Totalt uenige i utredning av ADHD

[AnonymBruker]

Mannen og jeg er totalt uenig om utredning av ADHD på barnet vårt. Jeg mener barnet viser tydelige tegn på ADHD/ADD og heller mot å ta kontakt med fastlege for utredning. Mannen mener tegnene ikke er så tydelige, og mener en eventuell utredning/diagnose ikke vil gjøre ting bedre siden vi bor et lite sted og han mener barnet vil bli stigmatisert og stemplet dersom det får diagnosen. Han mener også at dersom barnet har ADHD og det blir anbefalt å begynne på medisiner at det vil være kort vei til å misbruke medisinen og bruke det som rusmiddel. Jeg på den andre siden har mening om at dette vil følges opp og at eventuelle medisiner vil hjelpe barnet, og ikke gjøre det verre.

Hver gang temaet kommer opp blir det diskusjon/krangel mellom oss. Om jeg velger utredning så tror jeg at jeg står relativt alene i det.

Er det noen andre med lik erfaring med å ha så ulikt syn på det? Hvordan endte det i så fall?

Anonymkode: a5433...cf8

[AnonymBruker]

Enig med mannen din. Selv om barnet skulle ha ADD så vil antakelig en diagnose ikke hjelpe noe spesielt. Les deg opp på strategier og hjelp barnet selv. Ikke gi Ritalin (som minner om amfetamin) til et barn.

Anonymkode: 3ce34...bcd

[AnonymBruker]

Alder på barnet og hva barnehage/skole tenker er jo litt relevant her da. 

Anonymkode: 1f0b7...3ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Enig med mannen din. Selv om barnet skulle ha ADD så vil antakelig en diagnose ikke hjelpe noe spesielt. Les deg opp på strategier og hjelp barnet selv. Ikke gi Ritalin (som minner om amfetamin) til et barn.

Anonymkode: 3ce34...bcd

Barnet kan trenge ekstra støtte i barnehage eller skole, da hjelper det å få klargjort om det er en diagnose i bilde eller ikke. Det er heller ikke som at man går rett på medisinering 

Anonymkode: 1f0b7...3ef

[Hactar]

En utredning fører ikke automatisk til en diagnose. Skulle barnet få diagnose, er det fortsatt opp til dere foreldre om barnet skal medisineres. At barnet prøver medisiner, trenger ikke bety at han fortsette på medisiner. Det vil avhenge av hva slags effekt medisinene har for ham.

Så lenge han er barn, vil dere voksne administrere medisinene. Barn med oppmerksomhetsvansker bør ikke ha ansvaret for å medisinere seg selv. Dere har mye kontroll som foreldre i denne prosessen. Det er ikke slik at idet dere sender søknaden om utredning, er guttens skjebne beseglet.

Faren ved ubehandlet ADHD med et visst symptomtrykk, er at barnet etter hvert kan selvmedisinere. Om ungdommen selv må eksperimentere seg frem til lindring, har dere mye mindre kontroll over hva som taes og i hvilke doser, enn hvis han prøver ut behandling i ordnede former. 

Jeg forstår det slik at faren er redd for stigmatisering. Et annet hensyn er guttens selvbilde. Hvis han opplever mye å ikke klare det samme som de andre, kan det gi ham en følelse av å være "håpløs". Da kan det være til hjelp å vite at det er en grunn til at han glemmer, ikke klarer regulere følelser, er urolig, ikke får gjort det han skal eller hva som er hans symptomer. Da er det også lettere å få tilrettelegging, forståelse og hjelp.

 

[AprilLudgate]

Jessu fader 🙃

Så….et barn/ungdom skal nektes å kunne lære seg strategier for å kunne gjennomføre livet generelt?

Jeg har flere voksne venner som nå er utredet og fått diagnose.

De har jo kjempet det gjennom selv nettopp fordi adhd ikke forsvinner, det bare gjør ting mer og mer komplisert dess flere oppgaver og forventninger man har. 
 

Ritalin er en av flere medisiner, og endel ender ikke på den. Og nei, man blir ikke rusavhengig av å eventuelt prøve ut medisiner dersom man selv ser et behov. Ikke alle har nytte av medisiner heller. 
 

