Jeg orker egentlig ikke moren min...

[AnonymBruker]

Hun bor i utlandet men kom til Norge nå for å hilse på for første gang på 4 år. Jeg har fem barn, men tre av de har hun ikke sett siden den ene var 1 år... trodde hun skulle glede seg til å komme å se barnebarna, de to minste hadde hun jo aldri møtt en gang....

Vårt forhold er vel ikke det sterkeste heller, vi var en stor søskenflokk og og hun var veldig fraværende som mor. Aldri med på en eneste skoleavslutning eller noe som helst... vi var de fattige i bygda og hjalp ikke at hun ikke jobbet. Kan aldri huske at hun gikk en eneste dag i skogen med oss eller noe som helst...

Hun fikk søskene mine med stefaren min som hun var sammen med i barndommen min, og han misbrukte meg både med vold og seksuelt. Når jeg hintet om dette som barn ignorerte hun det og i voksen alder fortalte jeg litt, men da nektet hun for at det kan ha skjedd "så mange ganger da iallefall"... 

Uansett, vi har generelt kontakt over SM men det er ofte at hun ikke orker snakke med meg, dette sier hun. Hun har selvdiagnosert seg selv med angst og ms og litt av hvert. Derfor har hun heller aldri vært barnevakt heller fordi hun får sammenbrudd av dette i følge henne selv.

Nå når hun er her så går hun mellom å bo med meg og barna og en av de andre søskene mine, men hun klager hele dagen. Begge steder. Der er det for mye festing og her er det for bråkete.

Jeg er alenemamma og leier ett hus med stor hage, jeg har studert og jobbet alltid. Når hun kom hit så var det med en gang kommentarer om at det nærmest er bomba her, rotete osv... jeg har en del ting, men det er INGENTING som flyter her, alt har sin plass, jeg rydder og vasker hver dag. Men jeg prioriterer ikke å ha tom vask hele tiden. I går så lagde hun en stor sak av at jeg la oppvask nedi vasken og ikke ved siden av på benken. Jeg synes det ser mer ryddig ut at jeg legger alt nedi der til det går inn i oppvaskmaskina... jeg prioriterer heller å kunne være sammen med barna eller slappe av i mellom isteden for å ha ett feilfritt hjem i en tid hvor jeg har tre barn under 5...

Samtidig så er jeg ikke en person som sitter stille og rolig, jeg kan rope opp til barna at de må komme ned isteden for at jeg går opp og banker forsiktig på døra og visker at de må komme ned... er liksom litt vandt til at det er nok bråk fra før og synes det er greit når småbarnsperioden uansett er sånn.

Hun er sånn nervøs type og kommer konstant med kommentarer at vi er frekke som bråker sånn når hun er på besøk, HUN hadde aldri gjort sånn hvis hennes mor var hos henne. Hun stønner og okker seg og hvis jeg sier noe, HVA SOM HELST så  oppfatter hun det som kritikk og later som hun blir "redd". Man må gå på eggeskall for at hun ikke skal bli nervøs og hun mener at vi alle må ta hensyn til at hun er sånn. Da mener hun ikke normalt hensyn men ikke si "kan du helst ikke bruke den tallerken fordi den er til ett service"... da er jeg slem og hun blir skjelven osv. Hele søskenflokken er enig i at hun er slitsom sånn, at hun ikke tåler noe og at man omtrent ikke kan snakke normalt før hun også overdriver hvordan du er som person og baksnakker deg til de andre søskene.. 

Jeg har også fått adhd diagnose og hun liker å si, du er så "sint" fordi du har adhd du/ikke vær så adhd a'... ol.

Hva fasan gjør man med sånne familiemedlemmer? Veldig ofte får jeg lyst å kutte ut. Hun respekterer meg ikke, hun snakker ofte ned interessene mine og at jeg for eksempel er troende noe hun overhode ikke kan forstå.. 

Sorry langt innlegg men kjenner det koker daglig 🙃

 

Anonymkode: cdf0a...047

[AnonymBruker]

?

Anonymkode: cdf0a...047

[Labello]

Det kan høres ut som om du har det mye bedre uten noe særlig mer kontakt. Det er av den overfladiske type kontakt du kan forvente deg, hun vil nok ikke plutselig snu og bli en fantastisk raus og tilstedeværende mor, uansett hvor mye man håper på det. 
 

Sender deg en god klem, og tenker at du er heldig som ser bildet, og skaper et godt morsforbilde selv til dine egne barn 😊

[AnonymBruker]

 

Jeg tenker du trenger ikke å omgås din mor om hun er krevende for deg, eller så lite forståelsesfull for det hun har utsatt deg for i barndommen. En mor burde være en trygg havn som beskytter barnet sitt mot sånne udyr... Bare det at hun ikke hørte på deg eller brydde seg er nok til å forstå at hun er ikke en normal mor. Hva hun klager over av oppvask osv er ingenting i forhold til det hun har gjort. Hun mangler selvinnsikt og empati, giftige mødre er det mange av og man trenger de virkelig ikke i livet sitt. 

Anonymkode: 9b374...190

[Kaneel]

Kutt hu med god samvittighet ! 

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hva fasan gjør man med sånne familiemedlemmer?

Neste gang hun klager sier du "Vet du hva mamma? Jeg skjønner at du ikke trives her så neste gang du kommer til Norge så bor du hos Per. Du forstår sikkert at det ikke er så trivelig for oss heller å ha deg gående rundt og klage. Det blir hyggeligere for alle hvis vi kan møtes ute noe sted."

Da er det hennes valg om hun vil ha begrenset kontakt eller ingen kontakt. Du må rett og slett sette grenser for deg selv. Og det innebærer å kommuniere at nå er det nok.

[PM75]

Hun har utsatt deg for grov omsorgssvikt! Jeg har full forståelse for at du ønsker å kutte henne ut når hun hverken anerkjenner det eller kan bidra med noe positivt nå. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor du huser henne når hun klager.

Anonymkode: 671a1...1ba

[AnonymBruker]

Du kan lese litt her, prøv å se om du finner ut av det, eller skriv på forumet og be om hjelp

 --->https://outofthefog.website/

Denne kortvideoen hjelper kanskje litt på hvordan man takler det, det handler rett og slett om å akseptere at de ikke er, føler og oppfører seg slik de burde..:

 

 

Anonymkode: 20e0c...5ff

[AnonymBruker]

Kutt henne ut!!!!!

Anonymkode: 3e0c3...8d1