Dere som er skilt/ vært igjennom samlivsbrudd med barn hva fikk deg til å forlate mannen?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva som fikk deg til å forlate partneren din? Her spør jeg spesielt dere som har vært igjennom samlivsbrudd med barn. Og dere som lever i et ulykkelig parforhold med barn, hva får dere til å forbli i forholdet. 
 

Jeg vurderer samlivsbrudd nå, har sagt til mannen at jeg vil forlate ham, men vi gir nå parterapi ett forsøk. Jeg ser både fordeler og ulemper ved forholdet vårt: 

 

Fordeler ved å forbli gift:  

*Barnet vårt vokser opp i et hjem med to foreldre. Mannen er en god og dedikert pappa. 
 

*Vi deler på alt ansvar: hus, bil, barn og økonomi. 

*God økonomi (2 gode inntekter) 

*Et sted å høre til. Følelsen av å være familie. 
 

Ulemper:

*Dårlig kommunikasjon, krangling og mange uenigheter. 
*Følelseløst ekteskap, vi har ikke samleie, sover ikke i samme rom. Dette er hovedsakelig fordi jeg ikke ønsker å gjøre disse tingene med mannen mer. Jeg greier det ikke mer.
*Jeg blir sliten av de ovennevnte tingene.

 

 

Anonymkode: 9654a...549

[AnonymBruker]

Jeg valgte å gå fordi familien AS besto kun av meg og ungene. Jeg var alene om å ta ansvar og sørge for at unger ble ivaretatt. Tok noen runder med prat samt familievernkontoret. Ingen endring som varte mer enn en uke. For selv ikke å gå nedenom og hjem pga. hele tiden forventninger som ikke ble oppfylt så valgte jeg å gå. Det beste jeg har gjort for ungene og meg selv. 

Anonymkode: 2d76f...bb6

[Gjest WhisperingWind]

Min eks flytter ut neste mnd. 

Vi har ikke vært lykkelig sammen på et par år, men vi bestemte oss for å prøve å holde sammen til ungen ble litt eldre som venner. 

Før påske fant vi ut at vi måtte ta steget om skilsmisse. 

Nå flytter han ut og da sender jeg inn seperasjonspapirene asap. 

Fremtiden er usikker, økonomien er blæh og jeg blir hovedsakelig alene med ungen. Men det blir bra. 

Jeg er fri og vet jeg vil bli lykkeligere alene. Det andre vil ordne seg. 

Viktigste er å våkne opp og vite at jeg er fri til å leve livet på egne premisser. Og at ungen min er lykkelig. Det blir han med en lykkelig mor.

[AnonymBruker]

Jeg hadde alt ansvar for hus, barn, økonomi, og generelt det tredje skiftet. Han begynte å slite psykisk da vi fikk barn, og det ble bare verre og verre - aggresjon, utroskap, selvmordstrusler og netter der han stakk av, kombinert med alkoholmisbruk. 

Anonymkode: 0a782...896

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (3 timer siden):

Min eks flytter ut neste mnd. 

Vi har ikke vært lykkelig sammen på et par år, men vi bestemte oss for å prøve å holde sammen til ungen ble litt eldre som venner. 

Før påske fant vi ut at vi måtte ta steget om skilsmisse. 

Nå flytter han ut og da sender jeg inn seperasjonspapirene asap. 

Fremtiden er usikker, økonomien er blæh og jeg blir hovedsakelig alene med ungen. Men det blir bra. 

Jeg er fri og vet jeg vil bli lykkeligere alene. Det andre vil ordne seg. 

Viktigste er å våkne opp og vite at jeg er fri til å leve livet på egne premisser. Og at ungen min er lykkelig. Det blir han med en lykkelig mor.

Så tøff du er som har tatt et tøft valg. Synes du er modig som har turt å bryte ut. Det er vanskelig å gjøre det med barn involvert

Anonymkode: 9654a...549

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg hadde alt ansvar for hus, barn, økonomi, og generelt det tredje skiftet. Han begynte å slite psykisk da vi fikk barn, og det ble bare verre og verre - aggresjon, utroskap, selvmordstrusler og netter der han stakk av, kombinert med alkoholmisbruk. 

Anonymkode: 0a782...896

Uff, det er bare helt forferdelig. Glad du greide å komme deg ut av det forholdet.

