Føler ingen vil være med meg, og blir alltid utenfor

[AnonymBruker]

Som overskriften sier. 

Føler ingen egentlig vil være sammen med meg. Jeg har samboer, men jeg føler at han bare vil være med meg når ting er bra, når vi kan le og tulle sammen, butter ting imot trekker han seg unna. Jeg vet han er sånn som person, men da føler jeg at han ikke virkelig er vil være med meg. 

Samme med familien min. Føler ingen av de vil være med meg. Har en søster, skilte foreldre. Ofte føler jeg de heller vil være sammen med henne enn meg. F eks ringer mamma meg nesten aldri, mens hun ringer henne oftere. Hun bor i utlandet. Jeg hører nesten hele tiden hvor stolte de er av henne og det hun får til, det er sjelden de sier til meg. Besteforeldre kan si: når hun er her kan vi diskutere så fint sammen, men det kan vi ikke gjøre med deg. Du bare sitter der. 

Jeg er sjenert, men snakker jo med de. Men etter mange år med sånne kommentarer føler jeg meg rett og slett ikke bra nok. Føler ingen vil besøke meg i huset mitt, at det er andre de heller vil være sammen med.

Andre som føler på det samme? 

Anonymkode: f808b...586

[AnonymBruker]

Ja, kan kjenne meg igjen i det. Jeg er også sjenert og sier lite. Bare sitter der, på en måte. Jeg hører på hva de andre sier og prøver å delta, smiler og ler med de. Jeg syns det er greit at jeg er stille. Det er sånn jeg er, men skulle ønske familien min kunne akseptere at jeg er som jeg er og at jeg har mye å bidra med likevel. 

Du sier jo selv at du er sjenert, og at du ikke prater så mye. Det er nok ikke så lett for de andre å prate med deg om du er så sjenert og lite pratsom. Da er det lettere å prate med søsteren din som kanskje ikke er så sjenert? 

At samboeren din trekker seg vekk når han har det vanskelig er vel ikke noe galt med. Det er jo forståelig, men om du ønsker at han skal prate med deg om problemer må du prate med han. 

Jeg forstår at det kan bygge seg opp mange negative tanker når du opplever at andre er negative til deg, men kan du prate med de i familien din om dette? 

Det er vondt når man ikke blir godtatt eller inkludert. Jeg føler at jeg blomstrer med de rette menneskene.

Anonymkode: 8182a...166

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, kan kjenne meg igjen i det. Jeg er også sjenert og sier lite. Bare sitter der, på en måte. Jeg hører på hva de andre sier og prøver å delta, smiler og ler med de. Jeg syns det er greit at jeg er stille. Det er sånn jeg er, men skulle ønske familien min kunne akseptere at jeg er som jeg er og at jeg har mye å bidra med likevel. 

Du sier jo selv at du er sjenert, og at du ikke prater så mye. Det er nok ikke så lett for de andre å prate med deg om du er så sjenert og lite pratsom. Da er det lettere å prate med søsteren din som kanskje ikke er så sjenert? 

At samboeren din trekker seg vekk når han har det vanskelig er vel ikke noe galt med. Det er jo forståelig, men om du ønsker at han skal prate med deg om problemer må du prate med han. 

Jeg forstår at det kan bygge seg opp mange negative tanker når du opplever at andre er negative til deg, men kan du prate med de i familien din om dette? 

Det er vondt når man ikke blir godtatt eller inkludert. Jeg føler at jeg blomstrer med de rette menneskene.

Anonymkode: 8182a...166

Jeg prøver jo å snakke, men opplever at når jeg sier noe så er det liksom ikke som bryr seg. Min søster er mer utadvent. Men når hun snakker er alle engasjert. 

Det er vondt.. jeg føler liksom ikke jeg passer noe sted, havner alltid litt utenfor.

Anonymkode: f808b...586

[Never ending story]

Jeg har også hatt det slik, frem til nylig. Jeg følte meg liten, ubrukelig og dårlig sammen med alle jeg hadde rundt meg. De to vennene jeg hadde og samboeren oppførte seg helt likt med å ikke høre på hva jeg sa. Jeg kunne fortelle en historie og det ble møtt med bare total stillhet, skipping over til et helt annet tema (altså omtrent det samme som stillhet for ingen respons på det jeg sa) eller de avbrøt underveis i historien for å si noe helt irrelevant og de hentet aldri opp tråden igjen så det jeg sa ble bare hengende der som en uferdig historie og jeg følte meg såååå uviktig! Foreldrene mine samme sak. Jeg er den de ser og snakker med sjeldnest. Og jeg ble kritisert, ofte. 

