Empati hos små barn

[AnonymBruker]

Kan man fastslå at et barn mangler empati når de bare er 5-6 år gamle? Er det virkelig sånn? Dømt for all fremtid?

Jeg spør, fordi jeg har gjort noen observasjoner av hvordan det pedagogiske personellet i flere barnehager setter merkelapper på barn, og er raske med å sykeliggjøre dersom noen er litt utenfor A4-firkanten. 

Jeg er ærlig talt litt skremt av hva som forventes av dagens småbarn.

Anonymkode: f8f72...c91

[AnonymBruker]

I den alderen bør barn ha utviklet empati ja, men det spørs jo litt hva du mener her med mangel på empati. 

Anonymkode: 5402b...d8c

[AnonymBruker]

Det bør ligge klare trekk når barna er 5-6 år ja. Men er da svært sjelden det ikke finnes noen ting. Ovenfor mennesker, dyr osv. Trenger ikke gjelde alle mennesker eller dyr heller

Anonymkode: 1bf1b...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I den alderen bør barn ha utviklet empati ja, men det spørs jo litt hva du mener her med mangel på empati. 

Anonymkode: 5402b...d8c

Men - er de "empatiske evnene" ferdig utviklet i så ung alder? Det kan ikke være tilfelle. 

Jeg snakker ikke her om totalt fravær av empati. 

Anonymkode: f8f72...c91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men - er de "empatiske evnene" ferdig utviklet i så ung alder? Det kan ikke være tilfelle. 

Jeg snakker ikke her om totalt fravær av empati. 

Anonymkode: f8f72...c91

Nei, barna har masse igjen å lære om sosiale koder og normer enda! De tester grenser og lærer av sine feil og finner etter hvert ut hva som gir positiv respons fra andre. Adhd kan gi inntrykk av lite empati grunnet lav impulskontroll.

Anonymkode: 4fb62...f2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men - er de "empatiske evnene" ferdig utviklet i så ung alder? Det kan ikke være tilfelle. 

Jeg snakker ikke her om totalt fravær av empati. 

Anonymkode: f8f72...c91

Det er lettere om du kommer med eksempler, for å vurdere ut fra alder. 

Anonymkode: 5402b...d8c

[AnonymBruker]

Jeg har et voksent barn med svært lite empati. Det var det ikke mulig å forstå da barnet var lite, for det var veldig lydhør for regler. Det oppførte seg derfor usedvanlig ordentlig. Alt angående man skal ikke slå, man skal ikke stjele, man skal ikke snakke stygt med andre og så videre var regler barnet forholdt seg til. Om vi skulle ha merket noe da var det på frustrasjonen over at andre ikke fulgte reglene. Jeg husker at jeg engang ble spurt om jeg hadde fjernkontroll på barnet. Ikke gå lengre bort enn til... kunne alle barna få beskjed om, og mitt barn stoppet nøyaktig der vi hadde pekt. Mens resten av flokken tok det som noe omtrentlig og tøyde grenser litt gikk han ikke en centimeter til, og sto stille og bare så oppgitt på at de andre ikke gjorde som de skulle, samt sendte et bebreidende blikk på de voksne som ikke kjeftet når de andre barna tøyde grenser litt. Han var spesiell på en del måter, men det var først mot tenårene dette med at barnet manglet normal empati kunne merkes, og da trodde vi det var umodenhet barnet ville vokse av seg. Så ble det bare mer og mer tydelig. 

Tror ikke det at slå barn har tilsynelatende dårlig empati nødvendigvis er annet enn at de trenger å lære å ta hensyn og forstå bedre. Barnet som oppfører seg perfekt kan også være den som har problemer med slikt. At barnet mitt var det mest veloppdratte barnet var en del av den personligheten. Det lærte seg regler veldig godt, og reglene var det moralske kompasset for barnet angående å oppføre seg perfekt, på grunn av manglende indre kompass. For det utviklet seg ikke. 

Anonymkode: 76510...802

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har et voksent barn med svært lite empati. Det var det ikke mulig å forstå da barnet var lite, for det var veldig lydhør for regler. Det oppførte seg derfor usedvanlig ordentlig. Alt angående man skal ikke slå, man skal ikke stjele, man skal ikke snakke stygt med andre og så videre var regler barnet forholdt seg til. Om vi skulle ha merket noe da var det på frustrasjonen over at andre ikke fulgte reglene. Jeg husker at jeg engang ble spurt om jeg hadde fjernkontroll på barnet. Ikke gå lengre bort enn til... kunne alle barna få beskjed om, og mitt barn stoppet nøyaktig der vi hadde pekt. Mens resten av flokken tok det som noe omtrentlig og tøyde grenser litt gikk han ikke en centimeter til, og sto stille og bare så oppgitt på at de andre ikke gjorde som de skulle, samt sendte et bebreidende blikk på de voksne som ikke kjeftet når de andre barna tøyde grenser litt. Han var spesiell på en del måter, men det var først mot tenårene dette med at barnet manglet normal empati kunne merkes, og da trodde vi det var umodenhet barnet ville vokse av seg. Så ble det bare mer og mer tydelig. 

