Hvordan gi seg selv bekreftelse og føle man er god nok uten å bli høy på pæra?

[AnonymBruker]

Jeg har dessverre et problem med at jeg søker ekstremt å bli sett, bekreftet, at folk skal forstå og vite og skjønne meg, og pisker døde hester til de er omtrent kjøttdeig i håp om at de skal reise seg og løpe igjen.

Det toppet seg da jeg i fylla ringte en eks som hadde vært utrolig stygg mot meg, gråt og spurte ham hvorfor han bare ikke kunne elske meg. Det føltes som å smelle rett i laveste bunn. 

Jeg har skjerpet meg mye, selv om jeg er redd og usikker. Har aldri opplevd å føle at jeg er nok, at jeg er viktig som jeg er. Hadde en svært dårlig oppvekst og foreldrene mine overørste meg med kjærlighet og fine ord, for så å bli sinte og ta det tilbake og kalle meg verre ting når jeg ikke oppførte meg som de ville. 

Det er vanskelig å bryte de sporene og jeg trenger liksom bekreftelse på at jeg har kommet langt og gjort nok selv. Hvorfor må en person som egentlig ikke er i stand til å ha empati vise meg det? Hvorfor er jeg avhengig av at en som brukte meg, mishandlet meg, og dumpet meg som søppel forteller meg at jeg er god nok? Det er sykt og jeg vil ikke ha det sånn.

Samtidig når jeg prøver å klappe meg selv på skuldra og føle meg bra nok, får jeg angst og tenker at jeg er et oppblåst rævhøl som tror jeg er mester i alt. 

Jeg går ikke i terapi, det er for lange køer for det her,  jeg ble bedt om å søke senere.  Så må jo prøve å fikse det selv. Noen mef erfaringer? 

Anonymkode: 8247f...55d

[AnonymBruker]

Tenker du på DPS? Eller får du ikke komme inn hos kommunen heller?

Det er lite som er så nyttig som å ha en profesjonell å snakke med om disse tingene. Noen utenforstående som kan fortelle deg om dette eller dette er å være et oppblåst rævhøl mange nok ganger til du lærer det selv. Det trenger ikke være psykolog, det kan være sykepleier eller hva som helst, nesten. De er kompasset mens du går veien.

Jeg hadde "bare" angst og en "god" oppvekst og jeg kunne aldri greid å gjøre terapi på meg selv. Hadde lest mye på egenhånd, kunne mye av teorien, men greide ikke å stå støtt i vurderinger og avgjørelser for jeg visste ikke hva som var opp eller ned.

Anonymkode: 16368...74b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Tenker du på DPS? Eller får du ikke komme inn hos kommunen heller?

Det er lite som er så nyttig som å ha en profesjonell å snakke med om disse tingene. Noen utenforstående som kan fortelle deg om dette eller dette er å være et oppblåst rævhøl mange nok ganger til du lærer det selv. Det trenger ikke være psykolog, det kan være sykepleier eller hva som helst, nesten. De er kompasset mens du går veien.

Jeg hadde "bare" angst og en "god" oppvekst og jeg kunne aldri greid å gjøre terapi på meg selv. Hadde lest mye på egenhånd, kunne mye av teorien, men greide ikke å stå støtt i vurderinger og avgjørelser for jeg visste ikke hva som var opp eller ned.

Anonymkode: 16368...74b

Både kommune og dps er ganske sprengt her, hadde kommet godt med hvem som helst egentlig ja. Men nå må jeg ta den praten og finne det kompasset alene tror jeg. Jeg har i allefall funnet ut hva som ikke er greit eller passer for meg, og da gjelder det vel bare å ligge unna og det er en start  

Anonymkode: 8247f...55d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Jeg går ikke i terapi, det er for lange køer for det her,  jeg ble bedt om å søke senere.  Så må jo prøve å fikse det selv. Noen mef erfaringer? 

Anonymkode: 8247f...55d

Du kan prøve andre ting enn terapi. Google "reparent yourself", til dømes. 

