Venner som får barn blir utrolig kjedelige og selvsentrerte

[AnonymBruker]

Er i den alderen at noen får barn, andre ikke. Noen er single, andre ikke. Noen har samboere, andre ikke. Men jeg syns det er veldig kjedelig med de som får barn. Jeg klarer hverken å interessere meg eller engasjere meg i livene deres lenger.

Det værste er når man får snaps hele tiden, eller at om man først skal møtes, så må det alltid være på deres premisser.

Jeg er en fri sjel som ikke liker å være bundet til noen forpliktelser. Noe som også gjør at disse vennskapene ebber ut.

Barn skal jeg som du kanskje skjønner ikke ha. Ikke samboer heller.

Er det flere som deler mitt syn på dette?

Anonymkode: 87dab...726

[starken]

Jeg er enig med deg. Jeg syns livene våre blir for forskjellig, jeg kan relatere svært lite til foreldre. 

[Gjest Anonymus Notarius]

Om folk blir kjedelige, kommer jo an på hvilket synspunkt man ser det fra, men selvsentrerte blir definitivt de aller fleste. Det skal man bli. Uten det kunne man ikke tatt tilstrekkelig vare på en baby. Det første året eller to er en unntakstilstand. I den epoken er det kanskje best for deg å omgås andre uten barn. De fleste klarer å komme seg ut av bobla etter et år eller to. Men barnet vil jo alltid være førsteprioritet i livet deres, og de må innrette livet sitt etter det.

[Brunello]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Er i den alderen at noen får barn, andre ikke. Noen er single, andre ikke. Noen har samboere, andre ikke. Men jeg syns det er veldig kjedelig med de som får barn. Jeg klarer hverken å interessere meg eller engasjere meg i livene deres lenger.

Det værste er når man får snaps hele tiden, eller at om man først skal møtes, så må det alltid være på deres premisser.

Jeg er en fri sjel som ikke liker å være bundet til noen forpliktelser. Noe som også gjør at disse vennskapene ebber ut.

Barn skal jeg som du kanskje skjønner ikke ha. Ikke samboer heller.

Er det flere som deler mitt syn på dette?

Anonymkode: 87dab...726

Med den innstillingen ville jeg ha fått meg flere venner med samme plan for livet. Det sier seg selv at barn og partner er det viktigste i livet til de med familie. Jeg har både kone og venner som er flinke til å «koble av familielivet» og prioritere voksent vennskap. Det synes jeg er viktig. Men du kommer ikke fra at de fleste ikke har samme tid til venner som før de fikk barn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Er i den alderen at noen får barn, andre ikke. Noen er single, andre ikke. Noen har samboere, andre ikke. Men jeg syns det er veldig kjedelig med de som får barn. Jeg klarer hverken å interessere meg eller engasjere meg i livene deres lenger.

Det værste er når man får snaps hele tiden, eller at om man først skal møtes, så må det alltid være på deres premisser.

Jeg er en fri sjel som ikke liker å være bundet til noen forpliktelser. Noe som også gjør at disse vennskapene ebber ut.

Barn skal jeg som du kanskje skjønner ikke ha. Ikke samboer heller.

Er det flere som deler mitt syn på dette?

Anonymkode: 87dab...726

Selvsentrert er man heller når hele ens liv dreier seg om en eneste person - en selv. Jeg synes at mange barnløse mennesker over 30 er utrolig barnslige og kun opptatt av festing og annet fjas. Selvfølgelig ikke alle, men veldig mange. Hele uka dreier seg om hva de skal gjøre på fylla i helga.

Anonymkode: 16baa...18b

[AnonymBruker]

Er generelt ugunstig å ha venner med totalt ulike livsstiler/faser.

Da jeg var småbarnsmor var det er ork å ta stilling til mine barnløse venner fodi de ikke akseptere at jeg hadde viktigere ting å ta meg av. Jeg var sosial og jeg gikk ut, men det var ikke lenger pri én i livet. Om det gjorde meg selvsentrert så lever jeg greit med det.

Vennskap som ebber ut gjør det av en grunn, og således ikke noe å sørge mye over.

