Vil ikke dø innvendig

[AnonymBruker]

Jeg er en mann som har passert 45, gift i 15 år og 2 barn som er 12 og 15. Jeg har lenge hatt det veldig vanskelig med at hun ikke oppsøker fysisk nærhet. Jeg elsker kos, varme og intimitet, og har aldri kommet til bunns i hvorfor hun ikke finner det naturlig å søke nærhet i meg lengre. Jeg synes fremdeles hun er veldig attraktiv. Hun ønsker sex en gang i blant, og jeg sier aldri nei. Jeg merker imidlertid at det koster meg mer og mer å oppsøke og nyte sex fordi den fundamentale, hverdagslige nærheten er borte. Det skjer aldri at vi holder hender eller stryker på hverandre. De gangene jeg tar mot til meg blir det tolerert men det anerkjennes ikke at det skjer (ingen reaksjon), ei heller blir det besvart. Hun er sterk verbalt, noe jeg ikke er, så jeg har alltid blitt sittende igjen med en skyldfølelse av å forsøke å ødelegge noe hun faktisk synes fungerer fint, så jeg tar det veldig sjeldent opp. De få gangene jeg har gjort det er det vanligvis når begeret flyter litt over, noe som selvsagt bare gjør det vanskeligere. Jeg vet at jeg er en bra fyr, med masse omsorg for barna, og klarer på ingen måte å se for meg å verken stjele halve tiden med de fra mor, eller miste halve tiden med de som far. Jeg ønsker mest av alt at ting skal bli bra, men har også mistet troen litt på at det noen gang kan bli det. Det føles som vi er for forskjellige. Jeg har vurdert å foreslå terapi, og hun hadde nok blitt med på det, noe motvillig og skuffet over at vi liksom er der. Min tilbakeholdenhet likevel er hovedsakelig en frykt for at det hadde blitt veldig synlig hvor forskjellig vi er, hvor lite viktige vi er for hverandre rent følelsesmessig, og dermed begynnelsen på slutten. Jeg synes også det er i økende grad vanskelig å forbli tro. Med et stort behov for nærhet og kjærestefølelse er tanken ekstremt fristende for meg. Har til og med vurdert å foreslå åpent forhold men tipper også det ville blitt starten på slutten. Jeg kjenner på en sorg og en handlingslammethet. Føler ofte på at jeg sakte men sikkert dør innvendig, og jeg lengter etter kjærlighet. Noe refleksjoner eller tanker om hvordan jeg kan eller bør tenke videre? Helst ikke noen bessevisser fasitsvar, for så enkelt er det aldri. Takk for at du tok deg tiden til å lese.

Anonymkode: 5bbe1...abe

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke skille seg og finne ei som kan gi deg både sex og kos og alt du ønsker? Du lever bare én gang. 

Anonymkode: ece6a...6b2

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal gå fra henne. Jeg var selv i samme situasjon i årevis. Gikk for ca 10 mnd siden fordi drømmemannen plutselig dukket opp. Eneste jeg angrer på var at jeg ikke gikk tidligere. Du lever EN gang.... Hilsen kvinne 39

Anonymkode: 0a50d...ecd

[Andro]

Å få synliggjort forskjellene er den eneste måten å finne felles grunn på. Det er der dere skal møtes.
Oppsøk rådgivning, og få rydda den møteplassen, ellers skal jeg garantere at det går verre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det skjer aldri at vi holder hender eller stryker på hverandre. De gangene jeg tar mot til meg blir det tolerert men det anerkjennes ikke at det skjer (ingen reaksjon), ei heller blir det besvart.

Hva mener du egentlig? Når du tar initiativ til å holde hender eller stryke så aksepterer hun det. Ja da gjengjelder hun det jo. Må hun si fra til deg "så hyggelig at du tok hånden min i stad" for at du skal føle at du blir anerkjent? 

 

Sitat

 

Hun er sterk verbalt, noe jeg ikke er, så jeg har alltid blitt sittende igjen med en skyldfølelse av å forsøke å ødelegge noe hun faktisk synes fungerer fint, så jeg tar det veldig sjeldent opp.

 

 

Hva mener du? 

Anonymkode: 52725...bab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg vet at jeg er en bra fyr

+

Sitat

Jeg synes også det er i økende grad vanskelig å forbli tro. Med et stort behov for nærhet og kjærestefølelse er tanken ekstremt fristende for meg.

