Hva i alle dager har jeg rotet meg oppi?! Familielivet tar knekken på meg snart…

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som alltid har ønsket seg hus, bil, ektemann og barn. Det ønske har vært så sterkt at jeg har grått meg i søvn utallige ganger da jeg var singel fordi jeg var redd for å forbli alene, ensom og barnløs. Jeg giftet meg i 2019 og stresset veldig med å bli gravid og få barnet vårt raskt, fordi ønske om å bli mor var så sterkt. Jeg ble mor året etter. Men etter at barnet har rundet 2 år har alt vært ekstremt slitsomt. Jeg orker snart ikke mer. Jeg har en mann som er kjempeflink med barnet vårt og tar sin del av ansvaret både rundt barnet og husarbeid. Men likevel er jeg sliten og nesten utbrent til tider. Synes det er slitsomt med barn, hus og fulltidsjobb. Å jobbe redusert er ikke et alternativt pga økonomi. Og jeg tror ikke det bedrer situasjonen vår, ettersom jeg synes det  er kjempe slitsomt å være hjemme med barnet vårt. Jeg vil mye heller jobbe enn å ha han hjemme på heltid, er helt brukt opp etter helgen. Nå nærmer ferien seg og jeg gruer meg til 6 UKER sammenhengende med mann og barn. 3 av ukene tilbringes med svigerfamilien i utlandet i feriehuset deres. Jeg har et enormt behov for å være alene, og kjenner jeg gruer meg til så mye familietid. 

I skrivende stund tar meg selv i å tenke; men det var jeg dette jeg hadde ønsket meg så inderlig høyt hele tiden. Mann, barn, svigerfamilie, hus og alle disse forpliktelsene som nå sliter meg ut. Hva bør jeg gjøre? Er jeg i ferd med å bli deprimert? Jeg kan ikke rømme fra familien min heller… Mannen har begynt å snakke om ett barn til nå som barnet vi har er 3 år. Og jeg vil absolutt ikke ha flere unger, aldri i livet! Det er nesten så jeg vil rømme fra alt noen ganger, dagdrømmer om å pakke sakene mine og bare forsvinne… Det er ganske bekymringsverdig i seg selv. 

Anonymkode: c8c21...006

[AnonymBruker]

Du virker noe dramatiserende i bunn. Ikke bare med tanke på din situasjon nå, men også da du var singel. Tror du må gripe fatt i årsaker her som stikker dypere enn den livssituasjonen du er i. 

Anonymkode: 2bf12...64a

[PM75]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Du virker noe dramatiserende i bunn. Ikke bare med tanke på din situasjon nå, men også da du var singel. Tror du må gripe fatt i årsaker her som stikker dypere enn den livssituasjonen du er i. 

Anonymkode: 2bf12...64a

Signerer denne. Du gråt deg i søvn som singel og nå er du utslitt som mamma, til tross for at du har en mann som tar sin del. 

[AnonymBruker]

Så trist å høres TS. jeg er glad for at du sier det som det er

Anonymkode: 4e6a1...605

[AnonymBruker]

Jeg er enig med de andre her. Du sliter med noe som ligger under alt dette. Du bør snakke med legen din og få hjelp til å finne årsaken.

Anonymkode: 9341d...7c3

[AnonymBruker]

Mange vil ha det de ikke har. Og så tar nok mange seg i å tro at forestillingen om det vanlige livet må være drømmen fordi "alle andre" lever slik. Jeg har ikke noen gode råd ts men jeg tror nok du ikke er alene om slike tanker 

Anonymkode: dbbd3...1bd

[AnonymBruker]

Jeg vet svaret og løsningen, men den er ikke politisk korrekt nok til å skrive her dessverre. 

Anonymkode: 67644...46b

[Sannhetsøkende]

Sikker på at dette egentlig var din drøm og ikke alle andre rundt deg? 

[AnonymBruker]

Det er ikke uvanlig å angre på å ha fått barn og familie, men det er tabu å si høyt. Mente det stod at 2 av 10 angrer i en artikkel jeg leste i fjor men mulig jeg husker feil, du kan prøve å google "angrer på å fått barn". 

