Jeg er kronisk syk, og min mor er spydig om at jeg ikke blir frisk for det er alle andre.

[AnonymBruker]

Jeg kolliderte for 20 år siden og fikk omfattende skader i rygg, nakke og hode.

Har vært utenfor arbeidslivet siden, og bruker alle mine penger og krefter på rehabilitering for å holde meg oppegående.

Ble hardt rammet av Corona i fjor og har fått forsterket mye av symptomene jeg har slitt med etter skaden, slik som utmattelse og kognitive vansker.

Når jeg besøker mine foreldre virker min mor veldig bitter, og hun sier ofte når jeg er der; "at det er ingenting som feiler andre folk fordi hun hører aldri noe annet enn positive ting", og da snakker hun om folk i den vesle byen jeg er fra eller folk i familien min.

Det virker ikke akkurat som hun tror at jeg sliter så mye som jeg gjør, og nå har det gått 20 år og da burde jeg ha vært bra mener vel folk.

Jeg har egentlig verdens søteste og snilleste mor men dette begynner å plage meg, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt eksisterer snart.

Jeg får meg ikke til å si noe negativt om min helsesituasjon eller funksjonsnivå lenger, og hun slengte ut av seg i vinter ; "Jeg hører aldri du sier at du føler deg frisk" i en sur tone, og da svarte jeg at jeg har ikke ét minutt uten plager, men det er bare sånn det er og ikke min feil.

Nå gruer jeg meg til å reise hjem på besøk i sommer.

Er det normalt å holde på sånn til sine voksne barn?

K 45 år.

Anonymkode: 2fc9e...5a5

[AnonymBruker]

Moren din virker ikke helt god. Jeg hadde kuttet ned på kontakten med henne, for å bevare egen psyke ❤️

Anonymkode: 0540f...c14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Moren din virker ikke helt god. Jeg hadde kuttet ned på kontakten med henne, for å bevare egen psyke ❤️

Anonymkode: 0540f...c14

Hun er gammel med men har blitt mer sånn med årene.

Har en bror som aldri blir fornøyd med livet uansett hvor mye penger han har, flott kjæreste og god helse, og han syter og syter til min mor dagen lang.

Han ringer henne flere ganger om dagen, forteller absolutt alt som skjer i hans liv på godt og vondt, og mamma blir brukt som han psykolog og det er etter at min bror begynte med denne klagingen at hun ble så negativ mot meg.

Ts

Anonymkode: 2fc9e...5a5

[Andro]

Jeg tror ikke det minste på at din mor er snill og søt, men jeg tror at hun kan spille slik.
Du har ingen plikt til å spille frisk, være frisk, eller være smertefri, og hun har ingen rett til å hakke på deg. Å komme med slike sure hint er emosjonell mishandling, og helt uakseptabelt. Hun er nok redd for å bli syk eller redd for hva folk skal tro, og tar det ut på deg. Hun projiserer sin egen uro over på deg. Det er stygt og manipulerende.
Jeg syns at du skal konfrontere henne temmelig hardhendt med hvordan hun oppfører seg mot deg, men du skal ikke hverken fortelle eller vise henne hvordan det føles for deg. Jeg har en vag mistanke om at den makten ville ha gledet henne.

Smerten din må du bearbeide sammen med noen andre enn din mor. Både den fysiske smerten etter sykdom og skader, og den emosjonelle smerten av å bli hetset av sin egen mor. 
Jeg tror ikke du bør nevne helsen din for din mor i det hele tatt, med mindre det er for å sette grenser for hva du kan gjøre.

Endret 14. juni 2023 av Andro

[AnonymBruker]

Andro skrev (3 minutter siden):

Jeg tror ikke det minste på at din mor er snill og søt, men jeg tror at hun kan spille slik.
Du har ingen plikt til å spille frisk, være frisk, eller være smertefri, og hun har ingen rett til å hakke på deg. Å komme med slike sure hint er emosjonell mishandling, og helt uakseptabelt. Hun er nok redd for å bli syk eller redd for hva folk skal tro, og tar det ut på deg. Hun projiserer sin egen uro over på deg. Det er stygt og manipulerende.
Jeg syns at du skal konfrontere henne temmelig hardhendt med hvordan hun oppfører seg mot deg, men du skal ikke hverken fortelle eller vise henne hvordan det føles for deg. Jeg har en vag mistanke om at den makten ville ha gledet henne.

Smerten din må du bearbeide sammen med noen andre enn din mor. Både den fysiske smerten etter sykdom og skader, og den emosjonelle smerten av å bli hetset av sin egen mor. 
Jeg tror ikke du bør nevne helsen din for din mor i det hele tatt, med mindre det er for å sette grenser for hva du kan gjøre.

