Aspergers - forklare og få partner til å forstå

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan fikk du diagnosen når du var gift og hadde barn? 

Eneste grunnen til at jeg fikk Aspergerdiagnosen var at jeg ikke var sammen med noen og ikke hadde barn. 

Jeg fikk vite av Dps at de med Asperger ikke var interessert i å være sammen med noen, og at de ikke kunne ha barn. I kommunen sa de at jeg ikke følte ekte følelser og at jeg bare ville være sammen med noen fordi andre hadde partner... 

Var helt grusomt å få diagnosen i voksen alder, ja, men de har jo kurs for par der en eller begge har Aspergers. Spør på Autismeforeningen. Vet de har det på noen Dps også. 

Anonymkode: 663fc...a76

Det er jo bare vås. Det er veldig vanlig å ha partner og barn blant folk med aspergers. Det henger jo ikke på greit det du sier med at de har kurs for par hvor en har aspergers, om folk med aspergers ikke kan ha partner... 

Anonymkode: a6780...c0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Da syns jeg synd på deg mtp de mennene du har møtt. 

Nei, det er ikke det at han ikke klarer. Det lyser jo lang vei at han ikke gidder. 

Anonymkode: b5b76...13b

Herregud... 

Hvorfor er det umulig å lage en tråd på kg uten at folk skal bitche om mannen? 

Han er en utrolig snill og hensynsfull mann, men en som kommer fra en familie hvor psykiske ting var en ikke-ting. Det har ikke noe med "gidde" å gjøre; som jeg allerede har nevnt tar han masse hensyn til allergien min, som er en fysisk og håndgripelig ting han forstår. 

Anonymkode: a6780...c0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Han er veldig støttende til fysiske plager. Han tar veldig hensyn til pollenallergien min, f.eks, insisterer på at han skal ta all plenklipping og har kjøpt en luftrenser til soverommet på eget initiativ, osv. 

Det er det å skjønne at lyder og lys og slikt som gan ikke plages av, er helt forferdelig for meg. Han skjønner helt fint fysisk sykdom, men autisme sliter han med å skjønne. Hvorfor jeg ikke bare kan "ta meg sammen" når det er masse lyd..

Anonymkode: a6780...c0e

Hva hvis du hadde tinnitus eller var svaksynt? Hadde han tatt hensyn da? Høres litt ut som at han kanskje mistror din diagnose... og tenker at du overdriver...? Siden han tenker at du bare kan ta deg sammen... Dere bør ha en ordentlig samtale der dere prøver å avdekke hvorfor han er er så uvillig til å støtte deg. Hva handler det egentlig om? 

Autisme innebærer jo som oftest at sanseapparatet er overfølsomt, og det kan man ikke omgjøre. Men du kan feks bruke ørepropper eller øreklokker for å dempe lyd, solbriller for å dempe lys osv.

Anonymkode: f1210...5b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva hvis du hadde tinnitus eller var svaksynt? Hadde han tatt hensyn da? Høres litt ut som at han kanskje mistror din diagnose... og tenker at du overdriver...? Siden han tenker at du bare kan ta deg sammen... Dere bør ha en ordentlig samtale der dere prøver å avdekke hvorfor han er er så uvillig til å støtte deg. Hva handler det egentlig om? 

Autisme innebærer jo som oftest at sanseapparatet er overfølsomt, og det kan man ikke omgjøre. Men du kan feks bruke ørepropper eller øreklokker for å dempe lyd, solbriller for å dempe lys osv.

Anonymkode: f1210...5b5

Jeg er på grensen til svaksynt. MEn det er jo også en fysisk ting.. Han har null problemer med at jeg må ha tv'en plassert ett spesifikt sted i stuen for å klare å se skikkelig. 

Jeg vet hvordan jeg beskytter sansene mine fra å bli overveldet; problemet er å få mannen til å hjelpe meg å gjennomføre det. Ørepropper gjør for eksempel bare vondt verre for meg ved måltider. 

Anonymkode: a6780...c0e

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerangrep og svar til dette. 

Perelandra, mod. 