Den største faren her er jo å bli gående med eventuell udiagnostisert adhd/hvaenn. Det fører alltid til dårligere selvbilde, depresjon/angst, endel er mer utsatt for spiseforstyrrelser. Meltdowns man ikke forstår hvordan håndtere - fordi man er utslitt av uregulert hverdag og ikke vet hva man skal ta tak i. Vanskelig med det sosiale osv, fordi man ikke skjønner hvorfor enkelte ting fungerer slik de gjør. 

Med eventuell diagnose kan man sammen med fagkyndige legge dagsplaner på skolen/tilrettelegge bedre hjemme. Man kan få hjelpestønader for å lette hverdagen, og bare snakke mye bedre sammen om ting. 
 

Dustefyr du bor med.

Forøvrig er adhd arvelig, så mulig h*n har arvet det av ham da 🤷‍♀️

Men hva sier barnehagen/skolen da? 

Endret 19. juni 2023 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enig med mannen din. Selv om barnet skulle ha ADD så vil antakelig en diagnose ikke hjelpe noe spesielt. Les deg opp på strategier og hjelp barnet selv. Ikke gi Ritalin (som minner om amfetamin) til et barn.

Anonymkode: 3ce34...bcd

Takk for svar. Har forsøkt å lese meg opp på strategier.

Anonymkode: a5433...cf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Alder på barnet og hva barnehage/skole tenker er jo litt relevant her da. 

Anonymkode: 1f0b7...3ef

12 år. Skolen gir tilbakemelding på ting som gjør at mine "mistanker" om ADHD forsterker seg, men de har ikke sagt de mistenker ADHD/ADD.

Anonymkode: a5433...cf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Barnet kan trenge ekstra støtte i barnehage eller skole, da hjelper det å få klargjort om det er en diagnose i bilde eller ikke. Det er heller ikke som at man går rett på medisinering 

Anonymkode: 1f0b7...3ef

Takk for svar. 

Anonymkode: a5433...cf8

[AnonymBruker]

Hactar skrev (32 minutter siden):

En utredning fører ikke automatisk til en diagnose. Skulle barnet få diagnose, er det fortsatt opp til dere foreldre om barnet skal medisineres. At barnet prøver medisiner, trenger ikke bety at han fortsette på medisiner. Det vil avhenge av hva slags effekt medisinene har for ham.

Så lenge han er barn, vil dere voksne administrere medisinene. Barn med oppmerksomhetsvansker bør ikke ha ansvaret for å medisinere seg selv. Dere har mye kontroll som foreldre i denne prosessen. Det er ikke slik at idet dere sender søknaden om utredning, er guttens skjebne beseglet.

Faren ved ubehandlet ADHD med et visst symptomtrykk, er at barnet etter hvert kan selvmedisinere. Om ungdommen selv må eksperimentere seg frem til lindring, har dere mye mindre kontroll over hva som taes og i hvilke doser, enn hvis han prøver ut behandling i ordnede former. 

Jeg forstår det slik at faren er redd for stigmatisering. Et annet hensyn er guttens selvbilde. Hvis han opplever mye å ikke klare det samme som de andre, kan det gi ham en følelse av å være "håpløs". Da kan det være til hjelp å vite at det er en grunn til at han glemmer, ikke klarer regulere følelser, er urolig, ikke får gjort det han skal eller hva som er hans symptomer. Da er det også lettere å få tilrettelegging, forståelse og hjelp.

 

Takk for svar. 

Jeg frykter muligheten for selvmedisinering som du nevner her, dersom det viser seg at det er ADHD/ADD uten at det blir tatt videre. Og har tanker om det at barnet kan føle seg annerledes, egentlig både uten og med en eventuell diagnose. 

Anonymkode: a5433...cf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

12 år. Skolen gir tilbakemelding på ting som gjør at mine "mistanker" om ADHD forsterker seg, men de har ikke sagt de mistenker ADHD/ADD.

Anonymkode: a5433...cf8

Da ville jeg gått i dialog med skolen først og hva de tenker om utredning for ADHD/ADD. 