Anonymkode: 9654a...549

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg valgte å gå fordi familien AS besto kun av meg og ungene. Jeg var alene om å ta ansvar og sørge for at unger ble ivaretatt. Tok noen runder med prat samt familievernkontoret. Ingen endring som varte mer enn en uke. For selv ikke å gå nedenom og hjem pga. hele tiden forventninger som ikke ble oppfylt så valgte jeg å gå. Det beste jeg har gjort for ungene og meg selv. 

Anonymkode: 2d76f...bb6

Så bra! Det er veldig riktig av deg å bryte ut. 

Anonymkode: 9654a...549

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg lurer på hva som fikk deg til å forlate partneren din? Her spør jeg spesielt dere som har vært igjennom samlivsbrudd med barn. Og dere som lever i et ulykkelig parforhold med barn, hva får dere til å forbli i forholdet. 
 

Jeg vurderer samlivsbrudd nå, har sagt til mannen at jeg vil forlate ham, men vi gir nå parterapi ett forsøk. Jeg ser både fordeler og ulemper ved forholdet vårt: 

 

Fordeler ved å forbli gift:  

*Barnet vårt vokser opp i et hjem med to foreldre. Mannen er en god og dedikert pappa. 
 

*Vi deler på alt ansvar: hus, bil, barn og økonomi. 

*God økonomi (2 gode inntekter) 

*Et sted å høre til. Følelsen av å være familie. 
 

Ulemper:

*Dårlig kommunikasjon, krangling og mange uenigheter. 
*Følelseløst ekteskap, vi har ikke samleie, sover ikke i samme rom. Dette er hovedsakelig fordi jeg ikke ønsker å gjøre disse tingene med mannen mer. Jeg greier det ikke mer.
*Jeg blir sliten av de ovennevnte tingene.

 

 

Anonymkode: 9654a...549

Tilstanden hos oss var vel omtrent som hos dere. I tillegg til at han omtrent meldte seg ut av papparollen på slutten, og at fokus på sex tok mer og mer plass, helt uavhengig av hvordan resten av forholdet vårt var. Og jeg orket bare ikke å ligge med ham mer.

Han er en super fyr, vi bare funket ikke sammen. Vi har det rett og slett bedre hver for oss. Det er så deilig å slippe å bruke krefter på å gruble på dårlig forhold! Og å bli skuffet gang etter gang fordi jeg forventet et minimum av engasjement fra hans side. Og å slippe å forholde meg til noen som tolker absolutt all adferd som invitasjon til sex.

 

Anonymkode: e7809...f56

[AnonymBruker]

Jeg valgte å gå for 10 mnd siden fordi vi ikke hadde vært kjærester på mange år. Alt av nærhet var borte og jeg kjente at jeg ikke var i stand til å prøve å få det tilbake. Jeg var rett og slett ferdig. Mannen slet med psyken, en personlighetsforstyrrelse, og var vanskelig å ha i livet på daglig basis. Jeg kjente nok også på 40 årskrisa og behov for å leve livet. Livet mitt var veldig begrenset pga psyken hans.

Og så kom jeg over en ny mann i et like dårlig ekteskap, som jeg falt for. Vi ba om skilsmisse begge to og livet er SÅ mye bedre nå. Skilsmissen gikk fint på alle mulige måter. Kjærligheten mrd han nye blomstrer. Samarbeidet med eksmann er superbra. Ungene har det fint og liker nye kjæresten min godt. Eksmannen har det bedre uten meg i livet hver dag. 

Livet er for kort til å leve i et ulykkelig ekteskap. Dette er det ene livet du har. Du bør gå fra han. ❤️

Anonymkode: 2291f...d01

[AnonymBruker]

Jeg tok meg egentlig av alt angående unger og husholdning, og likevel bare klaget han og var sur over at jeg ikke var artig og kjærlig kjæreste for ham lenger. Jeg var blitt kjedelig, og jeg bare maste hevdet han. Jeg var utslitt, og prøvde stadig mer desperat å få ham på banen angående å hjelpe meg praktisk. Jeg jobbet og tjente mest i tillegg, og han var økonomisk egoistisk også. Mine penger var liksom våre penger, hans penger hans penger. 

Han hadde rett og slett utviklet seg til å bli en furten egoistisk drittsekk, og jeg begynte å forankte ham som mann, far og partner. Gode følelser var borte. "Godt å bli kvitt deg!" sa han da jeg gikk. Et par måneder senere krøp og klorte han på døra. 

