Har ikke kost meg med graviditeten.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke kost meg med å være gravid. Har bare levd vanlig og bare registrert at det er liv i magen, blir liksom ikke hoppende glad som mange blir. Alle sier "koooos deg!" Men hvordan koser man seg med graviditeten? Har aldri hatt et stort barneønske så mulig det er det, at jeg ikke lengter etter baby, men aksepterer at den kommer. Eller at jeg er mer praktisk og realistisk enn drømmende. Er ikke deprimert altså, jeg har det jo så bra og lettere svangerskap skal man lete lenge etter. Bare det at den kooooosen er fraværende. Går ut i permisjon om 2 uker og vil jo gjerne kjenne på å kose meg jeg og. 

Anonymkode: cdc33...55f

[AnonymBruker]

Å gå gravid var bare spy for min del. Hadde ikke store plager, men jeg fikk bekkensmerter mot slutten (som gjorde at jeg gråt omtrent hver gang jeg måtte snu meg i senga). For min del var graviditeten noe invaderende og et nødvendig onde. Kan ikke fatte hva denne kosen skulle være? Ja det var morsomt å kjenne at hun beveget seg første gang, og det var morsomt å se at magen begynte å røre seg. Men så ble hun stor, å bevegelsene var vonde, jeg satt et par ganger å bannet og strakk på meg i sofaen fordi det var så helvetes vondt at hun prøvde å grave seg ut enten her eller der. 
Hun skal få et søsken, men der går grensa å. Jeg skal ikke gå gravid mer enn en gang til. 

Anonymkode: 57a47...657

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Å gå gravid var bare spy for min del. Hadde ikke store plager, men jeg fikk bekkensmerter mot slutten (som gjorde at jeg gråt omtrent hver gang jeg måtte snu meg i senga). For min del var graviditeten noe invaderende og et nødvendig onde. Kan ikke fatte hva denne kosen skulle være? Ja det var morsomt å kjenne at hun beveget seg første gang, og det var morsomt å se at magen begynte å røre seg. Men så ble hun stor, å bevegelsene var vonde, jeg satt et par ganger å bannet og strakk på meg i sofaen fordi det var så helvetes vondt at hun prøvde å grave seg ut enten her eller der. 
Hun skal få et søsken, men der går grensa å. Jeg skal ikke gå gravid mer enn en gang til. 

Anonymkode: 57a47...657

Invaderende og nødvendig onde var godt beskrevet. Hos meg er det heller ikke et kjempe ønske, som sagt. Du er tøff som "orker " en runde til da. For første gang kan jeg med glede si at jeg føler meg for gammel til en til.

Men koste du det etterpå da? 

Anonymkode: cdc33...55f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Invaderende og nødvendig onde var godt beskrevet. Hos meg er det heller ikke et kjempe ønske, som sagt. Du er tøff som "orker " en runde til da. For første gang kan jeg med glede si at jeg føler meg for gammel til en til.

Men koste du det etterpå da? 

Anonymkode: cdc33...55f

Jeg har jo et ønske om et barn til, så det er jo noe jeg bare gjør. Desverre gikk jeg rett inn i fødselsdepresjon med sterk angst, måtte gi opp amming etter 3 uker og måtte til mange samtaler. Etter 3 mnd ble det bra da, å nå er hun 6 mnd og jeg kan endelig si at jeg koser meg ❤️ så NÅ ser jeg jo at det er verdt å gå gjennom det en gang til. 

Anonymkode: 57a47...657

[AnonymBruker]

Må det være kos? Må man være deprimerer fordi man ikke er helt på den syvende skyen? Vi er alle veldig ulike. Men jeg tror de som er helt forelska snakker høyest. For de som bare er sånn som ikke tenker så mye på det, føler seg unormale. Jeg tenker det er fullt normalt at det er «helt normalt». Jeg hadde ingen symptomer før jeg kom til uke 26, hvor jeg fikk litt mage. Så ble jeg sengeliggende noen uker senere frem til fødsel. Før det var jeg bare meg selv. Og jeg følte absolutt ingenting for hva enn som var i magen- det var ikke noen jeg visste hvem var eller som jeg hadde møtt.

