Bunadskrangel, hjelp!

[AnonymBruker]

Bestemor gikk bort nylig. Hun hadde en bunad, litt smykker og en liten eldre bil foruten bolig/innbo. 

Bestemors barn arvet selvfølgelig størstedelen av alt etter henne - boligen, penger osv. Vår kusine (vi er 3 barnebarn totalt, alle kvinner) arvet bilen etter eget ønske. Hun har bunad fra før. 

Jeg og min søster arvet bunaden og noe smykker. Da har vi barnebarna arvet for ca like stor verdi. Verken jeg eller min søster hadde bunad fra før. 

Min mor har steilet fullstendig i ettertid når det gjelder bunaden. Hun mener at vi søstrene "ikke kan ta vare på den", og at vi kommer til å krangle om den, og krever at den skal oppbevares hos henne "for sikkerhetsskyld". Hun mener at vi skal måtte spørre henne/komme og hente den hos henne når vi vil bruke den, og tviholder på at "bestemor ville ønsket det slik" siden min mor kan reparere bunaden dersom det skulle trenges. 

Jeg og min søster er begge i 30-årene, stabile folk med god økonomi, og bor nær hverandre. Mor bor 3 timer unna i bil. Bunaden henger i mitt walk-in-closet, og har blitt godt tatt vare på. Vi ser på det som fullstendig tullete å skulle kjøre for å hente den når den skal brukes, og ser for å være ærlig ikke hvorfor akkurat dette er blitt så voldsomt viktig for vår mor. 

I det siste har vår mor tydd til styggere og styggere ordbruk for å tvinge frem sin vilje. Vi har blitt regelrett utskjelt, kalt uansvarlige, egoister, hjerterå, drittsekker, alt mulig når vi sier at det praktiske for oss er at bunaden er hos enten meg eller min søster, og at vi ønsker å ha det slik. 

Det toppet seg da vi var på besøk hos min søster alle sammen, og vi oppdaget min mor lete gjennom klesskapet til min søster på jakt etter bunaden. 

Vi sliter med å forstå hva som skjer. Vi har aldri opplevd mor på denne måten, og sliter med å se hennes side. Vi arvet bunaden, hun har aldri snakket om den eller vist interesse for den selv, så vi tror ikke det dreier seg om at hun ønsker den selv. Hun er ikke typen som ville brukt den for å "lure oss" bort til henne for å hente den (tror vi), og vi kjenner henne som en i stor grad pragmatisk og løsningsorientert dame. Nå virker hun helt... på styr, over en bunad. 

Dette har pågått noen måneder, og det er nesten så vi vurderer å la henne ta den med seg for husfredens skyld. Samtidig blir vi bekymret, for dette er så ulikt henne. Og VI arvet jo bunaden, så vi forstår ikke hvorfor det i det hele tatt er en sak. I alt annet oppfører hun seg som hun pleier, så det er ikke en plutselig personlighetsforandring vi snakker om så vidt vi ser. 

Hva hadde du gjort? Hva kan vi gjøre videre? 

Anonymkode: 1412d...249

[AnonymBruker]

Underlig situasjon. 
Jeg ville spurt henne hva hun mener med at dere ikke kan ta vare på den. Er hun bekymret for møll, sølvpussen eller noe annet?

Anonymkode: bbebd...cef

[AnonymBruker]

Hm, hun begynner ikke å bli dement? Hadde nektet henne å få den, er det ikke dere som har arvet Den? Da er det dere som bestemmer.

Anonymkode: 66da2...419

[AnonymBruker]

Er moren deres i sorg? Da kan man få mange rare reaksjoner... Dette høres ut som et behov for kontroll. Hvor ofte blir en bunad ødelagt slik at den trenger reparasjon, liksom? Og hvis den skulle trenge det, så kunne dere dratt til henne når uhellet er ute. Det er ingen grunn til at en bunad må ses over av en "bunadskyndig" person i hverdagen. Jeg tipper at noe har tippet for henne etter at moren døde, og nå har denne bunaden blitt en tvangstanke. Ikke gi etter, for gudene vet hva det neste blir. Prøv heller å prate med henne om sorgen hun føler.

