Noen andre som ikke kan vente med å få egne barn?

[AnonymBruker]

Jeg er i tjueårene og føler meg nesten litt alene i dette 😅

"alle" sier at småbarnsperioden er den verste i deres liv, at jeg "er så heldig som ikke har barn", at man er så "fri" og så videre. 

Jeg sitter egentlig bare og teller ned minuttene (årene 😐) til jeg kan få egne barn. Det er ikke noe galt med meg fertilitetsmessig, jeg føler bare at det blir for rart å få barn i tjueårene. Jeg må liksom vente til 30-tallet for at det skal være sosialt akseptabelt. 

"problemet" er at jeg har god økonomi, et fint sted å bo, hobbyer, venner, osv. Der andre på min alder spinker og sparer sitter jeg egentlig ganske godt i det. Trodde i utgangspunktet ikke at det kom til å bli noe problem i å underholde meg selv frem til jeg ble 30, men jeg fant raskt ut at å "reise rundt i verden" er en hel del mer jobb enn det høres ut som. Ikke for å høres utakknemlig ut, men det gir meg bare ikke så mye.

Det eneste jeg egentlig tenker på er babyer 😅 Ja, er verpesyk! Men ikke kun etter småbarn, jeg vil også ha barn og tenåringer og voksne barn og ALT SOM HAR MED BARN Å GJØRE! Jeg vil ta dem med på ferie til Mallorca, lage søte små matpakker til dem, dusje av dem all sanda fra barnehagen, heie på dem fra tribunen på fotballbanen, vinke dem farvel på første skoledag, spørre dem om dagen deres, og så videre. 

Føler meg helt rar som tenker sånn, fordi alle andre på min alder tenker at barn er ekle, "tenk når de driter i bleia", "de er så snørrete", "de bare gråter" osv. Det virker liksom som om jeg er et lite utskudd, er det noen andre som føler seg likt? 

"vent til du får dine egne barn" 🙄 måtte bare legge den til her. Hva mener du?? BARN ER JO SÅ FINT!

Anonymkode: 76b4e...a6a

[AnonymBruker]

Du kommer nok til å se på dette helt annerledes den dagen du får barn, lykke til  

Det er ekstremt krevende, de fleste får helt sjokk.

Anonymkode: c8ab1...6e7

[AnonymBruker]

Masse å glede seg til. Men det er også grining, bæsjebleier, trøtt unge som nekter å sove, melkespreng, hylgrining i offentlighet, flekker på klær, kommentarer fra fremmede, kasting av mat, trass +++ 

Det er komplett galskap innimellom. Men 60% fint. Vi har en helt vanlig unge uten diagnoser og med et vanlig temperament. 

Anonymkode: af185...fba

[AnonymBruker]

Er bare å kjøre på!  men ja, de som sier at du skal nyte årene som barnløs har jo et poebg, det er en veldig krevende jobb. Jeg har to under to år så det er ekstra slitsomt akkurat nå, men barna mine er det beste som har hendt meg så jeg skjønner jo at du er verpesjuk🥰 har begynt å mase på mannen om å få nummer tre nå😂

Anonymkode: f8f82...15d

[AnonymBruker]

Jeg var som deg og det å få barn har ikke skuffet, men...

 

Det var ekstremt mye mer krevende enn jeg noen gang kunne forestille meg. Du blir på en måte helt låst og mister litt kontrollen over eget liv. Du kan bokstavlig talt ikke gå på do i fred eller sitte ned å ta en rolig matpause akkurat når du vil. Dette krever faktisk litt tid å bli vandt til. Dette er nok det mest negative for min del med å få barn.

Men jeg elsker det. De små menneskene mine er virkelig hele verden. Små ting blir store gleder og jeg har elsker alle aldre. Alle alder har sine utfordringer, men også sine spesielle gleder. Jeg tror at om du går inn i det med realistiske øyne så kommer det til å bli så bra du ønsker det.

