Hvordan er livet etter ufør?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner at jeg grubler sånn! Føler at jeg er på en rutsjebane som går brattere og fortere for hvert år.

Jeg har en utviklingshemming som gjør at 98% før eller siden ender opp som ufør. Jeg vet at jeg er på vei dit. Legen min vet at jeg er på vei dit.

Jeg har holdt lenge i arbeidslivet og er heldig som har mann og barn. Nå begynner det å bli vanskelig for meg å sjonglere jobb, privat og diagnose.

Kjenner at jeg gruer meg samtidig som at det skal bli en lettelse. Lettelse fordi det virkelig krever enormt mye av meg å være i jobb, men gruer meg for langt mer. Redd for stigmaet, redd for å miste identitet. Ikke minst er jeg redd for å bli en byrde for familien. Redd økonomien ikke skal gå rundt lenger. Jeg tjener godt pr i dag og vil få en «grei» uføretrygd, men 60% av nåværende lønn i den inflasjonen som foregår nå vil gjøre et stort innhogg i økonomien vår.

Jeg frykter også prosessen og veien dit, redd jeg kommer til å bli sykere av å gå sånn på vent. Håper nav er greie når det er en type diagnose som fører de fleste ut i uførhet.

Uff, trengte vel bare ventilere noen tanker på en fredagskveld. Håper kanskje noen som har vært igjennom liknende kan svare. Hvordan erfarte du å bli ufør? Hvordan håndterte evt familien din det?

Anonymkode: d0bb1...9cd

[AnonymBruker]

Jeg ble ufør for 7 mnd siden. Har ok økonomi og klarer meg greit. Men er singel, og har voksne barn som er i jobb. 
 

Selv om man et ufør, så kan man jobbe litt om helsa tillater det. Sørg også for å ha forsikringer i orden, og sjekk om du har krav på noen ytelser via forsikringer el.l på jobb. 
 

For meg gikk det greit å være i utprøving, men om du har en arbeidsgiver som er villig til å dokumentere det du gjør på jobb, så kan du slippe utprøving i andre bedrifter. 
Ventetiden etter at søknaden var sendt inn gikk greit. Det var sommer, og mye å finne på. Tok ca 4-5 uker fra søknaden var innsendt og til jeg fikk svar. Hadde ikke jobbet på 2 år da jeg fikk innvilget ufør. Var leit å miste identiteten som fulgte med det å være i jobb, men det gikk seg til. Familiemessig er det vanskelig å ha en usynlig sykdom, for alle forventer at jeg som er hjemme hele dagen skal orke alt. 

Anonymkode: fd2ce...96a

[AnonymBruker]

Jeg ble sykere i avklaringsperioden, både fysisk og psykisk selv om jeg ikke normalt sliter med psyken. 

Nå har jeg det egentlig veldig greit. Jeg har nok «fritid» slik at jeg fungerer i hverdagen, kan være litt sosial og holde sykdommen stabil. Det er vanskeligere å bli kjent med nye mennesker pga stigmaet, men jeg har en del venninner fra før og mange av de kan jeg møte på dagtid. 

Målet er å kunne få en 10% restarbeidsevne etter hvert hvor jeg kan sette meg opp som tilkallingsvikar ca 1 dag i uka. Det har vært målet siden avklaring og det gir jeg ikke opp. 

Anonymkode: 66671...899

[AnonymBruker]

Jeg ble friskere etter en tid på trygd. Har en avtale med jobben om å jobbe litt, jeg kommer og går når det passer meg og skriver timer. Jeg jobber ikke hvis de ikke har jobb til meg, men det har de som regel. Jeg jobber da som regel 1-2 dager i uken, alt fra 2-5 timer hver gang. Kommer ved 10-11 tiden. 

Anonymkode: 37504...ac4

[AnonymBruker]

Jeg har blitt enda mer deprimert, selv om det er best for helsa å være ufør. Har såpass med funksjonsnedsettelse at jeg lever et begrenset liv. Tror jeg har mistet min nærmeste veninne nå etter siste skade; kneet mitt er såpass ødelagt at jeg kan ikke gå tur lenger😞Dermed har tid med meg null verdi.

Jeg føler meg verdiløs og utenfor samfunnet. Å leve med usynlig sykdom er rått til tider. Jeg sliter veldig med at ingen forstår hvor krevende det er å følge opp 10 diagnoser/tilstander, og tenker at jeg er tilgjengelig om noen trenger en kopp kaffi på minuttet🙃De få gangene jeg har besøk får jeg 5 minutts varsel, og det er like pyton hver gang. 

Anonymkode: 35edb...5b4

[AnonymBruker]

Går fint. En må fokusere på det positive.

