Hvordan er det å leve med en som er bipolar?

[Iselinberg]

Min mann er bipolar og går på medisiner. Dette hjelper ikke på humørsvigningene men kun for å ikke gå altfor høyt opp eller ned. Det tærer på meg at ett sekund er han glad og andre sekundet sint. Noen erfaringer?

[AnonymBruker]

Hei. Min mann har bipolar type 1. Det er ikke lett..

Trodde at det skulle gå fint, men har vist seg å være kjempevanskelig å takle. Det er som du skriver, humøret går opp og ned, og man vet på en måte aldri hva man møter. Det verste er kanskje at han ikke ser det selv, og forstår gjerne lite hvis jeg nevner det til han. Selvinnsikten er borte. 

Han hadde en lang historikk med korte forhold og samboerskap, noe som i utgangspunktet skremte meg. Men jeg var fullstendig blind av forelskelse så jeg godtok det. Den dag i dag forstår jeg hvorfor ingen av forholdene holdt.

Jeg som alltid har vært utadvendt, hatt bein i nesa og glad, har blitt engstelig, trist og usosial. Selvtilliten har rast pga det stadige humørskifte. En dag kan han elske meg og være god og snill. Neste så gjør jeg det meste galt og han trekker seg unna. I korte trekk. 

Det verste er at mannen jeg vet finnes der inne er så fantastisk! Han titter frem i blant, noen ganger i lengre perioder, andre ganger bare for noen timer. Men det i seg selv gjør at jeg har holdt ut. 

Men nå er snart begeret fullt. De dårlige dagene utgjør mesteparten. Ikke at de er så forferdelig dårlige, ikke slik som når han er på sitt aller verste, men sånn jevnt over. Han mangler empati, nesten umulig å snakke med om de vanskelige temaene, lite sex, lite kos, ingen nærhet, sjeldent noen fine ord i min retning, mest hakking og overfladiske samtaler om været f.eks. Mine behov betyr nada, og jeg må leve i et forhold med minimalt bekreftelse eller annerkjennelse. Man kan ikke finne på å nevne det til han eller ta opp noe som helst, for da tas det som kritikk, uansett hvordan det blir lagt frem. Gjør egentlig situasjonen bare verre. 

Det skal ingenting til før han endrer seg til den dårlige versjonen av seg selv. Sykdom eller vondter, en negativ beskjed, osv. Slike ting som de fleste av oss klarer å håndtere på en grei måte, kan han endre seg fullstendig av. Da blir det vanskelig å leve med. 

Diverse som vi har blitt enige om i gode perioder snur han fullstendig på i de dårlige. Uten å gi noe beskjed til meg selvsagt. Han bare bestemmer seg for at det er slik, og reagerer dårlig hvis jeg tar det opp med han. Da kan det være full krangel der han ikke klarer å se to sider av en sak. Bare sin egen. Det gjør noe med tilliten jeg har til han. Ingen vits i å legge føringer for livet vårt sammen hvis bare jeg klarer å holde på det.

I de aller verste depressive periodene kan du ikke forvente noe. INGENTING. Min mann trekker seg unna meg fullstendig, vil bare være alene, eller i hvert fall ikke med meg. Det blir som å ha en sur tenåring i hus, som man ikke engang kan se på uten at det kan bli oppfattet feil. Det kan vare i mange måneder.   

Så i bunn og grunn så kjemper du en ensom kamp om forholdet, der du er den som tar initiativ, du er den som prøver å holde freden, der du er den som må kontinuerlig være den sterke. Fordi han klarer det ikke. Han har nok med seg selv til tider. Det er urettferdig. Men sånn er det. 

Det jeg tilslutt vil si er at det er ikke å anbefale. Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg ikke gått inn i dette forholdet. Aldri i verden. Mange vil si at jeg må komme meg ut av dette, og det vil jeg også. Men en ødelagt kvinne har jeg blitt, som sliter med å klare å ta steget. 

