Engstelig tenåring?

[AnonymBruker]

Sønnen min er 13år og det at jeg ikke kjenner noen andre med barn i samme alder gjør meg veldig usikker på hva som er "normalt" og ikke. 

Han har alltid vært av den mer forsiktige og stille typen, men nå begynner jeg å bli mer oppriktig bekymret for om enkelte ting kanskje ikke er helt som de skal..

Han er aldri med venner på fritiden - han snakker om ulike venner på skolen og i følge lærerne har han mange venner, men de kommer aldri hit og han drar aldri ut for å møte dem heller. Hovedinteressen hans er gaming, og i blant hører vi at han spiller med venner, men det har blitt mindre av det også - og vi hører om at vennene drar å bader osv.. noe han aldri vil være med på. 

Han er veldig utrygg på det meste - ting som å sykle er alltid en kamp, om det f.eks er sykkeltur på skolen. Han er så usikker og låser seg helt i møte med motgang og utfordringer. Dette kan også gjøre lekser og skolearbeid vanskelig siden han ikke tolererer å gjøre feil og prøve igjen. 

Mat har lenge vært en utfordring - han har alltid vært slank, men har de siste årene blitt mer og mer uinteressert i mat og vanskelig å få til å spise. Nylig ble han diagnosert med cøliaki, så vi tror mye kan skyldes det, men det er fortsatt en utfordring å holde blodsukkeret oppe under dagen da han f.eks nekter å spise på skolen. 

Han er på mange måter moden for alderen, veldig reflektert og flink, men preges av at han tenker alt for mye og har mye uro og negativitet mot det meste. Nå står ungdomsskolen for tur og jeg er bekymret - på en side føler jeg at han kanskje burde fått hjelp. Noen å snakke med. Samtidig vet jeg, av egen erfaring, at det kan gjøre mer skade enn nytte å sette i gang for mye slikt i en tenåringsfase hvor det meste svinger veldig og ikke nødvendigvis dreier seg om diagnoser og behandlig. 

Hadde satt stor pris på å høre andres erfaringer med barn tidlig i tenårene? Aller helst noen som kanskje er av den mer engstelige typen? 

Anonymkode: e40ca...083

[AnonymBruker]

En 13 år gammel gutt skal egentlig være opptatt og glad i mat, fordi han er i vekst og trenger mye energi fremover.

Trekk ved gutten , som du nevner, gjør at jeg tenker litt asperger. Hva tenker du? Kan han ha asperger?

Anonymkode: f8d9f...265

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å ikke ville dele masse, sosiale medier gjør at mange ikke er trygge på å ta kontakt med hverandre. Matlyst endrer seg også mye i puberteten og med cøliaki blir det nok vanskeligere.

MEN, jeg ville anbefale dere å få litt hjelp då han bedre kan takle motgang og utfordringer.  er det ingen andre voksne han stoler på ?

Barn er ulike, noen kan trenge at de blir pushet mye på tidlig i livet, andre takler det svært dårlig, men tenk også etter hva slags metoder har dere og han for håndtere utfordringer.

Anonymkode: a9a3e...00a

[AnonymBruker]

Sier ikke at gutten din har noen diagnose, men du beskriver veldig min gutt på 12😊Han har ADHD, og blir veldig sliten av skoledagen. 

Anonymkode: 1a0a0...1e8

[AnonymBruker]

Han høres veldig ut som min sønn på snart 13, som har Asperger. 

Min sønn sliter også veldig med endring av planer og med å sette igang med ting/eksekutiv funksjon. Han blir fort stresset, og er ømfintlig for lyder.

Anonymkode: 535bc...c70

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Sønnen min er 13år og det at jeg ikke kjenner noen andre med barn i samme alder gjør meg veldig usikker på hva som er "normalt" og ikke. 

Han har alltid vært av den mer forsiktige og stille typen, men nå begynner jeg å bli mer oppriktig bekymret for om enkelte ting kanskje ikke er helt som de skal..

Han er aldri med venner på fritiden - han snakker om ulike venner på skolen og i følge lærerne har han mange venner, men de kommer aldri hit og han drar aldri ut for å møte dem heller. Hovedinteressen hans er gaming, og i blant hører vi at han spiller med venner, men det har blitt mindre av det også - og vi hører om at vennene drar å bader osv.. noe han aldri vil være med på. 

Han er veldig utrygg på det meste - ting som å sykle er alltid en kamp, om det f.eks er sykkeltur på skolen. Han er så usikker og låser seg helt i møte med motgang og utfordringer. Dette kan også gjøre lekser og skolearbeid vanskelig siden han ikke tolererer å gjøre feil og prøve igjen. 

