Jeg er så sint på moren min. Føler jeg sørger over en person som fremdeles lever, det er så vondt.

[AnonymBruker]

Da jeg var barn beskyttet hun meg ikke mot faren min, som var oppfarende, truende og voldelig. Selve volden var "bare" den sorten som ikke sender en på legevakten og som ikke synes når man har på klær, og sluttet da jeg selv truet med å melde meg til Barnevernet da jeg var rundt 12. Det eneste moren min gjorde, var å prøve å få meg til å skjønne at pappa hadde det "stressende på jobb" eller var "sint fordi han har vondt i skulderen". 

Mamma, på sin side, var en veldig akademia-orientert og arrogant person - hun var stolt av oss barna om vi fikk gode karakterer, var flinke på instrumentene våre eller kunne gjengi diskusjoner der vi hadde vunnet over motparten. Det viktigste var liksom å ha rett, og være flinkest... Og alle måtte vite det. Emosjonelt var hun fraværende. Jeg vil ikke si kald, for kulde er også en temperatur. Hun bare var ikke der; om jeg kom til henne med emosjonelle problemstillinger, foreslo hun gjerne en enkel trestegs-løsning, og that's it. Alt som ikke kunne løses i tre steg, var ikke en del av hennes sfære. 

Nå er jeg over 30, og har (ironisk nok) et godt forhold til pappa. Jeg har i voksen alder lært at jeg har en del arvelige, psykiske diagnoser som jeg ser tegn hos i ham, og jeg tror nok ikke jeg hadde vært en god forelder med disse forutsetningene. Selv om psykisk lidelse aldri er en unnskyldning for å behandle barn slik han gjorde, kan jeg på sett og vis forstå at en emosjonelt ulærd mann født på femtitallet - med sine egne traumer og forventninger fra samfunnet - ikke klarte noe annet enn å eksplodere i nærheten av oss barna. Han VAR overarbeidet og overstimulert, han visste ikke hvorfor og han visste ikke hvordan han skulle be om hjelp. Jeg og pappa har snakket om alt dette. Han har bedt om unnskyldning; først satt det langt inne, men jo mer vi pratet, jo mer åpnet han seg også om hva han selv slet med. I dag kan vi ringes og snakke om nesten hva som helst, og han er en stor støtte i livet mitt. Selv om barndommen min ble ødelagt av hans oppførsel, har jeg tilgitt ham og ser meg selv i ham - derfor velger jeg f.eks. å ikke få barn. 

Pappa er på ingen måte perfekt nå, heller. Han kan ha en veldig frekk måte å være morsom på, og han har reaksjonsmønstre på ting som ikke ligner grisen. Nå er det som regel mamma som blir offer for "humoren", og når jeg ser dette, sier jeg ifra. I det hele tatt sier jeg ifra om alt jeg ser som jeg ikke liker, og det ser faktisk ut til å hjelpe.

Men... Når det gjelder mamma er alt annerldes. Da jeg var liten trodde jeg at jeg og mamma var nærme hverandre, fordi jeg fortalte henne alt, fordi hun lærte meg så mye. I ettertid har jeg jo forstått at selv om jeg fortalte henne alt, skjønte hun svært lite av hva jeg gikk gjennom - både hjemme og på skolen. Da jeg flyttet hjemmefra ringte jeg henne ofte, og hun er alltid god å ha i praktiske situasjoner; hvordan vaske en ovn, hvordan betale en regning, hvordan komme seg fra A til B. Å spørre henne hvordan hun hadde det, var ikke vits. Hun ledet samtalen over på andre ting. Etter hvert innså jeg at forholdet til mamma hvilte 100% på meg, så jeg ringte sjeldnere og sjeldnere i håp om at hun skulle ringe meg. Hun er fremdeles sammen med pappa, så hun blir påmint min eksistens ofte - likevel ringer hun aldri. 
Jeg har forsøkt alle de samme tingene jeg har gjort med pappa; lange samtaler der jeg greier ut om mine opplevelser, spør om hennes oppfatning, hva hun trenger, hva hun ikke trenger - hun legger seg alltid langflat hver gang, vil ikke snakke mer om det, men lover å ringe. Det skjer ingenting. Det er mer enn 10 år siden første gang jeg prøvde å få henne til å skjønne at forholdet vårt må gå begge veier. Noen ganger lurer jeg på om hun tenker på meg i det hele tatt.