Anonymkode: 1f0b7...3ef

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (33 minutter siden):

Jessu fader 🙃

Så….et barn/ungdom skal nektes å kunne lære seg strategier for å kunne gjennomføre livet generelt?

Jeg har flere voksne venner som nå er utredet og fått diagnose.

De har jo kjempet det gjennom selv nettopp fordi adhd ikke forsvinner, det bare gjør ting mer og mer komplisert dess flere oppgaver og forventninger man har. 
 

Ritalin er en av flere medisiner, og endel ender ikke på den. Og nei, man blir ikke rusavhengig av å eventuelt prøve ut medisiner dersom man selv ser et behov. Ikke alle har nytte av medisiner heller. 
 

Den største faren her er jo å bli gående med eventuell udiagnostisert adhd/hvaenn. Det fører alltid til dårligere selvbilde, depresjon/angst, endel er mer utsatt for spiseforstyrrelser. Meltdowns man ikke forstår hvordan håndtere - fordi man er utslitt av uregulert hverdag og ikke vet hva man skal ta tak i. Vanskelig med det sosiale osv, fordi man ikke skjønner hvorfor enkelte ting fungerer slik de gjør. 

Med eventuell diagnose kan man sammen med fagkyndige legge dagsplaner på skolen/tilrettelegge bedre hjemme. Man kan få hjelpestønader for å lette hverdagen, og bare snakke mye bedre sammen om ting. 
 

Dustefyr du bor med.

Forøvrig er adhd arvelig, så mulig h*n har arvet det av ham da 🤷‍♀️

Men hva sier barnehagen/skolen da? 

Takk for svar, selv om det var relativt krast. Jeg er redd for det du skriver med en eventuell udiagnosistert ADHD. Jeg frykter at en eventuell udiagnostisert ADHD vil være verre for barnet enn eventuelle utfordringer ved å få en ADHD diagnose (hvis det skulle vise seg å være en ADHD diagnose)

Dustefyr er han forøvrig ikke. Hans meninger er for han selvsagt det han mener er best for barnet, på samme måte som jeg mener mine meninger er det beste. 

Anonymkode: a5433...cf8

[AnonymBruker]

Jeg tok utredning i voksen alder, og har diagnosen nå. 12 år er en alder hvor adhd symptomer kan forsterkes (var i hvertfall slik for meg), så tror han ville fått god hjelp om han har adhd og blir utredet. Det trenger ikke bety at han må starte på medisin, men det kan hjelpe han til å forstå seg selv bedre. Adhd er ikke noe man blir stemplet for i 2023.. Det er mange som har det, ikke trenger folk flest å få vite om det heller. 

Anonymkode: 1559f...1de

[AnonymBruker]

Huff. Jeg fikk nettopp diagnosen, er 39. Har slitt hele livet og er helt utslitt av å ha prøvd så hardt å leve et "normalt" liv. Jeg får medisiner nå, og klarer endelig å skjønne meg selv og livet jeg har levd. Men jeg tenker mye på hvordan livet kunne ha blitt, selv om jeg har klart meg greit hittil. Men jeg er kvinne og hatt "flink pike" i bakhodet.

Eksen min ble også diagnostisert sent, og fant ut at moren hadde nektet utredning som barn. Det er fem år siden de snakket sammen sist, han ble så sint at han kutta henne ut helt. Han har virkelig hatt problemer, lite skolegang og mye gjeld. 

Jeg tar Ritalin og skjønner ikke helt hvordan man misbruker det? Det gir ingen rus, jeg får konsentrert meg bedre på jobb og har færre humørsvingninger. 

Jeg har en sønn på 4, og om han skulle vise behov for utredning så hadde jeg uten tvil gjennomført det. Jeg leter ikke etter tegn, og vil ikke at han skal ha det, men en utredning skader ingenting. Det gir bare et økt kunnskapsgrunnlag for å kunne vurdere hva man gjør videre. 

