Er få mennesker som gir meg noe - noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Er en kvinne på 30 år. Jeg opplever at få mennesker gir meg noe, noe jeg merker at plager meg. De siste årene har jeg kuttet ut mange venninner som jeg innså at jeg bare var venn med fordi vi alltid har vært det. Jeg følte de sugde energien ut av meg ettersom det var så ekstremt mye baksnakking, sladder, prat om andre som jeg opplevde som totalt uinteressant og jeg følte vel sakte men sikkert at disse relasjonene ikke ga meg noe. Jeg startet ganske nylig i en ny jobb hvor jeg får den samme følelsen som jeg fikk med de gamle venninnene mine. Er en del unge folk på jobben, og i pausene er det mye baksnakking og snakk om andre kollegaer. Jeg ble en gang spurt hva jeg synes om en spesifikk situasjon med en kollega, og svarte da at jeg ikke liker å snakke om andre når de ikke er til stede. Etter dette føler jeg at det har roet seg litt, men i lunsjpausene går det stort sett bare i snakk om influencere, kjendiser, festen de var på i helgen og lignende. Det er jo tross alt kollegaene mine så jeg prøver å være hyggelig og stille spørsmål, men får ingen spørsmål tilbake. Det oppleves rett og slett ikke som en samtale, og de snakker vel egentlig bare om seg selv hvis det ikke er sladder. Prøver noen ganger aktivt å styre samtalen, men da blir jeg bare avbrutt - så er som om enkelte av dem kun er inne i sitt eget hode. 

Jeg kjenner at det gjør meg litt motløs. Har heldigvis et par få gode venner som jeg føler gir meg mye, og er svært takknemlig for det. Men jeg begynner jo å lure - er normen at man må snakke om helt ubetydelige ting? Ønsker rett og slett bare at samtalene skal ha litt mer dybde - at man kan lære ting av hverandre, snakke om litt mer spennende og viktige temaer og ikke være så opptatt av helt ubetydelige ting. Føles bare så overfladisk! Er vel et lite hjertesukk fordi jeg håpet på at "voksenlivet" skulle være annerledes, og at det skulle bli slutt på denne baksnakkingen og helt ubetydelige samtaleemner. Men så gjentar det seg igjen og igjen, og jeg begynner jo å lure på om det er meg det er noe galt med. Kanskje jeg bare har hatt uflaks?

Kan se for meg at jeg fort får tyn for dette innlegget. Mener absolutt ikke at jeg er en helgen eller ekstraordinær. Jeg bare prøver å være bevisst på å være grei mot andre, også når de ikke er til stede. Og så har jeg nok alltid vært veldig filosofisk av meg og opptatt av de store spørsmålene. Mener heller ikke at jeg må være på samme bølgelengde som alle jeg snakker med. Men for min del er det slike samtaler, eventuelt interessante og spennende samtaler der jeg kan lære av andre, som gir meg glede og mening. Kan legge til at jeg er introvert og at det helt sikkert spiller inn. Men er glad i være rundt mennesker som gir meg noe, og det har jeg alltid vært. Bare synes det er så leit at jeg så fort skal føle meg uinteressert og tom for energi når samtaler stort sett føles meningsløse. 

Noen som kjenner seg igjen? Eller har noen råd for hvordan jeg hvert fall kan håndtere situasjonen litt bedre?

Anonymkode: 6ab2c...e09

[AnonymBruker]

Hei!

jeg har det på akkurat samme måte som deg. Sliter fryktelig å finne venner i voksen alder. Er i 30 årene selv og har ikke problem å bli kjent med folk selv om jeg er introvert, problemet er at alle jeg blir kjent med er av samme sorten som du beskriver. Det går veldig i å snakke om andre folk, seg selv og sine problemer, men når det kommer til å snakke om litt «større» ting eller mine problemer så detter samtalen fort ut. Er også veldig på å stille spørsmål, men det går som regel en vei. Når de prater om seg, så lytter jeg og viser interesse, men det går kun en vei og jeg kjenner jeg bli veldig sliten av det. Har så lyst på flere venner, men ikke slike venner… 