Tror ikke det at slå barn har tilsynelatende dårlig empati nødvendigvis er annet enn at de trenger å lære å ta hensyn og forstå bedre. Barnet som oppfører seg perfekt kan også være den som har problemer med slikt. At barnet mitt var det mest veloppdratte barnet var en del av den personligheten. Det lærte seg regler veldig godt, og reglene var det moralske kompasset for barnet angående å oppføre seg perfekt, på grunn av manglende indre kompass. For det utviklet seg ikke. 

Anonymkode: 76510...802

Veldig interessant lesning! 

Kan du fortelle mer om hvordan det går med barnet ditt, i dag? 

Var lærere observante på barnet?

Anonymkode: f8f72...c91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Veldig interessant lesning! 

Kan du fortelle mer om hvordan det går med barnet ditt, i dag? 

Var lærere observante på barnet?

Anonymkode: f8f72...c91

Så bra som man kan håpe på i slik situasjon sa min psykolog. For det har vært så tøft at jeg måtte oppsøke det. Man føler jo veldig på at man må ha feilet som foreldre, samt at relasjonen blir vanskelig når man må sette grenser for et voksent barn uten samvittighet og empati (som reagerer med "er du ikke nyttig for meg er du ikke verdt å samle på"), samt at man bekymrer seg mye. Det er en skremmende personlighet å ha, og jeg kommer nok aldri til å slutte med å frykte at han skal komme i situasjoner hvor han føler det berettiget å knuse/skade andre. 

At det er så bra som man kan håpe på er at han fremdeles er veldig opptatt av å følge regler for riktig oppførsel, og fikk forståelse gjennom oppvekst at det gir heder og ære å være et godt menneske og å redde mennesker (ikke å skade mennesker). Han jobber derfor med det, og er svært faglig dyktig. Sosiale relasjoner er derimot et problem, men slik han ser det er det fordi andre skuffer ham. Han er ikke den typen som sjarmerer og lurer folk til å tro han er empatisk og grei. Han oppfører oftest særdeles korrekt, men sympati er tillært profesjonell oppførsel, og privat vil nok dessverre ingen kalle ham sympatisk. Han er det han er, og mener det er rett måte å være på. Han er nedlatende mot de fleste, med unntak av dem han anser som spesielt vellykket. Jeg er derfor ikke så redd for at han vil få kone og barn dette går utover. Han skjuler ikke sin personlighet. Selv vi i  familien går på nåler når han er tilstede. Sett utenfra kan vi sikkert se ut som en familie som koser oss sammen, men alle bortsett fra han er nervøse når vi er samlet. 

Han har aldri skadet dyr. Han er likegyldig til de fleste, men liker hunder, på grunn av hunders lojalitet. Eneste gangen han virker oppriktig kjærlig er ovenfor sine hunder. Han hadde nok likt at mennesker fulgte og beundret ham som dem. 

Jeg elsker ham, men kan ikke nekte for at det er vanskelig person å elske. 

Anonymkode: 76510...802

[AnonymBruker]

Lærere var ikke observante på dette nei. Ingen var egentlig det da han var barn. Når vi ser tilbake var det ting vi burde ha reagert mer på, men man elsker, unnskylder og bortforklarer. Det var tøft å innse, og han var ganske stor da vi måtte det. 

Anonymkode: 76510...802

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Så bra som man kan håpe på i slik situasjon sa min psykolog. For det har vært så tøft at jeg måtte oppsøke det. Man føler jo veldig på at man må ha feilet som foreldre, samt at relasjonen blir vanskelig når man må sette grenser for et voksent barn uten samvittighet og empati (som reagerer med "er du ikke nyttig for meg er du ikke verdt å samle på"), samt at man bekymrer seg mye. Det er en skremmende personlighet å ha, og jeg kommer nok aldri til å slutte med å frykte at han skal komme i situasjoner hvor han føler det berettiget å knuse/skade andre. 