Dette gjelder min mann, ikke alle med bipolar. Kjenner flere som lever fint med sykdommen, som klarer å ha normale relasjoner. Håper det for din del 

Anonymkode: da68d...83b

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri blitt hos noen med den diagnosen. Det er for krevende, for usikkert. Jeg møtte min ex når han var hyopman for mange år siden. Jeg oppdaget jo etter hvert at den mannen jeg møtte, ikke fantes, men var et resultat av ulike vrangforestillinger. I noen "oppturer" var han veldig fin å være sammen med, frem til han mistet kontrollen. Nedturene var helt jævlig. Problemet var hele veien selvinnsikt. Dessverre rakk vi å få et barn, som også er bipolar. Jeg elsker barnet mitt, men jeg skulle gjerne vært foruten den ekstra bagasjen det fører med seg. 

Anonymkode: 67667...525

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Hei. Min mann har bipolar type 1. Det er ikke lett..

Trodde at det skulle gå fint, men har vist seg å være kjempevanskelig å takle. Det er som du skriver, humøret går opp og ned, og man vet på en måte aldri hva man møter. Det verste er kanskje at han ikke ser det selv, og forstår gjerne lite hvis jeg nevner det til han. Selvinnsikten er borte. 

Han hadde en lang historikk med korte forhold og samboerskap, noe som i utgangspunktet skremte meg. Men jeg var fullstendig blind av forelskelse så jeg godtok det. Den dag i dag forstår jeg hvorfor ingen av forholdene holdt.

Jeg som alltid har vært utadvendt, hatt bein i nesa og glad, har blitt engstelig, trist og usosial. Selvtilliten har rast pga det stadige humørskifte. En dag kan han elske meg og være god og snill. Neste så gjør jeg det meste galt og han trekker seg unna. I korte trekk. 

Det verste er at mannen jeg vet finnes der inne er så fantastisk! Han titter frem i blant, noen ganger i lengre perioder, andre ganger bare for noen timer. Men det i seg selv gjør at jeg har holdt ut. 

Men nå er snart begeret fullt. De dårlige dagene utgjør mesteparten. Ikke at de er så forferdelig dårlige, ikke slik som når han er på sitt aller verste, men sånn jevnt over. Han mangler empati, nesten umulig å snakke med om de vanskelige temaene, lite sex, lite kos, ingen nærhet, sjeldent noen fine ord i min retning, mest hakking og overfladiske samtaler om været f.eks. Mine behov betyr nada, og jeg må leve i et forhold med minimalt bekreftelse eller annerkjennelse. Man kan ikke finne på å nevne det til han eller ta opp noe som helst, for da tas det som kritikk, uansett hvordan det blir lagt frem. Gjør egentlig situasjonen bare verre. 

Det skal ingenting til før han endrer seg til den dårlige versjonen av seg selv. Sykdom eller vondter, en negativ beskjed, osv. Slike ting som de fleste av oss klarer å håndtere på en grei måte, kan han endre seg fullstendig av. Da blir det vanskelig å leve med. 

Diverse som vi har blitt enige om i gode perioder snur han fullstendig på i de dårlige. Uten å gi noe beskjed til meg selvsagt. Han bare bestemmer seg for at det er slik, og reagerer dårlig hvis jeg tar det opp med han. Da kan det være full krangel der han ikke klarer å se to sider av en sak. Bare sin egen. Det gjør noe med tilliten jeg har til han. Ingen vits i å legge føringer for livet vårt sammen hvis bare jeg klarer å holde på det.

I de aller verste depressive periodene kan du ikke forvente noe. INGENTING. Min mann trekker seg unna meg fullstendig, vil bare være alene, eller i hvert fall ikke med meg. Det blir som å ha en sur tenåring i hus, som man ikke engang kan se på uten at det kan bli oppfattet feil. Det kan vare i mange måneder.   

Så i bunn og grunn så kjemper du en ensom kamp om forholdet, der du er den som tar initiativ, du er den som prøver å holde freden, der du er den som må kontinuerlig være den sterke. Fordi han klarer det ikke. Han har nok med seg selv til tider. Det er urettferdig. Men sånn er det. 

Det jeg tilslutt vil si er at det er ikke å anbefale. Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg ikke gått inn i dette forholdet. Aldri i verden. Mange vil si at jeg må komme meg ut av dette, og det vil jeg også. Men en ødelagt kvinne har jeg blitt, som sliter med å klare å ta steget. 

Dette gjelder min mann, ikke alle med bipolar. Kjenner flere som lever fint med sykdommen, som klarer å ha normale relasjoner. Håper det for din del 

Anonymkode: da68d...83b

Jeg blir kvalm av å lese det du skriver der. Hilsen en som har bipolar selv, men som har krevd å få god hjelp og å bli riktig medisinert. Det tar man som en selvfølge. Men hvis du lever med en som har bipolar vet du at man må ta medisiner hver dag, samt øke dose når en depresjon eller manisk episode kommer.

