Dere som opplevde smertene under fødsel som ren tortur...

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om veien videre?

Bare smertene i seg selv var så jævlige at jeg ikke har ord. Har nå hatt to fødsler, og på den siste lovte jeg meg selv at jeg aldri skulle utsette meg for det igjen. Klarte å lure meg selv mange år etter første fødsel at det kanskje ble bedre neste gang, men ble bare verre. 

Vurderer et barn til ved planlagt KS (har fått lovnad fra sykehuset om at jeg aldri trenger å forsøke vaginalt igjen), men er livredd for å havne i styrtfødsel i uke 37 eller noe, så tror ikke jeg tør. 

Vet at mange synes fødsel er grusomt, men at det skulle være Så torturaktig jævlig som det ble for meg har jeg vanskelig å forsone meg med. 

Vil helst bare høre fra dere som opplevde fødsel rimelig likt. If you know you know. Om ikke så scroll stille videre, vær så snill. 

Anonymkode: 87259...8ee

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det omtrent som deg, i alle fall første gangen. Det er helt ekstremt vondt, spesielt utpressingsfasen - det føltes som om hele kroppen ble revet i fillebiter. 

Jeg har født to barn, men hadde nok gjort det igjen om jeg skulle fått et til. Det frister ikke noe særlig mer med keisersnitt.

Anonymkode: 580af...dce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg opplevde det omtrent som deg, i alle fall første gangen. Det er helt ekstremt vondt, spesielt utpressingsfasen - det føltes som om hele kroppen ble revet i fillebiter. 

Jeg har født to barn, men hadde nok gjort det igjen om jeg skulle fått et til. Det frister ikke noe særlig mer med keisersnitt.

Anonymkode: 580af...dce

Takk for svar ❤️

Har hatt ett akutt snitt (helt på tampen). Og selv om det ikke er noe gøy det heller, synes jeg det var 100 ganger bedre enn å bli torturert i det syvende helvete. 

Nå vet jeg ikke om du vil ha flere barn, men hadde du turt å føde igjen? 

Føler jeg ofte hører det. Kvinner som sier de følte de skulle dø og ville ta sitt liv under fødsel, men som synes det er "verdt det". Klarer liksom ikke å forså det. Elsker barna mine, men et hypotetisk barn i fremtiden som jeg ikke kjenner er ikke verdt det for min del. Om jeg hadde blitt gravid og ks ikke eksisterte, så ville jeg heller valgt å dø, er jeg rimelig sikker på (ikke tatt i betraktning ungene mine). 

Bare føler meg så annerledes. 

Anonymkode: 87259...8ee

[AnonymBruker]

Det verste var ikke at det var ille og grusomt vondt og kjentes ut som den verste form for tortur, men hvor kalde helsepersonellet var rundt.

Var på Kongsvinger sykehuset, de ble nesten forbanna på meg. I løpet av smertene hadde jeg klart og rive av meg skjortelen, og de nappet tak i meg og skreik at nå kommer legen så nå kler du på deg. Husker ikke hvor mange av de som sto rundt og så på meg med flere meter avstand og bare så på meg. Nesten så de synes det var artig at jeg lå der og ble torturert, så kalde. Kan vel nesten tenke seg tilbake til middelalder tortur som en slags underholdning.

Følte meg som et vilt skadet dyr i bur. Angrer på at jeg ikke tok tak i det tidligere, men nå er det for sent og det har gått over 10 år.

Anonymkode: 617e5...566

[AnonymBruker]

Jeg hadde svangerskapsforgiftning og hadde så vondt i hodet under fødselen at jeg lå og prøvde å klore ut øynene mine. 

I lang tid etterpå fikk jeg fullstendig panikk om jeg kjente begynnende hodeverk. 

Det var helt helt j...g. 

 

Men hodeverken kom ikke tilbake igjen. Og nå er det ikke noe jeg tenker på, det føles liksom ikke ut som om det skjedde med meg. Og nå kan jeg ikke forstå at jeg hadde så vondt. 

Hadde jeg ikke hatt flokken min  så hadde jeg gått for nytt barn. Selv om hodesmertene unektelig må ha vært torturliknende. 

Anonymkode: 624c4...37f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det verste var ikke at det var ille og grusomt vondt og kjentes ut som den verste form for tortur, men hvor kalde helsepersonellet var rundt.