Anonymkode: ddb89...574

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Er i den alderen at noen får barn, andre ikke. Noen er single, andre ikke. Noen har samboere, andre ikke. Men jeg syns det er veldig kjedelig med de som får barn. Jeg klarer hverken å interessere meg eller engasjere meg i livene deres lenger.

Det værste er når man får snaps hele tiden, eller at om man først skal møtes, så må det alltid være på deres premisser.

Jeg er en fri sjel som ikke liker å være bundet til noen forpliktelser. Noe som også gjør at disse vennskapene ebber ut.

Barn skal jeg som du kanskje skjønner ikke ha. Ikke samboer heller.

Er det flere som deler mitt syn på dette?

Anonymkode: 87dab...726

Du bør holde deg til de barnefrie vennene da. 

Det vel ganske naturlig at de må forholde seg til litt nye strukturer i sitt liv. 

[Brunello]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Selvsentrert er man heller når hele ens liv dreier seg om en eneste person - en selv. Jeg synes at mange barnløse mennesker over 30 er utrolig barnslige og kun opptatt av festing og annet fjas. Selvfølgelig ikke alle, men veldig mange. Hele uka dreier seg om hva de skal gjøre på fylla i helga.

Anonymkode: 16baa...18b

Helt enig. Skulle til å skrive det samme.

[Andro]

Å få barn er spennende og givende, for oss som liker barn, og ikke er redd for den plikten. Å ha fokus på barna sine er ikke selvsentrert. Det er familiesentrert. Det blir kjedelig for deg fordi du ikke lever deg inn i hva de driver med, og hva som preger dagene deres. Spennende dager.
Jeg tenker på dagene med småbarn som en udelt glede.
Jeg hadde ingen venner som delte min entusiasme, eller som ønsket å bli kjent med barna mine. Kjedelige venner.
Jeg har fått nye venner, og de kjenner barna mine som fantastiske mennesker. De har blitt del av familien.

[Tanuki]

Jeg syntes det blir feil å kalle foreldre selvsentrerte fordi de får barn. Har man barn så er det helt naturlig at man ikke kan møtes når som helst og være like spontane som før, i hvertfall ikke når man har spedbarn. Jeg har barn og har venner med og uten barn. Virkelig ikke så vanskelig å ha det hyggelig sammen selv om vi har ulike hverdager. 

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig! Syns det som barnløs var dørgende kjedelig å høre på mine venninner prate om graviditet, fødsler, amming, våkenetter, trassalder etc. , møttes man 1-til-1 var det hakket bedre, selv om man kanskje måtte være litt mer engasjert, men også der var det tydelig at vi var mentalt på to helt forskjellige plan. 

Når jeg selv fikk barn merket jeg at jeg bare hadde lyst å prate om dette selv, og foretrakk å være med de nye vennene jeg fikk i barselsgruppe , og trakk meg mer bort fra den gamle gjengen som nå hadde litt større barn og ville diskutere mer jobbrelaterte ting eller politikk, mens jeg helst ville snakke om fødselen min.

 

Det jeg vil fram til er: vennskap havner i en gråsone når en av partene får barn og den andre ikke. Man finner tilbake til hverandre igjen etter noen år, men om ikke dette er for deg (forpliktelser) så tenker jeg at det bare er å legge all energien i vennskap med andre barnefrie. Snillegucci er vel i gang med en slags portal/møteplass der man kan stifte vennskap eller bare dele tanker med andre barnefrie! Mener jeg å huske😅 

Anonymkode: abd2a...e8d

[Gjest EmKay]

Jeg var lenge den eneste i vennegjengen uten barn, og kunne nok også synes at fokuset på barna tok over det meste innimellom. 
Med tanke på logistikken hadde jeg full forståelse for at det måtte skje på deres premisser for det meste, noe som var helt greit. Og om praten aldri tok en annen retning enn barn, spurte jeg pent om vi kunne bytte samtaleemne etter en stund. Ble aldri sure miner av det, de lot seg nok bare rive med i det som var en veldig relevant samtale for dem. 
Jeg sluttet aldri å invitere med ut, en sjelden gang kunne de og vi hadde det kjempegøy, men jeg fant meg også litt nye venner som delte mer min livsstil. 

