (høres rart ut, men funker) Vi har det mye bedre sammen i forholdet vårt i dag enn da vi var i småbarnsperioden. Da hadde vi full fokus på barna og lunta var kort når det kom til oss i mellom.

Tipset mitt i første omgang er bare la ham furte litt når han trenger det. Etterhvert så kommer han til deg som ingenting annet har skjedd. Begynn å snakk sammen når han kommer tilbake til deg etter en krangel angående kranglings mønster deres.
Ikke begynn å angrip han. Kanskje se litt inn i deg selv først. Kanskje noe du sier eller gjør som trigger hans reaksjonsmønster. Og kan spørre han først om det om det er noe du sier eller gjør og hva kan du si neste gang for å ikke trigge en krangel (nå legger jeg ikke skyld på deg, men en av dere må nok ta ansvaret først for å få begge på banen her). 

Anonymkode: 540ec...785

[Bumoa]

Du skriver ingenting om hva han kaver seg opp over.. Hva er det du gjør/sier for å trigge han? kanskje det er du som oppfører deg som et troll for alt vi vet? Han har kanskje fått nok?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Tipset mitt i første omgang er bare la ham furte litt når han trenger det. Etterhvert så kommer han til deg som ingenting annet har skjedd. Begynn å snakk sammen når han kommer tilbake til deg etter en krangel angående kranglings mønster deres.
Ikke begynn å angrip han. Kanskje se litt inn i deg selv først. Kanskje noe du sier eller gjør som trigger hans reaksjonsmønster. Og kan spørre han først om det om det er noe du sier eller gjør og hva kan du si neste gang for å ikke trigge en krangel (nå legger jeg ikke skyld på deg, men en av dere må nok ta ansvaret først for å få begge på banen her). 

Anonymkode: 540ec...785

Han mener som sagt at alt er min skyld, så akkurat den biten er lett. Vi har hatt samtaler om dette på familievernkontoret mange ganger. 
Og han kommer ikke tilbake som om ingenting har skjedd. Han venter til jeg kommer til ham og forventer at jeg ber om unnskyldning, at jeg lover å bli et bedre menneske og jobbe med de tingene han mener jeg må jobbe med osv. Han sier aldri unnskyld, men han kan si «beklager at du oppfattet det slik». 

Bumoa skrev (2 minutter siden):

Du skriver ingenting om hva han kaver seg opp over.. Hva er det du gjør/sier for å trigge han? kanskje det er du som oppfører deg som et troll for alt vi vet? Han har kanskje fått nok?

Ja, han sier jo det. Nå sist var det vel snakk om middag. Jeg sa at jeg kunne godt lage sausen om han skrellet poteter. Det utløste en slik episode. 

Gangen før var det vel at vi ikke ble enige om hvilken film vi skulle se på, og jeg sa at jeg heller ville se alene. 

Sånn generelt sett virker det som det at jeg har en mening om noe/vil være med å bestemme er veldig triggende for ham. 

MEN om han har fått nok tenker jeg at det er andre måter å ta det opp på enn å kaste fjernkontrollen i veggen, brøle stygge ting om meg og smelle med dørene. Jeg kjennet at jeg mister respekten for ham, og kjærligheten smuldrer bare i småbiter. Jeg føler meg overhodet verken elsket eller respektert. 

Anonymkode: 129b5...038

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (56 minutter siden):

Hva sier terapauten?

Terapeuten snakker ut i fra mannens versjon, siden det var forutsetningen han satte for å bli med i terapi. Altså sier terapeuten at jeg må gi mer plass til mannens følelser, tåle at han blir sint og at han trenger tid for seg selv. 

Anonymkode: 129b5...038

[Isambard]

Det er ikke helt normalt. Han mangler impulskontroll og reagerer umodent.

Jeg vil tro en del av ham forstår det. Jeg synes du bør holde fast på at det ikke er greit.

Mitt råd til kvinner er å si fra at sånt vil drepe forholdet FØR alle følelser er døde og toget har gått. Hvis det er et sjokk når du går har du ikke vært tydelig nok.

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært gift i flere år og har barn sammen. Når vi er uenige om noe, løper han av gårde inn på rommet sitt og smeller med døren. Etter en stund kommer han tilbake og sier ofte høyt at han ikke liker meg lenger, at jeg er en helt forferdelig person og at det er synd på ham som elsker meg. Tingene som utløser det er gjerne ikke spesielt viktige, men de skjer ofte når han ikke får bestemme.

Deretter setter han seg og gamer eller ser på fotball og krever å få være uforstyrret. Så går det noen timer, og alt er tilsynelatende glemt, i alle fall fra hans side. Han sier da at det bare var i affekt og jeg må da skjønne at det var bare noe han sa. 

Jeg synes han oppfører seg som en barnslig tenåring. I tillegg er det faktisk ikke sånn at han bare kan ta ting tilbake, ordene ligger jo der! Siden vi har barn, tenker jeg både at oppførselen hans kan være både usunn og skadelig, i tillegg blir jeg nærmest alenemor, siden han bruker flere timer på trassanfall, løpe på rommet og så gaming/tv. 

Han sier at jeg overdriver og at oppførselen hans er helt normal, det er jeg som har problemer og er overfølsom. Han sier også at jeg er en dårlig person som prøver å tvinge han til å slutte å føle det han føler - han mener det er en menneskerett å få uttrykke følelsene slik han vil. Det inkluderer å si hva han vil, rope/brøle, smelle med dører, kaste ting, ikke snakke på timevis osv. 

Jeg føler meg helt låst og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har han rett i at jeg overdriver? Vi har vært i familieterapi flere ganger, men der var det mest fokus på meg (hans ønske, siden han mener det er jeg som er problemet). 

