Utbrent venninne, og jeg gidder ikke høre om problemene hennes. Er jeg en dårlig venninne?

[AnonymBruker]

Jeg var nylig veldig alvorlig syk - legene trodde jeg kom til å dø innen kort tid. Så var jeg gjennom en krevende behandlling som virket ekstremt mye bedre enn forventet, og nå er jeg "frisk", men kjenner at jeg sannsynligvis har fått en form for PTSD. Jeg var overbevist om at jeg kom til å dø fra familien, inkludert to små barn.

Venninnen min er blitt utbrent, og det er selvfølgelig trist. Men hun sender meg stadig meldinger om hvor vanskelig hun har det. I tillegg vil hun gjerne ringes eller møtes flere dager i uken, og da er temaet alltid hvor utslitt hun er og hvor fælt alt er. Jeg har alltid tenkt at man ikke kan sammenligne seg med andre og at hennes utbrenthet selvfølgelig er like fælt for henne uansett hvilken situasjon jeg skulle befinne meg i, men nå kjenner jeg at jeg kommer til å klikke hvis dette fortsetter. Hvordan kan jeg få henne til å forstå at jeg ikke kan fungere som støtte og psykolog, og helst uten å trekke "jeg har det verre enn deg"-kortet?

Jeg har prøvd å si at jeg ikke har energi til å møtes og snakkes hele tiden, men da legger hun ut om at jeg er den eneste som virkelig forstår og at hun alltid føler seg så mye bedre etter å ha snakket med meg.

Anonymkode: 972cb...be2

[AnonymBruker]

Si du ikke har overskudd. Det er fair.

Anonymkode: 13374...0f7

[Arya2000]

Tenker du kan være ærlig. At du ikke har overskudd , og at du har problemer med empatien etter det du opplevde. Det er jo helt fair det, uten å dra "jeg har det verre enn deg kortet". Er selv utbrent men det hjelper ikke å bruke andre som klagemur. Hvis det så var hadde vi ikke hatt behov for terapeuter, men kunne bare ringt rundt til vennene våre. Hun sier hun føler seg bedre etter samvær men du føler deg jo verre av det, og det er jo ikke rett at hennes behov trumfer dine. Så sett grenser er mitt råd.

[AnonymBruker]

« Jeg har forståelse for at du går igjennom en vanskelig periode nå. Samtidig er det slik at jeg selv ikke har overskudd til å snakke om negative ting når vi møtes. Det inkluderer mine egne utfordringer og dine. Jeg håper vi kan møtes på kaffe og heller snakke om hyggelige ting. Som minner fra gamlelaget, eller rykter fra hjembygda. Vi tenker nok på det vi går igjennom hver eneste dag og jeg trenger lufte tankene på annet med lystbetonte tema. Beklager hvis dette virker brutalt og ærlig, men jeg må ta tak i livet og prate om det positive.»

Anonymkode: 47efd...e0b

[AnonymBruker]

Hørte hun på deg når du hadde det vanskelig? 
 

hvis ja, skjerp deg.

 

hvis nei, si nei med god samvittighet.

Anonymkode: c2340...58b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

« Jeg har forståelse for at du går igjennom en vanskelig periode nå. Samtidig er det slik at jeg selv ikke har overskudd til å snakke om negative ting når vi møtes. Det inkluderer mine egne utfordringer og dine. Jeg håper vi kan møtes på kaffe og heller snakke om hyggelige ting. Som minner fra gamlelaget, eller rykter fra hjembygda. Vi tenker nok på det vi går igjennom hver eneste dag og jeg trenger lufte tankene på annet med lystbetonte tema. Beklager hvis dette virker brutalt og ærlig, men jeg må ta tak i livet og prate om det positive.»

Anonymkode: 47efd...e0b

Skal prøve å skrive noe lignende, det var veldig godt formulert. Takk!

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hørte hun på deg når du hadde det vanskelig? 
 

hvis ja, skjerp deg.

 

hvis nei, si nei med god samvittighet.

Anonymkode: c2340...58b

Det falt meg aldri inn å klage til henne.

Det var heller ikke snakk om å møtes eller prates hele tiden før hun selv fikk det vanskelig, så jeg ventilerte bare for mine aller nærmeste og en kreftsykepleier.