Har du noen gang elsket mannen din egentlig?

Anonymkode: 3e3ed...e97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei. Min mann har bipolar type 1. Det er ikke lett..

Trodde at det skulle gå fint, men har vist seg å være kjempevanskelig å takle. Det er som du skriver, humøret går opp og ned, og man vet på en måte aldri hva man møter. Det verste er kanskje at han ikke ser det selv, og forstår gjerne lite hvis jeg nevner det til han. Selvinnsikten er borte. 

Han hadde en lang historikk med korte forhold og samboerskap, noe som i utgangspunktet skremte meg. Men jeg var fullstendig blind av forelskelse så jeg godtok det. Den dag i dag forstår jeg hvorfor ingen av forholdene holdt.

Jeg som alltid har vært utadvendt, hatt bein i nesa og glad, har blitt engstelig, trist og usosial. Selvtilliten har rast pga det stadige humørskifte. En dag kan han elske meg og være god og snill. Neste så gjør jeg det meste galt og han trekker seg unna. I korte trekk. 

Det verste er at mannen jeg vet finnes der inne er så fantastisk! Han titter frem i blant, noen ganger i lengre perioder, andre ganger bare for noen timer. Men det i seg selv gjør at jeg har holdt ut. 

Men nå er snart begeret fullt. De dårlige dagene utgjør mesteparten. Ikke at de er så forferdelig dårlige, ikke slik som når han er på sitt aller verste, men sånn jevnt over. Han mangler empati, nesten umulig å snakke med om de vanskelige temaene, lite sex, lite kos, ingen nærhet, sjeldent noen fine ord i min retning, mest hakking og overfladiske samtaler om været f.eks. Mine behov betyr nada, og jeg må leve i et forhold med minimalt bekreftelse eller annerkjennelse. Man kan ikke finne på å nevne det til han eller ta opp noe som helst, for da tas det som kritikk, uansett hvordan det blir lagt frem. Gjør egentlig situasjonen bare verre. 

Det skal ingenting til før han endrer seg til den dårlige versjonen av seg selv. Sykdom eller vondter, en negativ beskjed, osv. Slike ting som de fleste av oss klarer å håndtere på en grei måte, kan han endre seg fullstendig av. Da blir det vanskelig å leve med. 

Diverse som vi har blitt enige om i gode perioder snur han fullstendig på i de dårlige. Uten å gi noe beskjed til meg selvsagt. Han bare bestemmer seg for at det er slik, og reagerer dårlig hvis jeg tar det opp med han. Da kan det være full krangel der han ikke klarer å se to sider av en sak. Bare sin egen. Det gjør noe med tilliten jeg har til han. Ingen vits i å legge føringer for livet vårt sammen hvis bare jeg klarer å holde på det.

I de aller verste depressive periodene kan du ikke forvente noe. INGENTING. Min mann trekker seg unna meg fullstendig, vil bare være alene, eller i hvert fall ikke med meg. Det blir som å ha en sur tenåring i hus, som man ikke engang kan se på uten at det kan bli oppfattet feil. Det kan vare i mange måneder.   

Så i bunn og grunn så kjemper du en ensom kamp om forholdet, der du er den som tar initiativ, du er den som prøver å holde freden, der du er den som må kontinuerlig være den sterke. Fordi han klarer det ikke. Han har nok med seg selv til tider. Det er urettferdig. Men sånn er det. 

Det jeg tilslutt vil si er at det er ikke å anbefale. Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg ikke gått inn i dette forholdet. Aldri i verden. Mange vil si at jeg må komme meg ut av dette, og det vil jeg også. Men en ødelagt kvinne har jeg blitt, som sliter med å klare å ta steget. 

Dette gjelder min mann, ikke alle med bipolar. Kjenner flere som lever fint med sykdommen, som klarer å ha normale relasjoner. Håper det for din del 

Anonymkode: da68d...83b

oi shit. Dette høres akkurat ut som kjæresten min som akkurat har slått opp med meg. Han har en mor med bipolar. 😰

Alle kranglene våre skjer når jeg trenger noe. Trenger å fortelle om noe vanskelig, eller noe negativt. Eller fortelle om hva jeg synes er vanskelig i forholdet. Med en gang blir han sint, fordi jeg ikke "bearbeider" det selv men dumper det på han. aka bruker han som søppelbøtte. Fordi jeg ødelagte den fine dagen hans. 