Hun har iallefall vært søt og grei frem til ti år siden da min bror begynte å klage til henne.

Hun sier hun er lei av problemer og det forstår jeg, men jeg sier minst mulig og kun når hun spør om hvordan det går,men det er ikke ofte lenger.

Pappa spør én gang i året hvordan jeg har det. Han sier også han er lei av problemer...

Ts

Anonymkode: 2fc9e...5a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

...

Når jeg besøker mine foreldre virker min mor veldig bitter, og hun sier ofte når jeg er der; "at det er ingenting som feiler andre folk fordi hun hører aldri noe annet enn positive ting", og da snakker hun om folk i den vesle byen jeg er fra eller folk i familien min.

...

Jeg har egentlig verdens søteste og snilleste mor men dette begynner å plage meg, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt eksisterer snart.

Jeg får meg ikke til å si noe negativt om min helsesituasjon eller funksjonsnivå lenger, og hun slengte ut av seg i vinter ; "Jeg hører aldri du sier at du føler deg frisk" i en sur tone, og da svarte jeg at jeg har ikke ét minutt uten plager, men det er bare sånn det er og ikke min feil.

Nå gruer jeg meg til å reise hjem på besøk i sommer.

Er det normalt å holde på sånn til sine voksne barn?

K 45 år.

Anonymkode: 2fc9e...5a5

Hvis hun sier igjen at hun aldri hører deg si at du føler deg frisk - så svar enkelt. "Mamma, det er dessverre fordi jeg aldri føler meg frisk. Husker du ikke ulykken som gjorde at jeg skadet rygg, nakke og hode for 20 år siden? Det at skadene mine ikke er synlig utenpå betyr ikke at de ikke fremdeles finnes. Jeg må hver eneste dag, hver eneste time leve med følgene av de skadene jeg fikk, med alle smertene det medfører, og det at jeg dessverre heller ikke kan jobbe. Jeg må leve med sorgen over det livet JEG har mistet, det livet jeg hadde planlagt. Jeg takler det, men jeg er ikke frisk, kroppen min fungerer ikke slik en frisk kropp gjør. Jeg håper du forstår dette nå, for alle kommentarene du kommer med om at andre ikke har problemer, det gjør ikke din datter, meg, friskere. Jeg skulle inderlig ønsket at din og min vilje alene kunne gjort meg frisk, men slik er det ikke. Jeg må leve mitt liv med disse skadene, og da trenger jeg heller at mine nærmeste støtter meg og ikke mistenkeliggjør de alvorlige skadene jeg fikk i ulykken. Jeg fortjener ikke å måtte forsvare dette hele tiden, mamma, og jeg vil ikke lenger ha slike kommentarer. Jeg håper du innser nå og aksepterer at skadene mine var så alvorlige at de ikke kan endres, og at du respekterer det fremover, uten å komme med stadige kommentarer og stikk om jeg bare fra frisk.)

Altså, noe i den duren.

Hun har nok et irrasjonelt ønske om at du skal være friskere enn du er. Trolig er det hennes måte å takle det at ditt liv ble slik som det ble, med å ikke fullt ut ta innover seg hvor skadet du ble, fortrenge det, late som at det som ikke er synlig heller ikke eksisterer.

Om hun kommer til å endre seg, det er kanskje ikke veldig realistisk, avhengig av hvor klar og oppegående hun er.

Derfor er det viktig at du lærer deg å sette grenser for deg selv, si fra, og også avslutte samtaler eller gå hvis hun holder på slik.

❤️

Anonymkode: 6f855...03d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis hun sier igjen at hun aldri hører deg si at du føler deg frisk - så svar enkelt. "Mamma, det er dessverre fordi jeg aldri føler meg frisk. Husker du ikke ulykken som gjorde at jeg skadet rygg, nakke og hode for 20 år siden? Det at skadene mine ikke er synlig utenpå betyr ikke at de ikke fremdeles finnes. Jeg må hver eneste dag, hver eneste time leve med følgene av de skadene jeg fikk, med alle smertene det medfører, og det at jeg dessverre heller ikke kan jobbe. Jeg må leve med sorgen over det livet JEG har mistet, det livet jeg hadde planlagt. Jeg takler det, men jeg er ikke frisk, kroppen min fungerer ikke slik en frisk kropp gjør. Jeg håper du forstår dette nå, for alle kommentarene du kommer med om at andre ikke har problemer, det gjør ikke din datter, meg, friskere. Jeg skulle inderlig ønsket at din og min vilje alene kunne gjort meg frisk, men slik er det ikke. Jeg må leve mitt liv med disse skadene, og da trenger jeg heller at mine nærmeste støtter meg og ikke mistenkeliggjør de alvorlige skadene jeg fikk i ulykken. Jeg fortjener ikke å måtte forsvare dette hele tiden, mamma, og jeg vil ikke lenger ha slike kommentarer. Jeg håper du innser nå og aksepterer at skadene mine var så alvorlige at de ikke kan endres, og at du respekterer det fremover, uten å komme med stadige kommentarer og stikk om jeg bare fra frisk.)

