Jobb med sosial angst

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det var veldig heldig. Jeg har hatt som motto å aldri vike, ta utfordringer på strak arm. Tok en veldig sosial jobb og blir raskt utbrent og etter det ble angsten bare enda verre.

Anonymkode: 72f50...d6b

Heldig? Nei, jeg var bevisst på å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg har hatt mange jævlige øyeblikk, men jeg har presset meg gjennom det fordi det er bra for meg.

Ta en medium sosial jobb da, hvis du tok en veldig sosial sist. Gjerne en med litt gjennomtrekk av folk, feks kunder. Da et det ikke like nøye hvis det låser seg for deg en gang eller tre når du skal forholde deg til folk, for de går og kommer kanskje aldri igjen. Verre med et kontor med noen få folk, da blir man mer obs på hvordan man selv fremstår fordi man skal jobbe så tett med de samme over tid.

Anonymkode: d3116...9aa

[AnonymBruker]

Jeg jobbet som sykepleier før og jeg klarte etterhvert fint å ta på meg en maske og være sosial med pasientene; og jeg fikk gode tilbakemeldinger fra både kollegaer og pasienter. Men jeg ble utbrent av hver eneste jobb jeg forsøkte å jobbe i, jeg ble rett og slett helt utslitt av å skulle stå i den angsten og måtte forholde meg til så mange mennesker hver dag. Jeg var på vei til å bli delvis ufør, men bestemte meg for å prøve en annen type jobb først siden jeg absolutt ikke ønsket å bli ufør. Så da startet jeg som saksbehandler/rådgiver innen forsikring og det er virkelig en helt annen verden! Nå kan jeg fint jobbe 100% og trives veldig godt. 

Anonymkode: 17d2f...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg jobbet som sykepleier før og jeg klarte etterhvert fint å ta på meg en maske og være sosial med pasientene; og jeg fikk gode tilbakemeldinger fra både kollegaer og pasienter. Men jeg ble utbrent av hver eneste jobb jeg forsøkte å jobbe i, jeg ble rett og slett helt utslitt av å skulle stå i den angsten og måtte forholde meg til så mange mennesker hver dag. Jeg var på vei til å bli delvis ufør, men bestemte meg for å prøve en annen type jobb først siden jeg absolutt ikke ønsket å bli ufør. Så da startet jeg som saksbehandler/rådgiver innen forsikring og det er virkelig en helt annen verden! Nå kan jeg fint jobbe 100% og trives veldig godt. 

Anonymkode: 17d2f...eca

Så godt det ordnet seg for deg! Jeg er der du var, blitt utbrent flere ganger. Jeg gjør også en god jobb men har det veldig vanskelig inni meg og lever i kronisk stress tilstand. Det har manifestert seg i en rekke fysiske plager nå også. Hvis jeg greier å komme meg igjen så håper jeg at jeg kan greie en annen jobb. For jeg har mye å bidra med, bare jeg ikke overbelaster meg. Veldig optimistisk å se at en annen jobb kan hjelpe sånn på å snu hele situasjonen, det gav håp for meg og.

Anonymkode: 72f50...d6b

[AnonymBruker]

Det mest angsfylte i forbindelse med jobb (for min del i hvertfall) er søknadsprosessen, og da særlig jobbintervjuene man må gjennom. Når man har fått jobb, går det som regel seg til så lenge arbeidsmiljøet ellers er ok. 

Anonymkode: 05abf...f96

[AnonymBruker]

jobber i barnehage nå, etter praksisplass via NAV og det går bedre! Kan leke med barna og være mer meg selv. Kan være litt vanskelig med noen foreldre når de henter/leverer, men mesteparten av tiden er man jo bare med barna.

Anonymkode: 773a1...1e6

[AnonymBruker]

Har jobbet i IT yrket stort sett hele min arbeidskarriere. Jobbet først på IT-support, det var flere dager som var mer krevende enn hva det "lønte seg" for meg. MEN på en annen side, fikk jeg utfordret den sosiale angsten. Arbeidsgiver var svært fornøyd med meg, og jeg fikk også andre oppgaver som gjorde at jeg rullerte på å sitte på support de senere åra. 