Ting eg har gjort for å auke eigenkjensle/sjølvkjensla/sjølvtillitten/sjølvkjærleiken: 

• Kutte ut folk som ikkje vil mitt beste/energivampyrer
• Yin-yoga (helst i gruppe, men du finn masse gratis på nettet)
• Meditasjon og meditasjonshypnose. Feks denne (youtube). 
• Ut av huset kvar dag!
• Ute i skogen minst 10 min kvar dag (eller park, strand osv.)
• Kun junk-mat 1 gong i veka
• Lære om pusten
• Sei 5 fine ting om meg sjølv til meg sjølv kvar kveld
• Seie 5 fine ting som har skjedd ila dagen, kvar kveld. (og det kan være så lite som å sjå ein fugl eller få ein sms av nokon kjære)
• Maks 2 t tv/skjerm kvar dag
• Google "how to increase chi in the body)
• 8 timars søvn
• Absolutt aldri samanligne deg med andre (vi har alle ulike kors å bære i dette livet)

Poenget er at når ein gir kroppen det den faktisk treng, så vil ein gradvis få eit betre forhold til seg sjølv. Psyken og einkjærleiken følger etter ❤️ 

Anonymkode: 7a87b...511

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Du kan prøve andre ting enn terapi. Google "reparent yourself", til dømes. 

Ting eg har gjort for å auke eigenkjensle/sjølvkjensla/sjølvtillitten/sjølvkjærleiken: 

• Kutte ut folk som ikkje vil mitt beste/energivampyrer
• Yin-yoga (helst i gruppe, men du finn masse gratis på nettet)
• Meditasjon og meditasjonshypnose. Feks denne (youtube). 
• Ut av huset kvar dag!
• Ute i skogen minst 10 min kvar dag (eller park, strand osv.)
• Kun junk-mat 1 gong i veka
• Lære om pusten
• Sei 5 fine ting om meg sjølv til meg sjølv kvar kveld
• Seie 5 fine ting som har skjedd ila dagen, kvar kveld. (og det kan være så lite som å sjå ein fugl eller få ein sms av nokon kjære)
• Maks 2 t tv/skjerm kvar dag
• Google "how to increase chi in the body)
• 8 timars søvn
• Absolutt aldri samanligne deg med andre (vi har alle ulike kors å bære i dette livet)

Poenget er at når ein gir kroppen det den faktisk treng, så vil ein gradvis få eit betre forhold til seg sjølv. Psyken og einkjærleiken følger etter ❤️ 

Anonymkode: 7a87b...511

For et fint innlegg ❤️

Anonymkode: 932c1...46f

[AnonymBruker]

Hvordan var det med bekreftelse i barndommen din? 
Du er mer enn god nok sånn du er. 

Anonymkode: f880d...a6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Du kan prøve andre ting enn terapi. Google "reparent yourself", til dømes. 

Ting eg har gjort for å auke eigenkjensle/sjølvkjensla/sjølvtillitten/sjølvkjærleiken: 

• Kutte ut folk som ikkje vil mitt beste/energivampyrer
• Yin-yoga (helst i gruppe, men du finn masse gratis på nettet)
• Meditasjon og meditasjonshypnose. Feks denne (youtube). 
• Ut av huset kvar dag!
• Ute i skogen minst 10 min kvar dag (eller park, strand osv.)
• Kun junk-mat 1 gong i veka
• Lære om pusten
• Sei 5 fine ting om meg sjølv til meg sjølv kvar kveld
• Seie 5 fine ting som har skjedd ila dagen, kvar kveld. (og det kan være så lite som å sjå ein fugl eller få ein sms av nokon kjære)
• Maks 2 t tv/skjerm kvar dag
• Google "how to increase chi in the body)
• 8 timars søvn
• Absolutt aldri samanligne deg med andre (vi har alle ulike kors å bære i dette livet)

Poenget er at når ein gir kroppen det den faktisk treng, så vil ein gradvis få eit betre forhold til seg sjølv. Psyken og einkjærleiken følger etter ❤️ 

Anonymkode: 7a87b...511

Takk, skal skrive ut dette og henge det opp ved speilet mitt! 