Anonymkode: 9db95...cd1

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke blant dem som koste meg enormt med å være gravid. Jeg likte godt å kjenne bevegelsene, samt å høre hjertelyd hos jordmor, men eller var det bare… tja. Jeg var bare gravid, liksom. Jeg gikk ikke rundt og utelukkende gledet meg til barnet skulle komme, for jeg visste jo ikke hva jeg gikk til, verken med første- eller andremann. Jeg så at det kom til å bli en stor endring i livene våre, på godt og vondt. Og man aner jo ikke hva slags barn man får eller hvordan man takler det, så det å sveve rundt på en rosa sky og gleeeede meg til barnet var født var veldig fremmed for meg. 

Jeg brukte en stund på å finne «mammafølelsen», men den kom til slutt. Jeg husker ikke når, men jeg tror det lettet litt da barnet begynte å respondere mer. Det gjelder for andremann også, som er 12 uker nå. Nå syns jeg hun blir finere for hver dag som går, og jeg trøster meg med at jeg nok kommer dit hvor jeg er med toåringen nå, som er den beste og fineste toåringen i hele verden, og som jeg aldri kunne vært foruten. 

Anonymkode: 51699...08c

[AnonymBruker]

Vettu, da skylder jeg på ale som sier kos deg! Det gir meg bare dårlig samvittighet. Og jeg tenker og som nevnt over, man vet aldri hva slags barn eller barseltid man får, er derfor mer realistisk og åpen for at det kan bli krevende. Det finnes liksom ingen mellomting man får høre, enten romantisert til de grader eller svartmalt. 

Takk dere som har svart hittil, dere har fått meg til å føle meg litt mer normal.

Anonymkode: cdc33...55f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Vettu, da skylder jeg på ale som sier kos deg! Det gir meg bare dårlig samvittighet. Og jeg tenker og som nevnt over, man vet aldri hva slags barn eller barseltid man får, er derfor mer realistisk og åpen for at det kan bli krevende. Det finnes liksom ingen mellomting man får høre, enten romantisert til de grader eller svartmalt. 

Takk dere som har svart hittil, dere har fått meg til å føle meg litt mer normal.

Anonymkode: cdc33...55f

Ja altså du får alt fra «nå kooooser du deg vel med baby» til «bare vent du, nå får du ikke sove mer». Jeg lukker ørene, nikker og tenker «ok». 

Anonymkode: 57a47...657

[AnonymBruker]

Jeg hadde et stort ønske om barn, men jeg har hata å gå gravid. Første gang jeg tenkte «la dette snart være over», var i uke 6, så det har vært noen lange måneder😂 hadde en liten periode i 2. trimester hvor jeg følte meg grei i formen og hadde litt overskudd, men det dalte fort nedover. Så det har egentlig oppsummert så langt vært åtte måneder med drit🥲 jeg skal (heldigvis) bli satt i gang innen en halvannen uke og alt jeg tenker er: få denne ungen ut av meg!

Anonymkode: fafc5...fb6

[AnonymBruker]

Var ikke kos i graviditet eller permisjon😂

Anonymkode: 818c3...139

[AnonymBruker]

Tror ikke det er så vanlig å kose seg med graviditeten som media kan gi inntrykk av altså 😅 Det kan jo være noe skikkelig dritt for å si det sånn.

Min reaksjon på bevegelser er mer "ok, du lever, det er jo bra. Slutt å spenne meg i skrittet" 

Har hatt flere plager også, som gjør at jeg direkte misliker det. Gleder meg til å få kroppen for meg selv igjen og at den fungerer mer normalt.

Anonymkode: 54bee...69b

[Mt3]

Det finnes mange flere som deg som heller ikke koser seg så mye i graviditeten, i hvertfall om en legger mye i ordet kos. 

For meg så gikk graviditetene greit, syntes det var litt tungt å dele kroppen min med en annen, og kos må vel ha vært i de små øyeblikkene den lille sparket/romsterte rundt akkurat passe og på en tid der en kunne legge hånden på magen og kjenne bevegelsen ❤. Også har du mange ikke koselige øyeblikk der de romsterer for mye og på en tid der det bare blir vondt og en plage 😅 tider du ikke får sove fordi magen er i veien, kvalme over tidligere favorittmat, følelsesutbrudd uten mening....

[enkefru]

Skjønner deg godt. Å være gravid var ikke ålreit i det hele tatt, det var slitsomt og jeg følte at jeg ikke lenger hadde kontroll eller styring på kroppen… sa til mannen at skulle vi ha fler, fikk det bli raskt (prøve igjen så snart det var mulig), for fikk jeg lengre pause fra noe slikt, ville jeg neppe gå med på det en gang til. 