Jeg endte til slutt opp sint. Veldig sint! Jeg følte at jeg ble urettferdig behandlet av alle og merket til slutt at jeg dreit i hele gjengen! Det måtte da være myyyye bedre å være alene og kunne bygge seg opp igjen enn rundt så mange som bare dro meg ned igjen og igjen. Og de merket eller visste det ikke selv engang! Jeg "slo opp" med ei venninne og har bare unngått å møte hun andre. Jeg tok et oppgjør med foreldrene mine og jeg gjorde det slutt med samboeren. Jeg og samboeren gikk dog også i terapi hos familievernkontoret og vi klarte å løse det. Dvs, han må jobbe mye for å endre på måten han kommuniserer og han må bli mer emosjonelt tilgjengelig. Han kan fortsatt finne på å være helt fjern når jeg snakker og jeg har ingen tålmodighet med det mer. Da sier jeg ifra. Han MÅ klare å være tilgjengelig for meg, som jeg er for han, ellers gidder jeg ikke i det lange løp. For det går utover min psykiske helse. 

Videre leste jeg bøker og fant TikTok'er som hjalp meg å finne selvfølelsen igjen. Som hjalp meg å se at jeg var omgitt av emosjonelt umodne mennesker og at det ikke var meg det var noe galt med. TikTok har vært helt uvurderlig i denne sammenhengen. Den appen har hjulpet meg noe helt vanvittig med å se min egen verdi og å kunne se hva andre mennesker "brings to the table" i mine forhold til dem. Alt dette, fra jeg kjente det store enorme sinnet, har jeg brukt ett år på. Nå prøver jeg å bygge min egen valgte gruppe av mennesker rundt meg. Mennesker som er ålreite, som lar meg prate, som ikke dumforklarer meg og som ønsker å være sammen med meg av egen fri vilje. Jeg bruker gruppen HeyGirl på Facebook. Og ovennevnte er viktige kriterier for om jeg synes at jeg og dem jeg møter passer sammen. Jeg skal virkelig prøve å ikke la meg trykke ned på samme måte videre, selvom jeg enda har en laaaang vei å gå! 

Jeg håper du finner din styrke! For ja, vi mennesker kan være sjenerte, men ofte handler det også om at menneskene rundt oss har fått oss til å føle at det vi har å tilby ikke er interessant nok. Og da har vi lært at det er bedre å være stille enn å risikere å føle seg liten og uverdig. 

[AnonymBruker]

Et tips er å stille spørsmål til andre og å være genuint interessert. Still oppfølgingsspørsmål neste gang dere møtes. Alle elsker å snakke om seg selv. Ha genuin omsorg for deg selv og genuin omsorg for andre. Og respekter deg selv, ellers vil heller ingen andre respektere deg.

Anonymkode: 5c41f...aa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Et tips er å stille spørsmål til andre og å være genuint interessert. Still oppfølgingsspørsmål neste gang dere møtes. Alle elsker å snakke om seg selv. Ha genuin omsorg for deg selv og genuin omsorg for andre. Og respekter deg selv, ellers vil heller ingen andre respektere deg.

Anonymkode: 5c41f...aa2

Instructions unclear. Jeg skal ikke være vanskelig, men det er ikke så lett å både la andre bare snakke om seg selv OG respektere seg selv. For det første fordrer jo at man selv blir en skygge. Jeg skjønner at du ikke mener det sånn, for du skriver også "vær genuint interessert", men til en sjenert person som allerede står på siden så vil det bli litt feil å potensielt i enda større grad bare la andre snakke samtidig som man et eller annet sted der skal klare å kjenne selvrespekt. 

Anonymkode: 78ed5...9cd

[AnonymBruker]

Never ending story skrev (1 time siden):

Jeg endte til slutt opp sint. Veldig sint! Jeg følte at jeg ble urettferdig behandlet av alle og merket til slutt at jeg dreit i hele gjengen! Det måtte da være myyyye bedre å være alene og kunne bygge seg opp igjen enn rundt så mange som bare dro meg ned igjen og igjen. Og de merket eller visste det ikke selv engang! Jeg "slo opp" med ei venninne og har bare unngått å møte hun andre. Jeg tok et oppgjør med foreldrene mine og jeg gjorde det slutt med samboeren.

 

Never ending story skrev (1 time siden):

fant TikTok'er som hjalp meg å finne selvfølelsen igjen. Som hjalp meg å se at jeg var omgitt av emosjonelt umodne mennesker og at det ikke var meg det var noe galt med.

