Føler jeg er så var/lett blir "overstimulert".. noen tips?

[AnonymBruker]

Hei! Skriver her fordi jeg innser at jeg de siste årene har blitt så utrolig var. Kan komme med noen eksempler: 

 

- Sliter med å forstå om jeg er introvert eller ikke. Er hvert fall ikke ekstrovert. Er med mine nærmeste venner ukentlig, men kan fort føle at det blir for mye og at jeg ikke får nok tid for meg selv. Da jeg var yngre elsket jeg å være med på store sammenkomster/fester osv, men nå merker jeg at jeg trekker meg mer og mer tilbake - utenom at jeg setter enormt stor pris på de gode vennene jeg har og ønsker å prioritere dem.

- Jobber i psykiatrien. Da jeg var yngre tenkte jeg at jeg ønsket å jobbe med mennesker og ha en spennende arbeidsdag. Gir meg utrolig mye å kunne bidra i samfunnet og være der for folk som trenger det, men jeg synes det er veldig energitappende og. Jeg jobber skift, og kjenner jeg at jeg lengter etter en vanlig 8-4 arbeidsdag og mer forutsigbarhet. Annenhver måned jobber vi 8 dager i strekk, og det er som om jeg bruker flere dager på å hente meg inn igjen etter den arbeidsuken. Er ofte stresset på/etter jobb, spesielt når det er mange vakter på rad. Skjønner ikke hvorfor jeg skal takle det så mye dårligere enn kollegaene mine.. 

- Er veldig kreativ, og har vel det man kan kalle for et rikt indre liv. Det kan til tider være slitsomt fordi jeg føler jeg aldri får en "pause". Det gjør jo at jeg grubler mye over store spørsmål det ikke finnes svar på. Lurer jo egentlig på om jeg kanskje hadde hatt godt av å ha en jobb hvor jeg hadde fått mer bruk for disse "evnene" om det gir mening. Kanskje det er mer riktig enn å jobbe med mennesker kanskje..

- Sliter mye med dårlig samvittighet ovenfor andre mennesker hvis jeg prioriterer egne ønsker osv. Overtenker mye.

- Samtidig er jeg svært sensitiv for høye lyder og skarpt lys, og reagerer dårlig på stimulanser som koffein, alkohol osv. Har også flere allergier (inkl matallergier) og er sensitiv ovenfor mye av kosmetikk, parfyme, kremer osv. 

- Takler ikke sosiale medier fordi det er så mange inntrykk. Blir stresset og føler meg overstimulert. 

 

Det var noen eksempler. Problemet er at jeg føler at jeg ikke alltid har vært sånn, men at det har blitt verre med årene. Følte jeg tålte mer da jeg var yngre. Skriver her fordi jeg lurer på om noen kjenner seg igjen, eller om noen har noen tips mtp det jeg beskriver? Skulle vel egentlig bare ønske jeg var litt mer "robust" og at det ikke skulle så mye til før jeg føler meg tappet for energi..

 

Anonymkode: e80cc...a38

[AnonymBruker]

Hmm, du er dame og ikke utredet for autisme? 

http://www.myspectrumsuite.com/samantha-crafts-autistic-traits-checklist/?fbclid=IwAR2ocWt9Dp_iKxKSVVperQZQvgyQ81qdfjIH1nMy9-U3b8veloqxvWLlJ50

Anonymkode: c4440...098

[AnonymBruker]

Det første du bør gjøre er å endre jobb til en 8-4-stilling.

Anonymkode: 089f8...4ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei! Skriver her fordi jeg innser at jeg de siste årene har blitt så utrolig var. Kan komme med noen eksempler: 

 

- Sliter med å forstå om jeg er introvert eller ikke. Er hvert fall ikke ekstrovert. Er med mine nærmeste venner ukentlig, men kan fort føle at det blir for mye og at jeg ikke får nok tid for meg selv. Da jeg var yngre elsket jeg å være med på store sammenkomster/fester osv, men nå merker jeg at jeg trekker meg mer og mer tilbake - utenom at jeg setter enormt stor pris på de gode vennene jeg har og ønsker å prioritere dem.

