Hva tenker dere om moren min?

[AnonymBruker]

Moren min sårer meg. Jeg skulle ønske hun støttet meg i alt og viste kjærlighet i alt. Før gjorde hun det, minnes jeg. 

Nå er jeg snart 40, og hun pensjonist.

For det første ble det brått slutt på å komme når jeg vil på besøk. De dørene ble "stengt" for ca. 10 år siden. Jeg må spørre et par uker i forveien om det passer å komme, og hun legger premissene, noe hun forsåvidt gjør dersom jeg ber henne også. Det skal passe henne og hun finnes ikke fleksibel. Hun inviterer meg så godt som aldri, selv om hun vet jeg alltid omtalte huset hennes som  " hjem" og jeg ønsker å ha et nært forhold.

Da jeg opplevde å få konstatert en stygg diagnose og trengte hennes omsorg, og jeg dro  " hjem", møtte hun meg med sine bagateller som hun klagde over,som den dårlige servicen på apoteket. For å skape en god samtale og anerkjenne frustrasjonen,sa jeg meg enig og tenkte det var noe jeg kunne relatere til. Jeg snakket om min episode på apoteket og kom inn på den psykiske knekken jeg fikk etter diagnosen uken før. Hun ba meg pakke og reise hjem om  jeg kom dit for dra henne ned med negativitet. Dette kommer jeg aldri til å tilgi henne for. Føler nesten et hat på grunn av det.

Hun satt senere ved middagen og fortalte hvor lite min generasjon tåler og at de løper til foreldrene sine for alt. Hun sa hvor stygt gjort det er å forvente service av eldre mødre og brukte min beste venninne som eksempel på bortskjemt. Hun sa " tror du virkelig moren til B blir glad for å huse henne, en godt voksen datter". Der satt jeg og spiste maten hun da så åpenbart helst ikke skulle ha servert meg.

Da jeg delte en boligannose på facebook og fikk kritikk av min tante fordi hun ikke ville at noen skulle se at hun solgte, sa jeg til mamma at jeg faktisk ble paff fordi jeg gjorde det i beste mening, men at jeg respekterte det og tok annonsen vekk. Jeg sa også at det var litt typisk min tante å gjøre motsatt av det de fleste gjør. Moren min svarte " du erbare gretten fordi hun pirket litt ved ditt ego". Hun tok parti med min tante som hun tildigere har kritisert for å være sær.

Min far har lovet meg midler til oppussing. Søsteren min skal få tilsvarende. Han er syk. Det er snakk om 200 000. Mamma kjenner en dame som ble presset til å gi forskudd på arv, og hun har fortalt " tilfeldigvis" den historien 3-4 ganger etter at nyheten kom henne for øret. Hun forteller at noe sånt var uhørt da hun var på min alder. Min far og jeg har et godt forhold. Det er som om hun ikke unner meg noe som helst. Da jeg fortalte at min søster skulle få like mye, ble det hele greit.

Hun favoriserer min søster og begynte å gi bort smykker etter min mormor. Mormor var alltid rettferdig. Vi fikk alltid likt, og jeg vet at hun hadde ønsket at vi begge arvet like mye. Dette var litt sårt.  Jeg sa et par ting som fikk det til å høres ut som om jeg ikke stoler på de. Dette ble det rabalder av, for tenk å ikke stole på sin egen mor. Jeg syns det er urettferdig og sårt, det er alt.

I det siste har jobben min vært svært krevende med lange, sene kvelder, og i tillegg har jentungen hatt utfordringer med noe på skolen. Det har vært energitappende og frustrerende. Mannen har vært mye borte. Jeg har vært totalt tappet. Min mor presterte å si at jeg overdramatiserer og at jeg ikke fikk sutre så andre hørte meg.

Jeg ble kåret til beste leder på jobb, og istedenfor å skryte av meg, spurte min mor hvor mange som egentlig var med i konkurransen ( vet det er en liten arbeidsplass). Da fikk hun tatt fra meg gleden. 

Hun misforstår, kommer med stikk og er lite trivelig til tider. 

Min svigermor har hjulpet oss en del, min mor sjelden. Istedenfor å rose min svigermor, har hun sagt mye stygt ( indirekte) som " ja, jeg syns det er spesielt at hun renner ned dørene hos dere" osv. Eller " hun har vel alltid vært hjemmeværende, og da mangler man litt perspektiv" eller " hun er kanskje litt stormannsgal" Det virker som hun skal få meg imot henne.

Hver gang vi snakker, er det om hennes problemer, og det er en offermentalitet til tross for å være særdeles godt bemidlet selv. 

Jentungen ønsker seg lappen i konfirmasjonsgave og min mor vil betale litt, og hun skal ha kvitteringer på kjøretimer. I mitt stille sinn tenkte jeg på hvor fornærmet hun var på meg for ikke å stole på henne...også stoler hun ikke på oss

Andre ganger er jeg enestående flink med jentungen og får ros.

Hun ser ikke seg selv.

Andre med mødre av samme art?

Tanker?

Anonymkode: 14a7d...9cc

[AprilLudgate]

Hun er ei sær dame? 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt avstand og hatt minst mulig med henne å gjøre hvis det var min mor.

Anonymkode: 8b781...77c

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg ikke orket å forholde meg til.

 

Jeg har kuttet ut min mor, og jeg anbefaler deg å gjøre det samme. I hvertfall ta avstand. Du er voksen, skal du la ett slikt menneske tråkke deg ned "bare fordi" hun er moren din? 

Anonymkode: 87fa7...5ed

[AnonymBruker]

Det virker som om at hun ikke tilfører livet ditt noe særlig mer enn sorg og smerte. Jeg ville beskyttet meg selv og mitt barn og holdt litt avstand. Eventuelt ville jeg konfrontert henne med alt du føler og tenker.

Anonymkode: 2deda...22f