Nå jobber jeg som IT-tekniker. Mye frihet under ansvar. Altså jeg styrer dagen min helt selv, stort sett sitter jeg på kontor og setter opp PCer, feilsøker osv. Enkelte dager krever mer fysisk bevegelse rundt for å hjelpe de ansatte med diverse PC-problem. 

Anonymkode: ea389...17f

[AnonymBruker]

at folk liksom skal "eksponere" seg selv, og bli mye bedre fra angsten sin på grunn av sånn eksponering, tror jeg ikke noe på. 

I en del tilfeller kan dette sikkert hjelpe. Men i alt for mange situasjoner kan man dessverre bli "trigget" av dette også, og gjøre angsten mye verre.    

Anonymkode: 29211...f3f

[AnonymBruker]

Saksbehandler i statlig stilling. Minimalt kontakt med «brukere» og generelt ikke spesielt sosial jobb. Kan jobbe hele dagen uten å måtte snakke med andre enn mine nærmeste kollegaer. Og de trenger jeg heller ikke ha mye kontakt med. I tillegg er de også relativit rolige og stille personer. 

Det er slik jeg trives best. Ikke spesielt god lønn, men veldig god livskvalitet… Jeg er ikke helt usosial altså. Spiser lunsj og er med på sosiale happenings med jobb hvis jeg har lyst. Flaks for meg, så arrangeres det ikke så mye sosialt 😆

Anonymkode: 82820...ec9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Saksbehandler i statlig stilling. Minimalt kontakt med «brukere» og generelt ikke spesielt sosial jobb. Kan jobbe hele dagen uten å måtte snakke med andre enn mine nærmeste kollegaer. Og de trenger jeg heller ikke ha mye kontakt med. I tillegg er de også relativit rolige og stille personer. 

Det er slik jeg trives best. Ikke spesielt god lønn, men veldig god livskvalitet… Jeg er ikke helt usosial altså. Spiser lunsj og er med på sosiale happenings med jobb hvis jeg har lyst. Flaks for meg, så arrangeres det ikke så mye sosialt 😆

Anonymkode: 82820...ec9

Måtte du ha master for å få den jobben? 

Anonymkode: 2926a...f8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

at folk liksom skal "eksponere" seg selv, og bli mye bedre fra angsten sin på grunn av sånn eksponering, tror jeg ikke noe på. 

I en del tilfeller kan dette sikkert hjelpe. Men i alt for mange situasjoner kan man dessverre bli "trigget" av dette også, og gjøre angsten mye verre.    

Anonymkode: 29211...f3f

Bedre å gå hjemme da, enn å utfordre seg? Ende opp 100% ufør? For da blir angsten så mye bedre?

Skummel holdning det du har der.

Anonymkode: 773a1...1e6

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

at folk liksom skal "eksponere" seg selv, og bli mye bedre fra angsten sin på grunn av sånn eksponering, tror jeg ikke noe på. 

I en del tilfeller kan dette sikkert hjelpe. Men i alt for mange situasjoner kan man dessverre bli "trigget" av dette også, og gjøre angsten mye verre.    

Anonymkode: 29211...f3f

Du må jo nødvendigvis nødt til å tro på det i og med at det er fakta, eksponering (eller vi kan gjerne bare kalle det tilvenning) fungerer godt for veldig mange. Noen få med veldig alvorlig sykdom kan nok bli dårligere om de eksponerer seg på feil måte.

Selv er jeg sekretær/assistent. Jeg må ta noen telefoner, en sjelden gang et teams-møte og i visse perioder hjelper jeg kunder direkte. Jo oftere jeg gjør det, jo mindre koster det meg. Jeg var under psykiatrisk behandling i en kort periode og fikk kognitiv terapi. Jeg tenker annerledes rundt interaksjonene mine med andre mennesker nå, så behandlingen har hjulpet meg utrolig mye. Anbefales på det sterkeste.

Anonymkode: abcce...dd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.6.2023 den 19.47):

Heldig? Nei, jeg var bevisst på å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg har hatt mange jævlige øyeblikk, men jeg har presset meg gjennom det fordi det er bra for meg.

Anonymkode: d3116...9aa

Det er kjempefint at du fikk det til, men det er ikke dermed sagt at alle gjør det. Eller kanskje de også får det til etterhvert, men trenger mer tid, en annen type tilrettelegging osv. Selvom de også er bevisste på å gjøre det beste ut av situasjonen. Så jo, noe heldig er du jo, når angsten din ikke var vedvarende hemmende og du ikke ble mye dårligere ved stress og eksponering. 