At det er så bra som man kan håpe på er at han fremdeles er veldig opptatt av å følge regler for riktig oppførsel, og fikk forståelse gjennom oppvekst at det gir heder og ære å være et godt menneske og å redde mennesker (ikke å skade mennesker). Han jobber derfor med det, og er svært faglig dyktig. Sosiale relasjoner er derimot et problem, men slik han ser det er det fordi andre skuffer ham. Han er ikke den typen som sjarmerer og lurer folk til å tro han er empatisk og grei. Han oppfører oftest særdeles korrekt, men sympati er tillært profesjonell oppførsel, og privat vil nok dessverre ingen kalle ham sympatisk. Han er det han er, og mener det er rett måte å være på. Han er nedlatende mot de fleste, med unntak av dem han anser som spesielt vellykket. Jeg er derfor ikke så redd for at han vil få kone og barn dette går utover. Han skjuler ikke sin personlighet. Selv vi i  familien går på nåler når han er tilstede. Sett utenfra kan vi sikkert se ut som en familie som koser oss sammen, men alle bortsett fra han er nervøse når vi er samlet. 

Han har aldri skadet dyr. Han er likegyldig til de fleste, men liker hunder, på grunn av hunders lojalitet. Eneste gangen han virker oppriktig kjærlig er ovenfor sine hunder. Han hadde nok likt at mennesker fulgte og beundret ham som dem. 

Jeg elsker ham, men kan ikke nekte for at det er vanskelig person å elske. 

Anonymkode: 76510...802

Han må vel ha en diagnose?

Anonymkode: 41898...420

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Så bra som man kan håpe på i slik situasjon sa min psykolog. For det har vært så tøft at jeg måtte oppsøke det. Man føler jo veldig på at man må ha feilet som foreldre, samt at relasjonen blir vanskelig når man må sette grenser for et voksent barn uten samvittighet og empati (som reagerer med "er du ikke nyttig for meg er du ikke verdt å samle på"), samt at man bekymrer seg mye. Det er en skremmende personlighet å ha, og jeg kommer nok aldri til å slutte med å frykte at han skal komme i situasjoner hvor han føler det berettiget å knuse/skade andre. 

At det er så bra som man kan håpe på er at han fremdeles er veldig opptatt av å følge regler for riktig oppførsel, og fikk forståelse gjennom oppvekst at det gir heder og ære å være et godt menneske og å redde mennesker (ikke å skade mennesker). Han jobber derfor med det, og er svært faglig dyktig. Sosiale relasjoner er derimot et problem, men slik han ser det er det fordi andre skuffer ham. Han er ikke den typen som sjarmerer og lurer folk til å tro han er empatisk og grei. Han oppfører oftest særdeles korrekt, men sympati er tillært profesjonell oppførsel, og privat vil nok dessverre ingen kalle ham sympatisk. Han er det han er, og mener det er rett måte å være på. Han er nedlatende mot de fleste, med unntak av dem han anser som spesielt vellykket. Jeg er derfor ikke så redd for at han vil få kone og barn dette går utover. Han skjuler ikke sin personlighet. Selv vi i  familien går på nåler når han er tilstede. Sett utenfra kan vi sikkert se ut som en familie som koser oss sammen, men alle bortsett fra han er nervøse når vi er samlet. 

Han har aldri skadet dyr. Han er likegyldig til de fleste, men liker hunder, på grunn av hunders lojalitet. Eneste gangen han virker oppriktig kjærlig er ovenfor sine hunder. Han hadde nok likt at mennesker fulgte og beundret ham som dem. 

Jeg elsker ham, men kan ikke nekte for at det er vanskelig person å elske. 

Anonymkode: 76510...802

Tøft å lese historien deres, og jeg kan bare prøve å forstå hvor vondt dette må ha vært for dere foreldre, og fortsatt er. 

Har barnet deres fått en diagnose? Dyssosial personlighetsforstyrrelse/psykopati? 

Dette er uansett IKKE dere foreldre sin feil, med mindre barnet er utsatt for alvorlige traumer i tidlig alder? Der får dere vel støtte av psykologen, håper jeg? 

Anonymkode: f8f72...c91

[LedigNavn]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Så bra som man kan håpe på i slik situasjon sa min psykolog. For det har vært så tøft at jeg måtte oppsøke det. Man føler jo veldig på at man må ha feilet som foreldre, samt at relasjonen blir vanskelig når man må sette grenser for et voksent barn uten samvittighet og empati (som reagerer med "er du ikke nyttig for meg er du ikke verdt å samle på"), samt at man bekymrer seg mye. Det er en skremmende personlighet å ha, og jeg kommer nok aldri til å slutte med å frykte at han skal komme i situasjoner hvor han føler det berettiget å knuse/skade andre. 