Jeg skjønner deg godt så du har all sympati fra meg. Man får ikke et sekund for selv og livet handler kun om barnas behov og aldri egne behov...

Anonymkode: b8957...5bd

[AnonymBruker]

Snakk med legen din, er det så ille kan det faktisk være at du er på randen til utbrent! Ikke noe tabu i det, heller sykemeldt tidligere og kortere enn å gå på en skikkelig smell det er vanskelig å komme seg fra.

Vær ærlig med mannen din både med at du er sliten, og at du gruer deg litt til ferie på grunn av egentid. Her bør det være mulig å legge til rette, bruk også svigers som barnepassere slik at dere får litt tid fra hverandre.

Det er vanskelig å være positiv når børa er litt for tung og ting går i spiral feil veg, mye bedre å innrømme at ting er tøft og så gjøre noe med det, familielivet kan bli bra om dere gjør noen justeringer. 
 

Hvor mye forventer du av deg selv i hverdagen? Kan en middag her og der forenkles litt noen ganger? Kanskje til og med erstattes med en brødskive etc? Kan noe av husarbeidet vente et par dager? Er det noen forpliktelser du kan si fra deg?

Anonymkode: 51360...5a7

[AnonymBruker]

Barn og mann er ikke noe man «roter seg bort i». Dette var nok veloverveide valg tatt av deg selv, men at det er vanskelig å se det nå når du er sliten, får lite søvn, og muligens er deprimert eller utbrent? 
 

Foreslår å støtte deg på dine nærmeste og forenkle hverdagen så mye som mulig. Unn deg selv hvile der du kan, og søk hjelp hvis du må ❤️ Hushjelp, barnepass, en frikveld eller to hver hvor den andre er hjemme osv. 

Anonymkode: 25f34...97e

[Serafin]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er en av de som alltid har ønsket seg hus, bil, ektemann og barn. Det ønske har vært så sterkt at jeg har grått meg i søvn utallige ganger da jeg var singel fordi jeg var redd for å forbli alene, ensom og barnløs. Jeg giftet meg i 2019 og stresset veldig med å bli gravid og få barnet vårt raskt, fordi ønske om å bli mor var så sterkt. Jeg ble mor året etter. Men etter at barnet har rundet 2 år har alt vært ekstremt slitsomt. Jeg orker snart ikke mer. Jeg har en mann som er kjempeflink med barnet vårt og tar sin del av ansvaret både rundt barnet og husarbeid. Men likevel er jeg sliten og nesten utbrent til tider. Synes det er slitsomt med barn, hus og fulltidsjobb. Å jobbe redusert er ikke et alternativt pga økonomi. Og jeg tror ikke det bedrer situasjonen vår, ettersom jeg synes det  er kjempe slitsomt å være hjemme med barnet vårt. Jeg vil mye heller jobbe enn å ha han hjemme på heltid, er helt brukt opp etter helgen. Nå nærmer ferien seg og jeg gruer meg til 6 UKER sammenhengende med mann og barn. 3 av ukene tilbringes med svigerfamilien i utlandet i feriehuset deres. Jeg har et enormt behov for å være alene, og kjenner jeg gruer meg til så mye familietid. 

I skrivende stund tar meg selv i å tenke; men det var jeg dette jeg hadde ønsket meg så inderlig høyt hele tiden. Mann, barn, svigerfamilie, hus og alle disse forpliktelsene som nå sliter meg ut. Hva bør jeg gjøre? Er jeg i ferd med å bli deprimert? Jeg kan ikke rømme fra familien min heller… Mannen har begynt å snakke om ett barn til nå som barnet vi har er 3 år. Og jeg vil absolutt ikke ha flere unger, aldri i livet! Det er nesten så jeg vil rømme fra alt noen ganger, dagdrømmer om å pakke sakene mine og bare forsvinne… Det er ganske bekymringsverdig i seg selv. 

Anonymkode: c8c21...006

Du bør sterilisere deg asap

[AnonymBruker]

For meg virker som du har veldig stort behov for alenetid.... har du mulighet til å f eks ta komme to dager etter mannen til sommerhuset og bruke den tiden å være litt alene eller til det som gir deg energi?