- Jobber i psykiatrien. Da jeg var yngre tenkte jeg at jeg ønsket å jobbe med mennesker og ha en spennende arbeidsdag. Gir meg utrolig mye å kunne bidra i samfunnet og være der for folk som trenger det, men jeg synes det er veldig energitappende og. Jeg jobber skift, og kjenner jeg at jeg lengter etter en vanlig 8-4 arbeidsdag og mer forutsigbarhet. Annenhver måned jobber vi 8 dager i strekk, og det er som om jeg bruker flere dager på å hente meg inn igjen etter den arbeidsuken. Er ofte stresset på/etter jobb, spesielt når det er mange vakter på rad. Skjønner ikke hvorfor jeg skal takle det så mye dårligere enn kollegaene mine.. 

- Er veldig kreativ, og har vel det man kan kalle for et rikt indre liv. Det kan til tider være slitsomt fordi jeg føler jeg aldri får en "pause". Det gjør jo at jeg grubler mye over store spørsmål det ikke finnes svar på. Lurer jo egentlig på om jeg kanskje hadde hatt godt av å ha en jobb hvor jeg hadde fått mer bruk for disse "evnene" om det gir mening. Kanskje det er mer riktig enn å jobbe med mennesker kanskje..

- Sliter mye med dårlig samvittighet ovenfor andre mennesker hvis jeg prioriterer egne ønsker osv. Overtenker mye.

- Samtidig er jeg svært sensitiv for høye lyder og skarpt lys, og reagerer dårlig på stimulanser som koffein, alkohol osv. Har også flere allergier (inkl matallergier) og er sensitiv ovenfor mye av kosmetikk, parfyme, kremer osv. 

- Takler ikke sosiale medier fordi det er så mange inntrykk. Blir stresset og føler meg overstimulert. 

 

Det var noen eksempler. Problemet er at jeg føler at jeg ikke alltid har vært sånn, men at det har blitt verre med årene. Følte jeg tålte mer da jeg var yngre. Skriver her fordi jeg lurer på om noen kjenner seg igjen, eller om noen har noen tips mtp det jeg beskriver? Skulle vel egentlig bare ønske jeg var litt mer "robust" og at det ikke skulle så mye til før jeg føler meg tappet for energi..

 

Anonymkode: e80cc...a38

Ta valg du står for og velg ting du liker, ikke de du føler du "burde". Om du ikke gjør det, stå i dine valg og ikke overtenk alt. 

Anonymkode: 35c9e...142

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det første du bør gjøre er å endre jobb til en 8-4-stilling.

Anonymkode: 089f8...4ec

Enig. Dette hjalp meg enormt. Trygghet å vite at er jeg ekstra sliten og høysensitiv en dag så har jeg kvelden fri til å restituere. 

Anonymkode: dfa1f...039

[AnonymBruker]

Man trenger ikke være enten introvert eller ekstrovert. Du kan være en blanding og det kan være vanskelig å finne en balanse da. 
Det første du burde gjøre er å begynne å søke på en ny jobb. Hvorfor fortsette i en jobb du ikke fungerer optimalt i?

Anonymkode: 17602...7b6

[AnonymBruker]

Aldri lest ett så relaterbart innlegg før, sliter med veldig de samme tingene. Hvordan er energinivået ditt ellers?