Anonymkode: 066b1...399

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Underlig situasjon. 
Jeg ville spurt henne hva hun mener med at dere ikke kan ta vare på den. Er hun bekymret for møll, sølvpussen eller noe annet?

Anonymkode: bbebd...cef

Jeg tror hun ser på oss som "unge", og at hun tenker på at hun tross alt har mye erfaring med å sy/reparere ting som vi ikke har. 

Sølvpussen fikk vi et firma til å utføre, og hun måtte innrømme at det ble riktig pent. Likevel sier hun at vi "ikke kan ta vare på den". 

Jeg syns det er en utrolig merkelig situasjon ja! 

Anonymkode: 1412d...249

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hm, hun begynner ikke å bli dement? Hadde nektet henne å få den, er det ikke dere som har arvet Den? Da er det dere som bestemmer.

Anonymkode: 66da2...419

Jeg tror ikke det, hun er "seg selv" ellers så vidt vi kan se. Vi arvet den ja. 

Anonymkode: 1412d...249

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror hun ser på oss som "unge", og at hun tenker på at hun tross alt har mye erfaring med å sy/reparere ting som vi ikke har. 

Sølvpussen fikk vi et firma til å utføre, og hun måtte innrømme at det ble riktig pent. Likevel sier hun at vi "ikke kan ta vare på den". 

Jeg syns det er en utrolig merkelig situasjon ja! 

Anonymkode: 1412d...249

Ta vare på den? Altså, mellom bruk så skal bunaden i grunn bare henge der og... henge. Det krever virkelig ikke mye kunnskap! Jeg har hatt bunad i 20 år og aldri hatt behov for å reparere den. Det er jo ganske solide plagg i utgangspunktet

Anonymkode: 066b1...399

[AnonymBruker]

Jeg tenker informasjon til mor er det eneste dere kan gjøre. Feks: Ta bilde av hvordan den henger (bunadspose/kles pose som er lang nok). Skjorta ligger ren og ustrøket, sammenrullet i et putetrekk. Sølvet ligger i plast og mørkt. Skoene i skoeske. Du og din søster har avtale om annenhver 17. mai og ellers ved behov. Evt den som har konfirmant får bruke den etc…. 
 

Når bunadsskjorten skal vaskes vil dere… det er forskjell her og kommer an på skjorten. Noen håndvasker og andre maskinvarekravene med milo. 

Hvis hun ikke roer seg med nøyaktig informasjon, så kan dere ikke si mer enn at hun har fått informasjon. Hun må gjerne komme med innspill om det er noe hun ikke syns er bra nok. Ellers er det dere som arvet bunaden, dere er voksne, og det blir slik. 
 

Ikke gi fra dere bunaden. Da må hun ha en bedre grunn enn den heller nedlatende som hun kommer med.  
 

Forslag til videre er at dere sammen sparer til en tilsvarende bunad til en av dere. Da har dere to bunader til prisen av en. Så kan dere trekke lodd om hvem som skal ha hva. 

Anonymkode: 3088a...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er moren deres i sorg? Da kan man få mange rare reaksjoner... Dette høres ut som et behov for kontroll. Hvor ofte blir en bunad ødelagt slik at den trenger reparasjon, liksom? Og hvis den skulle trenge det, så kunne dere dratt til henne når uhellet er ute. Det er ingen grunn til at en bunad må ses over av en "bunadskyndig" person i hverdagen. Jeg tipper at noe har tippet for henne etter at moren døde, og nå har denne bunaden blitt en tvangstanke. Ikke gi etter, for gudene vet hva det neste blir. Prøv heller å prate med henne om sorgen hun føler.

Anonymkode: 066b1...399

Hun kan være i sorg ja, men er ikke veldig villig til å snakke om det. Da kommer vår pragmatiske mor frem, og sier "besta er på et bedre sted, hun hadde mye smerter. Livet må gå videre, det er det hun ville ønsket. Ikke at vi skal snakke i det uendelige om noe som er livets naturlige gang." Det er standardsvaret hvis bestemor kommer opp i samtalen. 