Mat har lenge vært en utfordring - han har alltid vært slank, men har de siste årene blitt mer og mer uinteressert i mat og vanskelig å få til å spise. Nylig ble han diagnosert med cøliaki, så vi tror mye kan skyldes det, men det er fortsatt en utfordring å holde blodsukkeret oppe under dagen da han f.eks nekter å spise på skolen. 

Han er på mange måter moden for alderen, veldig reflektert og flink, men preges av at han tenker alt for mye og har mye uro og negativitet mot det meste. Nå står ungdomsskolen for tur og jeg er bekymret - på en side føler jeg at han kanskje burde fått hjelp. Noen å snakke med. Samtidig vet jeg, av egen erfaring, at det kan gjøre mer skade enn nytte å sette i gang for mye slikt i en tenåringsfase hvor det meste svinger veldig og ikke nødvendigvis dreier seg om diagnoser og behandlig. 

Hadde satt stor pris på å høre andres erfaringer med barn tidlig i tenårene? Aller helst noen som kanskje er av den mer engstelige typen? 

Anonymkode: e40ca...083

Wooop wooop du har fått en unge med en av de populære og høy status diagnosen. Åååååå så misunnelig jeg er på deg 

 

Latterlig ass🤣 

 

Slapp av helt av. Han er i puberteten, kroppen forandrer seg helt normalt. La nå gutten få spille å kose seg. 

Når det kommer til å være helt amøbe så fort noe går feil vei. Kanskje på tide å se på hvordan dere har vist motgang til ungen? Og starte smått med å endre dette

Anonymkode: 1861f...9a6

[AnonymBruker]

Cøliaki forklarer jo dårlig appetitt, slitenhet og dermed «uvilje» til å finne på noe på ettermiddagene. Det tok tre år før min (nå 12) ble helt frisk og spiser normalt og har litt mer ork (fortsatt mer sliten enn andre), hun forteller at sykkel-og skiturer var grusomt før. 

Anonymkode: b1f4a...879

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Cøliaki forklarer jo dårlig appetitt, slitenhet og dermed «uvilje» til å finne på noe på ettermiddagene. Det tok tre år før min (nå 12) ble helt frisk og spiser normalt og har litt mer ork (fortsatt mer sliten enn andre), hun forteller at sykkel-og skiturer var grusomt før. 

Anonymkode: b1f4a...879

Tillegg: min har også vært negativ, sur, labil og sint, det er også symptomet på cøliaki. 

Anonymkode: b1f4a...879

[AnonymBruker]

Datter på 14 skal utredes snart. Har første time med psykologen i neste uke. 

Hun sliter med å ta ordet rundt andre barn (unntatt de hun er trygg på). Hun nektet blant annet å feire bursdagen sin i år😪 Antageligvis pga overtenking..

Hun går på en fritidsaktivitet, men prater minimalt med de andre barna. Hun har hverfall ingen ønsker om å bli venn med noen av de. Hun har gått på samme aktivitet med de samme barna i 4 år. Ble ofte oppringt fra barneskolen før, da hun "låste" seg. Hylgråt og ville ikke prate med noen. 

Jeg vet hun har sosial angst. Hun misforstår ofte kommunikasjon fra oss voksne og må ha HELT konkrete beskjeder. Samtidig er hun selvstendig på flere plan og kan være åpen og livlig når jeg har henne alene på tomannshånd. Svært glemsom, klønete og rotete. 

Ikke sikkert dette er unormalt, men ønsker å få det sjekket ut. 

Følg magefølelsen din, TS❤ Jeg gjør dette for datteren min FØR kravene hardner (Vgs og ut). 

Anonymkode: b0ee7...a31

[AnonymBruker]

Min fetter var sånn i starten av tenårene. Ble bedre i slutten av tenårene, gikk seg til automatisk. Trenger ikke være en diagnose. 

Anonymkode: 5054f...df4

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar og tanker - spesielt dere som deler egne erfaringer, det setter jeg enromt pris på. Det er nok egentlig så enkelt som at det er litt godt å høre litt hvordan det er hos andre også, så man ikke sitter å lurer på om det er bare vi som har det på denne måten. 

Jeg tror nok han egentlig er en ganske så normal tenåring og er nok ganske preget av cøliakien enda - gikk først over til glutenfritt i starten av mai i år. Håper at ungdomsskolen kanskje kan gi han litt mer "substans" i livet og gjøre han litt "tøffere" på enkelte ting - ellers kan det sikkert være lurt at vi snakker med noen for å kartlegge litt. Asberger har jeg ikke så mye kunnskap om, men symptomene jeg leser på nett kjenner jeg ikke igjen sønnen min i, så jeg tror nok heller noe mer mot sosial angst i så fall. Men akkurat nå er jeg litt tryggere på at det heller er mor som er litt overdrevent bekymret, så takk for all støtte ♡

TS

Anonymkode: e40ca...083