Anonymkode: eb3db...755

[AnonymBruker]

Samme her, stesønn har nok adhd, og selv om faren vil ha ham utredet, så nekter moren. Hun er ganske lik seg, så han har nok arvet det av henne. Kanskje hun føler at det går helt fint å være litt som dem… 

 

Jeg rådførte meg med en psykolog, som sa at det slett ikke er uvanlig at foreldre er uenige om behov for utredning. Synd for barna som vokser opp uten nødvendig tilrettelegging. Så lenge barnet ikke har diagnose må jo vi voksne gå ut ifra at hen må lære seg å «oppføre seg», mens det kanskje egentlig har behov for tiøpassede krav…

Anonymkode: da0b2...26b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tok utredning i voksen alder, og har diagnosen nå. 12 år er en alder hvor adhd symptomer kan forsterkes (var i hvertfall slik for meg), så tror han ville fått god hjelp om han har adhd og blir utredet. Det trenger ikke bety at han må starte på medisin, men det kan hjelpe han til å forstå seg selv bedre. Adhd er ikke noe man blir stemplet for i 2023.. Det er mange som har det, ikke trenger folk flest å få vite om det heller. 

Anonymkode: 1559f...1de

Takk for svar. Fint med betraktninger fra noen som har fått diagnose i voksen alder. 

Anonymkode: a5433...cf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Huff. Jeg fikk nettopp diagnosen, er 39. Har slitt hele livet og er helt utslitt av å ha prøvd så hardt å leve et "normalt" liv. Jeg får medisiner nå, og klarer endelig å skjønne meg selv og livet jeg har levd. Men jeg tenker mye på hvordan livet kunne ha blitt, selv om jeg har klart meg greit hittil. Men jeg er kvinne og hatt "flink pike" i bakhodet.

Eksen min ble også diagnostisert sent, og fant ut at moren hadde nektet utredning som barn. Det er fem år siden de snakket sammen sist, han ble så sint at han kutta henne ut helt. Han har virkelig hatt problemer, lite skolegang og mye gjeld. 

Jeg tar Ritalin og skjønner ikke helt hvordan man misbruker det? Det gir ingen rus, jeg får konsentrert meg bedre på jobb og har færre humørsvingninger. 

Jeg har en sønn på 4, og om han skulle vise behov for utredning så hadde jeg uten tvil gjennomført det. Jeg leter ikke etter tegn, og vil ikke at han skal ha det, men en utredning skader ingenting. Det gir bare et økt kunnskapsgrunnlag for å kunne vurdere hva man gjør videre. 

Anonymkode: eb3db...755

Tusen takk for svar fra deg også, og betraktninger fra en med diagnose i voksen alder. Når du skriver færre humørsvingninger, hvilke type svingninger tenker du på da?

Anonymkode: a5433...cf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samme her, stesønn har nok adhd, og selv om faren vil ha ham utredet, så nekter moren. Hun er ganske lik seg, så han har nok arvet det av henne. Kanskje hun føler at det går helt fint å være litt som dem… 

 

Jeg rådførte meg med en psykolog, som sa at det slett ikke er uvanlig at foreldre er uenige om behov for utredning. Synd for barna som vokser opp uten nødvendig tilrettelegging. Så lenge barnet ikke har diagnose må jo vi voksne gå ut ifra at hen må lære seg å «oppføre seg», mens det kanskje egentlig har behov for tiøpassede krav…

Anonymkode: da0b2...26b

Takk for svar.

Selv om mor nekter så kan vel far velge å gjøre utredning? Mannen min nekter selvsagt ikke meg dersom jeg lander på at jeg ønsker utredning. 

 

Anonymkode: a5433...cf8

[Andro]

Mannen din er ignorant, og skader barnet sitt. Skulle hatt hjelp som barn, men det fantes ikke.
Nå er livet bedre, men hils ham og si at det er ondskap å nekte barn riktig helsehjelp. Ondskap.
K52 med ADHD

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tusen takk for svar fra deg også, og betraktninger fra en med diagnose i voksen alder. Når du skriver færre humørsvingninger, hvilke type svingninger tenker du på da?

Anonymkode: a5433...cf8

Jeg hadde kort lunte og ble fort sint. Ble jo også overlykkelig over småting, så det gikk også andre veien, men det har aldri plaget meg. Mens utålmodigheten og sinnet har vært en utfordring hele livet. Sterke følelser i alle retninger, rett og slett. Som jeg nå kontrollerer mye bedre 😊

Anonymkode: eb3db...755