Anonymkode: 55d66...825

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er en kvinne på 30 år. Jeg opplever at få mennesker gir meg noe, noe jeg merker at plager meg. De siste årene har jeg kuttet ut mange venninner som jeg innså at jeg bare var venn med fordi vi alltid har vært det. Jeg følte de sugde energien ut av meg ettersom det var så ekstremt mye baksnakking, sladder, prat om andre som jeg opplevde som totalt uinteressant og jeg følte vel sakte men sikkert at disse relasjonene ikke ga meg noe. Jeg startet ganske nylig i en ny jobb hvor jeg får den samme følelsen som jeg fikk med de gamle venninnene mine. Er en del unge folk på jobben, og i pausene er det mye baksnakking og snakk om andre kollegaer. Jeg ble en gang spurt hva jeg synes om en spesifikk situasjon med en kollega, og svarte da at jeg ikke liker å snakke om andre når de ikke er til stede. Etter dette føler jeg at det har roet seg litt, men i lunsjpausene går det stort sett bare i snakk om influencere, kjendiser, festen de var på i helgen og lignende. Det er jo tross alt kollegaene mine så jeg prøver å være hyggelig og stille spørsmål, men får ingen spørsmål tilbake. Det oppleves rett og slett ikke som en samtale, og de snakker vel egentlig bare om seg selv hvis det ikke er sladder. Prøver noen ganger aktivt å styre samtalen, men da blir jeg bare avbrutt - så er som om enkelte av dem kun er inne i sitt eget hode. 

Jeg kjenner at det gjør meg litt motløs. Har heldigvis et par få gode venner som jeg føler gir meg mye, og er svært takknemlig for det. Men jeg begynner jo å lure - er normen at man må snakke om helt ubetydelige ting? Ønsker rett og slett bare at samtalene skal ha litt mer dybde - at man kan lære ting av hverandre, snakke om litt mer spennende og viktige temaer og ikke være så opptatt av helt ubetydelige ting. Føles bare så overfladisk! Er vel et lite hjertesukk fordi jeg håpet på at "voksenlivet" skulle være annerledes, og at det skulle bli slutt på denne baksnakkingen og helt ubetydelige samtaleemner. Men så gjentar det seg igjen og igjen, og jeg begynner jo å lure på om det er meg det er noe galt med. Kanskje jeg bare har hatt uflaks?

Kan se for meg at jeg fort får tyn for dette innlegget. Mener absolutt ikke at jeg er en helgen eller ekstraordinær. Jeg bare prøver å være bevisst på å være grei mot andre, også når de ikke er til stede. Og så har jeg nok alltid vært veldig filosofisk av meg og opptatt av de store spørsmålene. Mener heller ikke at jeg må være på samme bølgelengde som alle jeg snakker med. Men for min del er det slike samtaler, eventuelt interessante og spennende samtaler der jeg kan lære av andre, som gir meg glede og mening. Kan legge til at jeg er introvert og at det helt sikkert spiller inn. Men er glad i være rundt mennesker som gir meg noe, og det har jeg alltid vært. Bare synes det er så leit at jeg så fort skal føle meg uinteressert og tom for energi når samtaler stort sett føles meningsløse. 

Noen som kjenner seg igjen? Eller har noen råd for hvordan jeg hvert fall kan håndtere situasjonen litt bedre?

Anonymkode: 6ab2c...e09

Jeg kjenner igjen det du skriver om ovenfor her. Jeg brukte mange år før jeg til slutt slappet av med at jeg er bare annerledes. Det var ikke meningen at jeg skulle passe inn med alle.  Ikke noe galt med hvordan andres måter å omgås på, men for meg så blir det fort meningsløst. Jeg var aldri den populære og er heller ikke det idag. Jeg har noen få venner, men de snakker rett ut og er på samme bølgelengde. Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å bli med på å baksnakke bare for å baksnakke, være en del av mobben. 

Jeg soner fort ut om noen begynner å baksnakke, dømme andre eller snakker mye om materielle ting. Skjønner jo godt at jeg ikke er den mest interessante å snakke med, når jeg ikke blir med på det. Noen ganger er det ensomt å være sånn skrudd sammen, men andre ganger jeg glad for at jeg har litt mer substans. 

 

Anonymkode: 6c334...092

[AnonymBruker]

Vi kan være venner TS 😁 Har samme erfaring som deg. Og liker det ikke, for egentlig liker jeg mennesker. 

Anonymkode: c37fa...9ea

[AnonymBruker]

Finn venner på nettet, vel? Jeg er eldre enn dere, men har funnet likesinnede vis lokale facebookgrupper for interesser/hobbyer.

Eller er det noe med yrkene dere velger. Jobber i en stor offentlig etat, mange smarte kolleger å diskutere med. Virkelig ingen som sitter og sladrer om naboer eller familie…

 

Anonymkode: ff280...d70

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd at jeg egentlig ikke liker noen i livet mitt. Familie å venner. Min egen mor som jeg har vært så knyttet til nesten på en sykelig måte. Men så har hun gjort så mye på veien. Jeg ser hvem hun egentlig er.Jeg står alene igjen. Venner har forsvunnet. Jeg er bare 40 år men er nesten venneløs. 