Anonymkode: e9a12...28b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du kommer nok til å se på dette helt annerledes den dagen du får barn, lykke til  

Det er ekstremt krevende, de fleste får helt sjokk.

Anonymkode: c8ab1...6e7

Det er akkurat denne typen retorikk jeg ikke forstår. Selvfølgelig er det krevende å oppdra et menneske, men det er jo også det mest naturlige i verden. Jeg har ikke hørt om folk som får sjokk av å få barn, folk som deg jobber jo så hardt for å informere dem om hvor krevende det er 😉

Jeg tror at nøkkelen ligger i god planlegging. Å ha med seg en sekk hvor enn man går med vann, snacks, og bæresele/teppe. Også handler det om å forstå barnet og deres perspektiv i ting. 

Anonymkode: 76b4e...a6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Masse å glede seg til. Men det er også grining, bæsjebleier, trøtt unge som nekter å sove, melkespreng, hylgrining i offentlighet, flekker på klær, kommentarer fra fremmede, kasting av mat, trass +++ 

Det er komplett galskap innimellom. Men 60% fint. Vi har en helt vanlig unge uten diagnoser og med et vanlig temperament. 

Anonymkode: af185...fba

Ja, jeg mener ikke å si at det ikke blir krevende! Det er jo et eget menneske med egne behov og tanker 😅

For min del så kan jeg bare ikke se for meg at de nedsidene noen sinne kunne veid opp for deres rolle som mitt barn.

Anonymkode: 76b4e...a6a

[AnonymBruker]

Hormoner... Jeg husker de samme tankene. "Reise på ferie og la dem oppdage mine favorittsteder" (flytur fra helvete, oppkast, så febersykdom), Litt eldre "Oppleve London" (kjedelig..holder seg på rommet for å spille på telefonen). Søte matpakker (kommer i retur da det er noe grønt på), dusje etter barnehagen (trassanfall på gulvet, gjennomvåt pappa, solid hakk i dusjhode). Melde på fotball etter ønske om dette over lang tid (gidder ikke mer, etter første trening, og noen tusenlapper så må betales noen måneder fremover til ingen nytte) 

Og spørre om dagen? Det var egentlig den søteste😜 I beste fall får du et surt blikk, men ofte er det en "ikke din sak", og så smelling i en dør.

Anonymkode: 02acb...996

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

jeg føler bare at det blir for rart å få barn i tjueårene. Jeg må liksom vente til 30-tallet for at det skal være sosialt akseptabelt. 

Dette er bare rart. Hvis alt det andre er på plass, så venter du likevel til du blir 30 for at det skal være sosialt akseptabelt? Du tar vesentlige livsavgjørelser basert på hva andre tenker? Og du er klar over at gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende er 30 og at det i realiteten vil si at det var ca like mange førstegangsfødende under 30 som over?

Selv om det materielle er på plass så kan det være at du skal bruke de neste årene på å bli mer sikker på deg selv. For når du får barn kommer du til å bli overøst med andres meninger, helt uoppfordret, om hva du driver med og da trenger du å stå støtt for at du vet best selv.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er akkurat denne typen retorikk jeg ikke forstår. Selvfølgelig er det krevende å oppdra et menneske, men det er jo også det mest naturlige i verden. Jeg har ikke hørt om folk som får sjokk av å få barn, folk som deg jobber jo så hardt for å informere dem om hvor krevende det er 😉

Jeg tror at nøkkelen ligger i god planlegging. Å ha med seg en sekk hvor enn man går med vann, snacks, og bæresele/teppe. Også handler det om å forstå barnet og deres perspektiv i ting. 

Anonymkode: 76b4e...a6a

Hahahaha, imaginære barn er ganske enkle, ja. 