Anonymkode: ee9d2...fbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Bedre å gå hjemme da, enn å utfordre seg? Ende opp 100% ufør? For da blir angsten så mye bedre?

Skummel holdning det du har der.

Anonymkode: 773a1...1e6

Alt til sin tid. Jeg er ufør, ikke pga angst, men angsten min var sterk i perioden da jeg ble ufør. Jeg skulle ha arbeidstrening på Jula og husker jeg var livredd. Jeg sto i en krok, helt på gråten og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var helt, helt forferdelig. Nå, noen år senere, er jeg bedre etter å ha fått ro og fred til å jobbe med meg selv i mitt tempo. Men å skulle fortsette eksponering på det tidspunktet jeg ble ufør, det hadde enten måtte være verdens minste museskritt (jeg vet ikke hvor man får den typen arbeidstrening med så få krav) eller det hadde bare ødelagt meg stadig mer. 

Det samme ser jeg egentlig hos barnet mitt med autisme også. Når han ble presset inn i skolemiljøet så hadde han skikkelig sterk angst og alt var skummelt. Nå som han har sluttet på vgs og hatt et friår så har han vokst utrolig mye. Han klarer mye mer alene nå og er snart klar for enda mer eksponering i form av å finne seg en liten jobb. Iblant trengs faktisk ro og at man får lov til å finne veien sin selv. 

Så er det ikke en løsning at "alle med litt angst" skal bli uføre, som sikkert noen skal vri det til at jeg mener. Men jeg mener at det èn kaller sterk angst er kanskje det samme som en annen kaller en god dag. Og da blir det egentlig helt umulig å snakke om at "det er bare å jobbe med ditt og datt så blir du bedre" for jeg feks kunne ikke engang møtt opp på verken utdanningen eller jobben da jeg var på det dårligste. Før det derimot, da jeg hadde mild angst, da syntes jeg at en jobb i hjemmesykepleien var helt suveren og at den hjalp meg til å bli bedre. Men de to verdenene jeg har opplevd er så vidt forskjellige at de ikke kan sammenlignes og jeg har hvertfall fått full forståelse for at strategien jeg brukte først ikke er den riktige når man er mange ganger dårligere. Så det handler absolutt ikke bare om å ville, om å se løsninger og om å bare hoppe i det. 

Anonymkode: ee9d2...fbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Alt til sin tid. Jeg er ufør, ikke pga angst, men angsten min var sterk i perioden da jeg ble ufør. Jeg skulle ha arbeidstrening på Jula og husker jeg var livredd. Jeg sto i en krok, helt på gråten og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var helt, helt forferdelig. Nå, noen år senere, er jeg bedre etter å ha fått ro og fred til å jobbe med meg selv i mitt tempo. Men å skulle fortsette eksponering på det tidspunktet jeg ble ufør, det hadde enten måtte være verdens minste museskritt (jeg vet ikke hvor man får den typen arbeidstrening med så få krav) eller det hadde bare ødelagt meg stadig mer. 

Det samme ser jeg egentlig hos barnet mitt med autisme også. Når han ble presset inn i skolemiljøet så hadde han skikkelig sterk angst og alt var skummelt. Nå som han har sluttet på vgs og hatt et friår så har han vokst utrolig mye. Han klarer mye mer alene nå og er snart klar for enda mer eksponering i form av å finne seg en liten jobb. Iblant trengs faktisk ro og at man får lov til å finne veien sin selv. 

Så er det ikke en løsning at "alle med litt angst" skal bli uføre, som sikkert noen skal vri det til at jeg mener. Men jeg mener at det èn kaller sterk angst er kanskje det samme som en annen kaller en god dag. Og da blir det egentlig helt umulig å snakke om at "det er bare å jobbe med ditt og datt så blir du bedre" for jeg feks kunne ikke engang møtt opp på verken utdanningen eller jobben da jeg var på det dårligste. Før det derimot, da jeg hadde mild angst, da syntes jeg at en jobb i hjemmesykepleien var helt suveren og at den hjalp meg til å bli bedre. Men de to verdenene jeg har opplevd er så vidt forskjellige at de ikke kan sammenlignes og jeg har hvertfall fått full forståelse for at strategien jeg brukte først ikke er den riktige når man er mange ganger dårligere. Så det handler absolutt ikke bare om å ville, om å se løsninger og om å bare hoppe i det. 

