Jeg og et nært familiemedlem snakker ofte forbi hverandre. Jeg sitter ofte igjen med en uggen følelse

[AnonymBruker]

Jeg har et nært familiemedlem som jeg merker på ansiktsuttrykk eller at hun blir helt stille at jeg har sagt eller noe galt, men jeg kan ikke være sikker fordi hun blir helt stille og skifter bare tema. Når jeg sier at jeg ikke mente noe galt i det jeg sa, for å gi en mulighet til oppklaring sier hun neidaneidaneida alt er ok, men jeg merker jo langt vei at det ikke er det. Og det er gjerne på temaer hvor jeg riktignok  kanskje har vært litt direkte eller at det ikke ble så godt mottattb, men det får jeg ikke sjansen til å komme i bunns i om stemmer. Vi har egentlig ingen god måte å kommunisere fordi jeg ofte opplever at ting jeg sier blir misforstått eller annerledes mottatt enn det jeg mener. Jeg prøver så godt jeg kan å snakke fra mitt perspektiv og uten å tråkke på noen tær, men spissformuleringer eller mine meninger, som kan være motsatte av hennes blir ofte til diskusjoner hvor jeg sier meg enig,bare for å slippe å høre at det jeg sier er merkelig eller ikke henger på greip. Vi kan ha lange fine, personlige samtaler, men så er det plutselig som om jeg blir målbindet hvis det dukker opp noe tilspisset utom det som forventes, det jeg sier virker mindre og mindre troverdig og logisk fordi jeg mister tråden og argumenterer underveis og det er da jeg får høre at jeg får slutte med sånt tullprat.

Det er et familiemedlem som jeg veldig gjerne skulle snakket med om alt også ting som er litt tabu og litt feilmargin på å tråkke skeivt, noe alle gjør når man har en nær relasjon.

Jeg sitter her og er totalt forvirret, fordi jeg ikke aner om det er meg det er noe galt med,om det er jeg som overdriver. Men jeg strever med selvbildet. Ikke med å ta ordet men etterpå analyserer jeg meg selv,sa jeg noe galt, gjorde jeg noe galt? 

Anonymkode: f1bbb...42f

[AnonymBruker]

Har du noen eksempler på tema? Det virker jo som om du sier noe, som gjør at hun reagerer og prøver å gå videre. Man kan alltid tenke at andre bør ta ansvar for egne reaksjoner, men når det skjer såpass ofte, og du sier du er direkte til tider, kanskje det er noe du kan gjøre for å tilpasse kommunikasjonsstilen din. 

Anonymkode: 2cc70...a21

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Jeg har det også sånn med et nært familiemedlem. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet som et spørsmålstegn og lurt på hva som skjedde nå…

Anonymkode: 335b8...107

[Helene1982]

En teknikk jeg av og til bruker når jeg merker at den jeg snakker med og jeg ikke forstår hverandre, er å spørre: Hva oppfattet du at jeg sa nå? Ofte kommer det da frem at jeg enten har vært utydelig/unødvendig krass, eller at den jeg snakker med har oppfattet det jeg har sagt feil i forhold til det jeg sa, eller det jeg mente å si. Da er det lettere å se hvor skoen trykker. Og jeg kan si: Jeg beklager/ det var ikke sånn ment eller jeg kan forklare poenget mitt bedre. 

[AnonymBruker]

Det er nok antagelig den personen det er noe galt med, ikke deg. Det er en form for hersketeknikk tror jeg. Jeg opplever også dette med enkelte og jeg får "fylleangst" følelse etter å ha snakket med dem og analyserer alt jeg har sagt og føler meg helt jævlig etterpå. Jeg går faktisk i terapi for dette fordi det sliter veldig på psyken min og jeg blir noen ganger redd for å åpne munn, så jeg har begynt å snakke minimalt og kun si ting som er høyst nødvendig. Vet ikke om dette er noe du føler kun med den ene personen, eller om det gjelder litt generelt, men for meg er det litt generelt og noen føles det værre ut enn med andre. 

Anonymkode: ba3e6...026