Var på Kongsvinger sykehuset, de ble nesten forbanna på meg. I løpet av smertene hadde jeg klart og rive av meg skjortelen, og de nappet tak i meg og skreik at nå kommer legen så nå kler du på deg. Husker ikke hvor mange av de som sto rundt og så på meg med flere meter avstand og bare så på meg. Nesten så de synes det var artig at jeg lå der og ble torturert, så kalde. Kan vel nesten tenke seg tilbake til middelalder tortur som en slags underholdning.

Følte meg som et vilt skadet dyr i bur. Angrer på at jeg ikke tok tak i det tidligere, men nå er det for sent og det har gått over 10 år.

Anonymkode: 617e5...566

Huff, stakkars menneske 💔 Helt jævlig å høre. Fy f, det bor så mange fæle tendenser i mennesker. 

Jeg opplevde heldigvis ikke det samme, så smertene skyldtes ikke omsorgssvikt i helsevesenet. Hadde verdens beste jordmor som jeg desverre mistenker har hørselsskader og bitemerker i skuldra den dag i dag 😢

Det ble aldri flere barn på deg? Håper du oppsøker terapi, uansett hvor mange år det har gått. Sånt setter seg 💔

 

Anonymkode: 87259...8ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg hadde svangerskapsforgiftning og hadde så vondt i hodet under fødselen at jeg lå og prøvde å klore ut øynene mine. 

I lang tid etterpå fikk jeg fullstendig panikk om jeg kjente begynnende hodeverk. 

Det var helt helt j...g. 

 

Men hodeverken kom ikke tilbake igjen. Og nå er det ikke noe jeg tenker på, det føles liksom ikke ut som om det skjedde med meg. Og nå kan jeg ikke forstå at jeg hadde så vondt. 

Hadde jeg ikke hatt flokken min  så hadde jeg gått for nytt barn. Selv om hodesmertene unektelig må ha vært torturliknende. 

Anonymkode: 624c4...37f

😱🤯😭

Det er denne glemme/utenfor seg selv-evnen jeg tror jeg mangler. 

Klarer ikke forstå det. 

Anonymkode: 87259...8ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar ❤️

Har hatt ett akutt snitt (helt på tampen). Og selv om det ikke er noe gøy det heller, synes jeg det var 100 ganger bedre enn å bli torturert i det syvende helvete. 

Nå vet jeg ikke om du vil ha flere barn, men hadde du turt å føde igjen? 

Føler jeg ofte hører det. Kvinner som sier de følte de skulle dø og ville ta sitt liv under fødsel, men som synes det er "verdt det". Klarer liksom ikke å forså det. Elsker barna mine, men et hypotetisk barn i fremtiden som jeg ikke kjenner er ikke verdt det for min del. Om jeg hadde blitt gravid og ks ikke eksisterte, så ville jeg heller valgt å dø, er jeg rimelig sikker på (ikke tatt i betraktning ungene mine). 

Bare føler meg så annerledes. 

Anonymkode: 87259...8ee

Jeg vet ikke. Jeg hadde nok definitivt grudd meg veldig. Samtidig har jeg ikke spesielt lyst på keisersnitt heller. Både fordi det virker skremmende, fordi jeg har hørt det kan være nesten like vondt som fødsel, bare at smertene kommer etterpå, og fordi jeg føler det er et slags nederlag.

Det er jo "verd det" fordi man får de barna man får, og et hypotetisk barn i framtida vil man jo bli like glad i som de man har fra før.

Min første fødsel var helt grusom, jeg var veldig ung, og jeg skjønte nok ikke da hvor sterke spor den har satt. Men det var så vondt at jeg ikke var helt til stede i egen kropp, så mye av opplevelsen er bare et sammensurium av inntrykk. På slutten ble jeg klippet uten bedøvelse, men det var allerede så vondt at det gjorde ikke så mye fra eller til. Barnet ble dratt ut med tang - husker ennå at legen stod og dro med hele sin kroppsvekt. Barnet var blått og livløst da det kom ut, og de løp ut med det. Vi fikk altså en dårlig start for mor-barn-relasjonen, og jeg slet lenge med å klare å føle noe for barnet. Husker jeg følte at jeg ville gi det bort. Hadde nok en slags fødselsdepresjon, selv om ingen spurte meg om noe sånt. 

