Det mest ensomme du har følt deg?

[AnonymBruker]

Min tror jeg må være når det ble slutt med forloveden/nå eksen min. Det var et raskt, brutalt og vondt brudd. Jeg måtte finne nytt sted å bo raskt. Så fant jeg ut midt oppi alt dette at jeg var gravid. Han kunne ikke brydd seg mindre. Venner forsvant med han. Alt skjedde på en gang og jeg hadde ingen som kunne bli med meg på sykehuset eller være med meg i tiden etterpå. Det var så tungt, ensomt og skummelt og jeg var forferdelig redd. Tenker jeg tilbake på det så fylles øynene mine automatisk med tårer.

Hva med dere andre? ❤️

Anonymkode: d92f1...f68

[cafflatte]

Hva med dine foreldre eller søsken? eller venner du hadde før du traff han?  Stor medfølelse til deg.

[AnonymBruker]

Da exen fullstendig ignorerte meg i flere uker og jeg satt på terrassen og hørte Hvordan han snakket og lo hos naboene, mens meg så han bare tvers igjennom. Føltes utrolig vondt akkurat det. Det ble så tydelig at jeg var null verdt for han.

Anonymkode: 72ccb...393

[Phoenix Heart]

Det mest ensomme jeg har følt meg, er nok med mange fremmede mennesker som kjente hverandre, men jeg kjente ingen, de var heller ikke interesserte i å bli kjent, ble ignorert. Ble ikke der lenge, dro hjem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Min tror jeg må være når det ble slutt med forloveden/nå eksen min. Det var et raskt, brutalt og vondt brudd. Jeg måtte finne nytt sted å bo raskt. Så fant jeg ut midt oppi alt dette at jeg var gravid. Han kunne ikke brydd seg mindre. Venner forsvant med han. Alt skjedde på en gang og jeg hadde ingen som kunne bli med meg på sykehuset eller være med meg i tiden etterpå. Det var så tungt, ensomt og skummelt og jeg var forferdelig redd. Tenker jeg tilbake på det så fylles øynene mine automatisk med tårer.

Hva med dere andre? ❤️

Anonymkode: d92f1...f68

Det er vel derfor du skal ikke ha vennskap med din kjæreste sine venner men ha dine egne venner 

Anonymkode: 47f84...bae

[AnonymBruker]

Når 5 av 6 søsken er på fest og vi ikke har hørt noe om det. Og ikke vet jeg om noen konflikt heller. 

Anonymkode: cb7b0...3ba

[AnonymBruker]

Det skjer egentlig ofte, flere ganger i uka er jeg så ensom at jeg ikke orker mer. 

Anonymkode: 250cc...e11

[AnonymBruker]

Jeg føler meg oftest ensom når jeg er med familie,  fordi jeg vet andr2bhar bedre relasjoner med et par av søsknene mine som jeg ikke har god relasjon til, og når alle er sammen føles det litt trist. Også fordi foreldrene mine begynner å bli gamle,noe særlig en av demmer hi avhengig av forbat hele familien skal kunne være samlet, dynamikken vil endre seg veldig i min disfavør når hen dør.

Og jeg har mye traumer ift familie i oppvekst og tidlig voksen alder .

Så jeg er mest ensom når jeg er med mine nærmeste, selv om ingen vet det. Og selv om jeg har det greit med dem. 

 

Anonymkode: 68a62...d0f

[Andro]

Å leve de siste par årene av et ekteskap hvor jeg ble behandlet som en slags fiende som skulle fryses ut, mens han påstod at vi hadde det fint og ikke trengte å snakke om den jævlige adferden hans.

[AnonymBruker]

Det var noen uker etter at min (daværende) samboer og far til mine barn flyttet fra meg og rett inn til sin elskerinne. Jeg var fullstendig knust. 

Det var påske og han tok med barna (6 og 11 år) med på hytta til sine foreldre. Og hun nye. Den hytta hadde vi vært på omtrent hver eneste påske i 15 år og nå var de der og jeg satt hjemme. 

Alle venninne mine var på typ familietur, enten med mann og barn eller med foreldre/svigerforeldre. Min beste venninne var heller ikke hjemme.

Jeg har aldri verken før eller senere følt meg så ensom og alene. Det er 12 år siden, men jeg kan hente fram den følelsen ennå. 

Anonymkode: b6dae...c93

[AnonymBruker]

Da jeg fikk en alvorlig kreftdiagnose uka Norge stengte pga covid.
Fikk ikke ha med mannen på noen legemøter og satt livredd alene på venterom time etter time.
Fikk heller ikke ha besøk ukene jeg var innlagt for behandling.

Anonymkode: 0edfd...f2f

[AnonymBruker]

Mannen sa han ville skilles. Vi har to barn og jeg måtte finne et nytt sted å bo. Samtidig ble min mor alvorlig syk. Hele verden raste sammen og jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg. 

Anonymkode: b3d21...34e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Da jeg fikk en alvorlig kreftdiagnose uka Norge stengte pga covid.
Fikk ikke ha med mannen på noen legemøter og satt livredd alene på venterom time etter time.
Fikk heller ikke ha besøk ukene jeg var innlagt for behandling.

Anonymkode: 0edfd...f2f

Jiiiiz...En stor klem til deg. Hvordan går det nå? 🙂

Anonymkode: 89c3c...ce0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Det skjer egentlig ofte, flere ganger i uka er jeg så ensom at jeg ikke orker mer. 

