Tror jeg sliter med kjønnsforvirring. Noen andre som har hatt det slik eller har noen råd?

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal poste denne, men prøver her. Lurer på om noen har noen tanker eller erfaringer?

Opptil jeg var 15 år tenkte jeg aldri over kjønnet mitt. Jeg var venn med mange gutter, gamet, lekte krig ute og hadde også en veldig nær venninne som jeg hadde det fint med. Når jeg ble 15ish ble dette med kjønn et større tema. Plutselig fikk ikke jeg henge med kompisene mine fordi «det var bare gutta» og den type ting. Ingen forsvarte meg heller og til og med foreldrene mine sa at dette var greit. I noen år etterpå mislikte jeg sterkt at jeg var en jente fordi jeg mistet venner på grunn av det og tenkte hvor lett livet ville vært om jeg var gutt. 
 

i voksen alder (gjennom 20-årene) har jeg forsøkt å legge det fra meg og levd greit som jente. Jeg har tenkt at det var kompisene og miljøene mine som var feil og jeg trengte bare å få være meg selv i gode miljøer der kjønn ikke betyr så mye. Men fremdeles kunne det stikke dypt og vondt hvis jeg hørte ord som «jentekveld» «guttekveld» og lignende. 
 

Nå har jeg fått to barn. I svangerskapene var jeg dypt ulykkelig. Jeg hatet kroppen min og det faktum at jeg måtte gå gravid for å få et barn. Jeg tålte ikke at samboeren min fikk drikke, sove uten plager, og leve livet sitt videre bare fordi han var mann. Jeg har vært bitter og misunnelig. Jeg har prøvd å trykke det ned og glemme dette, men når jeg var gravid satt det som et vondt traume at jeg var kvinne og måtte gjennom alt det. Jeg trives som mamma, men tåler fremdeles ganske dårlig hvis kjønn blir er tema eller hvis det er forskjeller på meg og mannen min som minner meg på at jeg er kvinne. 
 

jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette. Hva tror dere dette kommer av? Jeg har ofte lurt på om jeg har noe kjønnsforvirring av noe slag.. men jeg liker ikke så godt merkelapper. Jeg vil bare være meg selv, men samtidig så plager det meg regelmessig og jeg klarer ikke å bli kvitt en følelse av at jeg hater det å være kvinne. Skulle på mange måter ønske jeg var mann, men da ville jeg jo ikke vært meg og mammaen til mine barn.. så vet ikke 😅 trengte bare å lufte det et sted kanskje. 

Anonymkode: 079d3...ab1

[AnonymBruker]

Du jar vel noe uløste greier fra ddn dsgen du mistet dine venner som 15 åring og du legger så mye mer i det enn som er vanlig. 

Jeg hatet å gå gravid og var sjalu på min partner som kunne leve livet. Jeg jobbet hele permisjonen fordi jeg ikke maktet å gå hjemme. Så den tok han. Jeg er forsatt kvinne, mor og venn med flere mannlige. 

Så her er du sjalu og ikke klarer å skille hva som er hva virker det som. Ikke bland kjønn inn det. Du ønsker bare å ha din frihet på lik linje som menn. 

Anonymkode: 72a60...bb2

[AnonymBruker]

You do you🩷 Slutt å overtenk og gjør alt du har lyst til.

Anonymkode: 2ec74...e93

[AnonymBruker]

Nå vet jeg såklart ikke hvordan du har det inni deg, men når jeg leser det så virker det mer som om du er misfornøyd med at du ikke "passer" i den formen som kvinner "skal" passe inn i? 

Jeg liker også mer å henge med gutter, har absolutt mer til felles med dem. Beste jeg vet er å være på fotballpub og drikke øl, spille golf og prate om politikk og samfunn. Hatet også å være gravid, hater alt tullet kvinnekroppen styrer med. Mensen, hormoner, overgangsalder osv. Jeg skulle også gjerne vært mann. Har også mørk stemme til å være kvinne, er høy og har store føtter 😄

Men jeg har aldri kjent på noen forvirring eller noe, jeg tenker bare at jeg er som jeg er. Jeg passer ikke helt inn med de andre damene på jobb, eller ellers, men det får jeg nå bare leve med

Om du skulle tenkt tanken helt ut - hadde du følt at det var riktig å operere bort brystene og ha mannlig kjønnsorgan? Leve med en kvinne (eventuelt homofil mann)? Bare for å sette det litt på spissen. 

Anonymkode: c1f25...419

[AnonymBruker]

Tror ikke du er forvirret av kjønn, tror bare du sterkt misliker forventninger til kvinner (kan ikke henge med gutta, fordi du er jente, noe som selvsagt bare er oppkonstruert tull), som setter unødvendige begrensninger for deg. Her er det bare å kjøre hardt på at du gjør hva du vil og er venn med hvem du vil.

Og enhver kvinne kan være litt misunnelig på menn i flekkene. Jeg syns blant annet det er kjipt at de er sterkere enn kvinner. Du misunner dem at de kan leve som normalt selv om de skal få barn, mens kvinner må forsake (og får latterlig lite respekt for det). 

Anonymkode: 9687a...0bb

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du høres kjønnsforvirret ut. Jeg synes det høres ut som at du synes det var kjipt å miste venner og kjipt å gå gravid (mange synes det er noe dritt å være gravid, noen gjør det bare en gang fordi det er så kjipt). Du sier ikke en eneste gang at du føler deg som en mann, du sier du kanskje kunne ønske du var det i visse situasjoner - det kan vel alle tenke i blant? Hadde vært godt å slippe mensen og humørsvingninger, liksom. Menn er heldige.

Anonymkode: 56420...c12