Jeg har tilogmed forsøkt å tilnærme meg henne utelukkende med temaer hun kunne vært interessert i - ting knyttet til kompetansen hennes på jobb, for eksempel. Bruker FB, i tilfelle hun kanskje ikke liker telefon så godt. Ingen endring. Ofte får jeg faktisk ikke svar, engang - kun et "sett". Når jeg først får snakket med henne, virker alt helt fint og greit (som alltid). Søsknene mine sier det samme om mamma, at hun liksom aldri egentlig har vært der... Men det virker som om jeg tar det tyngst. Kanskje fordi jeg er eldst og hadde det nærmeste forholdet til henne da jeg var liten. 

Mamma ringer aldri, inviterer aldri, foreslår aldri noe. Vi barna må ta alt sosialt ansvar når det gjelder mamma, og slik har det vært. Det er lett å føle at vi kanskje ikke er så viktige for henne, samtidig vet jeg at barn var noe hun ønsket seg veldig. Jeg var et nøye planlagt barn. Hvorfor skvise meg ut hit, kun for å bare... La meg forsvinne? Det er til å bli eksistensiell av, årsaken til min eksistens bryr seg liksom ikke om at jeg eksisterer.

Jeg føler meg redusert til en syv år gammel jente som kommer hjem fra skolen med enda en forseggjort tegning av en prinsesse som jeg håper mamma skal være stolt av - før mamma sier "du har tegnet hendene altfor små". Hvor er viskelæret? Hendene må være perfekte. Alt må være perfekt. 

Anonymkode: 98b20...53c

[AnonymBruker]

Moren din valgte selfølgelig å få barn for det ga det perfekte bildet utad. Alt på stell. Men hun var ikke egnet. 

Har du vurdert at faren din var så oppfarende pga henne? Å få barn med noen og leve sammen med noen som er så avstumpet kan heller ikke ha vært lett. 

La det gå, du får ikke forandret henne- kutt henne ut. Det vil bare spise deg opp.

Anonymkode: cebdb...02c

[AnonymBruker]

En del av kvinnehatet som samfunnet er gjennomsyret av kommer i mange former. Her en datter som tilgir sin voldelige far men ikke sin kalde mor, som sannsynligvis er mer traumatisert enn faren. Både gjennom barndom og gjennom ekteskap. Den eneste strategien moren har klart å holde oppe er å ha så mye kontroll hun kan, på seg selv og sine følelser og på det lille hun har kunnet kontrollere, hus/hjem/barn, utad. 

Anonymkode: 5f3e0...c27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Moren din valgte selfølgelig å få barn for det ga det perfekte bildet utad. Alt på stell. Men hun var ikke egnet. 

Har du vurdert at faren din var så oppfarende pga henne? Å få barn med noen og leve sammen med noen som er så avstumpet kan heller ikke ha vært lett. 

La det gå, du får ikke forandret henne- kutt henne ut. Det vil bare spise deg opp.

Anonymkode: cebdb...02c

Pappa var definitivt ikke oppfarende på grunn av henne. Jeg vet at han var slik siden han var liten, men i eldre tider fikk man ikke hjelp for sånt. 
Jeg har vurdert om mammas atferd er et forsøk på ikke ta innover seg pappas oppfarethet, at det heller går den veien... Men det gir liksom ikke helt mening, dét heller. Mamma hadde også en tøff barndom, mulig hun bare bygde en mur rundt seg og fokuserte på å være flink akademiker, slik at ingen kunne "ta" henne på noe. 

Anonymkode: 98b20...53c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

En del av kvinnehatet som samfunnet er gjennomsyret av kommer i mange former. Her en datter som tilgir sin voldelige far men ikke sin kalde mor, som sannsynligvis er mer traumatisert enn faren. Både gjennom barndom og gjennom ekteskap. Den eneste strategien moren har klart å holde oppe er å ha så mye kontroll hun kan, på seg selv og sine følelser og på det lille hun har kunnet kontrollere, hus/hjem/barn, utad. 