Anonymkode: 21941...390

[AnonymBruker]

Du høres litt ut som «flink pike» som tar veldig hensyn til andre og andres behov, og glemmer deg selv. Da blir du utrolig sliten og sensitiv. Begynn med å tenke over hva du har lyst til, og hva du ønsker. Sett grenser, og er det vanskelig der og da så si du skal tenke på det, for å kjøpe deg litt tid. 
Jeg var også flink pike før, og jeg gikk på noen smeller med jevne mellomrom. Nå kjenner jeg etter hva jeg vil, og livet er mye bedre 

Anonymkode: 3c3a3...a5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2023 den 22.12):

Hmm, du er dame og ikke utredet for autisme? 

http://www.myspectrumsuite.com/samantha-crafts-autistic-traits-checklist/?fbclid=IwAR2ocWt9Dp_iKxKSVVperQZQvgyQ81qdfjIH1nMy9-U3b8veloqxvWLlJ50

Anonymkode: c4440...098

Hva får deg til å tenke det?  spør fordi jeg er nysgjerrig. Det eneste jeg kjenner meg igjen i er vel egentlig dette med få interesser (interesserer meg ikke for så mye) og dette med at jeg kan bli opphengt i ikke-funksjonelle rutiner på en tvangsmessig måte. Hvis jeg har en diagnose tror jeg heller at jeg har OCD egentlig, det kan vel gi noen lignende symptomer. Hadde det da jeg var yngre - vokste det av meg, men tror en del av det fremdeles henger igjen. 

Anonymkode: e80cc...a38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2023 den 22.49):

Enig. Dette hjalp meg enormt. Trygghet å vite at er jeg ekstra sliten og høysensitiv en dag så har jeg kvelden fri til å restituere. 

Anonymkode: dfa1f...039

Gikk du fra skiftarbeid til 8-4 man-fre?  

Anonymkode: e80cc...a38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2023 den 22.53):

Man trenger ikke være enten introvert eller ekstrovert. Du kan være en blanding og det kan være vanskelig å finne en balanse da. 
Det første du burde gjøre er å begynne å søke på en ny jobb. Hvorfor fortsette i en jobb du ikke fungerer optimalt i?

Anonymkode: 17602...7b6

Du har nok rett i det! Det er nok et av problemene mine - at alt må være enten eller. Men jeg er nok en blanding  Godt spørsmål, jeg tror jeg har hatt vanskeligheter med å forstå om det er jobben eller jeg som er problemet, samtidig som det er en slags "sorg" å ikke føle at man "mestrer" det/trives så godt fordi det er dette jeg jobbet mot og trodde jeg ville. Men jeg tror det er på tide å begynne og tenke litt nytt. 

Anonymkode: e80cc...a38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2023 den 22.56):

Aldri lest ett så relaterbart innlegg før, sliter med veldig de samme tingene. Hvordan er energinivået ditt ellers?

Anonymkode: 21941...390

Haha interessant at vi er flere! Hmm, det går veldig opp og ned. Etter en arbeidsuke er det veldig lavt. Kjenner det spesielt godt etter kveldsvakter, blir sliten av å ikke ha hatt kvelden på å slappe av før jeg legger meg. Føler jeg ofte kjenner på at jeg er veldig sliten. Men jeg prøver å gjøre ting jeg vet er godt for meg selv, som å være ute i naturen, fysisk aktivitet, yoga, næringsrik mat osv. Og det hjelper. Ønsker å bli flinkere til å trene fordi jeg vet det gir energi, men synes det er hardt å komme i gang. Hva med deg?  

Anonymkode: e80cc...a38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.6.2023 den 23.46):

Du høres litt ut som «flink pike» som tar veldig hensyn til andre og andres behov, og glemmer deg selv. Da blir du utrolig sliten og sensitiv. Begynn med å tenke over hva du har lyst til, og hva du ønsker. Sett grenser, og er det vanskelig der og da så si du skal tenke på det, for å kjøpe deg litt tid. 
Jeg var også flink pike før, og jeg gikk på noen smeller med jevne mellomrom. Nå kjenner jeg etter hva jeg vil, og livet er mye bedre 

Anonymkode: 3c3a3...a5f

Det er nok sant. Jeg har alltid vært "flink pike" og vært hard mot meg selv. Jobber med dette, men jeg har nok fremdeles en lang vei å gå. Synes det av og til også er vanskelig å vite hva jeg trenger - ofte er jo det jeg trenger ikke nødvendigvis alltid det jeg vil. Som for eksempel at man er sliten etter en arbeidsuke og har litt for mange planer i helgen; så vil jeg jo møte venninner osv, men det kan bli litt mye og så får jeg problemer med å forstå hva jeg egentlig har behov for. 