Anonymkode: af185...fba

[AnonymBruker]

Å få barn er det beste som har skjedd meg. Jeg synes ikke de er krevende heller. jeg har fire stykker. En av de var skikkelig temperamentsfull og full i trass da hun var liten. Men jeg så på det som en utfordring og en lærerik opplevelse, både for meg og henne. De må oppdras og det er ganske krevende, men jeg synes det er så verdt det. De spiser maten sin. Tre av dem har alltid vært utrolig lette å ha med å gjøre. De gjør det godt på skolen, har venner, er snille med alle… Det eneste jeg synes er fullstendig utmattende er bekymringene. Tenk om de dør fra meg? Og de kan havne i feil miljøer. Bli rusmisbrukere, komme i voldelige forhold. Det er utmattende. Dyre er de også, og krever mye oppmerksomhet og oppfølging. Men utenom det kunne jeg hatt 10 til🥰

Anonymkode: d9ac1...225

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Å få barn er det beste som har skjedd meg. Jeg synes ikke de er krevende heller. jeg har fire stykker. En av de var skikkelig temperamentsfull og full i trass da hun var liten. Men jeg så på det som en utfordring og en lærerik opplevelse, både for meg og henne. De må oppdras og det er ganske krevende, men jeg synes det er så verdt det. De spiser maten sin. Tre av dem har alltid vært utrolig lette å ha med å gjøre. De gjør det godt på skolen, har venner, er snille med alle… Det eneste jeg synes er fullstendig utmattende er bekymringene. Tenk om de dør fra meg? Og de kan havne i feil miljøer. Bli rusmisbrukere, komme i voldelige forhold. Det er utmattende. Dyre er de også, og krever mye oppmerksomhet og oppfølging. Men utenom det kunne jeg hatt 10 til🥰

Anonymkode: d9ac1...225

åh, jeg har også lyst på 4 😍 Det er akkurat slik jeg tenker også, at det handler ikke om å skulle alltid ha rett eller tvinge dem til abc, men å møte dem der de er og ta følelsene deres på alvor 💖

Anonymkode: 76b4e...a6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Å få barn er det beste som har skjedd meg. Jeg synes ikke de er krevende heller. jeg har fire stykker. En av de var skikkelig temperamentsfull og full i trass da hun var liten. Men jeg så på det som en utfordring og en lærerik opplevelse, både for meg og henne. De må oppdras og det er ganske krevende, men jeg synes det er så verdt det. De spiser maten sin. Tre av dem har alltid vært utrolig lette å ha med å gjøre. De gjør det godt på skolen, har venner, er snille med alle… Det eneste jeg synes er fullstendig utmattende er bekymringene. Tenk om de dør fra meg? Og de kan havne i feil miljøer. Bli rusmisbrukere, komme i voldelige forhold. Det er utmattende. Dyre er de også, og krever mye oppmerksomhet og oppfølging. Men utenom det kunne jeg hatt 10 til🥰

Anonymkode: d9ac1...225

Er jo enig mye av dette

Men for meg handlet det om alt til sin tid. 

I 20-årene var jeg og mannen nyforelsket, vi fikk ikke nok av hverandre. Jeg er så glad for disse årene med frihet. Det var fantastisk fine år i forholdet som vi også gleder oss til å "få tilbake", da vi har erfart hvor godt vi kan ha det bare oss to. 

I 20-årene var det ingen av mine venninner som var etablert med barn, mange var ikke i forhold en gang. Jeg ville nok følt meg ganske ensom om jeg fikk barn "alene" på den tiden, i stedet for som en del av en omgangskrets som var på samme sted i livet. 

I 20-årene var jeg nyutdannet og ny i arbeidslivet. Det å lage et fundament der vi eide bolig og hadde god råd. Det å ta unna litt karriere først gjør også gjerne at man har en uavhengig stilling, hjemmekontor og mye fleks, når familien krever mer av tiden din. 

Understreker at dette er meg, og at andre ting selvfølgelig kan være riktigere for andre. Men jeg er så glad for at jeg ikke hørte på hormonene som skrek "baby" den gangen. 

