Aspergers - forklare og få partner til å forstå

[AnonymBruker]

Jeg fikk asperger-diagnosen i voksen alder, mens jeg var gift og småbarnsmor. 

For meg var ikke diagnosen et sjokk akkurat, jeg har lenge tenkt at det stemmer veldig godt med hvordan jeg har det. 

Men mannen min, derimot, tror ikke helt på diagnosen. Dette kun basert på at han en stund jobbet med to personer med aspergers, og de var heeeelt ulik meg... dette var da menn..

Jeg sliter med at han ikke helt skjønner og ikke har satt seg inn i hva diagnosen innebærer. 

For meg har det blitt tusen ganger verre etter at jeg fikk barn (duh..). Så ting jeg ikke slet med før, sliter jeg med nå. 

Sanseprosessering har alltid vært vanskelig for meg, men nå, med to små barn, er det jo villt mye mer lyd og berøring og greier å forholde seg til. I tillegg til mye mindre tid til å hvile og hente seg inn igjen. Dette er uvant for mannen, han har aldri sett meg ha meltdowns før vi fikk barn. 

Han blir irritert og oppgitt på meg. Jeg føler det blodig urettferdig, da jeg ikke kan noe for det, og strekker meg så langt jeg bare kan, før jeg får overload og da altså ikke klarer å fungere. 

Jeg kan be om at vi gjør en ting annerledes, fordi hver eneste gang vi gjør denne tingen ender det med meltdown eller overload for, noe som igjen fører til at han blir sint og sur og irritert på meg. Men han nekter, for han skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan ta meg sammen, og mener at jeg må da tåle såpass, osv.. Men det gjør jeg altså ikke!

Hvordan i alle dager får man partner til å vise forståelse..? 

Noe så enkelt som at jeg ikke takler at han prøver å diskutere noe med meg MENS jeg allerede er i en samtale med småungene rundt frokostbordet, og er helt på randen allerede av all lyden og berøringen og konsistensene osv et måltid med to småunger fører med seg... Jeg har bedt ham om å vente, jeg klarer ikke høre hva han sier, og jeg klarer ikke formulere svar, når jeg samtidig holder på med ungene. Han blir sur for at jeg ikke vil snakke med ham, og forstår ikke at jeg ikke KAN. Det  har ikke noe med VIL å gjøre, jeg KAN rett og slett ikke! Hjernen slutter å virke, jeg føler panikken bygge seg opp, jeg klarer helt fysisk ikke prosessere det han sier, og jeg klarer ihvertfall ikke å sette sammen en setning til svar. 

Anonymkode: a6780...c0e

[AnonymBruker]

Du får ta han med på et kurs, men uansett er det ikke så viktig for han om hva du har eller ei, så lenge han støtter deg i hverdagen og ser deg for deg, og ikke diagnosen så tror jeg du skal ta det med ro. 
Folk må slutte å være så opptatt av diagnoser hele tiden

Anonymkode: 02866...86b

[Perelandra]

Tråden er ryddet for nedsettende innhold.

+ også ryddet for svar til dette.

Perelandra, mod.

Endret 19. juni 2023 av Perelandra

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du får ta han med på et kurs, men uansett er det ikke så viktig for han om hva du har eller ei, så lenge han støtter deg i hverdagen og ser deg for deg, og ikke diagnosen så tror jeg du skal ta det med ro. 
Folk må slutte å være så opptatt av diagnoser hele tiden

Anonymkode: 02866...86b

Men det er nettopp det som er problemet, å få ham tli å støtte meg i hverdagen. 

Han tror jeg kan ta meg sammen, noe jeg altså ikke kan. Nettopp fordi det er en diagnose, en fysisk forskjell i hjernen som gjør at hjernen min ikke KAN prosessere sanseinntrykk på samme måte som hans nevrotypiske hjerne. 

Anonymkode: a6780...c0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men det er nettopp det som er problemet, å få ham tli å støtte meg i hverdagen. 

Han tror jeg kan ta meg sammen, noe jeg altså ikke kan. Nettopp fordi det er en diagnose, en fysisk forskjell i hjernen som gjør at hjernen min ikke KAN prosessere sanseinntrykk på samme måte som hans nevrotypiske hjerne. 