Altså, noe i den duren.

Hun har nok et irrasjonelt ønske om at du skal være friskere enn du er. Trolig er det hennes måte å takle det at ditt liv ble slik som det ble, med å ikke fullt ut ta innover seg hvor skadet du ble, fortrenge det, late som at det som ikke er synlig heller ikke eksisterer.

Om hun kommer til å endre seg, det er kanskje ikke veldig realistisk, avhengig av hvor klar og oppegående hun er.

Derfor er det viktig at du lærer deg å sette grenser for deg selv, si fra, og også avslutte samtaler eller gå hvis hun holder på slik.

❤️

Anonymkode: 6f855...03d

Det første avsnittet ditt var så beskrivende og bra skrevet ,at jeg skal printe det ut og lese det opp til min mor neste gang hun kommer med det samme gnålet om at alle andre er så friske. 

Takk❤️

Ts

Anonymkode: 2fc9e...5a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hun har iallefall vært søt og grei frem til ti år siden da min bror begynte å klage til henne.

Hun sier hun er lei av problemer og det forstår jeg, men jeg sier minst mulig og kun når hun spør om hvordan det går,men det er ikke ofte lenger.

Pappa spør én gang i året hvordan jeg har det. Han sier også han er lei av problemer...

Ts

Anonymkode: 2fc9e...5a5

Dette tenker jeg du godt kan kommentere om de sier dette.

At du selv takler egen helse og skader og reduserte liv som best du kan. Men at du synes det er veldig feil at din bror, som har god helse og det meste på stell, han bruker sine foreldre som psykologer. At siden han ikke greier å kutte navlestrengen, så kanskje de som foreldre må gjøre det, ved å sette grenser for hvor mye de prater med sønnen. At han er voksen og må finne måter å takle eget liv, ikke alltid være avhengig av foreldrenes meninger eller ha foreldrene som psykolog.

Jeg synes du skal bevisstgjøre dem på at slik din bror holder på, det er faktisk ikke normalt av en voksen, selvstendig mann, at det er på tide han må ta ansvar for seg selv og eget liv, uten å hele tiden tappe foreldrene for krefter ved å bruke dem som psykologer og problemløsere av hans egne problemer.

Anonymkode: 6f855...03d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette tenker jeg du godt kan kommentere om de sier dette.

At du selv takler egen helse og skader og reduserte liv som best du kan. Men at du synes det er veldig feil at din bror, som har god helse og det meste på stell, han bruker sine foreldre som psykologer. At siden han ikke greier å kutte navlestrengen, så kanskje de som foreldre må gjøre det, ved å sette grenser for hvor mye de prater med sønnen. At han er voksen og må finne måter å takle eget liv, ikke alltid være avhengig av foreldrenes meninger eller ha foreldrene som psykolog.

Jeg synes du skal bevisstgjøre dem på at slik din bror holder på, det er faktisk ikke normalt av en voksen, selvstendig mann, at det er på tide han må ta ansvar for seg selv og eget liv, uten å hele tiden tappe foreldrene for krefter ved å bruke dem som psykologer og problemløsere av hans egne problemer.

Anonymkode: 6f855...03d

Livet til min bror har ikke alltid vært topp, han har også hatt  sykdom i perioder, men det har ikke hindret han i å utdanne seg og å jobbe.

Jeg har sagt til min bror at han må skaffe seg en psykolog som han bruker som ventil istedenfor å slite ut våre gamle foreldre,  men da har han blitt rasende og etterpå kritisert meg og kalt meg hypokonder og at jeg er en parasitt i nav sin pengekasse. Min bror hjelper de mye praktisk og derfor har de mye mer kontakt, enn meg som ikke er i stand til å hjelpe de med noe praktisk og som ser de et par ganger i året.

Ts

Anonymkode: 2fc9e...5a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg kolliderte for 20 år siden og fikk omfattende skader i rygg, nakke og hode.