Sorry meg men dette er virkelig ikke riktig måte. Å eksplodere på alt og alle, kvitte seg med venninner og samboer i en jafs, og bare konkludere med at alle rundt en er emosjonelt umodne mennesker og at det er DE det er noe galt med og IKKE deg. Og så videre sitte å marinere seg i tiktokker som understreker dette enda mer (jeg er perfekt som jeg et og alle andre må forandre seg) er usunt.

Man kan ikke holde på sånn. Kanskje som 12åringer men ikke som voksne mennesker. Man må spørre seg selv og andre; hva kan jeg gjøre for at dette kan bedre seg, og hva kan du gjøre? 

Og helt til slutt vil jeg si: jeg skjønner det er kjipt å være veldig sjenert, det kan ikke være lett. Men jeg skal love dere at det er ikke veldig lett å jobbe med/omgås sjenerte mennesker heller. Det er slitsomt og tungt å hele tiden måtte bære samtalen fremover eller dra ting ut av folk som ikke tørr å snakke. Vi er ikke tankelesere og vi kan ikke vite om dere liker eller ikke liker noe når du ikke sier noe. Og noen av oss har faktisk ikke tid til å vente på at dere skal modne og blomstre for hver  gang dere igjen går inn i sjenert mode. Vi er alle forskjellige uten at det er noe mer riktig eller galt å være slik eller sånn. Så ja, kanskje jeg er så frekk at jeg avbryter deg litt hvis jeg har dårlig tid og trenger svar på noe NÅ og ikke om 10 min når du er ferdig med å si det du skulle si. Det kan fremstå litt frekt for noen, andre hadde ikke tenkt over det engang. 

Hvis du hadde gjort dette fremfor meg, altså gå fra null til hundre (veldig sint som du kaller det) og beskylde meg for å være emosjonelt umoden og at jeg  nå forandre meg fordi du ikke greier holde en samtale, så hadde jeg trodd det hadde klikka for deg. Og jeg hadde slått opp med deg fortere enn du hadde slått opp med meg. 

Anonymkode: 5161e...093

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

(...) det er ikke veldig lett å jobbe med/omgås sjenerte mennesker heller. Det er slitsomt og tungt å hele tiden måtte bære samtalen fremover eller dra ting ut av folk som ikke tørr å snakke. Vi er ikke tankelesere og vi kan ikke vite om dere liker eller ikke liker noe når du ikke sier noe.

Anonymkode: 5161e...093

Dette. 

 

Anonymkode: 82e1b...6ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Som overskriften sier. 

Føler ingen egentlig vil være sammen med meg. Jeg har samboer, men jeg føler at han bare vil være med meg når ting er bra, når vi kan le og tulle sammen, butter ting imot trekker han seg unna. Jeg vet han er sånn som person, men da føler jeg at han ikke virkelig er vil være med meg. 

Samme med familien min. Føler ingen av de vil være med meg. Har en søster, skilte foreldre. Ofte føler jeg de heller vil være sammen med henne enn meg. F eks ringer mamma meg nesten aldri, mens hun ringer henne oftere. Hun bor i utlandet. Jeg hører nesten hele tiden hvor stolte de er av henne og det hun får til, det er sjelden de sier til meg. Besteforeldre kan si: når hun er her kan vi diskutere så fint sammen, men det kan vi ikke gjøre med deg. Du bare sitter der. 

Jeg er sjenert, men snakker jo med de. Men etter mange år med sånne kommentarer føler jeg meg rett og slett ikke bra nok. Føler ingen vil besøke meg i huset mitt, at det er andre de heller vil være sammen med.

Andre som føler på det samme? 

Anonymkode: f808b...586

Da får du invitere de da? Åpne nebbet når du møter de og snakke 

Anonymkode: 9db59...58f

[Never ending story]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Sorry meg men dette er virkelig ikke riktig måte. Å eksplodere på alt og alle, kvitte seg med venninner og samboer i en jafs, og bare konkludere med at alle rundt en er emosjonelt umodne mennesker og at det er DE det er noe galt med og IKKE deg. Og så videre sitte å marinere seg i tiktokker som understreker dette enda mer (jeg er perfekt som jeg et og alle andre må forandre seg) er usunt.

 

Hvis du hadde gjort dette fremfor meg, altså gå fra null til hundre (veldig sint som du kaller det) og beskylde meg for å være emosjonelt umoden og at jeg  nå forandre meg fordi du ikke greier holde en samtale, så hadde jeg trodd det hadde klikka for deg. Og jeg hadde slått opp med deg fortere enn du hadde slått opp med meg. 

