Jeg slo opp med min beste venninne og det er så trist.

[AnonymBruker]

Det er trist at jeg faktisk gjorde det, for jeg savner henne selvsagt. Like trist er det dog at det faktisk var min beste venninne. Den siste tiden har jeg vært lei meg over retningen det tok og jeg må skrive av meg litt.

Vi var ikke flinke til å stille opp hverandre, noen av oss. Ingen av oss visste hvordan den andre ville ha eller trengte støtte eller trøst. Sånne samtaler hadde vi ikke. Ellers hadde vi det alltid veldig ålreit når vi møttes, men etterpå fikk jeg ofte en melding om hva jeg hadde sagt eller gjort galt. Hvis jeg en sjelden gang ønsket å ta opp noe, som var større enn "jeg likte ikke da du sa", så ble jeg avfeid med at jeg alltid skulle lage drama og hun "orket bare ikke drama!" Feks var det en hel kveld vi hadde planlagt sammen der jeg ble ditchet av hun og venninnen fra start. Sånn virkelig, de gikk fysisk bort fra meg hele tiden. Det fikk jeg aldri ta opp med henne uten at hun avfeide det med at jeg ønsket drama. De siste årene, dvs før og etter korona, så kunne hun aldri møtes mer. Hver gang jeg foreslo å møtes, så passet det neste kvartal. Neste kvartal kom og det passet heller neste kvartal. Neste kvartal kom og jeg ble møtt med "jeg har jo lagt planer for sommeren nå da!" Ikke èn ettermiddag var hun ledig. Hvis jeg sa at hun får si fra når hun er ledig så vi kan avtale å møtes ble hun sur fordi hun alltid måtte være den som planla treffene våre. "Hvorfor kunne ikke jeg ta initiativ og foreslå en helg?" Mens jeg spurte jo hvert kvartal da og ble avfeid hver gang, så jeg forstår enda ikke hva hun mente med det.

Hun opplevde en stor begivenhet i livet sitt og klaget etterhvert (etter 1,5 år) på at hun ikke hadde fått noen gave, men jeg ventet og ventet på å få besøke dem for å gi den personlig. Hun var jo tross alt min beste venn, og jeg syntes det måtte være mye hyggeligere slik. Så vi hadde våre misforståelser på den måten også. At jeg da ville gi noe når jeg møtte dem personlig, for jeg trodde jo ikke at det ville ta to år før hun kanskje fikk skviset meg inn. Da jeg fikk kjeft for å ikke ha gitt gave etter 1,5 år hvor jeg hadde foreslått og møtes jevnlig det siste året minst, så gadd jeg ikke mer. 

Jeg forstår at vi sitter med hver vår virkelighet av hva som skjedde og hvordan forholdet vårt var. Men vi kom aldri i en posisjon der vi kunne snakke om akkurat det og finne veien videre sammen. Det viktigste ble å fremme sin virkelighet som sannheten uansett hvor mye man trykket ned den andre og med det blir alt fastlåst. Kanskje var vi like dårlige der, jeg er usikker. 

Uansett så trykket forholdet meg skikkelig ned. Når jeg plutselig fikk en melding med anklager. Når jeg selv ble avfeid med at jeg bare ville krangle. Det gikk opp for meg at alle personene rundt meg de siste 20 årene har behandlet meg slik. Legg til å ikke lytte og å avbryte stadig. Det er ikke rart at jeg har følt meg generelt liten, uviktig og til bry. Så jeg er glad for at jeg brøt det forholdet jeg faktisk kunne bryte, men det gjør vondt likevel. Det er trist at det var den beste løsningen på et så langt vennskap. Jeg skulle ønske vi kunne ha vært mer emosjonelt tilgjengelige og trygge for hverandre og klart å svelge stoltheten når den andre ville ta opp noe den syntes var vanskelig. Jeg håper jeg finner nye gode venner der vi begge kan klare akkurat det. Det var egentlig ikke noe spesielt jeg ville med å fortelle litt av historien vår. Jeg drømte om henne i natt og var litt lei meg da jeg våknet. 

Anonymkode: 985cb...1bd

[PM75]

Det høres ut som en klok avgjørelse du har tatt, men skjønner at det er vanskelig likevel. 

[AnonymBruker]

Hva er dine svakheter og dårlige sider? Det lurer jeg på. For det er ikke normalt å oppføre seg sånn som hun. Og hvis du mener det du skriver om at alle personene rundt deg de siste 20 årene har behandlet deg sånn, så tror jeg det er på tide å se innover og finne ut hva det er med deg som får folk til å bete seg på denne måten mot akkurat deg.

Anonymkode: 5c762...f47

[AnonymBruker]

Mange valg er utrolig vanskelige og vonde, men det betyr ikke at det ikke er riktig valg. 