Har vært utenfor arbeidslivet siden, og bruker alle mine penger og krefter på rehabilitering for å holde meg oppegående.

Ble hardt rammet av Corona i fjor og har fått forsterket mye av symptomene jeg har slitt med etter skaden, slik som utmattelse og kognitive vansker.

Når jeg besøker mine foreldre virker min mor veldig bitter, og hun sier ofte når jeg er der; "at det er ingenting som feiler andre folk fordi hun hører aldri noe annet enn positive ting", og da snakker hun om folk i den vesle byen jeg er fra eller folk i familien min.

Det virker ikke akkurat som hun tror at jeg sliter så mye som jeg gjør, og nå har det gått 20 år og da burde jeg ha vært bra mener vel folk.

Jeg har egentlig verdens søteste og snilleste mor men dette begynner å plage meg, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt eksisterer snart.

Jeg får meg ikke til å si noe negativt om min helsesituasjon eller funksjonsnivå lenger, og hun slengte ut av seg i vinter ; "Jeg hører aldri du sier at du føler deg frisk" i en sur tone, og da svarte jeg at jeg har ikke ét minutt uten plager, men det er bare sånn det er og ikke min feil.

Nå gruer jeg meg til å reise hjem på besøk i sommer.

Er det normalt å holde på sånn til sine voksne barn?

K 45 år.

Anonymkode: 2fc9e...5a5

Men klager du mye? Kan det være hun er drittlei av å høre om plagene dine? Spør fordi du sier at hun sier at hun aldri hører at du føler deg frisk. Det er ikke normalt å si at man føler seg frisk, så derfor spør jeg om du snakker mye om det omvendte.

Huskk at sykdomsprat er utmattende for andre å høre om!

Anonymkode: 6fb8d...c25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men klager du mye? Kan det være hun er drittlei av å høre om plagene dine? Spør fordi du sier at hun sier at hun aldri hører at du føler deg frisk. Det er ikke normalt å si at man føler seg frisk, så derfor spør jeg om du snakker mye om det omvendte.

Huskk at sykdomsprat er utmattende for andre å høre om!

Anonymkode: 6fb8d...c25

Nei jeg gjør ikke det, men jeg setter grenser for meg selv og sier at det kan jeg ikke gjøre pga feks utmattelse. Hun spør hvorfor jeg ikke gjør ditt og datt og da sier jeg at jeg er sengeliggende feks.

Hun er sikkert bare lei av at jeg ikke er frisk og så er hun lei av at min bror klager mye.

Ts

Anonymkode: 2fc9e...5a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men klager du mye? Kan det være hun er drittlei av å høre om plagene dine? Spør fordi du sier at hun sier at hun aldri hører at du føler deg frisk. Det er ikke normalt å si at man føler seg frisk, så derfor spør jeg om du snakker mye om det omvendte.

Huskk at sykdomsprat er utmattende for andre å høre om!

Anonymkode: 6fb8d...c25

Det er jo vanlig å si at man føler seg frisk og fin hvis man er frisk og fin.

Ts

Anonymkode: 2fc9e...5a5

[AnonymBruker]

Er det noen som spør hvordan foreldrene dine har det? 

Anonymkode: 71292...c0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Moren din virker ikke helt god. Jeg hadde kuttet ned på kontakten med henne, for å bevare egen psyke ❤️

Anonymkode: 0540f...c14

Jeg brøt med min egen familie, og kan bare bekrefte at det noen ganger er nødvendig (når de er en klar negativ ting for livet ditt). Råder likevel trådstarter og eventuelt andre det er aktuelt for å bruke tid på en slik avgjørelse. Jeg brukte 5 år på å bestemme meg, og da hadde jeg gjennomtenkt alt med det. Livet mitt ble mye bedre da jeg endelig gjorde det.

Anonymkode: aab7c...545

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er det noen som spør hvordan foreldrene dine har det? 

Anonymkode: 71292...c0b

Jeg spør og hvis jeg ikke spør er det fordi mamma er kjapt ute med å fortelle hvordan de har det.

ts

Anonymkode: 2fc9e...5a5

[AnonymBruker]

Kutt navlestrengen og finn på noe annet i sommer enn å reise hjem. Trening/rehabilitering kanskje. Del mindre av din helsesituasjon med henne, færre detaljer og småting. Og si fra at hvis hun skal kjefte på deg så gidder du ikke høre på henne. 