Anonymkode: 250cc...e11

Og hva gjør du da? 

Anonymkode: 89c3c...ce0

[AnonymBruker]

Da det begynte å gå opp for meg at de aller fleste rundt meg gjerne tråkket på meg og dyttet meg ned, og at jeg i alle år hadde tatt det på egen kappe og hele tiden følt meg liten, uviktig og uinteressant. Jeg hadde forsøkt å få til dialoger, men alltid blitt møtt av en vegg i hver enkelt relasjon. Da jeg innså det, at min dårlige selvfølelse også kom av menneskene jeg omga meg med og at jeg aldri kunne vokse i meg selv ved å fortsette med de samme personene, så følte jeg meg ekstremt ensom. Det var en gjennomgripende følelse av at ingen av mine aller nærmeste og kjæreste egentlig brydde seg eller ønsket meg vel. 

Anonymkode: 9aea4...277

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jiiiiz...En stor klem til deg. Hvordan går det nå? 🙂

Anonymkode: 89c3c...ce0

Takk❤️

Jeg er kreftfri etter behandling men blir nok arbeidsufør.

Anonymkode: 0edfd...f2f

[AnonymBruker]

Det var vel da jeg flyttet til et nytt sted uten at jeg kjente noen der for å studere. Jeg var allerede litt deprimert da jeg flyttet dit, men tenkte at det ble bedre når jeg kom i gang med studiene.

Dette var på slutten av restriksjonene i forbindelse med korona så det var kun undervisning digitalt. Det varte en stund, så traff nesten ikke folk og ble mer deprimert da.

Jeg ble så deprimert at jeg droppet ut av studiene og var konstant alene. Ikke klarte jeg å oppsøke hjelp i begynnelsen heller og da jeg gjorde det var det lang ventetid. Jeg har aldri vært så langt nede som da og det tok tid før jeg kom meg litt opp igjen. Det jobber jeg fortsatt med og er absolutt ikke ute av depresjonen enda. Utrolig kjipt å sitte alene med absolutt alt.

Anonymkode: 4d53e...fc3

[AnonymBruker]

De gangene jeg føler meg mest ensom er når jeg er med foreldrene og søsknene mine sammen hele gjengen. Jeg har alltid vært utskuddet, og får aldri komme inn i samtalen til de andre med mine synspunkt.

Anonymkode: 08162...1a6

[AnonymBruker]

Jeg husker godt når jeg følte meg mest ensom, jeg kan ha ensomhetsfølelse nå også, men ikke slik som da. 
Jeg var 22 år, jeg var gravid, min samboer ville ikke ha barnet vårt, så det det ble slutt mellom oss. Så fant de ut på ultralyden at barnet mitt var alvorlig syk og jeg fikk time til seinabort allerede dagen etter. Mine foreldre hadde kuttet meg ut for at jeg skulle bli alenemor, mine søsken hadde nok med egne barn og mens jeg lå i narkose solgte min samboer leiligheten vår. Jeg våknet opp til ingen på sykehuset, ingen hentet meg og ingen var der for meg etter jeg mistet mitt barn, jeg hadde ingen steder å bo og følte livet var ganske jævlig. 
 

Idag over 20 år siden når jeg ser tilbake så tenker jeg på fy søren jeg var sterk som klarte å bygge mer opp fra ingenting til der jeg er i dag. 
Jeg er fortsatt ikke en som deler ting med "venner" men jeg har blitt bedre med årene slik at noen slipper inn. 

Anonymkode: 165df...4b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Min tror jeg må være når det ble slutt med forloveden/nå eksen min. Det var et raskt, brutalt og vondt brudd. Jeg måtte finne nytt sted å bo raskt. Så fant jeg ut midt oppi alt dette at jeg var gravid. Han kunne ikke brydd seg mindre. Venner forsvant med han. Alt skjedde på en gang og jeg hadde ingen som kunne bli med meg på sykehuset eller være med meg i tiden etterpå. Det var så tungt, ensomt og skummelt og jeg var forferdelig redd. Tenker jeg tilbake på det så fylles øynene mine automatisk med tårer.

Hva med dere andre? ❤️

Anonymkode: d92f1...f68

Jeg har alltid trivdes alene, jeg har sjeldent følt ensomhet. 

Men ungdomstiden er vel den mest ensomme perioden i livet mitt. Jeg vokste opp i et voldelig hjem, men ingen visste hva som pågikk. Jeg fikk massiv kjeft om jeg var med venner, så ble det kjeft fir at jeg satt i stua hele tiden. Så jeg satt vanvittig mye alene på rommet mitt. Jeg fikk ikke lov til å bruke Internett, fikk sjeldent ringt venner pga begrenset tilgang til telefon. Alle vennene bodde et stykke unna og jeg fikk heller ikke lov til å sykle til de når jeg ville. Hverdagen besto av å liste seg rundt, ordne huset, rydde, hjelpe yngre søsken og beskytte de mot en sur mamma. Jeg sleit på skolen pga konsentrasjon, men tenkte kun på å gjøre det bra for å komme meg vekk. 

Det er nok min mest ensomme tid. Jeg husker i juleferier kunne jeg lett være på rommet i mer eller mindre 14 timer i døgnet. Kun ut av rommet for en og annen dotur eller middag. 

Anonymkode: a0eb3...f78