Anonymkode: 88711...b59

[Andro]

Jeg er lei meg for at du har opplevd dette ❤️ og at det tok så lang tid før du skjønte hva du opplevde.
Du har opplevd å bli psykisk mishandlet av en venn med særdeles dårlig personlighet.
Jeg ber om at du ikke klandrer deg selv, men lærer å se at hun har utnyttet deg, manipulert deg, og ikke er i stand til å legge noe i potten selv. Det at hun anklager deg for "å lage drama" når du berettiget påpeker urett (som den utfrysingen) forteller mye om henne som person.
Du skal være glad for å ha kommet unna henne, uten å ha kommet henne nærmere. Da ville hun ha såret deg mer - og kost seg med det.

[AnonymBruker]

Ler deg å si fra i situasjonen.
"Hvorfor stenger dere meg ute? Det er ikke noe hyggelig når dere oppfører dere sånn mot meg. Hvis dere ikke slutter med det så går jeg."
"Slutt å mase om den bursdagsgaven. Du vet godt at du får den når du har tid til å møte meg."

Du må tørre å si fra. Og så må du nok innse at hun her ikke så på deg som noen nær venninne. 

Anonymkode: 3312a...343

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva er dine svakheter og dårlige sider? Det lurer jeg på. For det er ikke normalt å oppføre seg sånn som hun. Og hvis du mener det du skriver om at alle personene rundt deg de siste 20 årene har behandlet deg sånn, så tror jeg det er på tide å se innover og finne ut hva det er med deg som får folk til å bete seg på denne måten mot akkurat deg.

Anonymkode: 5c762...f47

Det er akkurat det jeg har klart å gjøre. Se både innover og utover i og for seg. Med "alle personer" mener jeg også omsorgspersoner. Jeg har vokst opp med å føle meg uviktig og har vært lett å kritisere og tråkke på. Når noe har gått galt så har jeg alltid utforsket min rolle og tatt på meg all eller nesten all skyld. For på en eller annen måte så kan alt vinkles til at jeg kunne gjort noe annerledes, i enhver situasjon. Det er selvsagt ikke sunt og jeg måtte dette helt sammen før jeg klarte å begynne å jobbe meg ut av det. Jeg skal ikke si som et jobbintervju at mine svake sider er at jeg lett lot meg tråkke på, for det gir igjen min tidligere venninne all skyld. Vi var to stk i relasjonen, åpenbart med hver våre issues. Jeg skulle antakelig ha sendt en gave feks for å vise at jeg brydde meg eller formidlet tydeligere hva min tanke var, så hun ikke trodde at jeg ikke brydde meg. For det var jo virkelig ikke riktig. Men jeg kunne absolutt gjort mitt for å minske på misforståelsene, naturligvis. 

Anonymkode: 985cb...1bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ler deg å si fra i situasjonen.
"Hvorfor stenger dere meg ute? Det er ikke noe hyggelig når dere oppfører dere sånn mot meg. Hvis dere ikke slutter med det så går jeg."
"Slutt å mase om den bursdagsgaven. Du vet godt at du får den når du har tid til å møte meg."

Du må tørre å si fra. Og så må du nok innse at hun her ikke så på deg som noen nær venninne. 

Anonymkode: 3312a...343

Jeg er på vei til å lære meg det. Og det å bryte med slike personer var et steg på veien. Takk for de konkrete eksemplene dine, for jeg har veldig lett for å rote meg bort fra kjernen i det jeg vil si med mange, mange ord. Men så enkelt kan det sies, som du skriver her. 

 

Hi. 

Anonymkode: 985cb...1bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er på vei til å lære meg det. Og det å bryte med slike personer var et steg på veien. Takk for de konkrete eksemplene dine, for jeg har veldig lett for å rote meg bort fra kjernen i det jeg vil si med mange, mange ord. Men så enkelt kan det sies, som du skriver her. 

 

Hi. 

Anonymkode: 985cb...1bd

Vet hvordan det er. Jeg tror det er en felle veldig mange kvinner går i. Vi ønsker ikke å være slemme, så vi prøver å "pynte på" det vi skal si ved å pakke det inn. Men da forsvinner ofte poenget vårt, og den andre hører bare "bla bla bla" og så blir det ofte misforståelser. 
 
Helene Uri har en god bok om dette, den heter noe med mannsspråk og kvinnespråk. Anbefaler den. 

Anonymkode: 3312a...343

[fugl fønix]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva er dine svakheter og dårlige sider? Det lurer jeg på. For det er ikke normalt å oppføre seg sånn som hun. Og hvis du mener det du skriver om at alle personene rundt deg de siste 20 årene har behandlet deg sånn, så tror jeg det er på tide å se innover og finne ut hva det er med deg som får folk til å bete seg på denne måten mot akkurat deg.

Anonymkode: 5c762...f47

Enig der,på tide å se innover og se hva han selv gjorde mot sine venner. Sender han ut dårlig energi til sine venner,så trekker dem seg mer unna. Tviler sterkt på at alt er en ene venninnens feil at relasjonen ebbet ut. Alltid 2 parter av samme sak vetdu.