Bilen vår kusine arvet, og smykkene vi arvet, har hun ikke nevnt med et ord. Det er bare bunaden hun har hengt seg opp i. 

TS

Anonymkode: 1412d...249

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hun kan være i sorg ja, men er ikke veldig villig til å snakke om det. Da kommer vår pragmatiske mor frem, og sier "besta er på et bedre sted, hun hadde mye smerter. Livet må gå videre, det er det hun ville ønsket. Ikke at vi skal snakke i det uendelige om noe som er livets naturlige gang." Det er standardsvaret hvis bestemor kommer opp i samtalen. 

Bilen vår kusine arvet, og smykkene vi arvet, har hun ikke nevnt med et ord. Det er bare bunaden hun har hengt seg opp i. 

TS

Anonymkode: 1412d...249

Jeg tipper at morens død har rørt opp i ett eller annet som ikke passer inn i det pragmatiske tankesettet hennes. Og nå vet hun ikke hvordan hun skal gripe det an. Hun har mistet moren sin og samtidig blitt "den eldste". Tanken på at hun er nestemann har utvilsomt streifet henne, og det kan være overveldende.

Så hun fokuserer alt på denne bunaden, for den er både et bånd til hennes mor og noe hun føler hun kan kontrollere. Hun bruker argumenter som at hun kan håndarbeid og kan ta vare på den, men i realiteten er det kun for å ha kontroll. Dere må komme til henne og be, hver gang dere skal bruke deres egen bunad. I tillegg kommer hun til å gå over den med lupe hver gang den har vært ute av huset, og lete etter feil og ødeleggelser. Jeg har jobbet en del med sorg og sett sånne tvangstanker mange ganger

Anonymkode: 066b1...399

[AnonymBruker]

Kanskje hun er redd for at dere skal selge den bak hennes rygg?

Anonymkode: 39d8c...c32

[Serafin]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Bestemor gikk bort nylig. Hun hadde en bunad, litt smykker og en liten eldre bil foruten bolig/innbo. 

Bestemors barn arvet selvfølgelig størstedelen av alt etter henne - boligen, penger osv. Vår kusine (vi er 3 barnebarn totalt, alle kvinner) arvet bilen etter eget ønske. Hun har bunad fra før. 

Jeg og min søster arvet bunaden og noe smykker. Da har vi barnebarna arvet for ca like stor verdi. Verken jeg eller min søster hadde bunad fra før. 

Min mor har steilet fullstendig i ettertid når det gjelder bunaden. Hun mener at vi søstrene "ikke kan ta vare på den", og at vi kommer til å krangle om den, og krever at den skal oppbevares hos henne "for sikkerhetsskyld". Hun mener at vi skal måtte spørre henne/komme og hente den hos henne når vi vil bruke den, og tviholder på at "bestemor ville ønsket det slik" siden min mor kan reparere bunaden dersom det skulle trenges. 

Jeg og min søster er begge i 30-årene, stabile folk med god økonomi, og bor nær hverandre. Mor bor 3 timer unna i bil. Bunaden henger i mitt walk-in-closet, og har blitt godt tatt vare på. Vi ser på det som fullstendig tullete å skulle kjøre for å hente den når den skal brukes, og ser for å være ærlig ikke hvorfor akkurat dette er blitt så voldsomt viktig for vår mor. 

I det siste har vår mor tydd til styggere og styggere ordbruk for å tvinge frem sin vilje. Vi har blitt regelrett utskjelt, kalt uansvarlige, egoister, hjerterå, drittsekker, alt mulig når vi sier at det praktiske for oss er at bunaden er hos enten meg eller min søster, og at vi ønsker å ha det slik. 

Det toppet seg da vi var på besøk hos min søster alle sammen, og vi oppdaget min mor lete gjennom klesskapet til min søster på jakt etter bunaden. 

Vi sliter med å forstå hva som skjer. Vi har aldri opplevd mor på denne måten, og sliter med å se hennes side. Vi arvet bunaden, hun har aldri snakket om den eller vist interesse for den selv, så vi tror ikke det dreier seg om at hun ønsker den selv. Hun er ikke typen som ville brukt den for å "lure oss" bort til henne for å hente den (tror vi), og vi kjenner henne som en i stor grad pragmatisk og løsningsorientert dame. Nå virker hun helt... på styr, over en bunad. 