Anonymkode: 5f3e0...c27

Jeg ser selvsagt at mamma er traumatisert, både av barndom og av pappa. Helt klart. Men hun vil ikke snakke om det, vil ikke innrømme at det engang har vært vanskelig. Hun ringer ikke barna sine, hun svarer ikke når de snakker til henne. Den åpenheten pappa våger, våger ikke mamma. Joda, alle er forskjellige og reagerer ulikt på traumer, men hun søker seg vekk fra meg. Det virker som om hun synes jeg er mye, irriterende og vanskelig når jeg er emosjonelt åpen.

Om det var motsatt kjønn på dem, om det var mamma som var oppfarende og aggressiv og likevel våget å snakke om det, da hadde jeg selvsagt tilgitt mamma. Og motsatt, jeg hadde ikke klart å tilgi min emosjonelt fraværende, akademiske far.

...Men nå er det slik at pappa tar kontakt. Han ønsker å se meg, snakke med meg, og er åpen for de tingene han har gjort feil (selv om det kan bli krangling og sårede følelser).
Mamma bare... er ikke der. Var aldri der. 

Anonymkode: 98b20...53c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg ser selvsagt at mamma er traumatisert, både av barndom og av pappa. Helt klart. Men hun vil ikke snakke om det, vil ikke innrømme at det engang har vært vanskelig. Hun ringer ikke barna sine, hun svarer ikke når de snakker til henne. Den åpenheten pappa våger, våger ikke mamma. Joda, alle er forskjellige og reagerer ulikt på traumer, men hun søker seg vekk fra meg. Det virker som om hun synes jeg er mye, irriterende og vanskelig når jeg er emosjonelt åpen.

Om det var motsatt kjønn på dem, om det var mamma som var oppfarende og aggressiv og likevel våget å snakke om det, da hadde jeg selvsagt tilgitt mamma. Og motsatt, jeg hadde ikke klart å tilgi min emosjonelt fraværende, akademiske far.

...Men nå er det slik at pappa tar kontakt. Han ønsker å se meg, snakke med meg, og er åpen for de tingene han har gjort feil (selv om det kan bli krangling og sårede følelser).
Mamma bare... er ikke der. Var aldri der. 

Anonymkode: 98b20...53c

Kanskje du heller bør akseptere at dette er umulig for din mor og elske henne og akseptere henne for slik hun faktisk er. Hun viser deg kjærlighet på andre måter enn å være emosjonelt åpnet på den måten du ønsker. 
Kanskje dere kan finne sammen på den måten. Min mor er ganske lik din, slik du beskriver det, og jeg har gitt opp det samme prosjektet du har startet. Det tok meg mange år. Men det føles bedre når man aksepterer. Jeg har funnet noen ting vi gjør sammen som gjør at vi begge føler oss bra. For eks, lage mat sammen, eller bake. Gå turer i skogen eller ved sjøen. Snakke om naturen og været, hverdagslige ting. 

Anonymkode: 5f3e0...c27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje du heller bør akseptere at dette er umulig for din mor og elske henne og akseptere henne for slik hun faktisk er. Hun viser deg kjærlighet på andre måter enn å være emosjonelt åpnet på den måten du ønsker. 
Kanskje dere kan finne sammen på den måten. Min mor er ganske lik din, slik du beskriver det, og jeg har gitt opp det samme prosjektet du har startet. Det tok meg mange år. Men det føles bedre når man aksepterer. Jeg har funnet noen ting vi gjør sammen som gjør at vi begge føler oss bra. For eks, lage mat sammen, eller bake. Gå turer i skogen eller ved sjøen. Snakke om naturen og været, hverdagslige ting. 

Anonymkode: 5f3e0...c27

En annen ting også, beklager - ble litt revet med: tror du at du er klar for at din mor emosjonelt åpner opp for å fortelle deg om alle traumene hun er utsatt for av din far? Kanskje hun faktisk beskytter deg mot uante stygge ting, voldtekter, psykisk terror, konstant overvåking, som du aldri fikk med deg når du vokste opp. 

