Hvordan takle samlivskrise/sammenbrudd i hverdagen med barna?

[AnonymBruker]

Det er nå på et punkt der jeg har problemer med å se på samboren min. Han har brutt meg fullstendig ned over flere år og jeg har mistet troen på meg selv. Han har overbevist meg om at jeg ikke har noen uten ham. Og jeg har begynt å tenke at han har rett. Han er i tillegg svært sosialt intelligent. En mann som omgås de fleste og som folk tenker ‘er en bra mann’. Jeg er introvert og har sosial angst. Dette har ført til at jeg ikke kan dele de mørke sidene hans med noen fordi jeg tenker ingen vil tro meg. Noe jeg fikk bekreftet da det ene nære familiemedlemmet jeg delte alt med viste seg å ikke tro på meg fordi hen liker samboren min så godt så det kunne ikke stemme. Det endte heller med at vedkommende ga samboeren min støtte. Og delte sine negative erfaringer med meg for årevis tilbake i fortrolighet med ham. Dette må være det største sviket jeg har kjent på noen gang og vet ikke hvordan jeg skal klare å leve videre med det. Helt alene uten noen støttespillere.

Jeg er dermed nå i fullstendig krise og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg forsøker så godt jeg kan å være en god mor for barna men det er vanskelig oppi krisen. Samboer er flinkere å late som ingenting og mener vi må klare å omgås og gjøre ting sammen med barna selv om vi er i stor konflikt. Det føles umulig for meg og jeg får enda kortete lunte rundt barna sammen med ham.

I går kveld hvor jeg gråt hele natten igjennom uten å få sove mer enn 2 timer. Da jeg våknet gikk jeg rett inn gråteanfall igjen. Samboer måtte levere barna i barnehagen selv om det var min tur. Jeg var helt ut av det. Klarte ikke stoppe. Jeg skyldte på sterke smerter i ryggen. Nå sitter jeg her og gråter fortsatt. Det føles som det aldri noen gang vil gå over. Umulig å få sove. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har bare lyst å rømme ut av huset. Aller mest flytte men det har jeg ikke ressurser til. 

Jeg klarer derimot ikke være en god mor sammen med ham her og nå og må bort. Jeg er så langt der at jeg tenker alle har det bedre uten meg i livet, inkl barna, og lette selvmordstanker jeg periodevis har slitt med tidligere har gått over i selvmordsplaner. Jeg tror derimot at om jeg får kommet meg bort litt så kan det være jeg klarer å samle meg.

Har dere noen råd til meg? Høres det ufornuftig ut å rømme bort noen dager, enten på hotell eller leie hytte? Det blir uaktuelt å ta med barna for det vil nok ikke samboer gå med på. Og han er en god far oppi alt, så jeg stoler på at de vil ha det fint med ham alene. Det er derimot ikke godt for dem å være rundt en mor midt oppi et stort sammenbrudd og som ikke klarer å la være å gråte eller ha altfor kort lunte når barna trasser.

jeg har vurdert å ringe hjelpetelefon, men tror ikke jeg hadde klart å samle meg til det. 

Har fått legetime på tirsdag.

 

 

Anonymkode: 9916c...9e9

[AnonymBruker]

Skriv til hjelpetelefonenes chat.

Anonymkode: aad5e...109

[AnonymBruker]

Reis bort noen dager, det er ikke urimelig. Men ikke gjør det til noe dramatisk, slik at det kan bli brukt mot deg senere (hvis dere havner i konflikt ang barna). 

Anonymkode: 9f525...b6c

[lillevill]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Han har brutt meg fullstendig ned over flere år og jeg har mistet troen på meg selv. Han har overbevist meg om at jeg ikke har noen uten ham. Og jeg har begynt å tenke at han har rett. Han er i tillegg svært sosialt intelligent

Har du familie? Tror du må snakke med noen du stoler på og fortelle hvordan du har det. 

Min eks var også sånn, som hadde tanker i hodet om at han var så bra, og at jeg ikke dugde. Når man bor med noen som har negative introjekter om deg, så begynner man å tro på det, og familie begynner å tro på det, og barna vokser opp med en mor som de tror ikke "duger" og så handler det egentlig bare om at mannen tror så lite på seg selv at han må jekke andre ned for å kjenne seg bra. Massevis av folk er sånn, tro meg. 

