Føler meg så dum som nok en gang vil ut av et forhold....

[AnonymBruker]

Det er barn inne i bilde. Trodde jeg nå endelig hadde funnet mannen jeg vil leve med resten av livet. Men de siste månedene har jeg kjent at følelsene slukner mer og mer. Dette etter at vi er blitt samboere og barna har funnet seg til rette med stesøsken og trives. Bare føler at vi kommuniserer dårlig, alt er stress og jeg kjenner meg utilpass.... At vi som par ikke er rett for hverandre. Men jeg vegrer meg for å avslutte siden jeg unner barna mine så dette. Det vanskeligste og noe som er flaut for meg å innrømme, er at dette ikke er første gangen eller andre at forhold avsluttes og jeg er så redd for at barna blir skadelidende. Tenker også på skammen over at de rundt oss har hjulpet til med mye, også blir det slutt gang på gang. Bare det å lufte dette for venninner gruer jeg meg til... ikke minst det å etterhvert skulle treffe en ny hvis jeg nå blir singel. 

Anonymkode: 1aafc...d35

[AnonymBruker]

Kanskje særbo passer best for deg? Har du for høye forventninger til hverdager?

Anonymkode: d7ab3...849

[svartkatt]

Kan hende særbo er noe som nevnt. Kan også hende du flytter for fort sammen, eller blir for fort sammen eller for fort offisielt sammen..

[AnonymBruker]

Tenker du nå må ta et valg. 
bli i et dårlig forhold for barnas skyld, eller leve alene til barna er store. 
Du kan åpenbart ikke gjøre dette mot barna igjen. 
 

Anonymkode: 9e3eb...10c

[Gjest Automagisk]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er barn inne i bilde. Trodde jeg nå endelig hadde funnet mannen jeg vil leve med resten av livet. Men de siste månedene har jeg kjent at følelsene slukner mer og mer. Dette etter at vi er blitt samboere og barna har funnet seg til rette med stesøsken og trives. Bare føler at vi kommuniserer dårlig, alt er stress og jeg kjenner meg utilpass.... At vi som par ikke er rett for hverandre. Men jeg vegrer meg for å avslutte siden jeg unner barna mine så dette. Det vanskeligste og noe som er flaut for meg å innrømme, er at dette ikke er første gangen eller andre at forhold avsluttes og jeg er så redd for at barna blir skadelidende. Tenker også på skammen over at de rundt oss har hjulpet til med mye, også blir det slutt gang på gang. Bare det å lufte dette for venninner gruer jeg meg til... ikke minst det å etterhvert skulle treffe en ny hvis jeg nå blir singel. 

Anonymkode: 1aafc...d35

Kanskje du bare skal hoppe i det uunngåelige..?.og når du er alene igjen....fortsett med det en stund for alles skyld..ikke minst din egen..

[AnonymBruker]

Det er derfor man skal vente lenge med å introdusere barna, og spesielt lenge før man flytter sammen. Og om du har en historie med at du fort går lei, så burde du ihvertfall ventet. Det er ikke bare du og typen som opplever bruddet. Ungene også.

Om du er 100% sikker på at du ikke kommer til å få følelsene tilbake, så gjør det slutt, og ikke flytt inn med en ny mann så lenge ungene bor hjemme. Men tenk igjennom om dette kan være en dårlig periode, eller startvansker. Kanskje du ikke var forberedt på at å flytte sammen med hver sine barn ikke bare kom til å være fryd og gammen.

Anonymkode: 3d33b...585

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det er barn inne i bilde. Trodde jeg nå endelig hadde funnet mannen jeg vil leve med resten av livet. Men de siste månedene har jeg kjent at følelsene slukner mer og mer. Dette etter at vi er blitt samboere og barna har funnet seg til rette med stesøsken og trives. Bare føler at vi kommuniserer dårlig, alt er stress og jeg kjenner meg utilpass.... At vi som par ikke er rett for hverandre. Men jeg vegrer meg for å avslutte siden jeg unner barna mine så dette. Det vanskeligste og noe som er flaut for meg å innrømme, er at dette ikke er første gangen eller andre at forhold avsluttes og jeg er så redd for at barna blir skadelidende. Tenker også på skammen over at de rundt oss har hjulpet til med mye, også blir det slutt gang på gang. Bare det å lufte dette for venninner gruer jeg meg til... ikke minst det å etterhvert skulle treffe en ny hvis jeg nå blir singel. 

Anonymkode: 1aafc...d35

Følelsene slukner mer og mer? 

Det er opp og nedturer i lange forhold. Følelsene er ikke alltid så veldig tilstede. Likevel lærer man å leve sammen og å tilpasse seg hverandre. Slukner Følelsene må dere snakke sammen og bli enige om å gjøre tiltak for romantikken og kompromisser for at begge skal trives. 

Anonymkode: 855da...54f

[AnonymBruker]

Hv

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Følelsene slukner mer og mer? 

Det er opp og nedturer i lange forhold. Følelsene er ikke alltid så veldig tilstede. Likevel lærer man å leve sammen og å tilpasse seg hverandre. Slukner Følelsene må dere snakke sammen og bli enige om å gjøre tiltak for romantikken og kompromisser for at begge skal trives. 