Han bekymrer seg hele tiden for at jeg og andre skal utnytte han. Og om han gjør noe for andre, så blir han ikke lykkelig av det, men føler seg brukt og utnyttet. Venninna mi fant han på tinder 6 mnd ut i forholdet vårt, og da sa han at det var da ikke noe. Det var bare for å bla litt. Som å lese en avis eller noe. Når jeg slet med å komme over det, så ble han sint på meg. Dette hadde vi da snakka om allerede. Og så kom jeg og ødelagte dagen hans med ting vi hadde snakka ferdig om. 

 

Anonymkode: 40f03...ffb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg blir kvalm av å lese det du skriver der. Hilsen en som har bipolar selv, men som har krevd å få god hjelp og å bli riktig medisinert. Det tar man som en selvfølge. Men hvis du lever med en som har bipolar vet du at man må ta medisiner hver dag, samt øke dose når en depresjon eller manisk episode kommer.

Har du noen gang elsket mannen din egentlig?

Anonymkode: 3e3ed...e97

Hva blir du kvalm av? At Ts som føler seg håpløs, og nå er en utvisket versjon av seg selv, trenger å fortelle om hvor vondt hun har det? Eller at hun har blitt så såret? 

Ja det er synd på de som har bipolar, men det er et vanskelig liv å håndtere smerten å leve med noen som er sånn også. Skal man bare viskes ut og ikke si noe da?

Anonymkode: 40f03...ffb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg blir kvalm av å lese det du skriver der. Hilsen en som har bipolar selv, men som har krevd å få god hjelp og å bli riktig medisinert. Det tar man som en selvfølge. Men hvis du lever med en som har bipolar vet du at man må ta medisiner hver dag, samt øke dose når en depresjon eller manisk episode kommer.

Har du noen gang elsket mannen din egentlig?

Anonymkode: 3e3ed...e97

Du skal få bli så kvalm du vil. 

Understreker at jeg kjenner flere med bipolar som IKKE oppfører seg som dette. 

Men dessverre så er det slik jeg skriver over her. Det er hardt og vanskelig å leve med en som min mann. Sier ikke at det er noe enkelt for han heller, tvert imot så må det være kjempeslitsomt å være/ha det slik. Men uansett hvilken diagnose/sykdom man har, så mener jeg at man ikke bare kan skylde på det når man oppfører seg som en drittsekk. For det er jo det min mann gjør. Det tar knekken på meg og de rundt at humøret vingler så voldsomt. 

Han er medisinert, men nekter å motta noe mer hjelp i form av psykolog eller hjelp til å mestre hverdagen. Så ja, vet det du skriver. Men det er hans ansvar i bunn og grunn. Jeg kan ikke tvinge han til noe som helst, selv om jeg vil.

Han har baggasje, som han underdrev når vi ble sammen. Så føler meg lurt som har etablert meg med han, og føler meg dum som har latt det gå så langt at jeg har blitt et så slapt kvinnemenneske som ikke bare klarer å gå. 

På spørsmål om jeg noen gang har elsket denne mannen, så er svare ja. Og jeg elsker han ennå. Så voldsomt mye.. Kunne gjort alt for han og han er den viktigste i livet mitt. Men anbefaler virkelig ikke et slikt liv for andre. 

Jeg gjør alt for at hverdagen hans skal være fin. Har full jobb, men samtidig hovedansvaret for hjemme og alt det innebærer. Økonmien står jeg stortsett for også. Han jobber ikke, og bruker stort sett dagene på det han ønsker. Han får ros, kjærlighet, omtanke og oppmerksomhet uansett hvordan han er, da jeg vet at sykdommen jobber imot han. Jeg legger mye i å prøve å få inn positivitet i hverdagen hans, selv om det ikke er så enkelt. Å gi hele tiden, men ikke få en brøkdel tilbake sliter en ut. Det har skjedd i mitt tilfelle. Jeg er jo nesten blitt som en mamma. Og mye av det tar jeg på min egen kappe da jeg er så lei av konfliktene som kommer hvis jeg skulle nevne noe som helst som ikke er positivt. 