Endret 20. juni 2023 av Perelandra

[Duraton]

Så kult med en Asperger til ^^
Jeg er selv Asperger.
Det er mange som er av den oppfatningen om at psykiske ting handler kun om å ta seg sammen. 
Det finnes håp om at dem (NT’ere) kan klare å oppnå en hvis forståelse for at Aspergere oppfatter og tolker ting på en annerledes måte enn det dem er vant med.

Men det krever at dem er empatiske av seg, og tar seg tid til å forstå.

[AnonymBruker]

Du visste om dine utfordringer men valgte å få barn likevel selv om alle vet at barn lager støy, rot, berøring, medfører mangel på egentid, etc etc. Du er voksen og må derfor ta jobben selv med å kompensere for dine egne utfordringer.   Du kan fint jobbe med f.eks. eksekusjonsvansker, sanseutfordringer og selvregulering på egenhånd og lage strategier og systemer i hverdagen som ikke belaster eller involverer mannen din.

Hvis du ikke klarer å fungere i en vanlig familiesituasjon 24/7, sette barnas behov først alltid, eller ta din halvdel av oppgaver bør du ta konsekvensen av det så det ikke går ut over barn/mann- du kan f.eks.  flytte ut og la far ha hovedomsorgen slik at du kan hente deg inn mellom samvær, bli særboere, bo på hytta i perioder e.l. 

Det er ditt ansvar å ikke utsette barn/mann for dine meltdowns/shutdowns. Det spiller ingen rolle om oppførselsen skyldes autisme, hvis den er ugrei for de rundt deg. Meltdowns og shutdowns kan være traumatisk og slitsomt for pårørende.

Du skriver at mannen din ikke hadde sett deg ha meltdowns før dere fikk barn. Høres ut som om du kanskje har maskert/fremstått som bedre fungerende enn det du egentlig er, da han valgte å få barn med deg.  Skjønner godt om han føler seg lurt, sint, skuffet og forvirret. 

 

Anonymkode: 2d3a6...881

[Caevel]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du visste om dine utfordringer men valgte å få barn likevel selv om alle vet at barn lager støy, rot, berøring, medfører mangel på egentid, etc etc. Du er voksen og må derfor ta jobben selv med å kompensere for dine egne utfordringer.   Du kan fint jobbe med f.eks. eksekusjonsvansker, sanseutfordringer og selvregulering på egenhånd og lage strategier og systemer i hverdagen som ikke belaster eller involverer mannen din.

Hvis du ikke klarer å fungere i en vanlig familiesituasjon 24/7, sette barnas behov først alltid, eller ta din halvdel av oppgaver bør du ta konsekvensen av det så det ikke går ut over barn/mann- du kan f.eks.  flytte ut og la far ha hovedomsorgen slik at du kan hente deg inn mellom samvær, bli særboere, bo på hytta i perioder e.l. 

Det er ditt ansvar å ikke utsette barn/mann for dine meltdowns/shutdowns. Det spiller ingen rolle om oppførselsen skyldes autisme, hvis den er ugrei for de rundt deg. Meltdowns og shutdowns kan være traumatisk og slitsomt for pårørende.

Du skriver at mannen din ikke hadde sett deg ha meltdowns før dere fikk barn. Høres ut som om du kanskje har maskert/fremstått som bedre fungerende enn det du egentlig er, da han valgte å få barn med deg.  Skjønner godt om han føler seg lurt, sint, skuffet og forvirret. 

 

Anonymkode: 2d3a6...881

Idiot.

[AnonymBruker]

Kanskje du kan vise han denne tråden? ❤️ 

Anonymkode: 8170d...04b

[AnonymBruker]

11 hours ago, Caevel said:

Idiot.

Svaret mitt var strengt og direkte, men godt ment.

