Etter de har bedt meg på date feiger jeg ut

[AnonymBruker]

Dette skjer alltid.. Finner endelig en interessant mann på Match eller Tinder, vi chatter, jeg smiler, han ber meg på date, jeg tenker det blir hyggelig og sier ja, så går det en dag eller to også har jeg ikke lyst lenger. 

Tenker det blir så stress, jeg har sosial angst og trives best hjemme, tenker at jeg ikke orker å ha på høyhelte sko (vet jeg ikke må, men sånne unnskyldninger laget jeg for meg selv), orker ikke sminke meg, orker ikke sitte å smile og høre på kjedelig prat og presse frem spørsmål og føle meg som en robot, orker ikke forventningene fra motparten, orker ikke være søt på meldinger, orker ikke tanken på sex, orker ikke bli såra. Klarer ikke engasjere meg eller slappe av, blir bare stiv og rar. Så tenker jeg "Åååårrrrhhhhh neeeiii irriterende, ikke skriv til meeeeg, jeg orker ikke den jævla daten! "

Hva er galt med meg? 

Jeg føler meg i balanse og emosjonelt klar for kjæreste men når det først er avtalt date så blir alt bare et ork og mas og jeg avlyser og sier at jeg ikke er klar for noe alikevel. Og sånn går årene.. 

Anonymkode: 4cea0...283

[AnonymBruker]

Kjenner meg delvis igjen. Men nå savner jeg kjærlighet og sex så mye at jeg har valgt å date uansett. Jeg vil virkelig videre og oppfylle ønsket mitt om kjæreste! 

Anonymkode: d0198...ccb

[AnonymBruker]

Du sier det selv, sosial angst. 

Anonymkode: f8c0b...f9e

[AnonymBruker]

Det er bare å kaste seg ut i det, TS. Du blir tryggere for hver gang. Du er god nok når du er deg selv. 

Anonymkode: d0198...ccb

[AnonymBruker]

Legg lista lavere for deg selv. Samme dag, vanlige klær, gå tur. Mye bedre å snakke, når dere ikke sitter og ser på hverandre. 

Anonymkode: 3208f...fc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dette skjer alltid.. Finner endelig en interessant mann på Match eller Tinder, vi chatter, jeg smiler, han ber meg på date, jeg tenker det blir hyggelig og sier ja, så går det en dag eller to også har jeg ikke lyst lenger. 

Tenker det blir så stress, jeg har sosial angst og trives best hjemme, tenker at jeg ikke orker å ha på høyhelte sko (vet jeg ikke må, men sånne unnskyldninger laget jeg for meg selv), orker ikke sminke meg, orker ikke sitte å smile og høre på kjedelig prat og presse frem spørsmål og føle meg som en robot, orker ikke forventningene fra motparten, orker ikke være søt på meldinger, orker ikke tanken på sex, orker ikke bli såra. Klarer ikke engasjere meg eller slappe av, blir bare stiv og rar. Så tenker jeg "Åååårrrrhhhhh neeeiii irriterende, ikke skriv til meeeeg, jeg orker ikke den jævla daten! "

Hva er galt med meg? 

Jeg føler meg i balanse og emosjonelt klar for kjæreste men når det først er avtalt date så blir alt bare et ork og mas og jeg avlyser og sier at jeg ikke er klar for noe alikevel. Og sånn går årene.. 

Anonymkode: 4cea0...283

Du unngår eventuelle ubehag og har laget deg et mønster for det. Du må rett og slett endte reaksjonen og bestemme deg for å ikke agere på den slik du gjør - om du ønsker endring.  

Å legge slike irrasjonelle mønster er helt normalt og menneskelig, det har hverken med angst eller noe sykling å gjøre - men det vil bli hemmende om du ikke bryter mønsteret.

Man må trene for å bli god på noe. Akkurat nå har du trent mye på å unngå hendelser. 

 

Anonymkode: 2bde4...0db

[AnonymBruker]

Har det på samme måten. Avtaler en date, treffer en fyr, men får helt noia etter å ha ligget med ham og så blir det ikke date nummer to. Sånn er det hele tiden, uke etter uke. Orker snart ikke mer og vil gi opp hele greia. Manne-detox.

