Til dere som lenge var single, for så å gå inn i et forhold

[AnonymBruker]

Dere som lenge var single, men som gikk inn i et nytt forhold med en som har barn fra før. Hvordan gikk overgangen? Jeg tenker noen år frem i tid, isåfall. Kanskje skal man kjøpe bolig sammen på sikt, og bare det i seg selv kan være en stor overgang, da man er vant til å bo alene og ha mye alenetid. Og dersom man flytter sammen, flytter man jo delvis også sammen med kjærestens barn, som kanskje bor hjemme hos faren 50%. I tillegg skal selvsagt barna få komme og gå som de vil hos pappa’n sin. Det er her jeg tror jeg virkelig får problemer, for jeg er så vant til å låse døren bak meg og vite at jeg er alene. Jeg kan sprade rundt i sløveklær og ikke se særlig presentabel ut, jeg kan finne roen for meg selv, sitte i solen svett og ekkel, og virkelig sette pris på å vite at ingen skal komme. Det å ha sitt eget lille hi hvor man vet man er alene og kan gjøre som man vil. Jeg orker ikke tanken på å skulle bo sammen med en kjæreste med hans barn, som kommer og går som de vil, med venner og etter hvert kjærester osv. Noen som har kjent på dette?

Anonymkode: 3f305...51c

[AnonymBruker]

Noen av de tingene du tar opp er litt merkelig:

-Om du er ukomfortabel å sitte med andre svett i sløveklær, hvordan har det at han har barn noe å si? 

-Du er opptatt av ditt eget lille hi, der du vet du er alene, og kan finne roen for deg selv. Igjen, har du en kjæreste så mister du jo den delen uavhengig av om han har barn eller ikke. 

 

Anonymkode: 43f37...6c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Noen av de tingene du tar opp er litt merkelig:

-Om du er ukomfortabel å sitte med andre svett i sløveklær, hvordan har det at han har barn noe å si? 

-Du er opptatt av ditt eget lille hi, der du vet du er alene, og kan finne roen for deg selv. Igjen, har du en kjæreste så mister du jo den delen uavhengig av om han har barn eller ikke. 

 

Anonymkode: 43f37...6c9

Det er da noe annet med en samboer som kommer og går, som er din aller nærmeste og kjenner hele deg, på godt og vondt, og en samboers barn/ungdom m/ venner og kjæreste som når som helst skal komme og gå. Jeg hadde følt at både boligen og jeg hadde måttet være «i stand» til en hver tid, og hadde følt at jeg totalt mistet fristedet mitt. 

Jeg spurte om andres personlige erfaringer med lignende situasjoner😉

Anonymkode: 3f305...51c

[Maskinfører]

Ble singel i 2012 lever nå som Ungkar  

[AnonymBruker]

Det gikk veldig fint, for da jeg fikk kjæreste ville jeg jo bare være med ham hele tiden. Vi har voksne/nesten voksne barn, og han flyttet grsdvis inn til meg. Nå er vi one big happy family.

Anonymkode: 3a0f0...1ab

[AnonymBruker]

Dere kan jo være særboere til barna har flyttet ut?

Anonymkode: 24389...10d

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring, men ville bare dele at jeg skjønner hva du mener!

Jeg har bodd alene hele livet og kunne nok egentlig kanskje vært særboere, men det vil ikke han som er mannen i mitt liv. Og jeg kjenner jeg er klar for å flytte sammen jeg også altså, men man har jo sine sære singelvaner, et frirom som du sier. Et kompromiss er hvert sitt bad, så får jeg et rom som er mitt, og kan ligge alene i badekaret iblant

Når det kommer til ungene så tenker jeg du kommer til å få et avslappet forhold til det også med tiden!

I all fall det å svette i sola, det er liksom ikke det som pleier å være det største problemet med å være stemor..

Men skjønner det med at man mister den lille hulen sin hvor man kunne stenge ute omverdenen.

Anonymkode: 61d4a...a39

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri flyttet sammen med en mann som har hjemmeboende barn igjen.

Anonymkode: 7d055...c7d

[AnonymBruker]

Jeg er fortsatt singel da, men jeg kunne virkelig overhode ikke brydd meg mindre om barn, og/eller barnas venner så meg i sløveklær. 
Jeg tenker at dersom det er en så stor frykt, så bør den jobben med før man eventuelt skal være ett forbilde for barn. 
Jeg kan aldri flytte sammen med noen hvor jeg ikke føler meg komfortabel i sløveklær, eller hvor jeg føler jeg ikke kan være meg selv. Jeg kan aldri flytte sammen med noen og ha en forventning om at huset skal være presentabel til en hver tid. 
Det er oppskriften på utbrenthet, stress og kaos. 

Jeg viste jeg var klar for å flytte inn med eksen, nettopp fordi jeg aldri følte jeg måtte pynte meg. Jeg følte meg elsket selv i den hullete og flekkete joggebuksa. Og vi hadde begge samme forventninger til husarbeid, ingen av oss forventet perfeksjonisme, ingen av oss gikk rundt med støvklut, men begge klarte helt fint å dra over med støvsuger med jevne mellomrom, rydde bort skitne sokker og ikke la oppvasken hope seg opp. Det var denne avslappende følelsen som gjorde at jeg kjente jeg var klar for det. 

Anonymkode: 8db2c...a0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det gikk veldig fint, for da jeg fikk kjæreste ville jeg jo bare være med ham hele tiden. Vi har voksne/nesten voksne barn, og han flyttet grsdvis inn til meg. Nå er vi one big happy family.

Anonymkode: 3a0f0...1ab

Så bra at det går så fint😊 De voksne barna som kanskje har flyttet ut, kommer de innom når som helst, som om det fortsatt er deres barndomshjem, eller sier de fra på forhånd/ spør om det passer? Her er det vel litt ulik praksis da. Jeg er selv godt voksen, og spør f.eks alltid min mor om det passer med besøk før jeg kommer, og omvendt. Hun er også veldig glad i egentid, og liker å vite at det ikke når som helst kan komme noen inn av døra. Sånn sett forstår vi hverandre godt, heldigvis. Jeg hadde nok måttet ha det sånn hvis jeg skulle flytte sammen med en partner som har voksne, utflyttet barn.

Anonymkode: 3f305...51c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

men man har jo sine sære singelvaner, et frirom som du sier.

Ja det er nettopp dette🙈 Jeg åpent sjeldent døren hvis det ringer på uten at jeg vet om det på forhånd, liker ikke åpne døren usminket og ustelt, eller om leiligheten flyter osv. Får helt noja av uanmeldt besøk. Og elsker å låse døren etter meg og vite at det bare er meg😄 En samboer blir noe annet, da skal man kunne slappe helt av sammen og være seg selv, men samboers barn + venner og kjærester som skal komme og gå uanmeldt, stresser meg. Men så bra at dere har funnet en god løsning😊

Anonymkode: 3f305...51c