Nå har jeg barn selv, og jeg er veldig glad jeg klarte å ha to tanker i hodet på en gang, og ikke kuttet de ut bare fordi deres hovedfokus endret seg. Vi er jo glade i hverandre, og da tåler vi at veien våre tar litt ulike retninger i perioder. Vi finner tilbake til hverandre på et tidspunkt uansett. 

[Carrot]

Er det ikke også litt selvsentrert om man forventer at andre ikke skal endre seg fordi man selv trives på ett gitt vis? 

[AnonymBruker]

Carrot skrev (1 minutt siden):

Er det ikke også litt selvsentrert om man forventer at andre ikke skal endre seg fordi man selv trives på ett gitt vis? 

Jeg gjør ikke det. Venner lever ikke etter mitt liv. De får gjøre som de vil, men når de får barn får de ett annet liv enn det jeg vil ha. Jeg kan ikke late som om jeg syns barn er morsomt, bare for å please de.

Anonymkode: 87dab...726

[Carrot]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg gjør ikke det. Venner lever ikke etter mitt liv. De får gjøre som de vil, men når de får barn får de ett annet liv enn det jeg vil ha. Jeg kan ikke late som om jeg syns barn er morsomt, bare for å please de.

Anonymkode: 87dab...726

Men du klager likevel over at de ikke pleaser deg i denne tråden? eller egentlig klager du over alle foreldre.. 

[Reign]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Er i den alderen at noen får barn, andre ikke. Noen er single, andre ikke. Noen har samboere, andre ikke. Men jeg syns det er veldig kjedelig med de som får barn. Jeg klarer hverken å interessere meg eller engasjere meg i livene deres lenger.

Det værste er når man får snaps hele tiden, eller at om man først skal møtes, så må det alltid være på deres premisser.

Jeg er en fri sjel som ikke liker å være bundet til noen forpliktelser. Noe som også gjør at disse vennskapene ebber ut.

Barn skal jeg som du kanskje skjønner ikke ha. Ikke samboer heller.

Er det flere som deler mitt syn på dette?

Anonymkode: 87dab...726

Du høres veldig sjalu ut.

[AnonymBruker]

Carrot skrev (Akkurat nå):

Men du klager likevel over at de ikke pleaser deg i denne tråden? eller egentlig klager du over alle foreldre.. 

Ja, jeg syns de blir kjedelige ja. Men jeg sier ikke til de "Ikke få barn"

Men såklart, vi får mindre og mindre kontakt. Hva er det du ikke forstår egentlig?

Anonymkode: 87dab...726

[Carrot]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, jeg syns de blir kjedelige ja. Men jeg sier ikke til de "Ikke få barn"

Men såklart, vi får mindre og mindre kontakt. Hva er det du ikke forstår egentlig?

Anonymkode: 87dab...726

jeg forstå det du sier, men du ser ikke ut til å skjønne at du på en måte kaster stein i glasshus her ved å si at de er kjedelige og selvsentrerte osv.. 

[AnonymBruker]

Jeg er voksen og barnløs, og finner det ikke fascinerende å prate om graviditet, fødsel og barn. Men har aldri kuttet ut noen pga dette. Mine venner er heller ikke interessert i “mine ting”, men man prøver jo å være oppmerksom på hverandre likevel. Handler jo om å gi og ta. Det som virkelig skuffer meg, er hvor vanskelig det er å ta hensyn til mine helseproblemer, som har endret 99% av livet mitt. Jeg har alltid prøvd å ta hensyn til at de er foreldre med alt som det innebærer. Men jeg får ikke samme “aksept”. I dag har jeg dessverre ingen nære venner😌

Anonymkode: ff704...d8d

[Luckiness]

Tja er vel du som er selvsentrert når du setter dine ønsker og behov foran andres. Hvor de andre tydelig har nok av årsaker til å ha behov for litt smidighet og planlegging for å få til avtaler pga barn, så har du hele dagene hvor du fint kunne ha tilpasset deg. Her går det nok mer på om du faktisk har en indre interesse og motivasjon på å holde på relasjonene eller om du heller burde skaffet deg nye relasjoner med krav om at de er like fristilt som deg.