Anonymkode: 0ddfa...00a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dette skjer alltid.. Finner endelig en interessant mann på Match eller Tinder, vi chatter, jeg smiler, han ber meg på date, jeg tenker det blir hyggelig og sier ja, så går det en dag eller to også har jeg ikke lyst lenger. 

Tenker det blir så stress, jeg har sosial angst og trives best hjemme, tenker at jeg ikke orker å ha på høyhelte sko (vet jeg ikke må, men sånne unnskyldninger laget jeg for meg selv), orker ikke sminke meg, orker ikke sitte å smile og høre på kjedelig prat og presse frem spørsmål og føle meg som en robot, orker ikke forventningene fra motparten, orker ikke være søt på meldinger, orker ikke tanken på sex, orker ikke bli såra. Klarer ikke engasjere meg eller slappe av, blir bare stiv og rar. Så tenker jeg "Åååårrrrhhhhh neeeiii irriterende, ikke skriv til meeeeg, jeg orker ikke den jævla daten! "

Hva er galt med meg? 

Jeg føler meg i balanse og emosjonelt klar for kjæreste men når det først er avtalt date så blir alt bare et ork og mas og jeg avlyser og sier at jeg ikke er klar for noe alikevel. Og sånn går årene.. 

Anonymkode: 4cea0...283

Kjenner meg igjen, men går likevel 🙂

Anonymkode: 72d4e...552

[AnonymBruker]

Ts her og takk for svar. Dere som går på date alikevel, er det noe poeng? Klarer dere å koble på følelser? For det er det jeg ikke klarer. Jeg føler meg som en robot som må imitere en vanlig person, og selvom jeg gir daten flere sjanser så er alle følelser flate og jeg tror at for å holde sårbarheten vekk så tenker jeg alle disse negative tankene om at det bare er styr og stress å date og at det liksom ikke er noe for meg. Spesielt så fort daten begynner å ta plass i livet mitt, sende meg meldinger og sånn så blir jeg sånn "Nei æsj huff gå vekk". Tidligere har jeg tenkt at det er fordi de ikke er rett mann for meg, at gnisten bare ikke er der, men siden det alltid er sånn så skjønner jeg at det er del av et mønster som gjør meg emosjonelt utilgjengelig. De mennene jeg har vært mer giret på er emosjonelt utilgjengelige menn, så jeg sitter i et dumt mønster jeg vil ut av 

Anonymkode: 4cea0...283

[AnonymBruker]

Hvis du skal holde på sånn, dropp appene. Disse mennene du avviser og avlyser med har faktisk følelser de og.

Anonymkode: 3a3a7...39c

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik. Det kunne vært mitt innlegg.

Jeg er 38 år, har hatt flere samboere i årenes løp. Den siste, og far til mitt barn sviktet meg på det groveste, og gikk fra meg når jeg var syk av graviditeten. Jeg var alene, ingen jobb, student, lån, langt hjemmefra. Etter dette for 9 år siden har jeg ikke vært på en eneste date. Matcher i fleng eller møter hyggelige menn via andre arenaer. Jeg reagerer brått slik som du beskriver. 

Nå har jeg møtt en mann via felles kjente. Han er bare seg selv, trygg på seg selv, sier rett ut at han liker meg, tar ting sakte, og her står jeg med støtte fra gode venninner som minner meg på HVER dag at jeg må stå i det, gi han en sjanse, pust med magen, vær raus. Og jeg har kommet lenger nå enn de siste snart 10 årene. 

Jeg deler høyt tankene mine med venninner om hva som skjer i hodet, synes måten han skriver på er teit, den setningen er for klisjé, han virker kjedelig, han er ikke det jeg normalt tiltrekkes av, han er for lav, jobben er kjedelig, osv osv. Never ending....

De lytter, reflekterer sammen, og jeg gir det en ny sjanse hver dag..

Nå skal vi treffes for date nr to, vi snakker sammen daglig, og jeg har delt med han hvordan jeg som regel føler det rundt menn. Han dømmer meg ikke, han er som en bauta som bare står der, smiler trygt, og lar meg være meg.  Og det virker som han liker det han ser, selv med alle mine feil og mangler...

Anonymkode: 2fefc...31d