Anonymkode: cd2c5...fd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har blitt enda mer deprimert, selv om det er best for helsa å være ufør. Har såpass med funksjonsnedsettelse at jeg lever et begrenset liv. Tror jeg har mistet min nærmeste veninne nå etter siste skade; kneet mitt er såpass ødelagt at jeg kan ikke gå tur lenger😞Dermed har tid med meg null verdi.

Jeg føler meg verdiløs og utenfor samfunnet. Å leve med usynlig sykdom er rått til tider. Jeg sliter veldig med at ingen forstår hvor krevende det er å følge opp 10 diagnoser/tilstander, og tenker at jeg er tilgjengelig om noen trenger en kopp kaffi på minuttet🙃De få gangene jeg har besøk får jeg 5 minutts varsel, og det er like pyton hver gang. 

Anonymkode: 35edb...5b4

Du er jo gått rett i offerrollen, hva med å ta litt kontroll selv? Ta initativ itl å få besøk når det passer, send en melding og hør om noen vil ta en kaffe en dag det passer. Inviter på spillkveld, det er et fint samlingspunkt om du ikke kan være fysisk aktiv. Foreslå grilling i en park, helt lavterskel og lite fysisk ect. Finn aktiviteter som passer og ta initativ ovenfor andre. 

Anonymkode: 703aa...36c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er jo gått rett i offerrollen, hva med å ta litt kontroll selv? Ta initativ itl å få besøk når det passer, send en melding og hør om noen vil ta en kaffe en dag det passer. Inviter på spillkveld, det er et fint samlingspunkt om du ikke kan være fysisk aktiv. Foreslå grilling i en park, helt lavterskel og lite fysisk ect. Finn aktiviteter som passer og ta initativ ovenfor andre. 

Anonymkode: 703aa...36c

Jeg kan ikke sitte på klappstol i parken, og er delvis sengeliggende. Og livredd for å havne i rullestol🫣Jeg prøvde flere år å ta kontroll på besøk/sosiale ting, men andre ønsker ikke å tilpasse eller tilrettelegge, så jeg ga opp. Hm ja, er periodevis suicidal pga smerter så er nok gått litt i offerrollen. For mye tid til grubling🥺

Anonymkode: 35edb...5b4

[AnonymBruker]

Det er litt rart men det senker skuldrene når kyndige personer forstår at man ikke har helse til å jobbe. 

Og blir man bedre kan man jo søke deltid eller heltidsarbeid igjen.  

Anonymkode: 6ee80...3bb

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg har blitt enda mer deprimert, selv om det er best for helsa å være ufør. Har såpass med funksjonsnedsettelse at jeg lever et begrenset liv. Tror jeg har mistet min nærmeste veninne nå etter siste skade; kneet mitt er såpass ødelagt at jeg kan ikke gå tur lenger😞Dermed har tid med meg null verdi.

Jeg føler meg verdiløs og utenfor samfunnet. Å leve med usynlig sykdom er rått til tider. Jeg sliter veldig med at ingen forstår hvor krevende det er å følge opp 10 diagnoser/tilstander, og tenker at jeg er tilgjengelig om noen trenger en kopp kaffi på minuttet🙃De få gangene jeg har besøk får jeg 5 minutts varsel, og det er like pyton hver gang. 

Anonymkode: 35edb...5b4

Tid med noen som ikke kan gå tur er null verdt? Dette er for det første bare tullprat og for det andre må man ikke kunne gå for å være med på tur. Jeg går tur jeg, det vil si jeg ruller tur, i elektrisk rullestol. Få deg en sånn en og kom deg ut. Rullestol er gull verdt! Det er ikke noe man "havner i", det er et verktøy som hjelper deg å leve det livet du ønsker. Bruk alle hjelpemidlene du kan få fatt på som kan gjøre livet ditt bedre og enklere.

Du må kommunisere behovene dine. Hvis du trenger mer enn 5 minutters varsel må du si fra om det, folk er ikke tankelesere.

Anonymkode: e2dae...8b7

[Purple_Pixiedust]

Jeg har ikke blitt bedre etter jeg ble ufør. Eller det bipolare er bedre, men det kom etter jeg fikk ny medisin. 

Håper ennå jeg skal komme meg ut i litt jobb igjen og få meg hund. Jeg vil ikke i bemannet bolig slik sykehuset har foreslått. 

[Nevrosererroser]

På mange måter er det mye bedre for min del.
Jeg ga alt og mere til i både jobb før jeg ble syk, så under utredning og behandling, alt «meg» ble satt på vent, alt handla om å prøve å bli bedre. Sånn skal det kanskje vere også men det var voldsomt altoppslukende og jeg var i veldig stor grad bare sykdom, behandling, pasient, NAV bruker og så videre i 6+ år.