Anonymkode: 82982...a09

[AnonymBruker]

Føler det også slik ❤️passer aldri inn. Søker dybde og betydning. 

Anonymkode: 045b1...036

[AnonymBruker]

Oppsøk miljøer med mer intelligente folk. Selvsagt er det slitsomt å omgås folk som kun kan holde en samtale om kjendiser.

Anonymkode: 14c16...fd6

[AnonymBruker]

Har det på samme måte, og det kan bli ganske så ensomt.

Vi burde starte en privat gruppe eller noe 🥰

Anonymkode: 5a108...7ee

[AnonymBruker]

Hei igjen, var jeg som startet tråden her. Blir faktisk overrasket over at så mange føler det på samme måte - når jeg sitter i disse samtalene føler jeg meg så alene, så jeg innser at jeg bare må ha hatt litt uflaks. Og er som en skriver lenger opp her, man blir sliten når man føler at man ikke får noe tilbake. Tror det blir ekstra forsterket når man er introvert ettersom energien er begrenset. Det har vært så ille at jeg dropper lunsjen de dagene jeg ikke er i humør for det. Godt å høre at det finnes håp andre steder, og at jeg kanskje har hatt litt uflaks med nåværende arbeidsplass. Begynner å bli redd for at det er yrket jeg har valgt, men det er nok litt for tidlig å si. Grunnen til at jeg opprettet tråden var fordi jeg kjente meg helt tom og nedstemt etter lunsjpausen i går, akkurat som om all energi og glede ble dratt ut av meg. Prøver å være takknemlig for de gode relasjonene jeg har i livet, og det er jeg jo oppriktig også. Men vi alle mennesker søker jo tilhørighet, så jeg lurer på om reaksjonen min i går rett og slett var følelsen av å ikke føle på tilhørighet og anerkjennelse. Det sitter nok dypere enn man tror.

En annen ting jeg har lagt merke til er at alle skal mene det samme hele tiden. Folk tør ikke ha egne meninger lenger. Det åpner jo ikke opp for gode diskusjoner, men at alle blir sittende å jatte med over hvor forferdelig eller bra noe er. Føler dette har blitt verre og verre de senere årene, og det er jo nesten en litt farlig utvikling - for vi mister jo helt evnen til å ha nyanserte blikk og se ting fra ulike sider. Dette har også gitt meg en følelse av meningsløshet. Man får følelsen av at man ikke blir kjent med den personen folk er innerst inne og mister muligheten til å utfordre egne synspunkter på ting. 

Høres ut som vi er noen folk her inne som hadde kommet overens, ja💫 En gruppe eller lignende hadde ikke vært dumt. Kanskje vi burde oppsøke de samme miljøene, som det også ble nevnt over her. Noen forslag til miljøer man kan oppsøke? Er jo slettes ikke det at jeg ikke ønsker nye venner, og frem til nå er jo vennskap noe som har kommet naturlig gjennom skolegang og studier. Men det er vel en del av det å bli eldre at man for første gang i livet faktisk velger venner i større grad. 

Anonymkode: 6ab2c...e09

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har det litt annerledes enn deg. Før slet jeg mye med ensomhet, selv om jeg hadde famiie, venner og jobb og alt det der. Nå som jeg er i 40-årene og de fleste av mine venner følger "samfunnet" med å få mann, barn hus og hele pakka har jeg gjort det annerledes. Jeg jobber periodevis 100% og reiser/bor andre steder 100%

Jeg solgte leiligheten og leier nå der jeg vil bo.

Jeg har:

Jobbet 2 år i en nydelig barnehage i Tromsø

Fått et vikariat i Kristiansand hvor jeg var kontaktlærer i 1 år. Trivdes så godt der at jeg ble der 2 år ekstra

reist i Asia og Latin-Amerika.

Nå har jeg bodde i Oslo siden januar og merker at jeg ikke orker mer. Jeg vil ut! 

Poenget er: Ikke begrens deg av samfunnet rundt. Hva vil du? hvem er du? 