Det finnes en del faglitteratur om dette på engelsk, som viser at det er krevende å være partnerene til voksne høytfungerende autister/personer med aspergers.  Meltdowns og shutdowns kan oppleves av partner/barn som psykisk vold. Mange partnere forteller at de føler seg lurt og sviktet, da personen maskerte/fremstod som normalt fungerende voksen før barn/ekteskap, men endrer seg når det kommer en barn eller en livskrise. For noen partnere er dette en sorgprosess og de trenger tid til å forholde seg til det, evt støtte av terapeut.  Skilsmisseraten er veldig høy, og studier viser at partnerne ofte opplever stor belastning. Siden personen fungerer bra eller maskerer utenfor husets fire vegger, kan vanskene være usynlige for andre og partner får ikke nødvendigvis støtte og forståelse fra familie og venner. Informasjonen og rådene til pårørende er ofte beregnet på hvordan foreldre/omsorgspersoner kan tilrettelegge for barn - en helt annen dynamikk enn to likeverdige voksne i et romantisk forhold med ansvar for egen adferd og egne valg. TS sin partner kan også ha sine egne utfordringer/begrensninger som gjør at han ikke kan/vil tilrettelegge for henne, eller ikke har kapasitet til det akkurat nå.

Men TS kan ta ansvar selv, og lage sine egne strategier for å redusere stressnivået sitt, i stedet for å fokusere på at partner/barn ikke skal trigge henne.  Se på hele bildet -  på jobbsituasjon, sørge for at omgivelsene er sansevennlige, rydde opp i relasjoner som skaper stress, leie inn hushjelp, barnevakt  e.l.  Dvs jo lavere stressnivået/totalbelastningen for TS er, jo flere skjeer kan brukes til å fungere normalt som mor og ektefelle. Ved at TS tar ansvar for dette selv, kan hun få det bedre uavhengig av partners evner/begrensninger, og partneren hennes kan beholde en kjæresterolle overfor henne.  For noen par fungerer det bedre å se bort i fra neurotypiske forventninger, og organisere samlivet på utradisjonelle måter som å være særboere, slik at autisten får mye egentid. 

Anonymkode: 2d3a6...881

[AnonymBruker]

Det er utrolig tungt å være sammen med en som har autisme. Det er hele tiden den "nevrotypiske" sitt ansvar å tilrettelegge og innrette seg etter partnerens spesielle behov. Kjenner få som klare å holde ut i et slikt forhold.

Anonymkode: 315b0...df3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2023 den 13.33):

Jeg fikk asperger-diagnosen i voksen alder, mens jeg var gift og småbarnsmor. 

For meg var ikke diagnosen et sjokk akkurat, jeg har lenge tenkt at det stemmer veldig godt med hvordan jeg har det. 

Men mannen min, derimot, tror ikke helt på diagnosen. Dette kun basert på at han en stund jobbet med to personer med aspergers, og de var heeeelt ulik meg... dette var da menn..

Jeg sliter med at han ikke helt skjønner og ikke har satt seg inn i hva diagnosen innebærer. 

For meg har det blitt tusen ganger verre etter at jeg fikk barn (duh..). Så ting jeg ikke slet med før, sliter jeg med nå. 

Sanseprosessering har alltid vært vanskelig for meg, men nå, med to små barn, er det jo villt mye mer lyd og berøring og greier å forholde seg til. I tillegg til mye mindre tid til å hvile og hente seg inn igjen. Dette er uvant for mannen, han har aldri sett meg ha meltdowns før vi fikk barn. 

Han blir irritert og oppgitt på meg. Jeg føler det blodig urettferdig, da jeg ikke kan noe for det, og strekker meg så langt jeg bare kan, før jeg får overload og da altså ikke klarer å fungere. 

Jeg kan be om at vi gjør en ting annerledes, fordi hver eneste gang vi gjør denne tingen ender det med meltdown eller overload for, noe som igjen fører til at han blir sint og sur og irritert på meg. Men han nekter, for han skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan ta meg sammen, og mener at jeg må da tåle såpass, osv.. Men det gjør jeg altså ikke!

Hvordan i alle dager får man partner til å vise forståelse..? 