 

Tusen takk for svar til dere andre også. Kjenner at det hjalp litt å skrive ned hva jeg tenker 😅

Anonymkode: 972cb...be2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg var nylig veldig alvorlig syk - legene trodde jeg kom til å dø innen kort tid. Så var jeg gjennom en krevende behandlling som virket ekstremt mye bedre enn forventet, og nå er jeg "frisk", men kjenner at jeg sannsynligvis har fått en form for PTSD. Jeg var overbevist om at jeg kom til å dø fra familien, inkludert to små barn.

Venninnen min er blitt utbrent, og det er selvfølgelig trist. Men hun sender meg stadig meldinger om hvor vanskelig hun har det. I tillegg vil hun gjerne ringes eller møtes flere dager i uken, og da er temaet alltid hvor utslitt hun er og hvor fælt alt er. Jeg har alltid tenkt at man ikke kan sammenligne seg med andre og at hennes utbrenthet selvfølgelig er like fælt for henne uansett hvilken situasjon jeg skulle befinne meg i, men nå kjenner jeg at jeg kommer til å klikke hvis dette fortsetter. Hvordan kan jeg få henne til å forstå at jeg ikke kan fungere som støtte og psykolog, og helst uten å trekke "jeg har det verre enn deg"-kortet?

Jeg har prøvd å si at jeg ikke har energi til å møtes og snakkes hele tiden, men da legger hun ut om at jeg er den eneste som virkelig forstår og at hun alltid føler seg så mye bedre etter å ha snakket med meg.

Anonymkode: 972cb...be2

Du har nok med deg selv, og hun blir ikke friskere av å sutre og klage. Bare si at hun må finne andre å snakke med, at du ikke har kapasitet til det nå

Anonymkode: 93163...299

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Du har nok med deg selv, og hun blir ikke friskere av å sutre og klage. Bare si at hun må finne andre å snakke med, at du ikke har kapasitet til det nå

Anonymkode: 93163...299

Må prøve (igjen) å si at jeg ikke har kapasitet, ja. Hun har sagt at jeg er den eneste som forstår, så det blir nok litt vanskelig å si at hun må finne andre å snakke med, men jeg kjenner jo at jeg ikke kan fortsette med dette.

Anonymkode: 972cb...be2

[AnonymBruker]

Egoistisk ja, men samtidig ville jeg aldri ha klaget til en venninne med så alvorlig diagnose om min utbrenthet. 

Anonymkode: 58ed7...815

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Egoistisk ja, men samtidig ville jeg aldri ha klaget til en venninne med så alvorlig diagnose om min utbrenthet. 

Anonymkode: 58ed7...815

Hvor lenge tenker du at man bør fortsette som klagemur for å unngå å være egoistisk da?

Anonymkode: 972cb...be2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg var nylig veldig alvorlig syk - legene trodde jeg kom til å dø innen kort tid. Så var jeg gjennom en krevende behandlling som virket ekstremt mye bedre enn forventet, og nå er jeg "frisk", men kjenner at jeg sannsynligvis har fått en form for PTSD. Jeg var overbevist om at jeg kom til å dø fra familien, inkludert to små barn.

Venninnen min er blitt utbrent, og det er selvfølgelig trist. Men hun sender meg stadig meldinger om hvor vanskelig hun har det. I tillegg vil hun gjerne ringes eller møtes flere dager i uken, og da er temaet alltid hvor utslitt hun er og hvor fælt alt er. Jeg har alltid tenkt at man ikke kan sammenligne seg med andre og at hennes utbrenthet selvfølgelig er like fælt for henne uansett hvilken situasjon jeg skulle befinne meg i, men nå kjenner jeg at jeg kommer til å klikke hvis dette fortsetter. Hvordan kan jeg få henne til å forstå at jeg ikke kan fungere som støtte og psykolog, og helst uten å trekke "jeg har det verre enn deg"-kortet?

Jeg har prøvd å si at jeg ikke har energi til å møtes og snakkes hele tiden, men da legger hun ut om at jeg er den eneste som virkelig forstår og at hun alltid føler seg så mye bedre etter å ha snakket med meg.

Anonymkode: 972cb...be2

Da sier du til henne at du skulle gjerne ha støttet og vært der for henne, da du skjønner hun ikke har det lett. Men ar det trigger en form for pstd hos deg, så fot din psykiske helse kan ikke du være en del av det som er vanskelig for henne nå. Og at deres kontakt utelukkende må være av en positiv sort.

