Min sønn vil bo hos far

[powerpoffgirl]

Hei 🙂

I mangel på god overskrift - men den sier alt egentlig. Min sønn på 11 år vil gjerne bo hos sin far nå fremover. Jeg og barnefar er venner og har et veldig godt samarbeid, og har 50/50 per dags dato. 

Sønnen min ønsker å bo mest hos pappaen sin, og selv om jeg dør litt innvendig føler jeg at han trenger å bli hørt. Han er en moden og reflektert gutt og har et godt forhold til oss begge to.  Jeg savner han hver dag når han er borte fra meg en hel uke i strekk. Han står mer fritt hos sin far og har flere venner å være med der.

 

Nå er han enebarn hos far, og jeg fikk for 7 år siden ny mann og 2 barn til. Alle 3 ungene mine går godt sammen, men siden de to minste er 3 og 5 år tar de mye av oppmerksomheten. Jeg prøver etter beste evne å gi alle 3 det de trenger, men med en kronisk syk ektemann er jeg alene om mye og dermed blir ingen av ungene fornøyde. Jeg er helt utslitt. Jeg er bipolar, og når jeg går lenge på høygir med masse å gjøre hele tiden møter jeg veggen iblant. Vi er alle i full jobb også forresten, jeg, ektemann og eksmann. 

 

Min mann har levd hele sitt liv i nabo kommunen 30 min unna der vi bor nå. Han har hele sin familie der, og gode venner.  Han flyttet hit til meg fordi jeg ikke ville flytte fra sønnen min når han var 3 år. Jeg kunne aldri tenke meg å ta han fra faren hans, ei heller være uten han, så da kjøpte vi hus her vi bor nå. Jeg har slekt her, men ingen av oss har noe særlig venner her egentlig. Vet ikke hvorfor, det har bare blitt sånn. Mannen er mye syk, og jeg har fullt opp med ungene og alle deres aktiviteter så venner blir liksom ikke prioritert.  Her har vi sånne vennskap som "ikke går av seg selv". På han sitt hjemsted har til og med jeg fått meg gode venner, de er inkluderende og om det går lang tid mellom hver gang vi snakkes føles det som igår når vi treffes igjen. Sånne ekte vennskap, hvis dere skjønner hva jeg mener.

 

En lang historie litt kortere: min sønn vil bo hos far, og på grunn av det lurer vi på å rett og slett flytte til hans hjem der vi har et større nettverk. Han har et hus der som til nå har vært utleid, og de to minste barna har sovet der flere ganger og stortrives.

Min tanke er om sønnen kan komme til oss annenhver fre-søn, i ferier og ellers en kino eller sånne småting ekstra i hverdagen for noe kvalitetstid. Men jeg føler meg som en dritt, føler dette er så tabu. Som sagt har vi et nært forhold, og alle samarbeider bra. Snakker mye i tlf med hverandre, tenker å kjøre bort hver gang han har fotballkamp og slike ting. 

 

En siste ting, 11 åringen elsker også huset til min mann i nabokommunen, han spør alltid om å sove der men vi må si nei fordi det er utleid 😅

 

Spørsmålet mitt er om jeg er en superdårlig mamma som bare vurderer dette engang..

[PM75]

Jeg synes du virker svært reflektert mtp hva som er det beste for sønnen din. Og det kan jammen ikke være lett når det beste kan være at han bor mindre hjemme hos deg! 

Endret 8. juni 2023 av PM75

[Tipaa]

Så lenge alle er fornøyd så ser jeg ikke hva som er problemet?

[AnonymBruker]

Må flyttingen til skje med en gang? Eller kan dere vente et år og se om 11 åringen trives med å bo mest hos far? 
Hvis det viser seg at 11 åringen blir boende hos far, ville jeg valgt det som er mest bærekraftig for dere som familie. 

Anonymkode: 54947...d7e

[AnonymBruker]

Du er en supergod mamma som lytter til sønnen din og hans behov. 
 