Anonymkode: e80cc...a38

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du har nok rett i det! Det er nok et av problemene mine - at alt må være enten eller. Men jeg er nok en blanding  Godt spørsmål, jeg tror jeg har hatt vanskeligheter med å forstå om det er jobben eller jeg som er problemet, samtidig som det er en slags "sorg" å ikke føle at man "mestrer" det/trives så godt fordi det er dette jeg jobbet mot og trodde jeg ville. Men jeg tror det er på tide å begynne og tenke litt nytt. 

Anonymkode: e80cc...a38

Prøv å se på det med jobb litt annerledes. Er det ikke egentlig ganske sykt at samfunnet er lagt opp til at man allerede i tenårene skal ta valg om utdanning til en jobb man forventes å ha resten av livet. 
Å skulle ha den samme jobben i 40 år er sikker komfortabelt og trygt, men er det egentlig det som er best for oss? Vi endrer oss mye iløpet av livet og lærer oss selv bedre å kjenne. Da er det viktig at vi faktisk tar litt hensyn til oss selv og gjør positive endringer der vi kan.

Du kan fortsatt jobbe i psykiatrien og med mennesker, men i en 8-16 jobb. Det handler om å se muligheter innen yrket ditt. Kanskje er det litt skummelt med endringer, men du skriver jo i innlegget at du ikke har det bra slik som det er nå. 

Anonymkode: 17602...7b6

[AnonymBruker]

Anbefaler at du tar en samtale med din leder, og undersøker mulighetene for en annen turnus. Kan hende er alt som skal til at du ikke lenger jobber åtte dager i strekk, men får lagt inn en eller to fridager. 

Anonymkode: ca2c3...92f

[Gjest Refreng]

Når man lever på akkord med seg selv for å ta hensyn til andre, så blir sosiale situasjoner raskt slitsomme. Dersom du for eks mer eller mindre alltid går med en maske for å være en viss type person for andre, så vil det gradvis slite deg ut. Det er som å alltid være på jobb der du alltid må være profesjonell

Når du blir sliten av å hjelpe andre mennesker, så er det noe i den prosessen som er slitsomt for deg. Hva pleide motivere deg til å hjelpe andre mennesker? Kanskje nøkkelen ligger her. Kanskje en del av deg ikke opplever det du drømte om da du ville hjelpe andre mennesker. Kanskje en del av deg egentlig er frustrert over at noen ikke blir bedre, eller at du ikke føler de bryr seg om hva du sier, at de har tilbakefall osv. Og det tærer veldig på deg når det skjer.

Kanskje har du høye forventninger til hva du skal oppnå og hva dine kunder (vet ikke om du skrev jobben din. Pasienter?) skal oppnå, og forventningene ikke etterleves så er det veldig slitsomt

Kanskje ønsket en del av deg å oppnå noe stort, en del av deg ønsker å endelig få annerkjennelse for å være den flinke som fikk det til. Men den annerkjennelsen kom aldri.

Du sier du grubler mye over (eksistensielle?) spørsmål du ikke får svar på. Er det en rød tråd i disse spørsmålene? Kommer disse spørsmålene eventuelt når du er mer nedstemt eller stresset i livet ellers? Man kan stille større spørsmål om livet, men dersom de ikke gir deg fred, så tenker jeg det er et annet problem der som du ikke får løst. Enten at du har en generell tendens til tankekjør som stresser deg. Eller at spørsmålene egentlig er uttrykk for stress (man kan begynne føle at livet mangler mening når man er deprimert, som eksempel. Man ville ikke normalt følt at det var trist at livet var meningsløst, men når man er deprimert så er plustelig denne eksistensielle tanken noe som gnager).