Anonymkode: 5f3e0...c27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje du heller bør akseptere at dette er umulig for din mor og elske henne og akseptere henne for slik hun faktisk er. Hun viser deg kjærlighet på andre måter enn å være emosjonelt åpnet på den måten du ønsker. 
Kanskje dere kan finne sammen på den måten. Min mor er ganske lik din, slik du beskriver det, og jeg har gitt opp det samme prosjektet du har startet. Det tok meg mange år. Men det føles bedre når man aksepterer. Jeg har funnet noen ting vi gjør sammen som gjør at vi begge føler oss bra. For eks, lage mat sammen, eller bake. Gå turer i skogen eller ved sjøen. Snakke om naturen og været, hverdagslige ting. 

Anonymkode: 5f3e0...c27

Jeg hadde vært helt komfortabel med dette om hun faktisk tok kontakt for å gjøre disse tingene, eller virket engasjert om jeg foreslo dem. Jeg kan godt la være å snakke med henne om vanskelige ting, men hun virker uansett ikke spesielt interessert i relasjonen. 

Tar moren din kontakt med deg? Tar hun noe som helst initiativ?
Mamma og pappa bor langt vekk, også - så å møtes krever litt forarbeid og reising. Jeg føler meg nesten litt i veien om jeg foreslår å komme dit, og jeg får ikke følelsen av at hun vil på besøk til meg. 

Alt dette handler jo om følelser. 

Anonymkode: 98b20...53c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

En annen ting også, beklager - ble litt revet med: tror du at du er klar for at din mor emosjonelt åpner opp for å fortelle deg om alle traumene hun er utsatt for av din far? Kanskje hun faktisk beskytter deg mot uante stygge ting, voldtekter, psykisk terror, konstant overvåking, som du aldri fikk med deg når du vokste opp. 

Anonymkode: 5f3e0...c27

Jeg har tenkt tanken. Man vet jo aldri, det kan være helt drøye greier jeg ikke aner noe om. Kvinner som utsettes for grove greier, kan reagere slik mamma har gjort - ved å mure seg inne emosjonelt. Jeg håper ikke dét.

Siden pappa er eldst, er det sannsynlig at han dør først... Og hva gjør mamma da? Er det rom for å forvente en slags brutt demning-effekt, der alt mulig kaos plutselig slipper ut? Kanskje en liten del av meg håper det? ...For hvis ikke, hvis pappa en dag dør og mamma bare fortsetter å være slik hun er nå, da var det kanskje ikke traumer eller smerte hun bar på. Kanskje hun bare ikke liker å snakke med meg? 

Huff. 

Anonymkode: 98b20...53c

[M.H85]

Hei🤗

Anbefaler deg lese bøkene "adult children of emosjonell immature parents".

Du kan aldri gjøre annet enn å godta at dette er slik din mor er. Når du klarer å godta dette vil du og klare finne verktøyene for å håndtere følelsene dine knyttet opp til din mor bedre . Husk at det handler ikke om deg,hun klarer ikke se andre enn seg selv. Hun er emosjonellt fraværende. Forventer du hun skal se deg, forventer du hun gjerne vil endre seg vil det bare skape mer tristhet og sårhet i deg. Det går ikke. Man man akseptere det man ikke kan endre for å få det bedre selv. 🙏💐 Anbefaler virkelig å lese den boken. Skal finne link. 

 

https://www.norli.no/boker/dokumentar-og-fakta/familie-og-helse/adult-children-of-emotionally-immature-parents?gclid=CjwKCAjwhJukBhBPEiwAniIcNeiYVkXCGw_dNFA-OTLHqduxZRlzt6iY6hY4Bw3i3RjnfSdXPbF7jRoCMDgQAvD_BwE

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da jeg var barn beskyttet hun meg ikke mot faren min, som var oppfarende, truende og voldelig. Selve volden var "bare" den sorten som ikke sender en på legevakten og som ikke synes når man har på klær, og sluttet da jeg selv truet med å melde meg til Barnevernet da jeg var rundt 12. Det eneste moren min gjorde, var å prøve å få meg til å skjønne at pappa hadde det "stressende på jobb" eller var "sint fordi han har vondt i skulderen". 