Jeg jobber med barn og ungdommer, og de fleste syns 50/50 ordning er fryktelig slitsomt og vanskelig, selv om ikke alle tørr å si det til foreldrene sine i frykt for å gjøre de lei seg. Det at sønnen din tørr å fortelle deg om sine behov, viser bare hvor trygg han er på deg og at du vil elske han uansett. De barna og ungdommene jeg prater med sier at de aldri får landet skikkelig en plass, før de må «flytte» igjen, med 50/50 ordning. De føler at de egentlig ikke hører til noen plass, og aldri får slappet skikkelig av/få roen i kroppen. Så det at han bor med faren sin, og har sånn type samvær med deg slik du skisserer, visse bare en mamma som virkelig lytter til barnet sitt behov og ønsker💕

Anonymkode: eac92...32b

[AnonymBruker]

Det viktigste er vel at gutten får det bra? 

Hos far er det mer tid til ham og flere venner. 

Vet han at dere flytter hvis han gjør det? 

 

Anonymkode: aea06...4b9

[Veggdyret]

Det eneste problemet jeg ser med denne løsningen er at du flytter fra nærmiljøet til gutten. Det er veldig viktig for barn i den alderen (og kanskje enda viktigere i årene fremover) å få være med på det som skjer i vennekretsen. Og da ender han opp med å måtte velge mellom å besøke mamma eller å få vært med i bursdagsselskap/kino/pizzakveld/gaming etc i helgene. Da taper du lett den kampen, og får ikke sett ham i helgene engang...

[powerpoffgirl]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Må flyttingen til skje med en gang? Eller kan dere vente et år og se om 11 åringen trives med å bo mest hos far? 
Hvis det viser seg at 11 åringen blir boende hos far, ville jeg valgt det som er mest bærekraftig for dere som familie. 

Anonymkode: 54947...d7e

Nei vi tenker å se hvordan det går først, å ha litt is i magen. 

[powerpoffgirl]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det viktigste er vel at gutten får det bra? 

Hos far er det mer tid til ham og flere venner. 

Vet han at dere flytter hvis han gjør det? 

 

Anonymkode: aea06...4b9

Ja han må få det best mulig uansett. Han vet ikke noe om dette nei. Kommer heller ikke til å si noe med det første, han skal ikke føle at vi flytter fordi han valgte å bo et annet sted. Tenker at vi først prøver å ser om han trives med ny ordning først, så tar vi  den samtalen når det har gått en stund.

[AnonymBruker]

Han har godt av å være med far. Ikke fordi du ikke er en god mor, men fordi han må få mannlig visdom og erfaring fra sin far, som vil gjøre han mer selvsikker og trygg. 

Anonymkode: 1ca17...813

[AnonymBruker]

Skikkelig god mor som tar hensyn til gutten sine ønsker. Enig i at dere lar det være en prøveordning før dere flytter. Og så må du gi han litt mer av deg når han kommer på besøk. Trenger ikke være mye, men litt alenetid, kafebesøk, gå en tur, kino etc... 

Masse lykke til. 

Anonymkode: 6417c...76c

[Gjest WhisperingWind]

Ok. 

Straight out. 

Du er en GOD mamma. Du ser sønnen ditt sitt behov OVER deg selv. Det er definisjonen på en god mor. Ingen vil tenke noe negativt om at sønnen din bor hos far. Du har 2 små barn og kronisk syk mann. Far vil ha mer overskudd og tid til å følge opp 11 åringen. 

Og om dere kan flytte nærmere og det fungere fint med jobb og hus så er det jo ideelt. 

Da kan sønnen din se deg så mye han vil. Og han vil garantert merke savn etter en stund 100% hos far. Da er det jo perfekt med noen helger, ferier og aktivitetsdager sammen jevnt fordi du bor nært ❣️

Endret 8. juni 2023 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Jeg hadde selv ikke noe samvær med min mor når jeg var tenåring på grunn av adferden hennes. Det er ofte vanskelig for barn å si i fra og være ærlige om hva de tenker/mener om forelderen sin, ofte på grunn av reaksjonen. Du burde (og det virker som du gjør det også) støtte sønnen din sine valg og la han få bestemme helt fritt hvor han vil bo.