Anonymkode: ee9d2...fbe

Det hjelper heller ikke å tenke på at man har angst bare man går ut av døren heller. Jeg har fått veldig god hjelp til dette og håper jeg kan få fast jobb i barnehage og 100% på sikt.

Anonymkode: 773a1...1e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det hjelper heller ikke å tenke på at man har angst bare man går ut av døren heller. Jeg har fått veldig god hjelp til dette og håper jeg kan få fast jobb i barnehage og 100% på sikt.

Anonymkode: 773a1...1e6

Det forteller kroppen og hodet på alle mulige vis, så man slipper å tenke aktivt på det. Supert at du har fått god hjelp, det er nydelig. 

Anonymkode: ee9d2...fbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det forteller kroppen og hodet på alle mulige vis, så man slipper å tenke aktivt på det. Supert at du har fått god hjelp, det er nydelig. 

Anonymkode: ee9d2...fbe

Da er det slik fordi du velger å fokusere på det istedenfor det du gjør.

Anonymkode: 773a1...1e6

[AnonymBruker]

Barnehagelærer. I rollen som pedagog kan jeg lett ta ordet på møter, oppsøke andre kollegaer med beskjeder, lede samling, synge høyt mens vi går på tur med barna. Da er jeg i en rolle. Det er også uproblematisk å snakke med foreldrene når de henter barna sine.

Men så fort jeg går ut porten, er jeg bare meg igjen, og hvis jeg da treffer på de samme foreldrene, klarer jeg ikke slå av en prat i det hele tatt. Da vil jeg helst bare være usynlig.

Anonymkode: 909c8...3e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bedre å gå hjemme da, enn å utfordre seg? Ende opp 100% ufør? For da blir angsten så mye bedre?

Skummel holdning det du har der.

Anonymkode: 773a1...1e6

Nei, men det er vel heller ikke alternativet til eksponering og utfordre triggere? Jeg var i den dps  mølja med eksponering , og ble bare sykere, så sluttet. Nå har jeg en jobb jeg trives i og er trygg i, og er sosial med folk jeg er trygg på og liker, og gjør ting jeg liker. Hva er så galt med det? 
alle er ikke like, og jo eksponering kan føre til mer angst.

Anonymkode: 60db3...655

[AnonymBruker]

Jeg tror hva slags jobb man fungerer i kommer an på hvordan angsten påvirker en.

Selv har jeg hatt ulike typer jobber og jobber der det er mye sosialt hele dagen fungerer ikke for meg. Det har ikke gjort angsten bedre i det hele tatt. Jeg trives i jobber som har litt sosialt, men der jeg også kan trekke meg tilbake.

Sist jobb jeg hadde der jeg måtte være sosial hele dagen måtte jeg slutte i, fordi jeg ble utbrent av den. Jeg har gått i behandling hos psykolog flere ganger, så det er ikke det at jeg ikke har verktøyene som skal til, men jeg har kommet frem til at veldig mye sosialt, veldig mye stress og veldig mye uforutsigbarhet ikke er noe som fungerer for meg.

Nå har jeg hatt en periode uten jobb, så har reflektert mye over hva som fungerer for meg og ikke.

Anonymkode: 0d091...d61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Da er det slik fordi du velger å fokusere på det istedenfor det du gjør.

Anonymkode: 773a1...1e6

Og da er vi tilbake til at det er ulike nivåer av angst og at to tilfeller ikke er like. Det handler også om hvor mye kapasitet man har til å arbeide med angsten i seg selv. Har man mange krav rundt seg til enhver tid, så er kapasiteten mindre enn hvis man kan eksponere seg og deretter være overlatt til seg selv og sitt resten av dagen. En psykolog jeg var hos var for øvrig ekstremt opptatt av å finne ut årsak til angsten. Ved noen angstårsaker er eksponering riktig, men ved andre årsaker så er det faktisk tilrettelegging som er riktig. Feks hvis årsaken viser seg å være noe med hørsel, romoppfatning, vansker med å orientere seg av ulike årsaker osv. 

Anonymkode: ee9d2...fbe