Anonymkode: a6780...c0e

Merket du ikke at du hadde vansker med mye sanseinntrykk og høye lyder før du fikk barn? 

Anonymkode: 610e9...acd

[Andro]

Føler veldig med deg, og kjenner meg også veldig igjen. Jeg har ikke aperger, men jeg har ADHD, og utfordringene er mye de samme. Jeg forsøkte også å forklare, og ble møtt med surhet, latterliggjøring og provokasjoner. Den gang hadde jeg ikke noen formell diagnose, men jeg visste hva jeg feilte, hva jeg trengte og formidlet det klart.
Til slutt måtte jeg innse at han skjønte, men ikke ønsket å ta hensyn, og at han også la opp til ting som var umulige for meg for å ha gleden av å sukke oppgitt over smerten min,
Nå når jeg er utredet og diagnostisert nylig så har han ikke kommentert det en eneste gang.

Jeg synes at du skal ta ham med til legen eller psykologen din, banke det inn og ikke finne deg i en skit.
Han skjønner det han vil, men han ønsker ikke å ta hensyn til fungeringen din, og det er ondskapsfullt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Merket du ikke at du hadde vansker med mye sanseinntrykk og høye lyder før du fikk barn? 

Anonymkode: 610e9...acd

Jo? Men når man ikke har barn, kan man unngå de fleste lyder, og bare fjerne seg fra situasjonen. Jeg kan ikke bare gå fra småbarn.. Ei heller nekte en grinende to-åring fysisk trøst. 

Anonymkode: a6780...c0e

[AnonymBruker]

Andro skrev (10 minutter siden):

Føler veldig med deg, og kjenner meg også veldig igjen. Jeg har ikke aperger, men jeg har ADHD, og utfordringene er mye de samme. Jeg forsøkte også å forklare, og ble møtt med surhet, latterliggjøring og provokasjoner. Den gang hadde jeg ikke noen formell diagnose, men jeg visste hva jeg feilte, hva jeg trengte og formidlet det klart.
Til slutt måtte jeg innse at han skjønte, men ikke ønsket å ta hensyn, og at han også la opp til ting som var umulige for meg for å ha gleden av å sukke oppgitt over smerten min,
Nå når jeg er utredet og diagnostisert nylig så har han ikke kommentert det en eneste gang.

Jeg synes at du skal ta ham med til legen eller psykologen din, banke det inn og ikke finne deg i en skit.
Han skjønner det han vil, men han ønsker ikke å ta hensyn til fungeringen din, og det er ondskapsfullt.

Jeg får ham ikke til å bli med til psykologen min. Det har psykologen min foreslått, men han vil ikke, blir bare oppgitt og irritert over at jeg ber ham om å ta dyrebar tid fra jobb for noe sånt.. 

Han er verdens snilleste mann generellt sett, men han skjønner bare ikke psykiske plager og sånt han ikke kan se. Hele familien hans er sånn, alt som lukter av psykiske plager hysjes ned og gjemmes vekk og er tabu. 

Anonymkode: a6780...c0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Merket du ikke at du hadde vansker med mye sanseinntrykk og høye lyder før du fikk barn? 

Anonymkode: 610e9...acd

De fleste kvinner som diagnoseres i voksen alder diagnoseres på grunn av forverring i forbindelse med foreldrerollen eller fordi barna deres diagnoseres.

Det er virkelig uforståelig for meg at dette spørsmålet stilles engang når TS skriver i HI at det er tusen ganger verre etter barn fordi det er nettop tusen ganger flere sanseintrykk . Diagnosen kom etter barna. 

Anonymkode: a105e...f9c

[Andro]

Verdens snilleste mann ville ikke ha nekta å bli med til psykologen eller ha nekta å forstå. Han viser deg null respekt.

[AnonymBruker]

Andro skrev (1 minutt siden):

Verdens snilleste mann ville ikke ha nekta å bli med til psykologen eller ha nekta å forstå. Han viser deg null respekt.