Noe så enkelt som at jeg ikke takler at han prøver å diskutere noe med meg MENS jeg allerede er i en samtale med småungene rundt frokostbordet, og er helt på randen allerede av all lyden og berøringen og konsistensene osv et måltid med to småunger fører med seg... Jeg har bedt ham om å vente, jeg klarer ikke høre hva han sier, og jeg klarer ikke formulere svar, når jeg samtidig holder på med ungene. Han blir sur for at jeg ikke vil snakke med ham, og forstår ikke at jeg ikke KAN. Det  har ikke noe med VIL å gjøre, jeg KAN rett og slett ikke! Hjernen slutter å virke, jeg føler panikken bygge seg opp, jeg klarer helt fysisk ikke prosessere det han sier, og jeg klarer ihvertfall ikke å sette sammen en setning til svar. 

Anonymkode: a6780...c0e

Jeg har nakke/ hodeskade etter en kollisjon og jeg sliter med akkurat det samme som deg. Jeg klarer ikke mange lyder og stemmer på samme tid, og må ha én stemme og én person å forholde meg til, hvis ikke blir det full kaos i hodet mitt.

Jeg blir veldig utslitt av for mye stimuli, og etter at jeg hadde Corona har disse symptomene blitt mye mye verre.

Føler meg deg💓

Anonymkode: 7017a...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Du visste om dine utfordringer men valgte å få barn likevel selv om alle vet at barn lager støy, rot, berøring, medfører mangel på egentid, etc etc. Du er voksen og må derfor ta jobben selv med å kompensere for dine egne utfordringer.   Du kan fint jobbe med f.eks. eksekusjonsvansker, sanseutfordringer og selvregulering på egenhånd og lage strategier og systemer i hverdagen som ikke belaster eller involverer mannen din.

Hvis du ikke klarer å fungere i en vanlig familiesituasjon 24/7, sette barnas behov først alltid, eller ta din halvdel av oppgaver bør du ta konsekvensen av det så det ikke går ut over barn/mann- du kan f.eks.  flytte ut og la far ha hovedomsorgen slik at du kan hente deg inn mellom samvær, bli særboere, bo på hytta i perioder e.l. 

Det er ditt ansvar å ikke utsette barn/mann for dine meltdowns/shutdowns. Det spiller ingen rolle om oppførselsen skyldes autisme, hvis den er ugrei for de rundt deg. Meltdowns og shutdowns kan være traumatisk og slitsomt for pårørende.

Du skriver at mannen din ikke hadde sett deg ha meltdowns før dere fikk barn. Høres ut som om du kanskje har maskert/fremstått som bedre fungerende enn det du egentlig er, da han valgte å få barn med deg.  Skjønner godt om han føler seg lurt, sint, skuffet og forvirret. 

 

Anonymkode: 2d3a6...881

Nei. Jeg visste IKKE om utfordringene mine da jeg fikk barn.

Som jeg skrev i den aller første setningen, som du tydeligvis valgte å overse for å slenge drit: jeg fikk diagnosen i voksen alder, ETTER jeg fikk mann og barn.

Det var først da jeg begynte å få så sterke plager at jeg fikk meltdowns og noen i det hele tatt mistenkte autisme.

Før det ble jeg aldri utsatt for så mye stimuli og sanseinntrykk som det å ha barn medfører, så jeg hadde da fir pokker ingen aning om at det kom til å påvirke meg slik.

Og nei, meltdownsene mine er ikke psykisk mishandling av verken mann eller barn. At JEG hyperventilerer, gårnut av tommet og slår meg selv, etc, er ikke mishandling av noen som henst andre.

Og herregud.. hvordan blir det lettere for mannen min at jeg forlater ham så han blir alene om ungene...???

Hele innlegget ditt oser av fordommer og uvitenhet. Utrolig stygt gjort.

Anonymkode: a6780...c0e

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Nylig diagnostisert med adhd. Jeg tenker det er mulig jeg har aspergers også, men nevnte ikke det til utreder.

Jeg var i samtale med ei på familiesenter. Hun sa at jeg gjør masse for å få ting til å bli bedre, men uten at mannen også tar tak blir ikke ting bra.

Han har null tro på psykologer og andre med peiling, han er redd for barnevernet, liker ikke at jeg har samtaler på familiesenter. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få han med dit etter ferien.