Jeg opplevde heldigvis ikke noen sånn behandling fra helsepersonellet som du gjorde, men opplevde nok at det gikk litt på samlebånd. Fikk ikke noe oppfølging i etterkant, og tenkte ikke noe over det da (jeg hadde jo ikke noe å sammenligne med heller), men skjønner i ettertid at jeg burde hatt det.

Fikk heldigvis en bedre fødselsopplevelse andre gangen, selv om det var utrolig smertefullt da også. 

Anonymkode: 580af...dce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vet ikke. Jeg hadde nok definitivt grudd meg veldig. Samtidig har jeg ikke spesielt lyst på keisersnitt heller. Både fordi det virker skremmende, fordi jeg har hørt det kan være nesten like vondt som fødsel, bare at smertene kommer etterpå, og fordi jeg føler det er et slags nederlag.

Det er jo "verd det" fordi man får de barna man får, og et hypotetisk barn i framtida vil man jo bli like glad i som de man har fra før.

Min første fødsel var helt grusom, jeg var veldig ung, og jeg skjønte nok ikke da hvor sterke spor den har satt. Men det var så vondt at jeg ikke var helt til stede i egen kropp, så mye av opplevelsen er bare et sammensurium av inntrykk. På slutten ble jeg klippet uten bedøvelse, men det var allerede så vondt at det gjorde ikke så mye fra eller til. Barnet ble dratt ut med tang - husker ennå at legen stod og dro med hele sin kroppsvekt. Barnet var blått og livløst da det kom ut, og de løp ut med det. Vi fikk altså en dårlig start for mor-barn-relasjonen, og jeg slet lenge med å klare å føle noe for barnet. Husker jeg følte at jeg ville gi det bort. Hadde nok en slags fødselsdepresjon, selv om ingen spurte meg om noe sånt. 

Jeg opplevde heldigvis ikke noen sånn behandling fra helsepersonellet som du gjorde, men opplevde nok at det gikk litt på samlebånd. Fikk ikke noe oppfølging i etterkant, og tenkte ikke noe over det da (jeg hadde jo ikke noe å sammenligne med heller), men skjønner i ettertid at jeg burde hatt det.

Fikk heldigvis en bedre fødselsopplevelse andre gangen, selv om det var utrolig smertefullt da også. 

Anonymkode: 580af...dce

Skjønner. Ganske lik fødselsopplevelse her på fødsel nummer 2. Hun som kommenterte kalde helsepersonell var en annen. Jeg hadde topp omsorg og god bemanning, så kan ikke legge det på det en gang. 

Forstår tankegangen angående at det er "verdt det", men klarer likevel ikke forså det. Hadde jeg visst hva fødsel innebar hadde jeg nok forblitt barnløs, men så er ikke jeg noen ateist, så tenker vel at jeg hadde møtt de ufødte ungene mine i det hinsidige på en eller annen måte😆😉 måtte ikke vært i dette livet. Hadde funnet meg noe annent betydningsfullt å vie tiden min til som ikke innebærer tortur 😆

(Nå som de er her hadde jeg gjennomgått tortur for de, da. Men ikke for et hypotetisk fremtidsbarn med kun en teoretisk visshet om fremtidig kjærlighet). 

Ts

Anonymkode: 87259...8ee

[AnonymBruker]

Fikk keisersnitt med de to etterpå. Banen gikk før planlagt dato, men de satt bare i gang keisersnittet. Gikk veldig fint.

Anonymkode: d92fb...2b0

[AnonymBruker]

Åh fy fader…. Det høres helt jævlig ut det dere har opplevd. 😢 

Men har det ikke vært snakk om epidural? 

Anonymkode: 51444...ec4

[AnonymBruker]

Jeg hadde planlagt keisersnitt med nr 3. Fødte barn nr 1 i styrtfødsel uten bedøvelse og nr 2 med epidural på 3,5 time.

 

Fødselen startet av seg selv med rier 17 dager før termin og 9 dager før pks, jeg fikk komme inn med en gang for hastekeisersnitt.

Anonymkode: 8f935...5ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Åh fy fader…. Det høres helt jævlig ut det dere har opplevd. 😢 

Men har det ikke vært snakk om epidural? 