Anonymkode: 8247f...55d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hvordan var det med bekreftelse i barndommen din? 
Du er mer enn god nok sånn du er. 

Anonymkode: f880d...a6c

Absolutt helt fraværende og bare brukt som manipulasjonstaktikk dessverre.. takk ❤

Anonymkode: 8247f...55d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har dessverre et problem med at jeg søker ekstremt å bli sett, bekreftet, at folk skal forstå og vite og skjønne meg, og pisker døde hester til de er omtrent kjøttdeig i håp om at de skal reise seg og løpe igjen.

Det toppet seg da jeg i fylla ringte en eks som hadde vært utrolig stygg mot meg, gråt og spurte ham hvorfor han bare ikke kunne elske meg. Det føltes som å smelle rett i laveste bunn. 

Jeg har skjerpet meg mye, selv om jeg er redd og usikker. Har aldri opplevd å føle at jeg er nok, at jeg er viktig som jeg er. Hadde en svært dårlig oppvekst og foreldrene mine overørste meg med kjærlighet og fine ord, for så å bli sinte og ta det tilbake og kalle meg verre ting når jeg ikke oppførte meg som de ville. 

Det er vanskelig å bryte de sporene og jeg trenger liksom bekreftelse på at jeg har kommet langt og gjort nok selv. Hvorfor må en person som egentlig ikke er i stand til å ha empati vise meg det? Hvorfor er jeg avhengig av at en som brukte meg, mishandlet meg, og dumpet meg som søppel forteller meg at jeg er god nok? Det er sykt og jeg vil ikke ha det sånn.

Samtidig når jeg prøver å klappe meg selv på skuldra og føle meg bra nok, får jeg angst og tenker at jeg er et oppblåst rævhøl som tror jeg er mester i alt. 

Jeg går ikke i terapi, det er for lange køer for det her,  jeg ble bedt om å søke senere.  Så må jo prøve å fikse det selv. Noen mef erfaringer? 

Anonymkode: 8247f...55d

Mitt enkle råd vil være å lære deg selv å kjenne som den du faktisk er. Ikke i forhold til menneskene rundt deg, ikke i forhold til byen du bor i, men forhold til selve verden.

For å sitere noe jeg har skrevet tidligere på siden min:

- - - - -

Derfor er du så verdifull

Hadde ei hvilken som helst jente hatt en anelse om hvilken harmoni som avspeiles i hvert minste atom kroppen hennes er formet av, hadde hun altså blitt stum av beundring over naturens skaperverk. Poenget er at uansett hvor mye vi tror vi vet, er vi komplette idioter i forhold til alt vi ikke vet; denne vesle kulen som vi kaller jorden, er bare et støvfnugg i forhold til verden rundt oss, og ingen av oss har besøkt verdensrommets ytterste grenser, eller fått et innblikk i multiverset som antagelig er å finne utenfor. Dette er storhet som ville overgått våre villeste fantasier.

Derfor har ei jente som ser seg selv i speilet og sier “Jeg er stygg” omtrent like stort grunnlag for å si det som en maur som tror han er verdens sterkeste fordi han kan løfte en hel blomst. Har denne jenta løst kvantemekanikkens gåter? Har hun drukket av visdommens kilde og kjenner til bakgrunnen for hvert eneste av atomene kroppen hennes består av? Kort sagt - hun har intet reelt grunnlag for å si det, og befinner seg i en like stor illusjon som ei jente i fremtidsvisjonen vår som ville føle seg fortapt hvis hun bare fikk øye på én usynlig, rosa elefant bak ryggen sin mens venninnene hennes så tre. Så glem illusjonene. Se på fakta.

Og fakta er at siden universet er så ubegripelig stort og vi er så små i forhold, vil alt vi vet, være for ingenting å regne sammenlignet med alt vi ikke vet: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Eksempelvis lærer man på skolen at 2+2=4, en tankegang som til de grader er på villspor. Greit nok - at 4 er én av løsningene, er åpenbart, men 2+2=2×2 eller 2+2=5-1 er også korrekte svar, noe som betyr at 2+2 har uendelig mange løsninger, og hvis vi konsentrerer oss om en av dem, vil vi overse alle de andre, slik det er i det virkelige liv: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til. Noe som ikke minst gjelder mennesket selv.