Det du trenger er å se at du duger. Men for å gjøre det så må du ut å prøve ting alene. Ta førerkortet om du ikke har det. Utdanning om du ikke har det. Jobb om du ikke har det. 

Eksen min sa til meg at "jeg kjenner deg, og dette greier du ikke. Ikke flytt." men jeg gjorde det, og jeg greide det helt fint. Det var mye lettere å greie seg selv når man ikke har en fyr som kritiserer og tviler på Alt man ønsker å gjøre. Livet skal ikke være sånn. Det er ikke friskt. Vi skal alltid oppfordre hverandre til å være den beste versjonen av oss selv. Dette greier du. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Skriv til hjelpetelefonenes chat.

Anonymkode: aad5e...109

Gjorde det, og etter å ha ventet ned fra nr 10 i køen, og det var min tur, valgte vedkommende å la være å svare noe og bare avslutte chatten heller. Det ble vel for omfattende for henne. Men da burde de heller ikke ha en sånn jobb.

Da jeg så prøvde å ringe hjelpetelefonen kom jeg aldri gjennom.

Føltes svært vondt med avvisning til og med der.

Anonymkode: 9916c...9e9

[AnonymBruker]

lillevill skrev (6 timer siden):

Har du familie? Tror du må snakke med noen du stoler på og fortelle hvordan du har det. 

Min eks var også sånn, som hadde tanker i hodet om at han var så bra, og at jeg ikke dugde. Når man bor med noen som har negative introjekter om deg, så begynner man å tro på det, og familie begynner å tro på det, og barna vokser opp med en mor som de tror ikke "duger" og så handler det egentlig bare om at mannen tror så lite på seg selv at han må jekke andre ned for å kjenne seg bra. Massevis av folk er sånn, tro meg. 

Det du trenger er å se at du duger. Men for å gjøre det så må du ut å prøve ting alene. Ta førerkortet om du ikke har det. Utdanning om du ikke har det. Jobb om du ikke har det. 

Eksen min sa til meg at "jeg kjenner deg, og dette greier du ikke. Ikke flytt." men jeg gjorde det, og jeg greide det helt fint. Det var mye lettere å greie seg selv når man ikke har en fyr som kritiserer og tviler på Alt man ønsker å gjøre. Livet skal ikke være sånn. Det er ikke friskt. Vi skal alltid oppfordre hverandre til å være den beste versjonen av oss selv. Dette greier du. 

Takk for gode råd.

Nei jeg har som sagt ingen. Begge foreldre er døde, ingen venner og den ene jeg trodde var min aller kjæreste og næreste familiemedlem, tror meg ikke og tar samboer sitt parti.

Skjønner ikke hvordan jeg skal klare et samlivsbrudd helt alene i verden.

Anonymkode: 9916c...9e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Gjorde det, og etter å ha ventet ned fra nr 10 i køen, og det var min tur, valgte vedkommende å la være å svare noe og bare avslutte chatten heller...

Anonymkode: 9916c...9e9

Det var mest sannsynlig teknisk svikt. 

Anonymkode: aad5e...109

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Da jeg så prøvde å ringe hjelpetelefonen kom jeg aldri gjennom.

Anonymkode: 9916c...9e9

Prøv igjen. 

Anonymkode: aad5e...109

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Det er nå på et punkt der jeg har problemer med å se på samboren min. Han har brutt meg fullstendig ned over flere år og jeg har mistet troen på meg selv. Han har overbevist meg om at jeg ikke har noen uten ham. Og jeg har begynt å tenke at han har rett. Han er i tillegg svært sosialt intelligent. En mann som omgås de fleste og som folk tenker ‘er en bra mann’. Jeg er introvert og har sosial angst. Dette har ført til at jeg ikke kan dele de mørke sidene hans med noen fordi jeg tenker ingen vil tro meg. Noe jeg fikk bekreftet da det ene nære familiemedlemmet jeg delte alt med viste seg å ikke tro på meg fordi hen liker samboren min så godt så det kunne ikke stemme. Det endte heller med at vedkommende ga samboeren min støtte. Og delte sine negative erfaringer med meg for årevis tilbake i fortrolighet med ham. Dette må være det største sviket jeg har kjent på noen gang og vet ikke hvordan jeg skal klare å leve videre med det. Helt alene uten noen støttespillere.