Anonymkode: 51444...ec4

Jeg (#2 og 8 ) hadde epidural, men tror ikke det hjalp noe særlig. Mange som har hatt epidural, forteller at de nesten ikke kjente noen ting under utpressing, det stemte definitivt ikke for meg. Jeg kjente veldig mye 😕 Men godt mulig det hadde vært enda verre om jeg ikke hadde hatt det?

Under min andre fødsel hadde jeg derimot ikke epidural, smertenivået var vel ganske likt, det var i alle fall ikke noe vondere enn første gang (selv om det er vanskelig å sammenligne).

Anonymkode: 580af...dce

[AnonymBruker]

Hadde det sånn på første fødsel. Det gikk 8 år før jeg turde å bli gravid igjen. Med andre bar jeg veldig klar på at jeg SKULLE ha epidural og all tenkelig smertelindring. (Fikk ikke med første pga at anestesilegen var opptatt) Fikk epidural før smertene var så ille. Tror jeg var 3 cm når de klargjorde for epiduralen. Så andre fødsel ble mye bedre. Ekstremt vondt rett før hen kom, men jeg mister ikke all kontroll som sist. Så mitt tips må være; Vil du ha et barn til, er det verdt det. Og du trenger ikke nødvendigvis få en like ille fødsel, spesielt når kroppen har gjort det før. Få hjelp med fødselsangsten og skriv akkurat hva du er redd for i fødebrevet. Og er angsten for stor, så kan du få keisersnitt ❤️

Anonymkode: 1c0e8...ff8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Åh fy fader…. Det høres helt jævlig ut det dere har opplevd. 😢 

Men har det ikke vært snakk om epidural? 

Anonymkode: 51444...ec4

Hadde epidural, men forsøkte uten først begge ganger. Hjalp definitivt med epidural, men første fødsel fikk jeg komplikasjoner pga epiduralen, som derfor endre i akutt snitt. 

Var derfor bekymret for epidural med nummer to, og ville forsøke uten, men ja som beskrevet... det var tortur. Fikk epidural, og det var himmel i et par timer. Sov og spiste og nesten koste meg. Kjente tilnærmet nada. Men ved full åpning ville de ikke gi meg mer i epiduralen pga manglende rier og på tide å få baby ut litt fort, osv. Så da var det ren tortur igjen, men uten noe håp om hjep, for da var alle hjelpemidler oppbrukt, og alt fokus til helsepersonell var å få ut ungen, forståelig nok. Mens jeg skrek som besatt. Ja, faktisk som besatt. Eksorsistlignende tilstander. 

Epidural funket for meg, men det er ikke garantert at det er anestesilege tilgjengelig, har hørt om tilfeller der den bare blir satt feil gang på gang, der den bare fungerer i halve kroppen osv osv. Så opplever ikke det som noen særlig trygghet. 

Ts

Anonymkode: 87259...8ee

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid på ny da alle flerbarnsmødre sa at fødsel nummer 2 går så mye bedre og er så mindre vondt. Så nå er jeg i uke 35, og angrer på at jeg klikket meg inn i tråden🙈

Men enig, smertene var uutholdelig-husker det kom et pulsfall der det ble formulert som at baby MÅ ut nå, og jeg kjente at jeg faktisk gav blaffen i om både jeg og ungen strøk med på det tidspunktet. Fikk mye kjeft for at jeg ikke gav mer da dette skjedde, og det hele endte med vakuum da jeg ikke greide å presse mer. I ettertid har jeg følt veldig mye skam rundt dèt minnet, at jeg mangler noe grunnleggende instinktivt som ikke fikk til å presse og faktisk ikke brydde meg om utfallet da jeg uansett bare ville dø og bli fridd fra smertene -som om de var mer verdt enn den vidunderlige, nydelige datteren min.

Det var tortur og jeg føler det nesten som et hån når jordmødre både i etterkant av fødsel og gjennom denne graviditeten påpeker hvor rask og ukomplisert fødsel nummer 1 var😅 den opplevdes alt annet enn det, selv om det på papiret ser ut som en drømmefødsel.

 

Anonymkode: 40ab7...7d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg vet ikke. Jeg hadde nok definitivt grudd meg veldig. Samtidig har jeg ikke spesielt lyst på keisersnitt heller. Både fordi det virker skremmende, fordi jeg har hørt det kan være nesten like vondt som fødsel, bare at smertene kommer etterpå, og fordi jeg føler det er et slags nederlag.