Trengte å dele min opplevelse med TS. Men er fullt klar over at det finnes solskinnshistorier også. Som sikkert din da, utifra at du blir så kvalm av det som blir skrevet. Husk, jeg tar ikke alle under en kam, men TS beskriver at det er vanskelig for henne, og det er det for meg også. 

IKKE lett å være pårørende. Det tror jeg mange glemmer. 

Er ingen hemmelighet at mange som har bipolar sliter med relasjoner, og her er et eksempel på det. 

Anonymkode: da68d...83b

[AnonymBruker]

Mannen min har bipolar type 2, men veldig god selvinnsikt. Han kan bli litt fort frustrert over småting i opp-periodene, men vi har funnet gode måter å komme raskt over det. Gir han litt rom til å roe seg ned og så ser han fort at han overreagerte litt. Vi justerer medisinene litt etter periodene, så nedturene er ikke så voldsomme lengre. Det viktigste er rutiner og fysisk aktivitet samt nok søvn og en god døgnrytme. 

Anonymkode: 54b2e...d56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du skal få bli så kvalm du vil. 

Understreker at jeg kjenner flere med bipolar som IKKE oppfører seg som dette. 

Men dessverre så er det slik jeg skriver over her. Det er hardt og vanskelig å leve med en som min mann. Sier ikke at det er noe enkelt for han heller, tvert imot så må det være kjempeslitsomt å være/ha det slik. Men uansett hvilken diagnose/sykdom man har, så mener jeg at man ikke bare kan skylde på det når man oppfører seg som en drittsekk. For det er jo det min mann gjør. Det tar knekken på meg og de rundt at humøret vingler så voldsomt. 

Han er medisinert, men nekter å motta noe mer hjelp i form av psykolog eller hjelp til å mestre hverdagen. Så ja, vet det du skriver. Men det er hans ansvar i bunn og grunn. Jeg kan ikke tvinge han til noe som helst, selv om jeg vil.

Han har baggasje, som han underdrev når vi ble sammen. Så føler meg lurt som har etablert meg med han, og føler meg dum som har latt det gå så langt at jeg har blitt et så slapt kvinnemenneske som ikke bare klarer å gå. 

På spørsmål om jeg noen gang har elsket denne mannen, så er svare ja. Og jeg elsker han ennå. Så voldsomt mye.. Kunne gjort alt for han og han er den viktigste i livet mitt. Men anbefaler virkelig ikke et slikt liv for andre. 

Jeg gjør alt for at hverdagen hans skal være fin. Har full jobb, men samtidig hovedansvaret for hjemme og alt det innebærer. Økonmien står jeg stortsett for også. Han jobber ikke, og bruker stort sett dagene på det han ønsker. Han får ros, kjærlighet, omtanke og oppmerksomhet uansett hvordan han er, da jeg vet at sykdommen jobber imot han. Jeg legger mye i å prøve å få inn positivitet i hverdagen hans, selv om det ikke er så enkelt. Å gi hele tiden, men ikke få en brøkdel tilbake sliter en ut. Det har skjedd i mitt tilfelle. Jeg er jo nesten blitt som en mamma. Og mye av det tar jeg på min egen kappe da jeg er så lei av konfliktene som kommer hvis jeg skulle nevne noe som helst som ikke er positivt. 

Trengte å dele min opplevelse med TS. Men er fullt klar over at det finnes solskinnshistorier også. Som sikkert din da, utifra at du blir så kvalm av det som blir skrevet. Husk, jeg tar ikke alle under en kam, men TS beskriver at det er vanskelig for henne, og det er det for meg også. 

IKKE lett å være pårørende. Det tror jeg mange glemmer. 

Er ingen hemmelighet at mange som har bipolar sliter med relasjoner, og her er et eksempel på det. 

Anonymkode: da68d...83b

Drit i kommentaren der ts. Du beskriver en reflektert hverdag om hvordan du har det. Leser ut av innlegget ditt du elsker han. De fleste hadde faktisk gått.

Du må tenke på deg selv oppi dette også. Beskrivelsen din traff meg på oppførselen til min kjæreste gjennom 8 år. Aldri nevnt det til han, men har tenkt han kan være bipolar. Holdt ut jeg også og kjempet for forholdet. Snakket og slitt meg ut.