= Nei du er ikke den bra fyren du tror du er. 

 

Anonymkode: 52725...bab

[anon01]

Jeg synes alltid at man skal ta seg en ekstra runde på om du ønsker å prøvde å redde forholdet, eller om du har "bestemt deg".  Som flere skriver, du lever bare en gang. Men jeg synes det mest redelige er å ta en ordentlig prat, eventuelt at du tar deg ett par timer hos en terapaut som kan hjelpe deg med å sortere tankene og finne ut hva du egentlig vil si til din kone.

Du skriver at du tenker at hun vil være noe motvillig til terapi, hun er sterkere verbalt enn deg, men likevel skildrer du starten på slutten gjentatte ganger i teksten din.  Derfor tenker jeg at for at kona di ikke skal kjenne at dette kom brått på, at det er greit å få luftet dette. Om du velger parterapi eller ikke, så synes jeg at man må gi en forklaring på hva som gjør at du kjenner på det du kjenner på. Ingen følelser er feil. Du har din fulle rett til å sitte å kjenne på det du kjenner på. 

Og noe jeg lever letter i mitt liv er at det er bedre å angre på hva man har gjort, enn å sitte og angre på at man ikke gjorde det. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. K46 her, gift i 20 år og vi har to barn, alt av intimitet er borte. Slik har det vært lenge, over tre år siden vi hadde sex, jeg er allerede død innvendig, men håper å bli gjenopplivet en eller annen gang..

Ps, jeg synes du virker svært velartikulert!

Anonymkode: 0931d...70f

[AnonymBruker]

Du driver å visner. Men pga barn blir du. Fordi du ikke vil ta bort tiden med barna. Nesten alle i din situasjon er utro, fordi det er enklere enn skilsmisse. Jeg hadde brukt god tid på å bestemme meg om jeg vil leve sånn. Du har et liv, du kan bruke det til det du gjør nå. Eller du kan prøve noe nytt, å faktisk skille deg. Barna er såpass store, at de bestemmer litt selv hvor de skal være. Du kan starte for deg selv og barna. Du blir lykkelig, og barna blir lykkelig. 
hilsen singel trebarns mor, som er lykkelig med å bo alene.

Anonymkode: 3b6be...18e

[AnonymBruker]

Synes for mange glemmer hvilket løfte de ga når de gifta seg! Altfor mange gir opp både forhold og ekteskap alt for lett!! Det er bare å skifte partner så fort det blir vanskelig istedet for å kjempe for hverandre og kjærligheten.

Vær ærlig med kona di og kjemp for ekteskapet ditt! 

Anonymkode: cb5db...32b

[AnonymBruker]

Når sist ga du henne blomster, oppmerksomhet og oppvartning? Romantikk i hverdagen? 

Anonymkode: cb5db...32b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Jeg er en mann som har passert 45, gift i 15 år og 2 barn som er 12 og 15. Jeg har lenge hatt det veldig vanskelig med at hun ikke oppsøker fysisk nærhet. Jeg elsker kos, varme og intimitet, og har aldri kommet til bunns i hvorfor hun ikke finner det naturlig å søke nærhet i meg lengre. Jeg synes fremdeles hun er veldig attraktiv. Hun ønsker sex en gang i blant, og jeg sier aldri nei. Jeg merker imidlertid at det koster meg mer og mer å oppsøke og nyte sex fordi den fundamentale, hverdagslige nærheten er borte. Det skjer aldri at vi holder hender eller stryker på hverandre. De gangene jeg tar mot til meg blir det tolerert men det anerkjennes ikke at det skjer (ingen reaksjon), ei heller blir det besvart. Hun er sterk verbalt, noe jeg ikke er, så jeg har alltid blitt sittende igjen med en skyldfølelse av å forsøke å ødelegge noe hun faktisk synes fungerer fint, så jeg tar det veldig sjeldent opp. De få gangene jeg har gjort det er det vanligvis når begeret flyter litt over, noe som selvsagt bare gjør det vanskeligere. Jeg vet at jeg er en bra fyr, med masse omsorg for barna, og klarer på ingen måte å se for meg å verken stjele halve tiden med de fra mor, eller miste halve tiden med de som far. Jeg ønsker mest av alt at ting skal bli bra, men har også mistet troen litt på at det noen gang kan bli det. Det føles som vi er for forskjellige. Jeg har vurdert å foreslå terapi, og hun hadde nok blitt med på det, noe motvillig og skuffet over at vi liksom er der. Min tilbakeholdenhet likevel er hovedsakelig en frykt for at det hadde blitt veldig synlig hvor forskjellig vi er, hvor lite viktige vi er for hverandre rent følelsesmessig, og dermed begynnelsen på slutten. Jeg synes også det er i økende grad vanskelig å forbli tro. Med et stort behov for nærhet og kjærestefølelse er tanken ekstremt fristende for meg. Har til og med vurdert å foreslå åpent forhold men tipper også det ville blitt starten på slutten. Jeg kjenner på en sorg og en handlingslammethet. Føler ofte på at jeg sakte men sikkert dør innvendig, og jeg lengter etter kjærlighet. Noe refleksjoner eller tanker om hvordan jeg kan eller bør tenke videre? Helst ikke noen bessevisser fasitsvar, for så enkelt er det aldri. Takk for at du tok deg tiden til å lese.