Dette har pågått noen måneder, og det er nesten så vi vurderer å la henne ta den med seg for husfredens skyld. Samtidig blir vi bekymret, for dette er så ulikt henne. Og VI arvet jo bunaden, så vi forstår ikke hvorfor det i det hele tatt er en sak. I alt annet oppfører hun seg som hun pleier, så det er ikke en plutselig personlighetsforandring vi snakker om så vidt vi ser. 

Hva hadde du gjort? Hva kan vi gjøre videre? 

Anonymkode: 1412d...249

Kanskje mora di har fått tidlig insettende demens? Hva vet jeg..

[AnonymBruker]

Hva hadde hun gjort hvis du haddekjøpt festdrakt for å slippecståket? 

Anonymkode: a0957...b41

[AnonymBruker]

Jeg stemmer også på sorg. Den generasjonen, de som er i 60årene nå, de er ikke i kontakt med egne følelser what so ever. Så din mor føler noe nå hun ikke vil føle og ikke klarer å håndtere.

Min egen mor har også fått en veldig merkelig reaksjon etter min bestemor sin død. Som også handler om kontroll men utspilte seg på en annen måte.. 

Anonymkode: d5d82...aa9

[AnonymBruker]

Jeg har ofte en tankegang der jeg tenker at folk har godt av å erfare konsekvensene av sine egne dumheter. Så jeg hadde bare gitt henne bunaden med beskjed om at hun kan få ha den hengende hos seg, men at den da ikke vil bli brukt og det er jo synd at et så dyrt og fint plagg skal bli hengende ubrukt. Hvis hun er så redd for at den skal bli ødelagt bare av å henge hos en av dere så er jo risikoen for at den skal bli ødelagt større ved å bli brukt.

Så får en anledning eller to til å bruke den bare passere uten at noen av dere henter den, da får hun sikkert tenkt seg om og gir seg på det.

Anonymkode: dc77e...81f

[Gjest Refreng]

Kan virke som det er et underliggende problem som nå kommer ut i denne bunadsproblematikken. Sterkt sinne kan komme fra sorg eller frykt. For det er ikke selve bunaden som er problemet, det er hva den symboliserer for moren deres. Hva er det moren deres føler når dere skal ha bunaden liggende? Hva er det hun føler når dere ikke lar henne få den? Nøkkelen til oppførselen ligger her.

Har dere vurdert å la henne få den en stund og spørre om den igjen om noen måneder når ting har kommet litt på avstand?

[AnonymBruker]

Kansje hun vil ha den? Jeg har min mors bunad. Det og en oppskriftbok er det fineste jeg har etter henne. Begge har lik verdi for meg. 

Anonymkode: 3ba3f...e21

[AnonymBruker]

Sorgreaksjon tenker jeg. Pårørende kan fort bli litt sinnsyke når det kommer til sentimentale greier etter avdøde. 

Anonymkode: 4439e...bb7

[AnonymBruker]

Sikkert en sorgreaksjon. Kanskje hun har hengt seg opp i at den tross alt var hennes mors. Kan det være at hun helst skulle arvet den selv ?

Anonymkode: fc601...4df

[AnonymBruker]

Definitivt sorgreaksjon, og projisering av følelser. Jeg har sett bemidlede søsken krangle om ubetydelige gjenstander. 

Hun har nok sett denne bunaden på sin mor ved spesielle anledninger, med gode minner, hele livet. Det er ikke bunaden hun ønsker, men moren sin. 

Jeg ville bare stått støtt i mitt. Og blitt enda strengere, sluttet å argumentere slik at det blir åpnet for diskusjon. "Dette har vi snakket om", "Om du lusker rundt etter bunaden får du dra hjem", "Den type ordbruk aksepterer jeg ikke at du bruker mot meg" Til og med "nå tror jeg vi tar en måneds pause til du har tenkt deg om, før denne relasjonen er ødelagt" 

Anonymkode: 9a667...e05