Anonymkode: 3d13e...9c4

[Carrot]

Jeg har sortert litt i min krets flere ganger over tid og gjort det samme, hvorfor skal jeg bruke energi på mennesker som oppleves som energityver? Livet mitt kjennes mye roligere og inneholder langt mindre drama og dritt som en følge og jeg syns det er helt greit. Jeg har ikke behov for at alle samtaler skal være hverken spesielt dype eller nødvendigvis om aktuelle saker osv, men jeg orker bare ikke forholde meg til denne konstante negative væremåten der alt skal handle om dem, deres syn på livet, deres behov, deres ønsker om å snakke ned menensker osv osv så jeg valgte bort slike mennesker og det har gitt meg rom og tid til å se at jeg ikke har savnet dem heller.. Ikke alle relasjoner er ment å vare livet ut og det er helt greit. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Er en kvinne på 30 år. Jeg opplever at få mennesker gir meg noe, noe jeg merker at plager meg. De siste årene har jeg kuttet ut mange venninner som jeg innså at jeg bare var venn med fordi vi alltid har vært det. Jeg følte de sugde energien ut av meg ettersom det var så ekstremt mye baksnakking, sladder, prat om andre som jeg opplevde som totalt uinteressant og jeg følte vel sakte men sikkert at disse relasjonene ikke ga meg noe. Jeg startet ganske nylig i en ny jobb hvor jeg får den samme følelsen som jeg fikk med de gamle venninnene mine. Er en del unge folk på jobben, og i pausene er det mye baksnakking og snakk om andre kollegaer. Jeg ble en gang spurt hva jeg synes om en spesifikk situasjon med en kollega, og svarte da at jeg ikke liker å snakke om andre når de ikke er til stede. Etter dette føler jeg at det har roet seg litt, men i lunsjpausene går det stort sett bare i snakk om influencere, kjendiser, festen de var på i helgen og lignende. Det er jo tross alt kollegaene mine så jeg prøver å være hyggelig og stille spørsmål, men får ingen spørsmål tilbake. Det oppleves rett og slett ikke som en samtale, og de snakker vel egentlig bare om seg selv hvis det ikke er sladder. Prøver noen ganger aktivt å styre samtalen, men da blir jeg bare avbrutt - så er som om enkelte av dem kun er inne i sitt eget hode. 

Jeg kjenner at det gjør meg litt motløs. Har heldigvis et par få gode venner som jeg føler gir meg mye, og er svært takknemlig for det. Men jeg begynner jo å lure - er normen at man må snakke om helt ubetydelige ting? Ønsker rett og slett bare at samtalene skal ha litt mer dybde - at man kan lære ting av hverandre, snakke om litt mer spennende og viktige temaer og ikke være så opptatt av helt ubetydelige ting. Føles bare så overfladisk! Er vel et lite hjertesukk fordi jeg håpet på at "voksenlivet" skulle være annerledes, og at det skulle bli slutt på denne baksnakkingen og helt ubetydelige samtaleemner. Men så gjentar det seg igjen og igjen, og jeg begynner jo å lure på om det er meg det er noe galt med. Kanskje jeg bare har hatt uflaks?

Kan se for meg at jeg fort får tyn for dette innlegget. Mener absolutt ikke at jeg er en helgen eller ekstraordinær. Jeg bare prøver å være bevisst på å være grei mot andre, også når de ikke er til stede. Og så har jeg nok alltid vært veldig filosofisk av meg og opptatt av de store spørsmålene. Mener heller ikke at jeg må være på samme bølgelengde som alle jeg snakker med. Men for min del er det slike samtaler, eventuelt interessante og spennende samtaler der jeg kan lære av andre, som gir meg glede og mening. Kan legge til at jeg er introvert og at det helt sikkert spiller inn. Men er glad i være rundt mennesker som gir meg noe, og det har jeg alltid vært. Bare synes det er så leit at jeg så fort skal føle meg uinteressert og tom for energi når samtaler stort sett føles meningsløse. 

Noen som kjenner seg igjen? Eller har noen råd for hvordan jeg hvert fall kan håndtere situasjonen litt bedre?

Anonymkode: 6ab2c...e09

Kjenner meg igjen av det du skriver.Jeg takler ikke "tomprat" 

Anonymkode: 615ee...f72

[AnonymBruker]

Det er jo veldig vanlig å føle det slik? Introverte liker som regel ikke smalltalk. 

Men altså, jeg synes ikke du skal forvente noe annet enn smalltalk i lunsjen med nye kolleger. De er kollegaer som skal jobbe sammen, og derfor er det gjerne lurt å unngå å snakke om dype ting som politikk, religion, osv. Det kan forsure arbeidsforholdet. 

Jeg treffer tilnærmet lik aldri mennesker jeg faktisk føler noe kjemi og interesse av. Jeg har aspergers i tillegg til å være veldig introvert, da.. 

Anonymkode: 9ce4a...f38