Han er første mann i mitt liv som er så lite støttende. Han ser symptomene mine, han klager og "kjefter", samtidig som han sier at jeg ikke har en diagnose. Jeg er bare lat. I det ene øyeblikket.. og i det andre sier han at jeg kan ta ting i mitt tempo ang. husarbeid osv.. før han plutselig blir utålmodig og mener at hele huset må være strøkent NÅ f.eks.

Jeg mistenker at han og har adhd. Men at han har den energiske, utadvente, spontane "utgaven". (Det tror han ikke selv da, selv om han har masse symptomer.) Mens jeg føler meg som en zombie nå, kreativiteten og alt det bra ved adhd er borte fordi jeg er helt utslitt. Konstant stressa, overvelda, irritabel..

 

Anonymkode: d0d56...d22

[AnonymBruker]

Duraton skrev (På 20.6.2023 den 10.53):

Så kult med en Asperger til ^^
Jeg er selv Asperger.
Det er mange som er av den oppfatningen om at psykiske ting handler kun om å ta seg sammen. 
Det finnes håp om at dem (NT’ere) kan klare å oppnå en hvis forståelse for at Aspergere oppfatter og tolker ting på en annerledes måte enn det dem er vant med.

Men det krever at dem er empatiske av seg, og tar seg tid til å forstå.

Det er jo ikke kult å ha å ha Aspergers

Anonymkode: 7017a...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nei. Jeg visste IKKE om utfordringene mine da jeg fikk barn.

Som jeg skrev i den aller første setningen, som du tydeligvis valgte å overse for å slenge drit: jeg fikk diagnosen i voksen alder, ETTER jeg fikk mann og barn.

Det var først da jeg begynte å få så sterke plager at jeg fikk meltdowns og noen i det hele tatt mistenkte autisme.

Før det ble jeg aldri utsatt for så mye stimuli og sanseinntrykk som det å ha barn medfører, så jeg hadde da fir pokker ingen aning om at det kom til å påvirke meg slik.

Og nei, meltdownsene mine er ikke psykisk mishandling av verken mann eller barn. At JEG hyperventilerer, gårnut av tommet og slår meg selv, etc, er ikke mishandling av noen som henst andre.

Og herregud.. hvordan blir det lettere for mannen min at jeg forlater ham så han blir alene om ungene...???

Hele innlegget ditt oser av fordommer og uvitenhet. Utrolig stygt gjort.

Anonymkode: a6780...c0e

Ikke meg du siterte, men selvom du ikke hadde diagnosen så hadde du jo fortsatt symptomene. Er ikke sånn at det først er etter du får diagnosen at en får symptomene liksom. Har du ikke gått på skole? Barne og ungdomsskole ihvertfall? Da burde du vel ha merket at du ikke tålte lyder og mye sanseinntrykk. 

Anonymkode: 610e9...acd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.7.2023 den 21.03):

Du visste om dine utfordringer men valgte å få barn likevel selv om alle vet at barn lager støy, rot, berøring, medfører mangel på egentid, etc etc. Du er voksen og må derfor ta jobben selv med å kompensere for dine egne utfordringer.   Du kan fint jobbe med f.eks. eksekusjonsvansker, sanseutfordringer og selvregulering på egenhånd og lage strategier og systemer i hverdagen som ikke belaster eller involverer mannen din.

Hvis du ikke klarer å fungere i en vanlig familiesituasjon 24/7, sette barnas behov først alltid, eller ta din halvdel av oppgaver bør du ta konsekvensen av det så det ikke går ut over barn/mann- du kan f.eks.  flytte ut og la far ha hovedomsorgen slik at du kan hente deg inn mellom samvær, bli særboere, bo på hytta i perioder e.l. 

Det er ditt ansvar å ikke utsette barn/mann for dine meltdowns/shutdowns. Det spiller ingen rolle om oppførselsen skyldes autisme, hvis den er ugrei for de rundt deg. Meltdowns og shutdowns kan være traumatisk og slitsomt for pårørende.

Du skriver at mannen din ikke hadde sett deg ha meltdowns før dere fikk barn. Høres ut som om du kanskje har maskert/fremstått som bedre fungerende enn det du egentlig er, da han valgte å få barn med deg.  Skjønner godt om han føler seg lurt, sint, skuffet og forvirret. 