Jeg er på vei ut nå. Er sliten og føler ikke at han setter nok pris på meg. Mulig han bare er som han er men skjønner godt hvor tøft du må ha det. Han er heldig som har deg. Håper han vet det❤️

Anonymkode: 7c94c...959

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei. Min mann har bipolar type 1. Det er ikke lett..

Trodde at det skulle gå fint, men har vist seg å være kjempevanskelig å takle. Det er som du skriver, humøret går opp og ned, og man vet på en måte aldri hva man møter. Det verste er kanskje at han ikke ser det selv, og forstår gjerne lite hvis jeg nevner det til han. Selvinnsikten er borte. 

Han hadde en lang historikk med korte forhold og samboerskap, noe som i utgangspunktet skremte meg. Men jeg var fullstendig blind av forelskelse så jeg godtok det. Den dag i dag forstår jeg hvorfor ingen av forholdene holdt.

Jeg som alltid har vært utadvendt, hatt bein i nesa og glad, har blitt engstelig, trist og usosial. Selvtilliten har rast pga det stadige humørskifte. En dag kan han elske meg og være god og snill. Neste så gjør jeg det meste galt og han trekker seg unna. I korte trekk. 

Det verste er at mannen jeg vet finnes der inne er så fantastisk! Han titter frem i blant, noen ganger i lengre perioder, andre ganger bare for noen timer. Men det i seg selv gjør at jeg har holdt ut. 

Men nå er snart begeret fullt. De dårlige dagene utgjør mesteparten. Ikke at de er så forferdelig dårlige, ikke slik som når han er på sitt aller verste, men sånn jevnt over. Han mangler empati, nesten umulig å snakke med om de vanskelige temaene, lite sex, lite kos, ingen nærhet, sjeldent noen fine ord i min retning, mest hakking og overfladiske samtaler om været f.eks. Mine behov betyr nada, og jeg må leve i et forhold med minimalt bekreftelse eller annerkjennelse. Man kan ikke finne på å nevne det til han eller ta opp noe som helst, for da tas det som kritikk, uansett hvordan det blir lagt frem. Gjør egentlig situasjonen bare verre. 

Det skal ingenting til før han endrer seg til den dårlige versjonen av seg selv. Sykdom eller vondter, en negativ beskjed, osv. Slike ting som de fleste av oss klarer å håndtere på en grei måte, kan han endre seg fullstendig av. Da blir det vanskelig å leve med. 

Diverse som vi har blitt enige om i gode perioder snur han fullstendig på i de dårlige. Uten å gi noe beskjed til meg selvsagt. Han bare bestemmer seg for at det er slik, og reagerer dårlig hvis jeg tar det opp med han. Da kan det være full krangel der han ikke klarer å se to sider av en sak. Bare sin egen. Det gjør noe med tilliten jeg har til han. Ingen vits i å legge føringer for livet vårt sammen hvis bare jeg klarer å holde på det.

I de aller verste depressive periodene kan du ikke forvente noe. INGENTING. Min mann trekker seg unna meg fullstendig, vil bare være alene, eller i hvert fall ikke med meg. Det blir som å ha en sur tenåring i hus, som man ikke engang kan se på uten at det kan bli oppfattet feil. Det kan vare i mange måneder.   

Så i bunn og grunn så kjemper du en ensom kamp om forholdet, der du er den som tar initiativ, du er den som prøver å holde freden, der du er den som må kontinuerlig være den sterke. Fordi han klarer det ikke. Han har nok med seg selv til tider. Det er urettferdig. Men sånn er det. 

Det jeg tilslutt vil si er at det er ikke å anbefale. Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg ikke gått inn i dette forholdet. Aldri i verden. Mange vil si at jeg må komme meg ut av dette, og det vil jeg også. Men en ødelagt kvinne har jeg blitt, som sliter med å klare å ta steget. 

Dette gjelder min mann, ikke alle med bipolar. Kjenner flere som lever fint med sykdommen, som klarer å ha normale relasjoner. Håper det for din del 

Anonymkode: da68d...83b

Høres mer ut som borderline personlighetsforstyrrelse i mine ører. Er du sikker på at han fått rett diagnose? Hvis den er feil blir behandlingen feil også. Jeg har kjennskap til BPF via et familiemedlem.

Anonymkode: 9bfb1...c2d