Selve søknadsprosessen gikk raskt, bare 4 mnd fra innsendt til innvilga for min del. Så ble det bråstopp, ikke mer behandling, ikke flere møter og timer med oppfølging, ingen spørsmål eller forventninger. Det var veldig uvant og tomt etter å ha stått på så lenge. 
Jeg fikk helt klart en sorgreaksjon og en periode der jeg skamma meg og ikke ville si at jeg var ufør. Det ble litt vagt og bortforklarende når folk spure hva jeg jobba med. Så følte jeg behov for å bevise at jeg har rett på ufør ved å ikke ta opp plass på en måte.

Jeg ble ufør i 2019 og har etterhvert bygd meg en hverdag som fungerer, nå trives jeg og liker livet mitt. Begrensningene kjennes ikke så voldsomme ut, jeg har kontroll over eget liv og er trygg på hva jeg får til og hvordan jeg må prioritere for å fungere i min hverdag. Alt i alt har jeg det veldig bra, bekymringer om fremtid og økonomi har også roa seg. Jeg greier å ta ting som det kommer og har ikke behov for å hverken bevise noe eller «stå i kampen». Jeg har ikke gitt opp og håper å komme meg ut i noen form for jobb eller frivillig arbeide etterhvert men det skjer helt og holdent i mitt tempo og skal passe mine behov, ikke omvendt.

[AnonymBruker]

Jeg synes det var tøft å få uføretrygd og var nok en del lei meg det første året. Samtidig var det godt å slippe utryggheten og redselen jeg hadde kjent på i flere år og å kunne slappe av og fokusere på min helse. Etterhvert greide jeg å få en liten deltidsjobb, det hadde jeg aldri trodd skulle skje. Jeg har også fått prøve en ny medisin som gav meg litt lindring, det hadde jeg heller aldri trodd jeg skulle oppleve. Så lenge det er liv er det håp. ❤️

Anonymkode: e2dae...8b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tid med noen som ikke kan gå tur er null verdt? Dette er for det første bare tullprat og for det andre må man ikke kunne gå for å være med på tur. Jeg går tur jeg, det vil si jeg ruller tur, i elektrisk rullestol. Få deg en sånn en og kom deg ut. Rullestol er gull verdt! Det er ikke noe man "havner i", det er et verktøy som hjelper deg å leve det livet du ønsker. Bruk alle hjelpemidlene du kan få fatt på som kan gjøre livet ditt bedre og enklere.

Du må kommunisere behovene dine. Hvis du trenger mer enn 5 minutters varsel må du si fra om det, folk er ikke tankelesere.

Anonymkode: e2dae...8b7

Jeg har gitt beskjed de siste 15 årene at jeg må ha mer enn 5 min varsel😬Ang rullestol så har jeg smertetilstander i bekken som gjør til at jeg kun kan sitte på spesialpute 20 min x 2 daglig, så rullestol er skrekken her. Har også trapp uten heis og klarer ikke å bære en stol. Sliter med handling. Har prøvd utallige ganger å søke om bpa, grunnstønad for å betale noen for hjelp mm. Kun avslag🤨

Anonymkode: 35edb...5b4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg har gitt beskjed de siste 15 årene at jeg må ha mer enn 5 min varsel😬Ang rullestol så har jeg smertetilstander i bekken som gjør til at jeg kun kan sitte på spesialpute 20 min x 2 daglig, så rullestol er skrekken her. Har også trapp uten heis og klarer ikke å bære en stol. Sliter med handling. Har prøvd utallige ganger å søke om bpa, grunnstønad for å betale noen for hjelp mm. Kun avslag🤨

Anonymkode: 35edb...5b4

Det finnes jo rullestoler i alle slags utforminger til alle slags behov, stoler man til og med kan stå og ligge i. Trapp uten heis blir verre! Ille at du har fått avslag. Her i huset har vi heldigvis fått hjemmehjelp, noe jeg er veldig fornøyd med.

Men nå kaprer vi tråden til TS.

Anonymkode: e2dae...8b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det finnes jo rullestoler i alle slags utforminger til alle slags behov, stoler man til og med kan stå og ligge i. Trapp uten heis blir verre! Ille at du har fått avslag. Her i huset har vi heldigvis fått hjemmehjelp, noe jeg er veldig fornøyd med.

Men nå kaprer vi tråden til TS.

Anonymkode: e2dae...8b7

Hehe ja; tilbake til ts.😅Livet blir roligere når man «eier» tiden sin. Og mange blir bedre av å senke skuldrene. Må innrømme at jeg hadde knekt siste rest helsenessig hadde jeg ikke eid tiden såpass som jeg gjør. Det var veldig vanskelig og stressende å forholde seg til masse helseavtaler når jeg jobbet. I tillegg til belastningen ved å være syk og jobbe.

Anonymkode: 35edb...5b4