Anonymkode: 5161e...093

Jeg ser at jeg burde skrevet mer. Jeg ble ikke sint på andre, det har jeg sjeldent vært, kan sikkert telle på ti fingre hvor ofte andre har opplevd meg sint. Og da mener jeg andre som i alle jeg kjenner under ett, ikke ti fingre pr person. 

Jeg var sint inni meg. Hele livet har jeg sett innover og i enhver situasjon har jeg sett på hva jeg kan gjøre annerledes, hvordan jeg kan få dette til å fungere osv. Det var faktisk en åpenbaring da jeg oppdaget at jeg ikke kan være ansvarlig for alt og at andre også må se litt innover og være villig til å gjøre tilpasninger. Vi var selvsagt flere parter som lot styrkeforholdet være som det var, men jeg opplevde at jeg var den eneste som prøvde å endre meg eller se på hvordan jeg kunne få ting til å fungere. Så det var ikke en utagering på folk i det hele tatt. Men oppveksten min som lærte meg at jeg var en uviktig person gjorde at jeg valgte mennesker rundt meg som overkjørte meg. Jeg synes det er helt nydelig jeg, å kjenne at jeg har kontroll og at jeg faktisk kan sette krav til andre mennesker også. Det er ikke alltid jeg som er feil, gjør feil osv. Det kan det ikke være, med all introspeksjon jeg driver med 😅 

Jeg skjønner også at andre ikke er ansvarlige for å få til samtaler med de som er sjenerte. Jeg vet at det er vanskelige å omgåes sjenerte folk. Men jeg mener at de som er familie absolutt kan ha et medansvar for at personer er veldig sjenerte. Spesielt når ts selv forteller at familie sier rett ut at hun ikke er like interessant som søsteren, at hun ikke blir kontaktet like ofte osv. Selvsagt gjør det noe med selvfølelsen til et menneske! Og det er veldig deilig å lære mer om emosjonell (u)tilgjengelighet feks, om man kjenner igjen foreldrene sine i det. Ikke for å pålegge dem skyld, de har gjort så godt de kan. Men for å forstå at det handler om generasjonstraumer, at det ikke handler om meg som person. 

Jeg klikket for øvrig ikke heller på foreldrene mine, siden du trodde at det var strategien min. Jeg tok opp med dem at jeg ble lei meg av å bli kritisert for stort og smått til stadighet. De har klart å la det være og jeg har med min økte kunnskap fått mer forståelse for dem. Så vårt forhold er bedre nå enn det har vært noen gang tidligere og de ser helt klart også at jeg blomstrer nå for første gang noensinne. Det var "oppgjøret" med dem, men jeg liker ikke gåsetegnene for det var et oppgjør selvom det ikke var kjefting og smelling som du trodde. Ei heller å gi dem skylden for alt, men jeg ønsket en endring i kommunikasjonen mot meg ja. Og det lå på dem, man kommer ikke unna det. Og det å bli kritisert dro meg ned, man kommer ikke unna det heller. 

Tiktok som jeg dro frem som kjempeviktig har ikke handlet om å få bekreftet at jeg er perfekt og ikke skal endre meg, og at alle andre er dumme og egoistiske. Det har handlet om å få bedre selvfølelse og selvtillit. Det har vært å se andre som tør å være seg selv, tips om å skrive dagbok, hvordan være her og nå, om reaksjoner i kroppen når man går utenfor komfortsonen osv. Det var også der jeg først lærte om emosjonell utilgjengelighet, det var det. Og samboeren har nå også lest bøker om temaet og kjenner seg absolutt godt igjen. Han innser at hans måte å kommunisere er uheldig for de nærmeste. Ikke bare meg, men også hans barn. Så dette gagner flere og det var alfa og omega å lære mer om, for oss begge. 

Det var bra at du stilte spørsmålstegn rundt det jeg skrev. Spør gjerne igjen, for jeg ønsker at det skal være klarest mulig. Det var nemlig langt fra slik du tolket det og det er naturligvis veldig viktig at ikke ts tror en slik fremgangsmåte er gull og grønne skoger. 

[Never ending story]

Kanskje bare jeg enkelt og greit kan si; beskytt deg mot dem som drar deg ned, bygg selvtillit og selvfølelse, og finn flokken din som gir deg gode følelser. Ikke vær helt føyelig bare for å tekkes andre.