Anonymkode: bda97...6e7

[AnonymBruker]

Tanken slo meg bare, har du slitt med konsentrasjon? Du har ikke ADHD? Vi som har det kan bli lett overveldet av andre. Kan slite med mye lyd og bråk og for mye inntrykk. 

Anonymkode: bf0ad...fd8

[AnonymBruker]

Er du helt frisk? Normalvektig? Spiser sunt? Trener du? Mangler du noen vitaminer? Tar du vare på egne behov i småbarnsbobla?  Har du det godt i forholdet ditt? Du sier du ikke kan gå ned i stilling, men er jobben veldig krevende? Enten fysisk eller psykisk? Kan du i så fall bytte jobb til noe annet? 

Anonymkode: da8fc...dc4

[AnonymBruker]

Kan du ha adhd eller noe lignende som gjør deg ekstra utslitt av inntrykk osv? Er litt enig med de over om at det nok ligger noe under her.

Måten du snakker/skriver på minner litt om datteren min som har adhd. Hun har sååå lyst på baby hele tiden. Kan gråte av tanken på at en dag skal hun kanskje bli mor.

Heldigvis har hun p-stav nå. Og jeg har hatt utallige samtaler med henne om at dersom hun får barn så har hun null tid til seg selv og må sette en annen enn seg selv fremst de neste 18 årene. At det er fryktelig intenst og krevende og utmattende.

Tror hun ender opp som deg dersom hun får barn en dag. For hun har veldig behov for å hvile og alenetid og er ganske egosentrisk og setter seg og sitt først hele tiden.

Du og mannen din må finne en løsning som kan passe for deg. Kanskje kan han ta med ungen en uke i forveien til svigers sånn at du får hvilt deg. Kanskje kan dere få til en dag i uken/annenhver uke som er din hviledag? 

Du må ha en alvorsprat med mannen din om hvordan du har det. Og at det er uaktuelt med flere barn sånn situasjonen er nå. 

Anonymkode: feba9...726

[AnonymBruker]

Bare en tanke, kjenner deg ikke. Men om man alltid har det kjipt uansett situasjon, så tror jeg det er fordi man eksternaliserer ett internt problem.

Og om man også har trent seg til en tanke om at alt bli bra bare x eller y skjer. Så er det det man får, ett ønske om at ting blir bra akkurat utenfor rekkevidde. Lykke kommer ikke av målet, men av prosessen. Prosessen er hele tiden, målet er veldig kort.

Anonymkode: 2e950...91d

[AnonymBruker]

Du bør nok få hjelp ja. Vi har tre barn, skole og barnehage. Til eksempel har vi vært i 6 avslutninger for dem etter jobb nå før sommeren, og det ene barnet har også ekstra behov. Så kan du legge til x antall bursdager, lekseoppfølging, sykehus med det ene osv osv.  Vi jobber fullt begge to. Husker tiden med ett barn, og tenker at det var betraktelig mye mindre trøkk. Her må det ligge mer bak. 

Anonymkode: 4b85c...ad8

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er enig med de andre her. Du sliter med noe som ligger under alt dette. Du bør snakke med legen din og få hjelp til å finne årsaken.

Anonymkode: 9341d...7c3

Det som ligger under er at folk har blitt hjernevasket til å tro at man blir lykkelige med barn når sannheten er der motsatte. 

Anonymkode: b8515...354

[fru Alving]

Det er ikke uvanlig å være sliten som småbarnsmor TS, alt dreier seg om barn og familie og du sitter på en måte litt fast. Jobbe fullt er også krevende i kombinasjon med små barn.

Forsøk å finn mer tid til deg selv. Kan du ha et par ettermiddager i uka der du har "fri" og gjør noe du liker, trene eller noe som gir deg påfyll. kanskje møte venner eller bare hvile og være alene. jeg støtter og de som sier at du kan forsøke å få tid alene i ferien. Dere må ikke være sammen hele tiden. Kanskje mannen kan dra ti svigers alene og du være hjemme helt for deg selv. Selv om du har en mann som tar ansvar, så er det noe eget med å være mamma og jeg tror og det er mange ubevisste forventninger til oss mødre som sliter oss litt ut.