Anonymkode: 90096...705

[Andro]

Da må du si det som det er; at du skjønner henne, men at du ikke har overskudd til å høre på håpløshet.

Når dere snakkes må du prøve å snu samtalene fra hvordan hun har det til hvordan hun ønsker å ha det.
Undersøk hva som skal til for å få det bedre, kommenter kun det hun får til, og ikke bekreft håpløsheten.
Si åpent til henne at det er din samtalestrategi fra nå av, og at hun vil ha godt av det.

Det vil kanskje både såre og skuffe henne, men det vil være en støtte for dine grenser, og hun har bare godt av det - på sikt. Det finnes ingen saklig grunn til å la energivampyrer få suge fritt; de trenger motstand.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Må prøve (igjen) å si at jeg ikke har kapasitet, ja. Hun har sagt at jeg er den eneste som forstår, så det blir nok litt vanskelig å si at hun må finne andre å snakke med, men jeg kjenner jo at jeg ikke kan fortsette med dette.

Anonymkode: 972cb...be2

Sånne folk skjønner ikke selv at de spiser opp folk rundt seg. Hun sier du er den eneste som forstår, men jeg tipper du er den eneste som ikke har satt grenser og at det er der det ligger.

Jeg har alltid blitt behandlet som klagemur for folk og har fått høre det der tusen ganger. Men faktum er at jeg er den enste som ikke setter grenser. Så det jobber jeg med psykolog om nå, for jeg orker seriøst ikke mer av klagingen til folk!!! Jeg klager jo ikke til dem, men prøver jeg å snakke om mine ting så går det vel et par minutter før de vrir samtalen over på seg selv... håpløst. Man spises opp!!!

Så bare si ifra slik du har tenkt til, om at du ikke har overskudd tik temaet eller kan snakke så ofte. Og at du har nok med ditt, da du har gjennomgått noe veldig traumatisk i senere tid og faktisk må ta vare på deg selv nå.

Anonymkode: d6ee2...61a

[Gjest Elooon]

Jeg synes det er utrolig dårlig gjort av venninnen din å holde på slik når hun vet du nylig har vært alvorlig syk. Trist at hun er utbrent ja, men alvorlig talt. Hun må skjønne at du har hatt det tøft og når du nå er bedre/frisk så fortjener du faen meg ikke andres negativitet og hvor fælt de har det slengt i deg hele tiden.

Si i fra. Si det som det er. Blir hun fornærmet så får hun bare være det til hun forstår deg. Du trenger positivitet etter det du har opplevd, så ikke la noen dra deg ned.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hvor lenge tenker du at man bør fortsette som klagemur for å unngå å være egoistisk da?

Anonymkode: 972cb...be2

Poenget er at ts bør si ifra at hun ikke har kapasitet, selv om det er noe egoisme i det. Hvor vanskelig er det å stille opp en sjelden gang? 

Anonymkode: 58ed7...815

[AnonymBruker]

Du sier det som det er - ikke bruk ulne ord som kapasitet, mangler overskudd, orker ikke negativitet og slikt.

Vær veldig konkret og direkte. Uten å legge skyldfølelse på hverken deg selv eller henne.

Sannheten er det du sier i trådstart - du klarer ikke å håndtere andres sykdom og ulykke nå, fordi du står selv i en prosess med å bearbeide det traumet du selv gikk gjennom nylig

Og det er helt fair.

Det er ikke uvanlig at den som selv har vært alvorlig syk, er blitt kronisk syk el.l av veldig mange blir sett på som deres personlige klagemur. Et slags slidelsesfellesskap? Eller de forventer å bli møtt med forståelse og trøst fra en annen som vet hva de går gjennom.

For deg er ditt traume - å nesten dø fra dine barn og familien din - for ferskt til at du klarer å ta inn over deg andres lidelse ennå.

Realitetene er at du ennå er i en helbredelsesprosess, om ikke for kroppen så for sjelen din.