Anonymkode: 129b5...038

Er han 12 år? 

Han har jo overført morsrollen helt til deg, så du nå er tenåringsmor. Alle menn gjør det, men somregel i en veldig liten grad, mens din har overført 100%. Dette mønsteret må du snu. Dere burde se en familieterapeut eller han burde få en ordentlig oppvekker på en eller annen måte. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

 

Tipset mitt i første omgang er bare la ham furte litt når han trenger det. Etterhvert så kommer han til deg som ingenting annet har skjedd. Begynn å snakk sammen når han kommer tilbake til deg etter en krangel angående kranglings mønster deres.
Ikke begynn å angrip han. Kanskje se litt inn i deg selv først. Kanskje noe du sier eller gjør som trigger hans reaksjonsmønster. Og kan spørre han først om det om det er noe du sier eller gjør og hva kan du si neste gang for å ikke trigge en krangel (nå legger jeg ikke skyld på deg, men en av dere må nok ta ansvaret først for å få begge på banen her). 

Anonymkode: 540ec...785

Han mener som sagt at alt er min skyld, så akkurat den biten er lett. Vi har hatt samtaler om dette på familievernkontoret mange ganger. 
Og han kommer ikke tilbake som om ingenting har skjedd. Han venter til jeg kommer til ham og forventer at jeg ber om unnskyldning, at jeg lover å bli et bedre menneske og jobbe med de tingene han mener jeg må jobbe med osv. Han sier aldri unnskyld, men han kan si «beklager at du oppfattet det slik». 

 

Så dere har allerede snakket  om dette på familievernkontoret. Han er tydeligvis ikke klar for endring. Og da er det jo ikke så lett for deg å kommunisere med ham heller. 
Har dessverre ingen flere gode råd å komme med. Enten bare godta situasjon eller ta action på en annen måte. Gi ham et ultimatum 🤷‍♀️

Anonymkode: 540ec...785

[Isambard]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Terapeuten snakker ut i fra mannens versjon, siden det var forutsetningen han satte for å bli med i terapi. Altså sier terapeuten at jeg må gi mer plass til mannens følelser, tåle at han blir sint og at han trenger tid for seg selv. 

Anonymkode: 129b5...038

Hva f....

Jeg kan gå med på at han må få tid for seg selv. Det kan være han har god grunn til å være sint, men han må styre kjeften og oppførselen sin. Det kan ikke unnskyldes.

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Terapeuten snakker ut i fra mannens versjon, siden det var forutsetningen han satte for å bli med i terapi. Altså sier terapeuten at jeg må gi mer plass til mannens følelser, tåle at han blir sint og at han trenger tid for seg selv. 

Anonymkode: 129b5...038

Det sier seg selv at dette ikke gir mening. Om to mennesker med et lite barn begge skal hyle og forlate barnet er det barnemishandling. Du skal ikke være den eneste som viser hensyn til barnet når dere er uenige, som alle par av og til er. Høylytt krangling foran barn er ikke greit. Og jeg mener også at sint egentid i timesvis heller ikke er greit. Offerrolle om at det er synd på ham fordi han elsker deg og du er slem er ikke en voksen måte å kommunisere på. Terapauten kan da ikke mene at hans følelser er det eneste som skal ha plass i forholdet?

[AnonymBruker]

Isambard skrev (9 minutter siden):

Hva f....

Jeg kan gå med på at han må få tid for seg selv. Det kan være han har god grunn til å være sint, men han må styre kjeften og oppførselen sin. Det kan ikke unnskyldes.

Han får tid for seg selv. Mange timer hver dag. Han er sjelden med oss på lekeplassen, badeland eller på stranda, han sier han ikke orker og synes det er kjedelig. 

Og ofte når han løper avgårde er det før vi skal noe, feks spise middag, besøke familie, en gang var det et bryllup. Hvis jeg da drar uten han blir det fullstendig klikk og krise, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. La ham i fred men ikke la ham i fred? 

Anonymkode: 129b5...038

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (3 minutter siden):

Terapauten kan da ikke mene at hans følelser er det eneste som skal ha plass i forholdet?

Terapeuten forholder seg til mannens historie, jeg får ikke komme med min. 

Anonymkode: 129b5...038

[Gjest CSe0gvmY2b]

Hvorfor kaste bort livet ditt på slikt tull? Hadde aldri godtatt slik oppførsel fra en voksen, du får det bedre uten han, her er nok gresset grønnere på andre siden 😉

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Terapeuten forholder seg til mannens historie, jeg får ikke komme med min. 

Anonymkode: 129b5...038

Enten jobber hun/han med han siden han åpenbart er problemet, eller så er mannen din flinkere til å kommunisere når han er hos terapauten, som betyr at han kan bedre, men velger å være kjip.

[AnonymBruker]

Du kan jo også trasse og gjøre det samme du og, se hvordan han liker det. 😆

Han minner meg om en jeg datet som var sur og isolerte seg. Hans mor hadde bipolar og det bar masse bipolar i hans søskenflokk. Han sier han er den eneste som er "normal" 🥴

Anonymkode: 93024...997

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (6 minutter siden):

Enten jobber hun/han med han siden han åpenbart er problemet, eller så er mannen din flinkere til å kommunisere når han er hos terapauten, som betyr at han kan bedre, men velger å være kjip.

Mannen min vil ikke bli med i terapi om jeg forteller min versjon. Han sier at det er jeg som er problemet og at han ikke ser noe poeng i å gå om vi ikke snakker om hva jeg må forandre på. 

Men jeg vet ikke om jeg orker dette mer. 

Anonymkode: 129b5...038