Vel, han er en bedre mann enn alle andre menn jeg har møtt til nå Han nekter ikke å forstå, han klarer tydeligvis ikke å forstå det, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få ham til å forstå. Som er det jeg ber om hjelp til - ikke til å slenge drit om mannen min. Det fortjener han ikke. 

Anonymkode: a6780...c0e

[Helt uperfekt]

Jeg kjenner ikke diagnosen mer enn overfladisk og kjenner ikke deg. Du sier han ikke vil bli med til psykolog, men kan du få han til å lese seg opp? Se om du finner en podcast som tar opp temaet, beregnet pÅ utenforstående? 
Et raskt søk på nett ga dette, men du kan nok enklere finne relevant informasjon som passer deg: https://diakonhjemmetsykehus.no/Documents/VPA/Asperger ressursside/Ressurser/Voksne med Asperger - eb brukerveiledning for venner.pdf

[AnonymBruker]

Er det mulig å se dokumentarer sammen om mennesker med asperger? Finnes sikkert mye der ute

Anonymkode: ab1c7...e88

[AnonymBruker]

Jøss, lever mannen min et dobbeltliv? Jeg skal til utredning for autisme til høsten og min mann kan ikke skjønne at jeg er autist - selv om han klager på at jeg er ekstremt repetativ og avhengig av rutinene mine hele tiden. Han deklarerte høyt og tydelig her om dagen at jeg kunne ikke forvente noen spesialbehandling selv om jeg får diagnosen. 

Han ble med til psykolog på en eneste time etter trussel om det eller at jeg går da jeg fikk alvorlig fødselsdepresjon. Etter timen fikk jeg vite at psykologen ikke visste hva hun holdt på med og at jeg bare måtte ta meg sammen.

Så, denne runden gidder jeg ikke prøve ta han med en gang. Jeg tar meg sammen så langt det går og gjemmer meg på badet dersom en meltdown melder seg med barnet til stede.

Synes det er vondt, trist, synd og leit at det skal være så umulig å tilrettelegge små, enkle ting i hverdagen for at en person man angivelig er glad i skal ha det bra, men for enkelte er det tydeligvis en umulig øvelse.

Anonymkode: 9aa12...89c

[AnonymBruker]

Jeg har også barn og fikk diagnosen i godt voksen alder. Jeg fungerte mye bedre før jeg fikk barn, nettopp fordi jeg hadde mer alenetid og hadde mer kontroll og oversikt over mitt eget liv. 

Med barn ble det altfor mye å forholde meg til på én gang, så jeg måtte innføre en god del rutiner og dele opp oppgaver sånn at ikke alt kjentes overveldende. 

Man kan fint fungere som forelder med aspergerdiagnose, men da er det viktig at kjæresten din leser seg opp på eksekutiv dysfunksjon og aspergeres problemer med multitasking og uoversiktlige situasjoner.

Han må støtte deg i at ting ordnes etappevis og etter tur, og at ikke alt skal skje på én gang. Hvis han klarer å forstå det og hjelpe til med å organisere ting litt bedre sånn at det ikke blir fullstendig overload, så er mye gjort. 

Hvis han ikke vil lese om det, kan du gjøre det. Det finnes mange strategier for å håndtere eksekutiv dysfunksjon sånn at man likevel kan fungere bra. Men det krever litt samarbeid og godvilje fra begge parter. Hvis han ikke er villig til det, er han en dårlig kjæreste. Hva hvis du pådro deg en kronisk sykdom? Da må man også tilrettelegge livet etter de utfordringene som oppstår.

 

Anonymkode: f1210...5b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har også barn og fikk diagnosen i godt voksen alder. Jeg fungerte mye bedre før jeg fikk barn, nettopp fordi jeg hadde mer alenetid og hadde mer kontroll og oversikt over mitt eget liv. 

Med barn ble det altfor mye å forholde meg til på én gang, så jeg måtte innføre en god del rutiner og dele opp oppgaver sånn at ikke alt kjentes overveldende. 

Man kan fint fungere som forelder med aspergerdiagnose, men da er det viktig at kjæresten din leser seg opp på eksekutiv dysfunksjon og aspergeres problemer med multitasking og uoversiktlige situasjoner.