At det er så bra som man kan håpe på er at han fremdeles er veldig opptatt av å følge regler for riktig oppførsel, og fikk forståelse gjennom oppvekst at det gir heder og ære å være et godt menneske og å redde mennesker (ikke å skade mennesker). Han jobber derfor med det, og er svært faglig dyktig. Sosiale relasjoner er derimot et problem, men slik han ser det er det fordi andre skuffer ham. Han er ikke den typen som sjarmerer og lurer folk til å tro han er empatisk og grei. Han oppfører oftest særdeles korrekt, men sympati er tillært profesjonell oppførsel, og privat vil nok dessverre ingen kalle ham sympatisk. Han er det han er, og mener det er rett måte å være på. Han er nedlatende mot de fleste, med unntak av dem han anser som spesielt vellykket. Jeg er derfor ikke så redd for at han vil få kone og barn dette går utover. Han skjuler ikke sin personlighet. Selv vi i  familien går på nåler når han er tilstede. Sett utenfra kan vi sikkert se ut som en familie som koser oss sammen, men alle bortsett fra han er nervøse når vi er samlet. 

Han har aldri skadet dyr. Han er likegyldig til de fleste, men liker hunder, på grunn av hunders lojalitet. Eneste gangen han virker oppriktig kjærlig er ovenfor sine hunder. Han hadde nok likt at mennesker fulgte og beundret ham som dem. 

Jeg elsker ham, men kan ikke nekte for at det er vanskelig person å elske. 

Anonymkode: 76510...802

Det har vært, og er, en helt uvurderlig styrke for barnet ditt at du har utviklet så god innsikt. Måtte bare si det. Hatten av for deg! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tøft å lese historien deres, og jeg kan bare prøve å forstå hvor vondt dette må ha vært for dere foreldre, og fortsatt er. 

Har barnet deres fått en diagnose? Dyssosial personlighetsforstyrrelse/psykopati? 

Dette er uansett IKKE dere foreldre sin feil, med mindre barnet er utsatt for alvorlige traumer i tidlig alder? Der får dere vel støtte av psykologen, håper jeg? 

Anonymkode: f8f72...c91

Nei barnet ble ikke utsatt for traumer i tidlig alder. Han var et høyt elsket barn, og første barnebarn, så angående de trekk vi stusset litt på de første årene trodde vi at vi skjemte ham bort litt for mye, og hadde noen samtaler i familien om å være bevisst på det. Et barn kan ikke få for mye kjærlighet, så det var slike ting som at han ikke måtte få alt han pekte på, lære å vente på sin tur og å ta hensyn til andre vi da snakket om, og vi fulgte ganske så samstemte opp slike ting. At selv om både vår og besteforeldrenes verden i stor grad handlet om ham skulle vi gi ham gode opplevelser og kjærlighet, men også sette kloke grenser. Ikke "Om mor sier nei, spør bestemor." For det var angående det vi trodde vi hadde feilet litt, så vi begynte med å ha veldig tett dialog, for å være enige og samstemte. 

Det kan likevel være "min feil". Det er nok en genetisk disposisjon for dette fra fars familie, og jeg var ganske fortvilet og stresset første del av svangerskapet, og også mye dårlig i svangerskapet. Det fødes flere mennesker med slik type personlighet i krig og kriser. Det er en teori om at det til og med gir en mening fra naturens side, ettersom slike naturligvis blir effektive krigere, siden de ikke hemmes av empati og samvittighet. Uansett, at jeg var i sorg, stresset og fortvilet i deler av svangerskapet kan ha påvirket, men det får man jo aldri svar på. Det blir spekulasjoner. 

Han fikk en (antagelig  feil) diagnose da han var 12 år, og gikk frivillig i terapi frem til han var 15 år, men begynte da å nekte fordi han ikke likte hva som da ble utredning angående. (Asosial/dyssosial pf, alternativt om han var på autismespekteret). Det var ikke noe galt med ham mente han, han ble bare urettferdig behandlet. (Urettferdig i hans øyne er alt andre, spesielt andre barn i familien, får av oppmerksomhet, gaver, skryt og støtte, som han ikke får samtidig, selv om han fikk tilsvarende tidligere/senere.) Han likte egentlig terapien frem til dette, for fikk mye bekreftelse han brukte som argumenter, men da nektet han, og så ble han 16 år og kunne ikke tvinges. Så nei, ingen klar diagnose, men han er jo som han er. Han er for velfungerende til å bli påtvunget behandling. At han ikke er normalt fungerende er ikke tilstrekkelig for slikt. Det er heller ingen behandling for dette, bare terapi for å forstå grenser og hva som er forventet i samfunnet, og angående det har vi jo lykkes ganske bra med oppdragelse han fikk. Som min psykolog sa gikk jo dette så bra som det kunne gå, når han ikke har normal empati, for han lærte i oppveksten det de relativt få som er slike (tvunget/frivillig) går i terapi for å lære. Han fungerer i samfunnet på sitt vis, uten å være til stor fare for andre. At han ikke fungerer bra sosialt, det var for mye å forvente at han skulle det. Det virker imidlertid som at det er en større sorg for oss i familien enn det er for ham selv, dette at han aldri vil oppleve normale relasjoner, parkjærlighet og å få egen familie. 

Anonymkode: 76510...802