Jeg antar at du har en litt vanskelig barndom- vanskelig i form av at det kanskje var mye press eller stress. Grunnen til at du er flink pike henger sammen med hvordan familiedynamikken din var, og du bærer fortsatt på disse reaksjonsmønstene og følelsene om hvordan det er riktig å være og det gir stress i hverdagen. Jeg tror det kan være en ide å forsøke se tilbake til hvordan dynamikken var da du vokste opp, og om du fortsatt har noen av de samme reaksjonsmønstrene selv om du ikke lenger er et barn som vokste opp med dine foreldre med sine væremåter og personligheter.

On 6/9/2023 at 1:04 PM, AnonymBruker said:

Det var noen eksempler. Problemet er at jeg føler at jeg ikke alltid har vært sånn, men at det har blitt verre med årene. Følte jeg tålte mer da jeg var yngre. Skriver her fordi jeg lurer på om noen kjenner seg igjen, eller om noen har noen tips mtp det jeg beskriver? Skulle vel egentlig bare ønske jeg var litt mer "robust" og at det ikke skulle så mye til før jeg føler meg tappet for energi..

 

Anonymkode: e80cc...a38

Forskjellen på deg og andre er ikke at andre er mer robost, det er at de er bedre på å bearbeide følelsene sine. Der du kanskje sitter igjen med dårlig samvittighet og klandrer deg selv, vil naboen din tenke "det var dumt at det skjedde, jaja gjort er gjort og nå skal jeg lage middag". Dette er noe som kan læres. Men det er vanskelig og kan ta noen år. Man blir aldri ferdig utlært, for så vidt

Forskjellen her handler om å lære nye reaksjonsmønstre, nye måter å se konflikter og problemer på, samt tillate deg selv å føle på ting og la de gå over. Alle reagerer på "småting" iblant, men dersom man lar seg selv reagere på tullete ting, så går det som regel raskere over også. Det er mye enklere sagt enn gjort. Spesielt dersom det var litt dysfunksjonell familiedynamikk der det ikke var greit at du sa meningene dine eller gjorde ting som var bra for deg uten at andre ble sure. Slike ting kan sitte i kroppen selv når du er voksen, og selv når ingen ville klandret deg for å ta et "egoistisk" valg.

Jeg tror du kan få mye ut av å forsøke bli litt mer kjent med deg selv, og forsøke komme i bunns om hvorfor du reagerer og føler som du gjør. Og om det er rom for endringer. Kanskje det er ok å være litt mer deg selv, selv om andre skulle bli fornærmet eller sure iblant for eks? Slippe maska litt oftere? Kanskje folk vil like deg bedre til og med?

On 6/9/2023 at 1:04 PM, AnonymBruker said:

- Er veldig kreativ, og har vel det man kan kalle for et rikt indre liv. Det kan til tider være slitsomt fordi jeg føler jeg aldri får en "pause". Det gjør jo at jeg grubler mye over store spørsmål det ikke finnes svar på. Lurer jo egentlig på om jeg kanskje hadde hatt godt av å ha en jobb hvor jeg hadde fått mer bruk for disse "evnene" om det gir mening. Kanskje det er mer riktig enn å jobbe med mennesker kanskje..
 

 

Anonymkode: e80cc...a38

Jeg tror ikke løsningen ligger i jobb, jeg tror det er også et uttrykk for en indre misnøye. Du tenker at med en annen jobb, så vil de emosjonelle knutene løsne. Men de vil de nok ikke. Selvsagt kan det være at du hadde trivdes bedre med en annen jobb, men jeg lurer på om du går litt i fellen igjen her med å velge jobb etter hva du tenker du "burde" gjøre enn hva du egentlig ønsker. Selv om du har evner, vil det gjøre deg lykkelig å leve dem ut, eller er det bare enda en greie der du vil være flink pike og gjøre det "riktige"?