 

Anonymkode: 2d3a6...881

Men herregud for en nedlatende holdning! 
Det er tydelig at dette ikke er ditt fag.
Det er ikke snakk om at TS er mentalt tilbakestående ! 
Jeg har to voksne sønner med Asperger og ADHD, og de fungerer bra sammen med andre mennesker. 
De har behov for litt klare linjer og at ikke folk kjører over dem som et hurtigtog. 
Hvis er bare lærer deg å være litt obs på at en kan ta seg tid til å være strukturert og litt planmessig så går det helt fint  å leve sammen med en Asperger.  
Det regner jeg med at det gjelder for TS også.
Alle har godt av  å ta litt hensyn til hverandre! 
Og forresten , jeg har hatt mye glede av å høre mine sønners betraktninger om samfunnet og hva ellers som foregår rundt oss som feks familie , venner og studier/jobb. 
En kan faktisk plukke opp litt vettugt som en kanskje ikke har tenkt på sjøl 

Anonymkode: 8d36e...8ce

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

At JEG hyperventilerer, gårnut av tommet og slår meg selv, etc, er ikke mishandling av noen som henst andre.

Tror du virkelig at barn (og voksne) ikke blir påvirket av å se deg oppføre deg slik som du beskriver her nå? Hvordan tror du små barn opplever det om mor har shutdown når de forsøker å ta kontakt, eller å se mor hyperventilere eller slå seg selv? Hvordan tror du det er i lengen, å bo i et hus der man aldri vet når neste meltdown kommer?  

Anonymkode: 2d3a6...881

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Men herregud for en nedlatende holdning! 
Det er tydelig at dette ikke er ditt fag.
Det er ikke snakk om at TS er mentalt tilbakestående ! 
Jeg har to voksne sønner med Asperger og ADHD, og de fungerer bra sammen med andre mennesker. 
De har behov for litt klare linjer og at ikke folk kjører over dem som et hurtigtog. 
Hvis er bare lærer deg å være litt obs på at en kan ta seg tid til å være strukturert og litt planmessig så går det helt fint  å leve sammen med en Asperger.  
Det regner jeg med at det gjelder for TS også.
Alle har godt av  å ta litt hensyn til hverandre! 
Og forresten , jeg har hatt mye glede av å høre mine sønners betraktninger om samfunnet og hva ellers som foregår rundt oss som feks familie , venner og studier/jobb. 
En kan faktisk plukke opp litt vettugt som en kanskje ikke har tenkt på sjøl 

Anonymkode: 8d36e...8ce

At noen er en grei sønn, og fungerer bra med andre og kan komme med interessante betraktninger om samfunnet betyr IKKE at han er en velfungerende ektefelle gjennom gode og onde dager, eller velfungerende omsorgsperson for barn 24/7.  Partnere/barn har helt andre forventninger til relasjonen og det er IKKE barnas/ektefelles ansvar å tilrettelegge  slik som foreldre selvsagt gjør for barna sine.  Det er dokumentert at veldig mange ekteskap der en person har Asperger/autisme ender i skilsmisse, og at mange partnere har det ugreit. 

Anonymkode: 2d3a6...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ikke meg du siterte, men selvom du ikke hadde diagnosen så hadde du jo fortsatt symptomene. Er ikke sånn at det først er etter du får diagnosen at en får symptomene liksom. Har du ikke gått på skole? Barne og ungdomsskole ihvertfall? Da burde du vel ha merket at du ikke tålte lyder og mye sanseinntrykk. 

Anonymkode: 610e9...acd

Nei. Igjen: nei. 

Jeg var aldri noen sinne utsatt for så mye lyd og og berøring før jeg fikk barn. 

Altså, hvordan i alle dager hadde du det på skolen egentlig?? Hang folk virkelig i puppen din, sov inntil deg i sengen din, satt konstant på fanget ditt, var bundet fast i en bæresele på lroppen din....? Og skrek og hylte konstant? 

Plagsomme lyder fra andre enn egne barn kan lett unngå. Man kan ikke gå fra egne hylende barn.

Anonymkode: a6780...c0e