Ikke slik å forstå at det er feil å si at 2+2=4, for regnestykket er riktig. Men ettersom det bare er én av uendelig mange løsninger, blir det direkte meningsløst å si at dette er den eneste løsningen, slik mange dessverre tror. Jeg har ikke tall på antall jenter som stirrer på speilbildet sitt, og med absolutt sikkerhet slår fast at de er stygge. Men herlighet - det finnes jo også en verden bortenfor det lille, patetiske speilet? Så om ei jente vil se et ærligere speilbilde av seg selv, kan hun lukke øynene, legge hånden på hjertet sitt, kjenne hjerteslagene, og tenke på Stillhetens Anemoner - det strålende lyset fra stjernene hjertet hennes er laget av; de tilhører nemlig virkeligheten, ikke illusjonene, og forteller således langt mer om henne enn antall rosa elefanter som er moten idag.

For hva er det egentlig som gjør at du er deg? Kroppen din? Delvis. Hvis du tenker deg en maskin som kunne klone hvert minste atom i menneskekroppen og skape en eksakt kopi av deg, ville denne kopien likevel aldri kunne ha tenkt de samme tankene du tenker og følt nøyaktig det du gjør. Kort sagt er det som gjør deg så uerstattelig, bevisstheten din; du er summen av de to delene - kropp og bevissthet, som utgjør en helhet. Uten den ene delen kunne ikke den andre vært til. Sjansen for at akkurat vi skulle blitt født og vært oss selv, er så mikroskopisk at det i grunnen er utrolig at vi i det hele tatt er til.

Men mennesket er ikke bare avhengig av å ha en kropp for å kunne leve - man trenger også en verden å leve i. Vi har fått en jord å bo på, et solsystem med en sol som gir grobunn til alt liv på jorden, og et univers som har dannet dette solsystemet. Samtidig er det heller ikke likegyldig hvor stort universet vårt er. Forestill deg et bittelite rom med to kuler - den ene hvit og den andre svart. Begge er unike, men hva så? Tenk deg så at vi gjør rommet større slik at det blir plass til flere kuler - én hvit og ti svarte. Blir ikke den ene, hvite kulen automatisk litt mer interessant? Vi gjør rommet enda større, og pøser på med en trillebår med svarte kuler, slik at vi har 1 hvit og 1000 svarte. Nå ser man tydelig at den hvite kulen er spesiell. Vi tilkaller en lastebil med svarte kuler, slik at vi nå har 1 hvit kule og 100.000 svarte. Er den hvite unik? Ja, det har den vært hele tiden. Men desto flere svarte kuler vi har i forhold til den ene hvite, desto tydeligere ser man det. Vi fortsetter å øke rommets størrelse og fyller det med utallige svarte kuler: Millioner og milliarder, billioner og trillioner - desto flere det blir av dem, desto mer spesiell, unik og verdifull blir den ene, hvite kulen.

Det samme gjelder deg. Hadde hele universet vært på størrelse med et vanlig rom, hadde du vært enestående, men man ville ikke ha lagt merke til det. Desto større universet rundt oss er, desto mer spesiell blir du. Og når man tenker på hvor ufattelig stort universet er, og at du er den eneste, den eneste som er deg selv, skjønner man hvor uendelig verdifull du er - siden du er en del av universet, må man også se deg i forhold til det; du er en stjerne i miniatyrformat.