Anonymkode: 02acb...996

[AnonymBruker]

Jeg tror en av grunnene til at mange blir så utslitte av å få barn, er nettopp at de venter for lenge. Man har faktisk mindre energi som 32-åring enn som 22-åring. Ingen tvil!

Og dette med å nyte de barnefrie årene - det er enda bedre å ha dem i 40-årene! Da har man oftest god råd i tillegg.

Anonymkode: 4452c...fdf

[ms. Perfect]

Å vente fordi det er «mest sosialt akseptabelt» er ihvertfall tullete. Vil du ha barn, så er det ingen grunn til å vente om alt annet er på plass. Det er mer krevende jo eldre du blir, ikke bare pga det fysiologiske, men også evnen til omstilling og endringsvilje er dårligere dess eldre man blir. Ja barn er (ofte) krevende, men du verden hva de gir tilbake!

[AnonymBruker]

Er jo ikke vits å vente med mindre du er 21 kanskje. Har du en mann som også er klar er det jo bare å kjøre på. Det blir jo ikke mindre krevende når man er 31 enn 28...

Jeg syntes det var et sjokk å få barn og synes det er vanskelig, men jeg har aldri egentlig ønsket meg barn sånn veldig, iallefall ikke baby/småbarn. En jeg kjenner er alene med sitt barn (fra starten av div grunner) men barn var veldig veldig ønsket i lang tid av henne og hun synes ikke det er krevende på samme måte som jeg synes. Så jeg tror sterkt barneønske har litt å si (sålenge man og har litt realistiske forventninger)

Anonymkode: 7a111...e78

[AnonymBruker]

Jeg venter ikke på å få barn nå,  da det er jeg for gammel til. Men jeg har fire barn, som begynner å bli voksen, så jeg venter på å få barnebarn.  

Vi fikk tre av barna da vi var i 20 årene, de kom som perler på en snor. Under fire år fra nr 1 til nr 3. 

Det har vært travelt, så klart. Men fy flate å mye gøy og fint det har vært. Det slitsomme blir glemt, og vi sitter igjen med et tonn av gode minner. Så fint synes vi det var, at vi gikk for en attpåskatt for noen år siden.  

Om man går inn med en forståelse for at livet blir endret, jeg er ikke lengre hovedfokus, så blir det enklere å få barn. Man må sette seg selv litt til side i noen år.  Jeg har sett på all kjøring, dugnader, kamper, faumøter, foreldremøter osv, som en investering i mine barns fremtid. Dette høster jeg frukter av nå, med ansvarsfulle, arbeidsomme og flotte unge voksne.  

Anonymkode: 5bded...d44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i tjueårene og føler meg nesten litt alene i dette 😅

"alle" sier at småbarnsperioden er den verste i deres liv, at jeg "er så heldig som ikke har barn", at man er så "fri" og så videre. 

Jeg sitter egentlig bare og teller ned minuttene (årene 😐) til jeg kan få egne barn. Det er ikke noe galt med meg fertilitetsmessig, jeg føler bare at det blir for rart å få barn i tjueårene. Jeg må liksom vente til 30-tallet for at det skal være sosialt akseptabelt. 

"problemet" er at jeg har god økonomi, et fint sted å bo, hobbyer, venner, osv. Der andre på min alder spinker og sparer sitter jeg egentlig ganske godt i det. Trodde i utgangspunktet ikke at det kom til å bli noe problem i å underholde meg selv frem til jeg ble 30, men jeg fant raskt ut at å "reise rundt i verden" er en hel del mer jobb enn det høres ut som. Ikke for å høres utakknemlig ut, men det gir meg bare ikke så mye.