For din egen del ville jeg vurdert å prøve noen samtaler hos psykolog, eller prest for den del. Noen profesjonelle som er vant til å stå nært døden. ❤️

Din venninne er den grenseoverskridende her. Jeg ville aldri funnet på å legge min sykdom på en venn som selv nylig kjempet mot døden selv. Sånt tar tid å komme gjennom, en er rystet og sart lenge etterpå ❤️

Selvfølgelig er det sjokkerende og traumatisk for henne også å føle at hun mister seg selv, kraftig utmattelse er vanskelig å håndtere. Men hun har helt sikkert andre venner eller familie å lene seg på. Eller hun får søke profesjonell hjelp selv. Støtte fra helsepersonell er klokt når en går gjennom noe sånt, som snur livet ens på hodet.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet på en plass for å ta vare på deg selv først. Sånn må det være.

Ingen kan være en hjelp og støtte fra andre om en selv er nær å falle i staver ❤️

 

Anonymkode: 56a58...f18

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere som har svart. Det er så utrolig godt å lese svarene deres.

Når jeg tar alt inn over meg kjenner jeg hvor sliten jeg er og at jeg virkelig, helt ærlig, ikke har kapasitet.  Og jeg er redd for å bryte meg såpass mye ned at det går ut over immunforsvaret mitt, med de skremmende følgene det kan ha.

TS

Anonymkode: 972cb...be2

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Du sier det som det er - ikke bruk ulne ord som kapasitet, mangler overskudd, orker ikke negativitet og slikt.

Vær veldig konkret og direkte. Uten å legge skyldfølelse på hverken deg selv eller henne.

Sannheten er det du sier i trådstart - du klarer ikke å håndtere andres sykdom og ulykke nå, fordi du står selv i en prosess med å bearbeide det traumet du selv gikk gjennom nylig

Og det er helt fair.

Det er ikke uvanlig at den som selv har vært alvorlig syk, er blitt kronisk syk el.l av veldig mange blir sett på som deres personlige klagemur. Et slags slidelsesfellesskap? Eller de forventer å bli møtt med forståelse og trøst fra en annen som vet hva de går gjennom.

For deg er ditt traume - å nesten dø fra dine barn og familien din - for ferskt til at du klarer å ta inn over deg andres lidelse ennå.

Realitetene er at du ennå er i en helbredelsesprosess, om ikke for kroppen så for sjelen din.

For din egen del ville jeg vurdert å prøve noen samtaler hos psykolog, eller prest for den del. Noen profesjonelle som er vant til å stå nært døden. ❤️

Din venninne er den grenseoverskridende her. Jeg ville aldri funnet på å legge min sykdom på en venn som selv nylig kjempet mot døden selv. Sånt tar tid å komme gjennom, en er rystet og sart lenge etterpå ❤️

Selvfølgelig er det sjokkerende og traumatisk for henne også å føle at hun mister seg selv, kraftig utmattelse er vanskelig å håndtere. Men hun har helt sikkert andre venner eller familie å lene seg på. Eller hun får søke profesjonell hjelp selv. Støtte fra helsepersonell er klokt når en går gjennom noe sånt, som snur livet ens på hodet.

Du skal ikke ha dårlig samvittighet på en plass for å ta vare på deg selv først. Sånn må det være.

Ingen kan være en hjelp og støtte fra andre om en selv er nær å falle i staver ❤️

 

Anonymkode: 56a58...f18

Ble helt på gråten her nå. Takk

TS

Anonymkode: 972cb...be2

[AnonymBruker]

Jeg hadde en slik veninne. Selv når jeg var alvorlig syk og lå rundt 20 t i døgnet, var hun “på”. Det ble kamuflert som omsorg for meg, men omsorg ville vært å la meg være i fred. Evt som et minimum kun snakket 20 min i tlf en gang i mnd. Eller enda bedre; meldinger. Samboeren min tok til slutt affære da hun faktisk tok de lille kreftene jeg hadde. Selv om jeg blokkerte før det, kom hun på døren og forlangte å komme inn på soverommet. Hun er heldigvis ute av livet mitt nå. I dag kjenner jeg på raseri når jeg tenker på henne. Men når man er veldig syk er konflikter og drama det siste man trenger. I dag er jeg skikkelig redd for å bli nær veninne med andre kvinner😏

Anonymkode: 3fa12...d57

[AnonymBruker]

Overskriften, hvor du er tydelig på at du ikke gidder å høre om problemene hennes, gir inntrykk av at du er en dårlig venninne. Hvis det derimot er slik at du ikke har overskudd eller krefter til å lytte, er det helt greit å si det, og ikke grunn til dårlig samvittighet. 

Anonymkode: fcbac...283