Anonymkode: 97fb1...1dc

[AnonymBruker]

Han var frekk og stygg i munnen, mobbet meg foran barna. Psykisk terror i årevis. Egoisme, sløsing av penger. Overlot alt med barna til meg. Voldelig 1- 4 x i året. 
 

Flytter ut i sommer, har solgt huset. 
 

FRIHET!!! ❤️❤️❤️❤️❤️

Anonymkode: d89c6...d49

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Så tøff du er som har tatt et tøft valg. Synes du er modig som har turt å bryte ut. Det er vanskelig å gjøre det med barn involvert

Anonymkode: 9654a...549

Er drit skummelt i starten. Tanken. Fremtiden. Økonomi.

Men nå som det skjer så føler jeg bare lykke, lettelse og glede. 

Han er enig om å betale bidrag da han bryr seg om ungen og han vet at ungen har det best hos meg. 

For min del vil ikke det at han flytter ut utgjøre forskjell annet enn mindre rot, klaging og at jeg slipper å irritere meg🙈😂

[AnonymBruker]

Vold, utroskap, jeg gjorde i tillegg 98% av alt husarbeid både inne og ute. Han hadde også konstant trekk i lønn, jobbet deltid og jeg måtte forsørge ham. 

Jeg kan legge til mer, men det er ikke nødvendig. 

Anonymkode: c5a4b...bc0

[AnonymBruker]

Jeg elsket eksen og pappaen til mine barn, men jeg mistet meg selv. Han skulle bestemme alt selv, jobbet hele tiden og lot meg sitte igjen med alt av husarbeid og barna. Jeg lengtet etter være familie og kjærester. Jeg ble ikke den beste versjonen av meg selv pga mine behov ble ikke møtt. Det ble et usunt forhold som endte stygt. Vi har det MYE bedre med å bo hver for oss både ungene og oss foreldre.

Anonymkode: c55ed...1cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg lurer på hva som fikk deg til å forlate partneren din? Her spør jeg spesielt dere som har vært igjennom samlivsbrudd med barn. Og dere som lever i et ulykkelig parforhold med barn, hva får dere til å forbli i forholdet. 
 

Jeg vurderer samlivsbrudd nå, har sagt til mannen at jeg vil forlate ham, men vi gir nå parterapi ett forsøk. Jeg ser både fordeler og ulemper ved forholdet vårt: 

 

Fordeler ved å forbli gift:  

*Barnet vårt vokser opp i et hjem med to foreldre. Mannen er en god og dedikert pappa. 
 

*Vi deler på alt ansvar: hus, bil, barn og økonomi. 

*God økonomi (2 gode inntekter) 

*Et sted å høre til. Følelsen av å være familie. 
 

Ulemper:

*Dårlig kommunikasjon, krangling og mange uenigheter. 
*Følelseløst ekteskap, vi har ikke samleie, sover ikke i samme rom. Dette er hovedsakelig fordi jeg ikke ønsker å gjøre disse tingene med mannen mer. Jeg greier det ikke mer.
*Jeg blir sliten av de ovennevnte tingene.

 

 

Anonymkode: 9654a...549

Jeg tenker at du har ganske mye og at det kanskje er slik at terapi gjør at dere vanner gresset på den siden av gjerdet dere er på nå.

Det skal faktisk godt gjøres å finne en mann som bidrar i hjemme, med økonomi og alt annet. Jeg synes du er heldig.

Men følelsene kan man jo ikke styre, og det å bli i et følelsesløst forhold er jo sikkert ikke bra for noen. Men kanskje dere kan tenne gnisten hvis dere blir flinkere til å kommunisere.

Det er ikke gitt at du finner en ny partner heller og det virker som du synes det er viktig med tilhørighet et sted.

Anonymkode: 3e18c...19b

[AnonymBruker]

Han ble mer og mer egoistisk. Det var karriere og ekstreme treningsprosjekter, noe som førte til at jeg gjorde alt husarbeid alene. Han ville ikke gjøre noe sammen med meg, partid var kjedelig. Den ledige tiden han hadde igjen brukte han på Netflix, mens jeg sleit med å komme i mål med klesvask, julefeiring, ferieplanlegging og alt annet. På FVK fokuserte han på at jeg beundret ham for lite og at sexlivet hadde gått i stå (begge deler var riktig). Jeg ble ganske deprimert på slutten.

Livet er SÅ mye bedre!!!