Det eneste jeg egentlig tenker på er babyer 😅 Ja, er verpesyk! Men ikke kun etter småbarn, jeg vil også ha barn og tenåringer og voksne barn og ALT SOM HAR MED BARN Å GJØRE! Jeg vil ta dem med på ferie til Mallorca, lage søte små matpakker til dem, dusje av dem all sanda fra barnehagen, heie på dem fra tribunen på fotballbanen, vinke dem farvel på første skoledag, spørre dem om dagen deres, og så videre. 

Føler meg helt rar som tenker sånn, fordi alle andre på min alder tenker at barn er ekle, "tenk når de driter i bleia", "de er så snørrete", "de bare gråter" osv. Det virker liksom som om jeg er et lite utskudd, er det noen andre som føler seg likt? 

"vent til du får dine egne barn" 🙄 måtte bare legge den til her. Hva mener du?? BARN ER JO SÅ FINT!

Anonymkode: 76b4e...a6a

Jeg syns du høres reflektert nok ut og klar for å få barn nå jeg. 
 

Som en påminnelse , bør du tenke  over at barnehagebarnet ikke vil dusje av seg sand og det blir sand overalt. Mens andre er på fest sitter du på soverommet med unge som ikke vil sove. Når du spør hvordan dagen har vært kan svaret være det har ikke du noe med og barnet har hverken lært eller gjort noen ting på skolen. Matpakka den var vond selv om eplet var skjært i hjerter og små edderkopper og du har laget økologisk omelettrull med ost, tomat og salat. 
 

Men altså jeg tenker virkelig at du fint kan få barn nå. Du ser ut til å ha tenkt gjennom slike ting så hvorfor ikke? 😊 

Anonymkode: 8c365...5ed

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager skal du være over 30 før du får barn? Når du bikker 35 regnes svangerskap som risiko på grunn av alder, og det er høyere risiko for syndromer. Jeg var eldste på barselgruppe når jeg fikk sistemann i en alder av 32.

Anonymkode: d6a82...70b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i tjueårene og føler meg nesten litt alene i dette 😅

"alle" sier at småbarnsperioden er den verste i deres liv, at jeg "er så heldig som ikke har barn", at man er så "fri" og så videre. 

Jeg sitter egentlig bare og teller ned minuttene (årene 😐) til jeg kan få egne barn. Det er ikke noe galt med meg fertilitetsmessig, jeg føler bare at det blir for rart å få barn i tjueårene. Jeg må liksom vente til 30-tallet for at det skal være sosialt akseptabelt. 

"problemet" er at jeg har god økonomi, et fint sted å bo, hobbyer, venner, osv. Der andre på min alder spinker og sparer sitter jeg egentlig ganske godt i det. Trodde i utgangspunktet ikke at det kom til å bli noe problem i å underholde meg selv frem til jeg ble 30, men jeg fant raskt ut at å "reise rundt i verden" er en hel del mer jobb enn det høres ut som. Ikke for å høres utakknemlig ut, men det gir meg bare ikke så mye.

Det eneste jeg egentlig tenker på er babyer 😅 Ja, er verpesyk! Men ikke kun etter småbarn, jeg vil også ha barn og tenåringer og voksne barn og ALT SOM HAR MED BARN Å GJØRE! Jeg vil ta dem med på ferie til Mallorca, lage søte små matpakker til dem, dusje av dem all sanda fra barnehagen, heie på dem fra tribunen på fotballbanen, vinke dem farvel på første skoledag, spørre dem om dagen deres, og så videre. 

Føler meg helt rar som tenker sånn, fordi alle andre på min alder tenker at barn er ekle, "tenk når de driter i bleia", "de er så snørrete", "de bare gråter" osv. Det virker liksom som om jeg er et lite utskudd, er det noen andre som føler seg likt? 

"vent til du får dine egne barn" 🙄 måtte bare legge den til her. Hva mener du?? BARN ER JO SÅ FINT!

Anonymkode: 76b4e...a6a

Jeg tror jeg hadde droppet det hvis jeg viste hvor mye jobb det var. 

Anonymkode: 3d4ae...d56