[fugl fønix]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er akkurat det jeg har klart å gjøre. Se både innover og utover i og for seg. Med "alle personer" mener jeg også omsorgspersoner. Jeg har vokst opp med å føle meg uviktig og har vært lett å kritisere og tråkke på. Når noe har gått galt så har jeg alltid utforsket min rolle og tatt på meg all eller nesten all skyld. For på en eller annen måte så kan alt vinkles til at jeg kunne gjort noe annerledes, i enhver situasjon. Det er selvsagt ikke sunt og jeg måtte dette helt sammen før jeg klarte å begynne å jobbe meg ut av det. Jeg skal ikke si som et jobbintervju at mine svake sider er at jeg lett lot meg tråkke på, for det gir igjen min tidligere venninne all skyld. Vi var to stk i relasjonen, åpenbart med hver våre issues. Jeg skulle antakelig ha sendt en gave feks for å vise at jeg brydde meg eller formidlet tydeligere hva min tanke var, så hun ikke trodde at jeg ikke brydde meg. For det var jo virkelig ikke riktig. Men jeg kunne absolutt gjort mitt for å minske på misforståelsene, naturligvis. 

Anonymkode: 985cb...1bd

Beklager ts men jeg tror ikke på deg,at du er såå uskyldig og venninnen din virker frekk, vennskap handler ikke om gaver men om gjensidig respekt og unne hverandre godt,i medgang og motgang, kanskje hun opplevde deg som missunnerlig da hun opplevde suksess/ positiv begivenhet. Føler på meg at du ikke unner henne noe godt.Måten du skriver på virker veldig kjent, du virker veldig eiesjuk at du ikke unner henne andre venner osv.Vet om flere venninner som sliter med slike kompiser,da trekker de seg unna.

[AnonymBruker]

fugl fønix skrev (7 minutter siden):

Beklager ts men jeg tror ikke på deg,at du er såå uskyldig og venninnen din virker frekk, vennskap handler ikke om gaver men om gjensidig respekt og unne hverandre godt,i medgang og motgang, kanskje hun opplevde deg som missunnerlig da hun opplevde suksess/ positiv begivenhet. Føler på meg at du ikke unner henne noe godt.Måten du skriver på virker veldig kjent, du virker veldig eiesjuk at du ikke unner henne andre venner osv.Vet om flere venninner som sliter med slike kompiser,da trekker de seg unna.

Jeg har ikke helt vinklet det slik. Jeg skrev at det viktigste ble å fremme sin egen virkelighet, og at vi begge kan ha vært like dårlige der. Selvom jeg også må innrømme at jeg er usikker, for jeg vet at jeg beklaget alltid når hun tok opp noe, mens jeg ble avfeid med å ville krangle. Jeg er en person som er livredd for konflikter og aldri krangler. Ikke at det er en bragd, det er utrolig hemmende. Uansett, jeg synes at jeg prøvde å få til en dialog rundt ting, men min form for kommunikasjon traff jo åpenbart ikke det punktet i henne. 

Jeg tror ikke hun mente å være frekk, men jeg tror at hun hadde altfor lett for å bare se seg selv. Og å tolke folk i en slags verste mening. Jeg tror absolutt at hun tolket det slik at jeg ikke ønsket henne suksess eller gleder. I ettertid så er jeg sikker på at det er slik hun forsto det med gaven. Mens jeg ønsket å møte henne, gi en klem og snakke om begivenheten osv. Men akkurat det forsto hun åpenbart ikke. Og i slike tilfeller hadde det absolutt ingenting å si hvor mye jeg forklarte eller hvor mye jeg hadde sagt på forhånd at jeg gledet meg til å møtes, til å høre hvordan ting opplevdes etc. Det er som at hun ikke hørte det, stengte helt av og beskyldte meg for å ønske drama. Selv i en slik situasjon, der jeg ville få frem at jeg synes begivenheten var for stor til at jeg bare skulle sende en gave i posten. Eller andre lignende situasjoner. Jeg antar at hun synes ord og handling ikke matchet, men det er vanskelig å matche med handling når den andre kan møtes ca èn helg eller kveld i året og på det siste ikke det engang. 

Når det gjelder andre venner så bodde vi i hver vår by og hadde ulike livssituasjoner, så andre venner er jeg ekstremt glad for at hun hadde. Og jeg håper faktisk at hun har gode venner idag, tro det eller ei. Hun sa for øvrig selv ofte at det var så deilig med venner man har hatt lenge (til og om meg), at det er så fint å slippe det slitet det er med nye venner, når man hele tiden må presentere seg selv fra sin beste side. Så vi var jo glade i hverandre begge to.

Jeg ønsker også at hun får til å heale og bli mer emosjonelt tilgjengelig. At folk kan ta opp ting som ble feil og at hun kan ta det til seg. Det håper jeg selvsagt. 

Virker som flere her tror at vennskapet vårt var mellom mann og kvinne. Vi er begge kvinner. 

Anonymkode: 985cb...1bd