Jeg er dermed nå i fullstendig krise og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg forsøker så godt jeg kan å være en god mor for barna men det er vanskelig oppi krisen. Samboer er flinkere å late som ingenting og mener vi må klare å omgås og gjøre ting sammen med barna selv om vi er i stor konflikt. Det føles umulig for meg og jeg får enda kortete lunte rundt barna sammen med ham.

I går kveld hvor jeg gråt hele natten igjennom uten å få sove mer enn 2 timer. Da jeg våknet gikk jeg rett inn gråteanfall igjen. Samboer måtte levere barna i barnehagen selv om det var min tur. Jeg var helt ut av det. Klarte ikke stoppe. Jeg skyldte på sterke smerter i ryggen. Nå sitter jeg her og gråter fortsatt. Det føles som det aldri noen gang vil gå over. Umulig å få sove. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har bare lyst å rømme ut av huset. Aller mest flytte men det har jeg ikke ressurser til. 

Jeg klarer derimot ikke være en god mor sammen med ham her og nå og må bort. Jeg er så langt der at jeg tenker alle har det bedre uten meg i livet, inkl barna, og lette selvmordstanker jeg periodevis har slitt med tidligere har gått over i selvmordsplaner. Jeg tror derimot at om jeg får kommet meg bort litt så kan det være jeg klarer å samle meg.

Har dere noen råd til meg? Høres det ufornuftig ut å rømme bort noen dager, enten på hotell eller leie hytte? Det blir uaktuelt å ta med barna for det vil nok ikke samboer gå med på. Og han er en god far oppi alt, så jeg stoler på at de vil ha det fint med ham alene. Det er derimot ikke godt for dem å være rundt en mor midt oppi et stort sammenbrudd og som ikke klarer å la være å gråte eller ha altfor kort lunte når barna trasser.

jeg har vurdert å ringe hjelpetelefon, men tror ikke jeg hadde klart å samle meg til det. 

Har fått legetime på tirsdag.

 

 

Anonymkode: 9916c...9e9

Du beskriver min situasjon, veldig likt her. Her ble det slutt for et år siden men vi er fortsatt sammen.. Vanskelig å komme seg helt ut, vanskelig situasjon. Mye pga barna. Mitt råd må være å komme deg bort og ikke se deg tilbake. Ikke bry deg om hva han sier og hva andre tror. Det vil gå seg til med tiden uansett. Veldig vanskelig jeg vet. Men det er ikke verdt det. Ta vare på deg selv og konsentrer deg om deg selv fremover og hva du ønsker å få til i livet ❤️

Anonymkode: 1737b...0c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det var mest sannsynlig teknisk svikt. 

Anonymkode: aad5e...109

Nei, men det ble langt, så muligens derfor. De har jo knapt med ressurser og køen var lang. Ble bedt om å sende e-postadressen sånn at jeg kunne få svar på mail i løpet av 24 timer. Det ville jeg ikke fordi jeg ville være helt anonym.

Anonymkode: 9916c...9e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nei, men det ble langt, så muligens derfor. De har jo knapt med ressurser og køen var lang. Ble bedt om å sende e-postadressen sånn at jeg kunne få svar på mail i løpet av 24 timer. Det ville jeg ikke fordi jeg ville være helt anonym.

Anonymkode: 9916c...9e9

Jeg jobber frivillig selv og vi ville aldri bedt noen sende vanlig mail. Men vi har bl.a. kryptert "mail" som folk sender inn via nettsida og får svar i løpet av 24 t. Vi ser aldri hvem som tar kontakt eller noe som helst info. 

Anonymkode: aad5e...109

[AnonymBruker]

Samlivsterapeut? 

Anonymkode: 3f951...fa5

[AnonymBruker]

Jeg flyttet midlertidig hjem til foreldrene mine med ett barn på 2 mnd og en på 4 år. Barnefar behandlet meg skikkelig dårlig. 

Han fikk meg også til å tvile stort på meg selv  "Hvordan i hælvette skal du klare deg alene med to barn?" , "Du er den jævligste personen jeg vet om, er ingen jeg hater mer enn deg" blablabla.