Mamma, på sin side, var en veldig akademia-orientert og arrogant person - hun var stolt av oss barna om vi fikk gode karakterer, var flinke på instrumentene våre eller kunne gjengi diskusjoner der vi hadde vunnet over motparten. Det viktigste var liksom å ha rett, og være flinkest... Og alle måtte vite det. Emosjonelt var hun fraværende. Jeg vil ikke si kald, for kulde er også en temperatur. Hun bare var ikke der; om jeg kom til henne med emosjonelle problemstillinger, foreslo hun gjerne en enkel trestegs-løsning, og that's it. Alt som ikke kunne løses i tre steg, var ikke en del av hennes sfære. 

Nå er jeg over 30, og har (ironisk nok) et godt forhold til pappa. Jeg har i voksen alder lært at jeg har en del arvelige, psykiske diagnoser som jeg ser tegn hos i ham, og jeg tror nok ikke jeg hadde vært en god forelder med disse forutsetningene. Selv om psykisk lidelse aldri er en unnskyldning for å behandle barn slik han gjorde, kan jeg på sett og vis forstå at en emosjonelt ulærd mann født på femtitallet - med sine egne traumer og forventninger fra samfunnet - ikke klarte noe annet enn å eksplodere i nærheten av oss barna. Han VAR overarbeidet og overstimulert, han visste ikke hvorfor og han visste ikke hvordan han skulle be om hjelp. Jeg og pappa har snakket om alt dette. Han har bedt om unnskyldning; først satt det langt inne, men jo mer vi pratet, jo mer åpnet han seg også om hva han selv slet med. I dag kan vi ringes og snakke om nesten hva som helst, og han er en stor støtte i livet mitt. Selv om barndommen min ble ødelagt av hans oppførsel, har jeg tilgitt ham og ser meg selv i ham - derfor velger jeg f.eks. å ikke få barn. 

Pappa er på ingen måte perfekt nå, heller. Han kan ha en veldig frekk måte å være morsom på, og han har reaksjonsmønstre på ting som ikke ligner grisen. Nå er det som regel mamma som blir offer for "humoren", og når jeg ser dette, sier jeg ifra. I det hele tatt sier jeg ifra om alt jeg ser som jeg ikke liker, og det ser faktisk ut til å hjelpe.

Men... Når det gjelder mamma er alt annerldes. Da jeg var liten trodde jeg at jeg og mamma var nærme hverandre, fordi jeg fortalte henne alt, fordi hun lærte meg så mye. I ettertid har jeg jo forstått at selv om jeg fortalte henne alt, skjønte hun svært lite av hva jeg gikk gjennom - både hjemme og på skolen. Da jeg flyttet hjemmefra ringte jeg henne ofte, og hun er alltid god å ha i praktiske situasjoner; hvordan vaske en ovn, hvordan betale en regning, hvordan komme seg fra A til B. Å spørre henne hvordan hun hadde det, var ikke vits. Hun ledet samtalen over på andre ting. Etter hvert innså jeg at forholdet til mamma hvilte 100% på meg, så jeg ringte sjeldnere og sjeldnere i håp om at hun skulle ringe meg. Hun er fremdeles sammen med pappa, så hun blir påmint min eksistens ofte - likevel ringer hun aldri. 
Jeg har forsøkt alle de samme tingene jeg har gjort med pappa; lange samtaler der jeg greier ut om mine opplevelser, spør om hennes oppfatning, hva hun trenger, hva hun ikke trenger - hun legger seg alltid langflat hver gang, vil ikke snakke mer om det, men lover å ringe. Det skjer ingenting. Det er mer enn 10 år siden første gang jeg prøvde å få henne til å skjønne at forholdet vårt må gå begge veier. Noen ganger lurer jeg på om hun tenker på meg i det hele tatt.

Jeg har tilogmed forsøkt å tilnærme meg henne utelukkende med temaer hun kunne vært interessert i - ting knyttet til kompetansen hennes på jobb, for eksempel. Bruker FB, i tilfelle hun kanskje ikke liker telefon så godt. Ingen endring. Ofte får jeg faktisk ikke svar, engang - kun et "sett". Når jeg først får snakket med henne, virker alt helt fint og greit (som alltid). Søsknene mine sier det samme om mamma, at hun liksom aldri egentlig har vært der... Men det virker som om jeg tar det tyngst. Kanskje fordi jeg er eldst og hadde det nærmeste forholdet til henne da jeg var liten. 