Derfor er du så viktig

Hva ville ha skjedd om man aldri hadde blitt født? Livet hadde gått sin gang, men noe vesentlig hadde manglet; universet uten deg hadde vært som alle de svarte kulene uten den hvite; når man ikke vet at den hvite kulen burde være der, virker alt greit, men først når man blir klar over hva som mangler, ser man hvor uerstattelig den ene, hvite kulen er. Har ikke tall på hvor mange jenter jeg har hørt fortelle hvor verdiløse de føler seg - dette er vrøvl, fordi det ikke finnes et eneste menneske som er klar over den ufattelige verdien som ligger i et menneskeliv, og grunnen til dette er at ingen av oss kjenner fremtiden. Hvis du tenker på den mest betydningsfulle personen du overhodet kan tenke deg, hadde han eller hun en mor og en far, som igjen hadde sine foreldre og så videre. Historien er en endeløs rekke av tilsynelatende tilfeldige sammentreff, og for at alle disse menneskene skulle kunne møtes, lage barn, og forme fremtiden, må alle biter i dette enorme puslespillet falle på plass; lik et skyhøyt tårn laget av tomme fyrstikkesker - tar man bort en eneste av dem, raser hele tårnet sammen.

Tenk deg at du en dag i mai ved en tilfeldighet møter ei ukjent jente i en butikk som du begynner å snakke med. Dere prater i noen minutter før hun må skynde seg videre, og som følge av dette kommer hun akkurat tidsnok til å se toget fare av sted, noe som gjør henne rimelig frustrert. For å dempe irritasjonen en smule, går hun til en nærliggende kiosk for å kjøpe trøstesjokolade. Bak disken jobber en gutt hun begynner å prate med, som muntrer henne opp såpass at de begynner å chatte på nettet neste kveld. Og så videre - det ene fører til det andre, tiden går, og om noen år får dette paret barn, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, ville denne slekten gi liv til et menneske som ville skrevet noen kloke ord, som igjen ble lest av en ung mann, og nettopp disse ordene ville mange år senere inspirere ham til å stille til valg, noe som i en gitt situasjon ville forhindret at Sverige gikk til krig mot Norge, noe de har gjort tidligere.

Men tenk deg så at du akkurat denne dagen går ut noen sekunder senere. Noe som fører til at du må stoppe foran et rødt lys, og kommer inn i butikken like etter at jenta du aldri rekker å bli kjent med, har gått ut. I og med at hun ikke snakker med deg, har hun god tid og rekker toget, noe som fører til at hun ikke behøver å gå til kiosken og kjøpe trøstesjokoladen, og trenger derfor heller ikke oppmuntring av gutten bak disken, som hun aldri blir kjent med. Året etter bestemmer hun seg for å utforske verden, drar til utlandet der hun treffer en annen type som hun får barn med, som senere også blir voksne og får barn selv, og langt inn i fremtiden - om flere hundre år, får de en etterkommer som er travelt opptatt med å etablere en pølsefabrikk i Argentina fremfor å skrive en bok. Derfor får denne unge mannen heller ikke lest disse kloke ordene som aldri blir skrevet, han stiller aldri til valg, og en vakker dag okkuperer svenskene Norge, og blir her for godt.

Alt dette bare fordi du gikk ut noen sekunder senere en dag i mai.

Det kan være lett å ta ting for gitt når den politiske situasjonen i vår del av verden føles trygg idag, men man må ikke glemme at det til syvende og sist bare var tilfeldigheter som gjorde at Hitler tapte krigen, eller at det ikke brøt ut full atomkrig i løpet av den kalde krigen mellom øst og vest, for eksempel som følge av det som skjedde i 1983. Man må heller ikke glemme at ethvert menneskes tilblivelse er en tilfeldighet - hadde foreldrene til Winston Churchill hatt sex uken etter fordi mamma Churchill hadde pådratt seg en lei forkjølelse som følge av et uforutsett møte med kona til slakteren, hadde resultatet kanskje blitt ei søt jente, Winston hadde aldri blitt født, og i 1940 ville England ha sluttet fred med Tyskland på betingelse av at de fikk beholde de okkuperte landene. Noe som i sin tur ville ha ført til at Norge den dag idag ville ha vært en del av det Storgermanske Rike, og hakekorsflaggene ville ha vaiet på Karl Johan. At det ikke endte slik, er i bunn og grunn ren og skjær flaks. Kanskje skyldes det et annet, like uforutsett møte med kona til bakeren, slik at mamma Churchill kunne ha sex med pappa Churchill tidsnok til at vesle Winston begynner å sprelle i magen hennes før han ni måneder senere ser dagens lys, og resten av historien kjenner vi. Alt sammen på grunn av et høyst uforutsett, tilfeldig møte med bakerens pratsomme kone.