Det er jo "verd det" fordi man får de barna man får, og et hypotetisk barn i framtida vil man jo bli like glad i som de man har fra før.

Min første fødsel var helt grusom, jeg var veldig ung, og jeg skjønte nok ikke da hvor sterke spor den har satt. Men det var så vondt at jeg ikke var helt til stede i egen kropp, så mye av opplevelsen er bare et sammensurium av inntrykk. På slutten ble jeg klippet uten bedøvelse, men det var allerede så vondt at det gjorde ikke så mye fra eller til. Barnet ble dratt ut med tang - husker ennå at legen stod og dro med hele sin kroppsvekt. Barnet var blått og livløst da det kom ut, og de løp ut med det. Vi fikk altså en dårlig start for mor-barn-relasjonen, og jeg slet lenge med å klare å føle noe for barnet. Husker jeg følte at jeg ville gi det bort. Hadde nok en slags fødselsdepresjon, selv om ingen spurte meg om noe sånt. 

Jeg opplevde heldigvis ikke noen sånn behandling fra helsepersonellet som du gjorde, men opplevde nok at det gikk litt på samlebånd. Fikk ikke noe oppfølging i etterkant, og tenkte ikke noe over det da (jeg hadde jo ikke noe å sammenligne med heller), men skjønner i ettertid at jeg burde hatt det.

Fikk heldigvis en bedre fødselsopplevelse andre gangen, selv om det var utrolig smertefullt da også. 

Anonymkode: 580af...dce

Huff ja, var sugekopp her riktignok men å oppleve at de røsket ut barnet er det verste jeg har vært med på. Det var ubeskrivelig. Og ja, det kan ha spilt inn på en dårlig start for relasjonen, tenker jeg.

Er så dum at jeg har blitt gravid på ny og er veldig redd for ny vakuumforløsning

Anonymkode: 0b9be...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Åh fy fader…. Det høres helt jævlig ut det dere har opplevd. 😢 

Men har det ikke vært snakk om epidural? 

Anonymkode: 51444...ec4

Epiduralen sluttet å virke før pressfasen, som varte i over 1 time før de brukte sugekopp. Så det hjalp jo i de timene før da.

Anonymkode: 0b9be...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg hadde planlagt keisersnitt med nr 3. Fødte barn nr 1 i styrtfødsel uten bedøvelse og nr 2 med epidural på 3,5 time.

 

Fødselen startet av seg selv med rier 17 dager før termin og 9 dager før pks, jeg fikk komme inn med en gang for hastekeisersnitt.

Anonymkode: 8f935...5ec

Var fødsel 1 eller 2 verst? Hvordan var fødsel nr 2 med epidural? Var det den som tippet lasset? 

Var du redd da du gikk i fødsel på nr 3, eller følte du deg trygg på at sykehuset ville fikse det? 

Anonymkode: 87259...8ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hadde det sånn på første fødsel. Det gikk 8 år før jeg turde å bli gravid igjen. Med andre bar jeg veldig klar på at jeg SKULLE ha epidural og all tenkelig smertelindring. (Fikk ikke med første pga at anestesilegen var opptatt) Fikk epidural før smertene var så ille. Tror jeg var 3 cm når de klargjorde for epiduralen. Så andre fødsel ble mye bedre. Ekstremt vondt rett før hen kom, men jeg mister ikke all kontroll som sist. Så mitt tips må være; Vil du ha et barn til, er det verdt det. Og du trenger ikke nødvendigvis få en like ille fødsel, spesielt når kroppen har gjort det før. Få hjelp med fødselsangsten og skriv akkurat hva du er redd for i fødebrevet. Og er angsten for stor, så kan du få keisersnitt ❤️

Anonymkode: 1c0e8...ff8

Takk for råd ❤️ Men jeg gjorde alt det der mellom 1. og 2. fødsel. Ble bare enda jævligere, på tross av fødebrev, samtaler, god oppfølging, lystgass, epidural osv. Så jeg er 100 prosent ferdig med vaginal fødsel. Tror ikke jeg har fødselsangst, for angst er jo når man har ubegrunnet, overdreven redsel. Enig i at det er god sjanse for at man får en bedre opplevelse, da. De fleste gjør jo det, men for meg er det ikke et alternativ å ta risikoen 😢

Ts

Anonymkode: 87259...8ee