Jeg var heldigvis heldig som hadde foreldrene mine, nettverk av venner er dessverre  minimalt. Det jeg kan si er at jeg klarer meg veldig fint med to barn. Jeg gråter ikke hver kveld etter ungene er lagt, jeg føler meg ikke desperat etter å bli anerkjent og satt pris på. Midt i bruddet tok jeg meg hardt sammen foran barna, hverdagen deres endret seg brutalt, men de skulle hvertfall ha en stabil mor og hverdag rundt seg. De var grunnet til at jeg holdt meg gående, og fortsatt står på. 

Eksen er en forbanna dust, og jeg er så glad for at jeg klarte å forlate han til tross for en håpløs situasjon. Ingen skal få deg til å føle deg mindre verdt, husk det.

Anonymkode: d2bd8...b80

[Khloe P.T]

Jeg tenker du kan ringe et krisesenter og forklare situasjonen. Der kan du kanskje få være en periode. De hjelper deg med det meste praktiske dersom du f.eks skulle ønske å bryte forholdet. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det er nå på et punkt der jeg har problemer med å se på samboren min. Han har brutt meg fullstendig ned over flere år og jeg har mistet troen på meg selv. Han har overbevist meg om at jeg ikke har noen uten ham. Og jeg har begynt å tenke at han har rett. Han er i tillegg svært sosialt intelligent. En mann som omgås de fleste og som folk tenker ‘er en bra mann’. Jeg er introvert og har sosial angst. Dette har ført til at jeg ikke kan dele de mørke sidene hans med noen fordi jeg tenker ingen vil tro meg. Noe jeg fikk bekreftet da det ene nære familiemedlemmet jeg delte alt med viste seg å ikke tro på meg fordi hen liker samboren min så godt så det kunne ikke stemme. Det endte heller med at vedkommende ga samboeren min støtte. Og delte sine negative erfaringer med meg for årevis tilbake i fortrolighet med ham. Dette må være det største sviket jeg har kjent på noen gang og vet ikke hvordan jeg skal klare å leve videre med det. Helt alene uten noen støttespillere.

Jeg er dermed nå i fullstendig krise og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg forsøker så godt jeg kan å være en god mor for barna men det er vanskelig oppi krisen. Samboer er flinkere å late som ingenting og mener vi må klare å omgås og gjøre ting sammen med barna selv om vi er i stor konflikt. Det føles umulig for meg og jeg får enda kortete lunte rundt barna sammen med ham.

I går kveld hvor jeg gråt hele natten igjennom uten å få sove mer enn 2 timer. Da jeg våknet gikk jeg rett inn gråteanfall igjen. Samboer måtte levere barna i barnehagen selv om det var min tur. Jeg var helt ut av det. Klarte ikke stoppe. Jeg skyldte på sterke smerter i ryggen. Nå sitter jeg her og gråter fortsatt. Det føles som det aldri noen gang vil gå over. Umulig å få sove. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har bare lyst å rømme ut av huset. Aller mest flytte men det har jeg ikke ressurser til. 

Jeg klarer derimot ikke være en god mor sammen med ham her og nå og må bort. Jeg er så langt der at jeg tenker alle har det bedre uten meg i livet, inkl barna, og lette selvmordstanker jeg periodevis har slitt med tidligere har gått over i selvmordsplaner. Jeg tror derimot at om jeg får kommet meg bort litt så kan det være jeg klarer å samle meg.

Har dere noen råd til meg? Høres det ufornuftig ut å rømme bort noen dager, enten på hotell eller leie hytte? Det blir uaktuelt å ta med barna for det vil nok ikke samboer gå med på. Og han er en god far oppi alt, så jeg stoler på at de vil ha det fint med ham alene. Det er derimot ikke godt for dem å være rundt en mor midt oppi et stort sammenbrudd og som ikke klarer å la være å gråte eller ha altfor kort lunte når barna trasser.

jeg har vurdert å ringe hjelpetelefon, men tror ikke jeg hadde klart å samle meg til det. 

Har fått legetime på tirsdag.

 

 

Anonymkode: 9916c...9e9

Øv deg på å bli sint. Bli sint over hva han påfører deg. Bli iskald, legg vekk negative tanker og bestem deg for at du er god. Hver gang en negativ tanke kommer snikende så si til deg selv "nei! Jeg er god, jeg er flink" og lignende. 

Det hjalp meg, selv om det tok tid så hjalp det veldig. 