Mange mener at det er de store og mektige som skriver historien, men tenker man på de utallige tilfeldighetene som gjennom århundrer fører til at noen mennesker blir født, mens andre aldri blir det - at noe skjer der og da, mens andre ting ikke skjer, skjønner man også at det like gjerne kan være de aller minste som er de viktigste menneskene, bare at ingen forstår det siden de ikke har evnen til å kunne se langt frem inn i fremtiden; verdenshistorien er bygget på skuldrene til de små menneskene. Det kan være den triste jenta som sitter i et hjørne av klasserommet, det kan være den venneløse gutten; det kan være hvem som helst av de små menneskene de færreste legger merke til. Menneskehetens historie følger tidens gang, der selv små ting idag kan få enorm betydning om 300 år - et tilfeldig møte med en tilfeldig person som finner sted til akkurat rett tid. Bortsett fra at ingen skjønner det før lenge, lenge etterpå: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Hadde vi kunnet skru klokken et par hundre år fremover i tid, hadde vi forstått hvilken enorm betydning selv det minste mennesket har. Alt som skjer på denne jorden er nemlig en del av et enormt puslespill, og for å forstå det, måtte man ha evnen til å se frem i tid. Akkurat som med venner og folk man kjenner - rene tilfeldigheter første til at man ble kjent med akkurat disse menneskene, at man var på rett sted til rett tid. Det samme skjer i livet ellers, bare at man ikke aner når det aller viktigste øyeblikket i ens liv vil inntreffe, øyeblikket som vil ha kolossal påvirkning langt inn i fremtiden. Det kan være noe så banalt som å komme noen sekunder for sent eller for tidlig, men det viktigste er at man er der når tiden er inne; derfor er menneskekroppens nytteverdi så avgjørende. Det er uvesentlig om man ser pen ut eller hvor mye man veier, det viktigste er at man lever.

For hva foretrekker vi når vi trenger en nøkkel til å åpne en dør med; en tynn og blank nøkkel som er ubrukelig, eller en gammel og slitt nøkkel som passer perfekt i låsen og åpner døren? Vi er alle en del av menneskehetens historie, og selv om vi ikke aner hvilken betydning de små tingene vi gjør vil påvirke den store sammenhengen om flere hundre år, er det en grunn til at vi er blitt født; det er en grunn til at vi eksisterer på denne planeten, omgitt av et grenseløst univers som vi alle er en del av. Selv om menneskene ikke har kommet lenger enn til å sette sin fot på månen, er det ingen tvil om at dette fantastiske universet er der, på samme vis som det fjerne lyset fra de glemte stjernene som etterlot seg stjernestøvet menneskekroppen er formet av, også er der. Derfor er det fullstendig meningsløst å tro at man er en øde øy atskilt fra resten av verden og bruke verdifull tid på å deppe foran speilet på grunn av nåtidens rosa elefanter. Du er uerstattelig og livet ditt er uerstattelig; hvert øyeblikk som går, vil aldri, aldri noensinne komme tilbake igjen; livet er et utrolig mysterium vi simpelthen ikke er i stand til å forstå betydningen av, for uansett i hvilken retning vi enn snur oss, er det uendelig mange ting vi ikke evner å få med oss: Det vi overser, vil alltid være større enn det vi legger merke til.

Derfor er du mer verdifull enn du noensinne vil klare å forstå, derfor er du så viktig; derfor forteller det klare lyset fra stjerner som ikke lenger er til, dette vakre lyset som er for langt borte til at vi kan se det, mer om den reelle, virkelige skjønnheten din enn all verdens kroppsidealer og rosa elefanter - fordi det vi overser, alltid vil være større enn det vi legger merke til.

Anonymkode: bf56b...642