Han må støtte deg i at ting ordnes etappevis og etter tur, og at ikke alt skal skje på én gang. Hvis han klarer å forstå det og hjelpe til med å organisere ting litt bedre sånn at det ikke blir fullstendig overload, så er mye gjort. 

Hvis han ikke vil lese om det, kan du gjøre det. Det finnes mange strategier for å håndtere eksekutiv dysfunksjon sånn at man likevel kan fungere bra. Men det krever litt samarbeid og godvilje fra begge parter. Hvis han ikke er villig til det, er han en dårlig kjæreste. Hva hvis du pådro deg en kronisk sykdom? Da må man også tilrettelegge livet etter de utfordringene som oppstår.

 

Anonymkode: f1210...5b5

Han er veldig støttende til fysiske plager. Han tar veldig hensyn til pollenallergien min, f.eks, insisterer på at han skal ta all plenklipping og har kjøpt en luftrenser til soverommet på eget initiativ, osv. 

Det er det å skjønne at lyder og lys og slikt som gan ikke plages av, er helt forferdelig for meg. Han skjønner helt fint fysisk sykdom, men autisme sliter han med å skjønne. Hvorfor jeg ikke bare kan "ta meg sammen" når det er masse lyd..

Anonymkode: a6780...c0e

[AnonymBruker]

Hvordan fikk du diagnosen når du var gift og hadde barn? 

Eneste grunnen til at jeg fikk Aspergerdiagnosen var at jeg ikke var sammen med noen og ikke hadde barn. 

Jeg fikk vite av Dps at de med Asperger ikke var interessert i å være sammen med noen, og at de ikke kunne ha barn. I kommunen sa de at jeg ikke følte ekte følelser og at jeg bare ville være sammen med noen fordi andre hadde partner... 

Var helt grusomt å få diagnosen i voksen alder, ja, men de har jo kurs for par der en eller begge har Aspergers. Spør på Autismeforeningen. Vet de har det på noen Dps også. 

Anonymkode: 663fc...a76

[AnonymBruker]

Det har sikkert vært et lite sjokk for han - å tro at han giftet seg med en normal, frisk kvinne, og så få en alvorlig diagnose å forholde seg til etter at dere har fått barn. Ikke alle klarer å forstå, og trenger tid. Kanskje du også må møte han på halvveien, og forstå at dette er vanskelig for han å sette seg inn i? Gi han tid, tålmodighet, og spør om råd hos psykologen slik at du ikke forventer at mannen din skal være psykologen din, i tillegg til å ha to barn. 

Anonymkode: fca8d...763

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan fikk du diagnosen når du var gift og hadde barn? 

Eneste grunnen til at jeg fikk Aspergerdiagnosen var at jeg ikke var sammen med noen og ikke hadde barn. 

Jeg fikk vite av Dps at de med Asperger ikke var interessert i å være sammen med noen, og at de ikke kunne ha barn. I kommunen sa de at jeg ikke følte ekte følelser og at jeg bare ville være sammen med noen fordi andre hadde partner... 

Var helt grusomt å få diagnosen i voksen alder, ja, men de har jo kurs for par der en eller begge har Aspergers. Spør på Autismeforeningen. Vet de har det på noen Dps også. 

Anonymkode: 663fc...a76

Det hørtes rart ut. Veldig mange på spekteret som har både partner og barn og fungerer helt fint i familien! Bare sjekk ut YouTube, podcaster osv så finner du mange, mom on the spectrum bl.a  

Anonymkode: 9aa12...89c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vel, han er en bedre mann enn alle andre menn jeg har møtt til nå Han nekter ikke å forstå, han klarer tydeligvis ikke å forstå det, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få ham til å forstå. Som er det jeg ber om hjelp til - ikke til å slenge drit om mannen min. Det fortjener han ikke. 

Anonymkode: a6780...c0e

Da syns jeg synd på deg mtp de mennene du har møtt. 

Nei, det er ikke det at han ikke klarer. Det lyser jo lang vei at han ikke gidder. 

Anonymkode: b5b76...13b