Mamma ringer aldri, inviterer aldri, foreslår aldri noe. Vi barna må ta alt sosialt ansvar når det gjelder mamma, og slik har det vært. Det er lett å føle at vi kanskje ikke er så viktige for henne, samtidig vet jeg at barn var noe hun ønsket seg veldig. Jeg var et nøye planlagt barn. Hvorfor skvise meg ut hit, kun for å bare... La meg forsvinne? Det er til å bli eksistensiell av, årsaken til min eksistens bryr seg liksom ikke om at jeg eksisterer.

Jeg føler meg redusert til en syv år gammel jente som kommer hjem fra skolen med enda en forseggjort tegning av en prinsesse som jeg håper mamma skal være stolt av - før mamma sier "du har tegnet hendene altfor små". Hvor er viskelæret? Hendene må være perfekte. Alt må være perfekt. 

Anonymkode: 98b20...53c

La meg gjette; går hun på medisiner og er flat i humøret?

Anonymkode: ad95f...a04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

La meg gjette; går hun på medisiner og er flat i humøret?

Anonymkode: ad95f...a04

Nei, mamma har aldri gått på medisiner av noe slag (som jeg vet om).
Jeg erindrer tilogmed en sånn litt arrogant naturalistisk/puritansk holdning om at medisiner for psyken er en "snarvei" hun ikke støtter helt. Selv har jeg gått på omtrent det som er av psykofarmaka, uten at hun noen gang har oppgitt noen erfaring med sånt. 

Anonymkode: 98b20...53c

[AnonymBruker]

M.H85 skrev (59 minutter siden):

Hei🤗

Anbefaler deg lese bøkene "adult children of emosjonell immature parents".

Du kan aldri gjøre annet enn å godta at dette er slik din mor er. Når du klarer å godta dette vil du og klare finne verktøyene for å håndtere følelsene dine knyttet opp til din mor bedre . Husk at det handler ikke om deg,hun klarer ikke se andre enn seg selv. Hun er emosjonellt fraværende. Forventer du hun skal se deg, forventer du hun gjerne vil endre seg vil det bare skape mer tristhet og sårhet i deg. Det går ikke. Man man akseptere det man ikke kan endre for å få det bedre selv. 🙏💐 Anbefaler virkelig å lese den boken. Skal finne link. 

 

https://www.norli.no/boker/dokumentar-og-fakta/familie-og-helse/adult-children-of-emotionally-immature-parents?gclid=CjwKCAjwhJukBhBPEiwAniIcNeiYVkXCGw_dNFA-OTLHqduxZRlzt6iY6hY4Bw3i3RjnfSdXPbF7jRoCMDgQAvD_BwE

 

 

Tusen takk! Ja, jeg bør lese noe sånt. Har lest litt andre bøker som kommer inn på lignende temaer, men kanskje på tide å vie en hel lesning til dette alene. Skal bestille!

Anonymkode: 98b20...53c

[Carrot]

Det absolutt beste rådet jeg kan gi deg er å jobbe med deg selv, du erkjenner jo at slik er mamma, og som en konsekvens av det kommer du med dette føler jeg
- men det du føler er ditt ansvar egentlig.

Så jeg vilel heller tenkt hva kan jeg gjøre for å endre eget reaksjonsmønster når jeg vet min mor er som hun er.?

Kanskje det er å kutte henne ut, kanskje det er å fortsette denne ensidige kontakten - Jeg vet ikke, men du må finne en løsning som ikke gjør at du føler deg liten, hun kan ikke endre seg.

Endret 12. juni 2023 av Carrot

[AnonymBruker]

Carrot skrev (Akkurat nå):

Det absolutt beste rådet jeg kan gi deg er å jobbe med deg selv, du erkjenner jo at slik er mamma, og som en konsekvens av det kommer du med dette føler jeg
- men det du føler er ditt ansvar egentlig.

Så jeg vilel heller tenkt hva kan jeg gjøre for å endre eget reaksjonsmønster når jeg vet min mor er som hun er.?