Anonymkode: 071bf...a08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg jobber frivillig selv og vi ville aldri bedt noen sende vanlig mail. Men vi har bl.a. kryptert "mail" som folk sender inn via nettsida og får svar i løpet av 24 t. Vi ser aldri hvem som tar kontakt eller noe som helst info. 

Anonymkode: aad5e...109

Ok, det visste jeg ikke. Det stod bare noe slik som ‘send e-post adressen så vil det du har skrevet automatisk bli kopiert og sendt til oss og så får du svar etter 24 timer’. Jeg visste derimot ikke at de som leser mailen ikke så navnet mitt. Det kom ikke klart frem.

Anonymkode: 9916c...9e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg flyttet midlertidig hjem til foreldrene mine med ett barn på 2 mnd og en på 4 år. Barnefar behandlet meg skikkelig dårlig. 

Han fikk meg også til å tvile stort på meg selv  "Hvordan i hælvette skal du klare deg alene med to barn?" , "Du er den jævligste personen jeg vet om, er ingen jeg hater mer enn deg" blablabla.

Jeg var heldigvis heldig som hadde foreldrene mine, nettverk av venner er dessverre  minimalt. Det jeg kan si er at jeg klarer meg veldig fint med to barn. Jeg gråter ikke hver kveld etter ungene er lagt, jeg føler meg ikke desperat etter å bli anerkjent og satt pris på. Midt i bruddet tok jeg meg hardt sammen foran barna, hverdagen deres endret seg brutalt, men de skulle hvertfall ha en stabil mor og hverdag rundt seg. De var grunnet til at jeg holdt meg gående, og fortsatt står på. 

Eksen er en forbanna dust, og jeg er så glad for at jeg klarte å forlate han til tross for en håpløs situasjon. Ingen skal få deg til å føle deg mindre verdt, husk det.

Anonymkode: d2bd8...b80

Takk for at du delte din erfaring❤️ Håper jeg klarer å være like sterk for barna i hele prosessen. Jeg er vanligvis en svært sårbar person som knekker lett.

De har det like godt sammen med pappaen som sammen med meg. Det er som familie vi ikke klarer det sammen og det er her jeg er redd vi heller ikke klarer å verne dem nok. Fordi vi så lett kommer i krangel. Men barna skal bli hovedfokuset mitt fremover. Og jeg vet det vil være hovedfokuset hans. 

Anonymkode: 9916c...9e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Øv deg på å bli sint. Bli sint over hva han påfører deg. Bli iskald, legg vekk negative tanker og bestem deg for at du er god. Hver gang en negativ tanke kommer snikende så si til deg selv "nei! Jeg er god, jeg er flink" og lignende. 

Det hjalp meg, selv om det tok tid så hjalp det veldig. 

Anonymkode: 071bf...a08

Håper jeg klarer å bli mer sint etterhvert. Her og nå er der først og fremst intens sorg og fortvilelse. 

Anonymkode: 9916c...9e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du beskriver min situasjon, veldig likt her. Her ble det slutt for et år siden men vi er fortsatt sammen.. Vanskelig å komme seg helt ut, vanskelig situasjon. Mye pga barna. Mitt råd må være å komme deg bort og ikke se deg tilbake. Ikke bry deg om hva han sier og hva andre tror. Det vil gå seg til med tiden uansett. Veldig vanskelig jeg vet. Men det er ikke verdt det. Ta vare på deg selv og konsentrer deg om deg selv fremover og hva du ønsker å få til i livet ❤️

Anonymkode: 1737b...0c1

Historien er mer innviklet enn som så, men må holde tilbake detaljer. Å bare dra føles ihvertfall umulig.
Siden du fortsatt bor med barnefar selv fordi du syns det er vanskelig, så skjønner du helt sikkert litt hva det går i.

Anonymkode: 9916c...9e9

[frøkna]

Det er såpass alvorlig det du beskriver her så jeg vil råde deg til å planlegge ett løp sammen med fastlegen din. 

Jeg kan kjenne igjen noe av det du beskriver fra en tidligere situasjon, og for meg tok det lang tid for å klare å bygge meg selv opp igjen. 

Anbefaler deg å lese litt om psykisk vold i parforhold og traumene som oppstår. Kanskje det er til hjelp å forstå mer om hva som skjer.