[AnonymBruker]

Kos deg med det, er bare sånn folk sier. Det er vel ikke noen som koser seg med kvalme, bekkenløsning og det som er. 

Anonymkode: 8e52b...aa4

[AnonymBruker]

Jeg spydde i 40 uker med alle tre. 

Da vi gikk for nr 3 hadde jeg og mannen mange samtaler på om vi orket at jeg meldte meg av livet i 40 nye uker. Om jeg orket å bli så syk igjen, og om mannen orket å være i praksis fulltidsarbeidende alenefar med sengeliggende kone.  Men vi kom frem til at vi jo alltid hadde ønsket tre barn, og vi hadde angret om vi ikke kjørte på. 

Jeg har aldri kost meg i graviditeten. Jeg har kastet opp i det uendelige, og følt meg helt ræva. Og jeg har hatet å kun kunne se på ungene leke fra sofaen.  Men ungene led jo ingen nød av at mor ikke lekte. Jeg lå jo rett ved dem, og de hadde/har en knakendes god far. 

Og det var definitivt verdt det. 

Spedbarnstida er heller ikke min greie forøvrig. Men livet som mor er vesentlig lenger enn 9mnd graviditet og 3 mnd spedbarnstid. Og jeg elsker å være mor til min flokk! 

Anonymkode: dae52...170

[AnonymBruker]

Jeg har også termin nå snart (tre uker) og jeg har overhodet ikke kost meg. 
 

Graviditeten har vært et langt helvete med oppkast, smerter, bekkenløsning, carpal tunnel, hjernetåke og jommen klarte jeg å få svangerskapsdiabetes også. Så jeg må sette insulin konstant, og kan ikke spise noe som helst av det jeg faktisk har lyst på. Ikke får jeg føde på det sykehuset jeg vil heller på grunn av det. Jeg kan ikke huske sist jeg sov natten gjennom og jeg har alltid vondt i rygg og hofter. Har lyst til å skrike av smerte konstant. 
 

De som sier «nyt graviditeten» er de uforskammet privilegerte som ikke hadde enorme utfordringer mens de var gravid. 

Anonymkode: 5fd9f...bfb

[AnonymBruker]

Verre at de sier man skal nyyyyte babytiden 🥴

Anonymkode: c3a1a...553

[AnonymBruker]

Jeg har heldigvis foreløpig sluppet unna kosekommentarer, men skjønner veldig godt hva du mener. Er nå i uke 17 og det er hovedsakelig ganske kjedelig normalt. Det verste er  å finne på et svar hver gang noen spør "hvordan føler du deg?".

Anonymkode: 54e0a...e2f

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvem som sier at det å gå gravid er "kos". Jeg er gravid med mitt første barn, sent i første trimester. Barnet er planlagt, og høyt ønsket. Er selvfølgelig superduperglad over å vente barn, men det har vært alt annet enn kos for min del. Første trimester har vært sykemelding fra jobb, og lange dager på sofaen eller foran toalettet. Spying, blodtrykksfall/lavt blodsukker, spise jevnt hele tiden, men unngå å spise "alt" som er godt, og et labert energinivå. Jeg er en aktiv person som til vanlig hadde vært på mange fjelltopper til nå på denne tiden av året, men har vært utrolig slapp og sliten av å bare gå i trappene hjemme eller gå opp en bakke til huset. Fjellturene uteblir. De riktige "sommeraktivitetene" som jeg pleier å gjøre, uteblir. Jeg savner salami og oster, spekeskinke, ordentlig god kaffe, og en haug med andre matvarer jeg nå må begrense inntaket av. Jeg har gått glipp av en rekke sosiale sammenkomster de siste månedene fordi formen har vært så laber. I tillegg går man rundt å holder på denne hemmeligheten for folk, før man syns det er "trygt" eller komfortabelt å dele.

Så nei, tror ikke graviditet er så veldig "kos". Kanskje jeg syns det mer når jeg kjenner at det er en baby inni der, eller jeg får begynt å kjøpe inn utstyr og sånn. Akkurat nå er det bare veldig mye slitasje på kropp og psyke. Innerst inne er jeg likevel så uendelig glad for at vi ble gravide, og at denne babyen kommer. 

Man kan m.a.o glede seg utrolig mye over å være gravid, uten å like så godt å gå gravid.

Anonymkode: 653c2...966

[AnonymBruker]

hvorfor skal du har barn TS når du ikke egentlig ønsker deg barn? 

Anonymkode: b3f46...7d9