Anonymkode: 855da...54f

Ja, forhold er en evig jobb. Kan virke som ts ikke tenker på konsekvenser når hun kaster seg over menn. 

Anonymkode: df4d4...9b9

[AnonymBruker]

Er ikke noe å føle seg dum over. Det viser selvrespekt og fornuft å gå fra forhold som ikke fungerer og det gir sunne signaler til barna dine så ikke de blir værende i dårlige forhold som krymper de når de blir eldre 

Anonymkode: 3a9bd...910

[AnonymBruker]

Du skylder barna dine og gi det en real sjanse, parterapi, snakke om forventninger, virkelig prøve 

Anonymkode: cdc0e...eda

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er ikke noe å føle seg dum over. Det viser selvrespekt og fornuft å gå fra forhold som ikke fungerer og det gir sunne signaler til barna dine så ikke de blir værende i dårlige forhold som krymper de når de blir eldre 

Anonymkode: 3a9bd...910

Det er verken det første eller andre forholdet ts bryter ut av, skriver hun. Helt greit å føle seg dum når det er barn involvert i dette kaoset. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du synes det er vanskelig. Hverdagen med dine & mine barn, ekser, familier for øvrig tar knekken på enhver form for romantikk 😩 Det må rett og slett hardt arbeid til for å få slike forhold til å fungere. Og dersom barna trives, så tenker jeg du skylder dem å prøve alt du kan for å få det til å fungere. 

Anonymkode: 5bc3b...dcc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg skjønner godt at du synes det er vanskelig. Hverdagen med dine & mine barn, ekser, familier for øvrig tar knekken på enhver form for romantikk 😩 Det må rett og slett hardt arbeid til for å få slike forhold til å fungere. Og dersom barna trives, så tenker jeg du skylder dem å prøve alt du kan for å få det til å fungere. 

Anonymkode: 5bc3b...dcc

Altså, det skal ikke så mye til.

Anonymkode: fd567...c43

[AnonymBruker]

Følelser slukner alltid mer og mer om man ikke ivaretar det gode i et forhold. Man må være mentalt innstilt på å ha fokus på det, og å dyrke det positive. Å få et varig godt forhold er et valg, og vilje og innsats. 

Selvfølgelig ikke dersom den andre har skjult direkte vonde og skadelige sider, men ved fravær av ondskap er likevel et godt og varig forhold innsats, innstilling og vilje. 

Du er nok ikke eneste som ikke har dette, men om mange forhold og du ikke klarer å få det, da bør du som mamma ta konsekvensene av det og innstille deg på å være singel. For slikt går ikke bare galt gang på gang, om man skjønner hva et forhold krever av innstilling, innsats og vilje. 

Anonymkode: 1a5e9...7ff

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon. Har det helt jævlig nå. Skam, dårlig samvittighet, redsel.. 

Følger tråden din, ts..

Anonymkode: bd873...0b4

[AnonymBruker]

Ja når du har følt det slik i noen måneder så er det jo bare å gi opp....

Anonymkode: 25025...15c

[AnonymBruker]

Hva, mer konkret, tror du det er som har drept følelsene dine, ts? 

Anonymkode: bd873...0b4

[Hippogriff]

Nå er det ganske vanlig å kjenne både på varierende følelser og tvil underveis i et langvarig forhold. Det er også slik at endringer (som å flytte sammen) kan være en belastning på forholdet.

Er det selve forholdet som er feil, og umulig å rette opp? Eller er det en midlertidig hump i veien som slike endringer fort kan lede til? Har dere bodd sammen lenge nok til at forholdet for alle parter har satt seg, og alle innkjøringsproblemer er unnagjort?

Tenker det er slike spørsmål du må ta en ærlig runde med deg selv på. 

 

[Grønt blad]

Du skylder barna dine å jobbe hardt for at forholdet skal fungere. De har sikkert gjort mye for å trives i en ny situasjon, et nytt hjem med nye søsken, nye rutiner og andre normer og regler. Du må jobbe ti ganger så hardt før du røsker dem ut igjen. Hverdagen er mye kjas og mas, og følelsene går opp og ned i lengre forhold. Kan du finne tilbake til egenskapene som gjorde at du falt for samboeren din? Konkret hva gjør at du tenker dere ikke er rett sammen?

Om dette er et gjentakende mønster, bør du virkelig gjøre en ordentlig innsats for å få forholdet til å fungere. Det er ikke greit at barna skal flytte inn og ut flere ganger fordi mor (eller far) gjentakende ganger får seg ny kjæreste som de absolutt må haste inn i samboerskap med før de må flytte igjen fordi følelsene har sluknet  noen måneder. Få hjelp, ring familievernkontoret!

[Skriblerinna]

Gi det tid! Kanskje må du lære deg å akseptere at følelsene slukner litt iblant i et langt forhold. Det er dedikasjon og hardt arbeid bak alle forhold som varer. Følelser svinger, det er deres natur. Så lenge han ikke er slem med deg eller at du virkelig misliker han, så syns jeg du må gjøre en innsats for å dyrke følelsene litt, samt kanskje undersøke forestillingene dine om kjærligheten.