Anonymkode: 5371a...79e

[AnonymBruker]

Vi jobbet oss gjennom utroskap og mye vondt de første årene. Jeg ville virkelig at det skulle være oss to for alltid, så jeg lurte meg selv til å tro det kunne bli bra. På mange måter så var forholdet bra også, familien AS gikk bra så lenge jeg styrte alt, men kjærligheten var ikke den samme.

Da jeg ble forelsket i en annen sa det helt stopp. Det var vanskelig å innse hvor lite fornøyd jeg var i forholdet mitt, mye fordi jeg følte jeg burde være fornøyd med tanke på hvor mye vi hadde jobbet oss gjennom. 

De følelsene jeg fikk for han andre gikk ikke over. Enda elsker jeg han, selv om vi ikke er sammen. 

Jeg var ikke fysisk utro, men det er jo emosjonelt utroskap. Likevel, følelsene mine klarte jeg ikke å styre og da måtte det bli skilsmisse. Jeg orket ikke å leve videre i ett forhold der jeg ikke var lykkelig og visste jeg gjorde xmannen ulykkelig også. 

Jeg er lykkeligere alene enn hva jeg har vert på mange år. Selv om jeg ikke er sammen med mannen jeg forelsket meg i. Jeg har bare godt av å være alene nå kjenner jeg. Livet er herlig. Tror xen har det bedre han også.

Anonymkode: bdfd8...158

[AnonymBruker]

Tja. Hva skal jeg si. Jeg er vel omtrent som din mann. Er en dedikert pappa. Tar ansvar for hus, bil og økonomi. Gjør alt av matlaging her og gjør ellers min del av husarbeid og vel så det. En mann som det i følge KG er vanskelig å finne. Selv om jeg kjenner mange som gjør alt dette med største selvfølge.

Om jeg hadde levd i et forhold der partner ikke ville ha sex og heller ikke sove på samme rom, så hadde jeg gått. Du skriver at du ikke er sikker på om du vil bli eller gå. Men om du fortsetter slik og ikke tar vare på det du har, vil jeg tro at dette snart ikke er ditt valg lenger egentlig.

Anonymkode: 66c10...045

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han ble mer og mer egoistisk. Det var karriere og ekstreme treningsprosjekter, noe som førte til at jeg gjorde alt husarbeid alene. Han ville ikke gjøre noe sammen med meg, partid var kjedelig. Den ledige tiden han hadde igjen brukte han på Netflix, mens jeg sleit med å komme i mål med klesvask, julefeiring, ferieplanlegging og alt annet. På FVK fokuserte han på at jeg beundret ham for lite og at sexlivet hadde gått i stå (begge deler var riktig). Jeg ble ganske deprimert på slutten.

Livet er SÅ mye bedre!!!

Anonymkode: 5371a...79e

Samme som skjedde her. Og de få gangene han bidro hjemme så forventer han applaus, skryt og belønning.

Jeg mistet meg selv helt. Veide 42 kg og brukte enhver ledig tid jeg hadde på å sove sånn at jeg skulle orke hverdagen til slutt. Har det på en måte bedre nå. Kan styre selv og koser meg med ungene.

han gikk på en stygg smell når jeg gikk og har brukt de siste to årene på å komme seg ovenpå. Han var nok deprimert de siste årene av forholdet, men nektet å innse det. Nå er han «frisk» igjen og er den gode pappaen og mannen jeg ble kjent med før han ble egoistisk. Kjenner at det gjør vondt, får lyst til å kaste meg rundt han og holde han fast så han ikke kan dra de gangene vi sees. Tør ikke å si det til han

Anonymkode: c415d...65c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg hadde alt ansvar for hus, barn, økonomi, og generelt det tredje skiftet. Han begynte å slite psykisk da vi fikk barn, og det ble bare verre og verre - aggresjon, utroskap, selvmordstrusler og netter der han stakk av, kombinert med alkoholmisbruk. 

Anonymkode: 0a782...896

Nesten akkurat sånn hadde jeg det også.

Han bidro ikke noe som helst med ungene, drakk, hadde åpenbart problemer, men var ikke villig til å snakke om det, ble sint når han drakk for mye, trua til slutt med selvmord. 

Ungene var veldig små da jeg gikk, den minste bare baby. Er overbevist om det det var det beste valget, også for ungene.

Skjønner selvfølgelig at det er vanskeligere når mannen er "normal" og en god far.

Anonymkode: 7470f...cfc