Anonymkode: eec32...0b1

[AnonymBruker]

Ikke hør på alle de som sier du skal bryte med familien din. Dette er psykisk syke mennesker som har store relasjonelle vansker. 
Mitt råd til deg er: siden dine foreldre begynner å bli gamle og også sier de er lei av problemer så foreslår jeg at du ikke tar opp dine smerter og problemer med de. La det bare ligge. 
De vet du har plager. 

Anonymkode: 48cab...d5c

[AnonymBruker]

Tror nok du har rett i at din bror sliter mye på din mor. Antakelig mer enn hun innser selv, også blir det på et vis deg hun bjeffer litt mot - når hennes grense for å ta inn over seg at barna hennes sliter er nådd. ❤️

Dessverre er det også veldig vanskelig for andre å forstå både usynlig sykdom, og kronisk sykdom.

Å bare fortsette å være syk i all evighet liksom….

Friske folk klarer ikke forholde seg til det. Særlig vanskelig kan det bli å ta inn over seg om det er barnet ditt.

Noen er ikke gode på å uttrykke seg, det ville ikke være første gang jeg hører om bekymring som kommer ut som kjefting og anklager. Det er ikke helt uvanlig, folk reagerer på så mange slags vis. Og ofte ikke sånn som en skulle trodd.

Usynlig sykdom som utmattelse og kognitiv svikt er særlig vanskelige. I ditt tilfelle spiller det nok også inn at de ikke ser deg så ofte i hverdagen. Så de ser deg antakelig ikke når du er skikkelig dårlig og har gått på en smell….? Om de ikke ser konsekvensene? Så kan det være vanskelig for de rundt å skjønne hvorfor du setter grenser og sier nei til ting.

Gått i den fella selv, å alltid møte andre når jeg var oppladet og så uthvilt som jeg kan bli. Da ble det veldig vanskelig for de rundt å forstå hvor syk jeg egentlig er.

Nå ser jeg andre også på dager der jeg føler meg møkk, ikke klarer snakke i hele setninger osv. Å ikke skjule hvor syk jeg er, har gjort en forskjell.

Jeg øvde meg også på å være veldig konkret, på å si hva jeg kan være med på, hva som ikke går og hvilken tilrettelegging som kan hjelpe. Uten å si noe særlig om symptomer/sykdom.

Men folk begynte ikke å skjønne hvor viktig det var, før de hadde sett konsekvensene av at jeg presset meg med på ting jeg var for syk til noen ganger.

Det er et vanskelig landskap å navigere uansett ❤️ 

 

Anonymkode: 286a2...522

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tror nok du har rett i at din bror sliter mye på din mor. Antakelig mer enn hun innser selv, også blir det på et vis deg hun bjeffer litt mot - når hennes grense for å ta inn over seg at barna hennes sliter er nådd. ❤️

Dessverre er det også veldig vanskelig for andre å forstå både usynlig sykdom, og kronisk sykdom.

Å bare fortsette å være syk i all evighet liksom….

Friske folk klarer ikke forholde seg til det. Særlig vanskelig kan det bli å ta inn over seg om det er barnet ditt.

Noen er ikke gode på å uttrykke seg, det ville ikke være første gang jeg hører om bekymring som kommer ut som kjefting og anklager. Det er ikke helt uvanlig, folk reagerer på så mange slags vis. Og ofte ikke sånn som en skulle trodd.

Usynlig sykdom som utmattelse og kognitiv svikt er særlig vanskelige. I ditt tilfelle spiller det nok også inn at de ikke ser deg så ofte i hverdagen. Så de ser deg antakelig ikke når du er skikkelig dårlig og har gått på en smell….? Om de ikke ser konsekvensene? Så kan det være vanskelig for de rundt å skjønne hvorfor du setter grenser og sier nei til ting.

Gått i den fella selv, å alltid møte andre når jeg var oppladet og så uthvilt som jeg kan bli. Da ble det veldig vanskelig for de rundt å forstå hvor syk jeg egentlig er.

Nå ser jeg andre også på dager der jeg føler meg møkk, ikke klarer snakke i hele setninger osv. Å ikke skjule hvor syk jeg er, har gjort en forskjell.

Jeg øvde meg også på å være veldig konkret, på å si hva jeg kan være med på, hva som ikke går og hvilken tilrettelegging som kan hjelpe. Uten å si noe særlig om symptomer/sykdom.

Men folk begynte ikke å skjønne hvor viktig det var, før de hadde sett konsekvensene av at jeg presset meg med på ting jeg var for syk til noen ganger.

Det er et vanskelig landskap å navigere uansett ❤️ 

 

Anonymkode: 286a2...522

Takk for et klokt svar ❤️

ts

Anonymkode: 2fc9e...5a5