Nå har jeg bestilt boken nevnt over, kanskje den vil være en del av dette.
Jeg tenker at jeg har ansvaret for hvordan jeg føler det inntil et visst punkt - for hvis motparten er urimelig, har denne også ansvar.

Hvis noen står og skjeller deg ut, er det urimelig å forvente at du ikke skal føle deg såret eller sint. Da handler det ikke om at du bare skal jobbe med dine reaksjonsmønstre, da må du enten forlate situasjonen eller få motparten til å forstå at de ikke kan oppføre seg slik. Som regel blir det førstnevnte. 

Denne situasjonen ligner litt på utskjellingen, i det at hennes fravær er like intenst som å bli hardt kjefta på. Hun er årsaken til min eksistens, og velger å ikke eksistere for meg. Jeg hadde kanskje heller valgt at hun kjeftet på meg. Det er ikke urimelig av meg å føle det slik jeg gjør, når hun opptrer urimelig i forhold til meg. Det er vanlig at foreldre ringer barna sine i blant, spesielt når barna ringer dem.

Jeg kan altså jobbe masse med meg selv, men det vil aldri fullstendig lege smerten i såret forårsaket av mammas fravær. Jeg tror det er mer legende å faktisk legge ansvar der det hører hjemme; for det meste hos henne, i dette tilfellet. 

Det eneste jeg har ansvar for, er å bearbeide de følelsene hun er ansvarlig for, slik at de ikke ødelegger meg. Vi sier kanskje noe av det samme på to forskjellige måter, men jeg føler det jeg sier tar mer høyde for at hun burde gjort en bedre jobb.

Anonymkode: 98b20...53c

[Carrot]

Dersom noen skjeller meg ut velger jeg å lytte til det de sier og så ta et valg om hvorvidt jeg vil gå inn i denne dialogen eller ikke basert på om det kan bli en dialog og ikke en enetale før jeg tar til meg eller blir lei meg osv, det er et bevisst valg jeg tar fordi JEG har og er i stand til å ta ansvar for mine følelser og å sette grenser for hva jeg tillater andre å tillegge meg av egenskaper meninger og alt det der. HEnnes fravær oppleves for deg som noe vondt, men du sier hun ikke bevisst gjør det for å såre deg - altså er det dine følelser og din reaksjon som er ditt største problem for mamma`n din klarer ikke endre seg - selv om dere snakker om det. Hun er ikke ansvarlig for dine følelser eller reaksjoner, hun er ansvarlig for sin handling - en hun ikke klarer endre, resten er opp til deg og hvordan du velger reagere, velger gjøre - ditt valg. JEg vet det å bli ansvarliggjort for sine følelser er vanskelig, på samme måte som mamma`n din kanskje ikke klarer endre sine kan du kanskje ikke endre deg - jeg vet ikke, men din reaksjon er like fullt din alene. 

og en ting tid - fortiden kan du ikke endre på, legg den bak deg. 

Endret 12. juni 2023 av Carrot

[AnonymBruker]

Har din far noen formening om hvorfor hun er emosjonelt utilgjengelig?

Anonymkode: b9d79...129

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Har din far noen formening om hvorfor hun er emosjonelt utilgjengelig?

Anonymkode: b9d79...129

Aldri snakket om dette med ham. 

Anonymkode: 98b20...53c

[PM75]

Evner hun å sette seg inn i hvordan andre føler? Det er er seriøst spørsmål, for det er ikke alle mennesker som klarer det. 

[Gjest Refreng]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg ser selvsagt at mamma er traumatisert, både av barndom og av pappa. Helt klart. Men hun vil ikke snakke om det, vil ikke innrømme at det engang har vært vanskelig.

Anonymkode: 98b20...53c

Det er en del av traumene. Nå aner jeg ikke hva hun har vært gjennom, men det er mye traumer der folk har lært at å søke hjelp eller være åpen og sårbar- er ekstremt farlig for dem. Noen har kanskje fortalt læreren sin om at de ble seksuelt misbrukt av sin far, og opplever at læreren forteller far hva barnet sa. Der barn blir banket og straffet. Barnet lærer at å åpne seg og stole på andre er livsfarlig. Den type instinkt for å holde ting skjult for å beskytte seg selv kan sitte ekstremt hardt i resten av livet