Anonymkode: 5bbe1...abe

Tenker dere bør bruke ett par timer hos en parterapaut for å få luftet det du tenker på

Anonymkode: 30581...776

[AnonymBruker]

Ingen dør innvendig av å ikke ha sex like ofte som man vil, herregud 🙄

Anonymkode: 52725...bab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Synes for mange glemmer hvilket løfte de ga når de gifta seg! Altfor mange gir opp både forhold og ekteskap alt for lett!! Det er bare å skifte partner så fort det blir vanskelig istedet for å kjempe for hverandre og kjærligheten.

Vær ærlig med kona di og kjemp for ekteskapet ditt! 

Anonymkode: cb5db...32b

Hvorfor kjemper ikke kona for ekteskapet? 

Anonymkode: ece6a...6b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ingen dør innvendig av å ikke ha sex like ofte som man vil, herregud 🙄

Anonymkode: 52725...bab

Det er vel ikke bare det det går i. 

Anonymkode: 0bd3e...a71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor kjemper ikke kona for ekteskapet? 

Anonymkode: ece6a...6b2

Så da skal ikke mannen kjempe mener du? 

Anonymkode: cb5db...32b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så da skal ikke mannen kjempe mener du? 

Anonymkode: cb5db...32b

Hvor skrev jeg det?? Begge skal kjempe, men kjerringa gjør jo ingenting her! 

Anonymkode: ece6a...6b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvor skrev jeg det?? Begge skal kjempe, men kjerringa gjør jo ingenting her! 

Anonymkode: ece6a...6b2

Nei, og hadde det vært hun som skrev her så hadde jeg skrevet det samme. Nå er det mannen som søker råd og da er rådet at han burde kjempe for seg selv og henne. Litt romantikk kan gjøre under.

Anonymkode: cb5db...32b

[AnonymBruker]

Jeg er veldig fysisk av meg og hadde slitt veldig i et forhold der vi ikke hadde hverdagsintimitet. Den er viktigere enn sex for meg sånn sett.

Høres ikke ut som du er en av de mennene som vipper ut ståpikken og ønsker å knulle ved enhver fysisk berøring heller.

Hm...

Parterapi er ikke alltid begynnelsen på slutten, jeg har gått i parterapi selv.

Men noen punkter kan du likevel sjekke først;

Har du blitt veldig mye fetere?

Har du blitt slapp med hygienen?

Er du oppmerksom på din kone som person? Er du interessert i hennes interesser?

Tar du din del av det tredje skiftet?

Kan din kone være utro?

Er du flink i sengen, gir du like mye som du får?

Litt sånne ting er ofte det kvinner mister interessen av.

Eller hun kjeder seg i forholdet?

Kanskje hun er ferdig med ekteskapet og bare holder ut for ungene hun også?

Anonymkode: 830c8...6bb

[AnonymBruker]

Her tror jeg du må gå noen runder med deg selv TS om du ønsker parterapi eller å gi opp forholdet. Det finnes mennesker her i verden som på grunn av diagnoser ikke kan få forhold. Nyt privilegiet ditt! Du kan få kjærlighet og finn den enn enten med din kone eller en ny kjæreste! Du lever bare en gang. 
 

Hilsen en som er død innvendig. 

Anonymkode: d4a9b...6b5