Det kan være fristende å prøve å geleide samtalen inn mot annen hver helg, men pass på at han ikke føler seg tvunget til å takke ja. Hvis han allerede har sagt han vil bo hos far på fulltid, er det jo en stor sjanse for at han allerede har tenkt over akkurat det scenarioet, og synes ikke det er bra nok.

Forøvrig er dette en identitetskrise-fase hvor nye ting ofte må prøves ut før man finner ut at det var feil. Mange av mine venner har gjort liknende ting, men raskt funnet ut at den andre forelderen ikke var så verst likevel, og at det å ha en "chill" forelder ikke alltid er like fint som å ha en forelder som bryr seg. Så her tror jeg du skal la sønnen din ta styringen, så finner han ut hva som passer han.

Anonymkode: efece...9bc

[AnonymBruker]

Hei, jeg hadde skilte foreldre på 80 tallet. Det at jeg måtte være hos pappa annen helg gjorde at jeg falt utenfor vennegjengen hos mamma. Og hos pappa var jeg bare «på besøk»

Anonymkode: a7f71...c36

[powerpoffgirl]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Du er en supergod mamma som lytter til sønnen din og hans behov. 
 

Jeg jobber med barn og ungdommer, og de fleste syns 50/50 ordning er fryktelig slitsomt og vanskelig, selv om ikke alle tørr å si det til foreldrene sine i frykt for å gjøre de lei seg. Det at sønnen din tørr å fortelle deg om sine behov, viser bare hvor trygg han er på deg og at du vil elske han uansett. De barna og ungdommene jeg prater med sier at de aldri får landet skikkelig en plass, før de må «flytte» igjen, med 50/50 ordning. De føler at de egentlig ikke hører til noen plass, og aldri får slappet skikkelig av/få roen i kroppen. Så det at han bor med faren sin, og har sånn type samvær med deg slik du skisserer, visse bare en mamma som virkelig lytter til barnet sitt behov og ønsker💕

Anonymkode: eac92...32b

Det er nettopp det. Han blir på en måte "utenfor" begge steder. Går glipp av ting med venner på begge steder. Han føler seg nok litt utenfor, selv om han ikke har sagt det med rene ord. Vi snakker mye sammen og han tør å si meningen sin og er god på å snakke om følelser, så vi har hatt flere lange samtaler om dette. Han er klar på annenhver helg hos oss uansett, han sier han må ha en pause fra pappa også av og til 😅

[AnonymBruker]

Du setter ord på noe som er feil i samfunnet, ts, når du sier (med rette) at det er tabu for en mor å velge sine barns beste over «mammahjertet». Men det er likevel det eneste riktige. Å velge å være venner med sine barns andre forelder. Å velge å sette eget behov for samvær med barnet under barnets ønsker og behov. Selv om det altså er så uvanlig at det ganske riktig faktisk er tabu å ikke sette mor før barnet. 

Hva sier barnefaren om planen? Det er første steg. At han har helse, kapasitet etc til å ta hovedansvaret er ikke gitt (selv om han har all verdens lyst). 

Så tenker jeg at 30 minutter er reisevei min til jobb. Det er å flytte fra en skolekrets til den neste. Det er ikke langt. Ikke lengre enn at du kan stille på foreldremøte og fotballtrening ved behov og ønske.

Anonymkode: adb8a...6c0

[AnonymBruker]

Jeg vet akkurat hvor jævlig det føles! Nå er min voksen, men jeg døde også innvendig da han som 14 ville bo hos far.

Men vi har alltid hatt et nært og godt forhold, og selv om det var en stor sorg, så gjorde det at jeg og samboer kunne flytte ut av byen. Nå synes han det er mye koseligere å komme hit på overnatting enn han syntes i byen. Vi har hage og plass og bedre råd enn da vi bodde i Oslo. Livet blir ikke alltid som planlagt, men det viktigste er relasjonen, og jeg kan jo forstå at de vil bo der det er kompiser.

Jeg synes helt klart at dere bør ta denne muligheten til å flytte til et sted dere har bedre og finere kontaktnett. 
Ja, det er kjipt med sønnen, men det åpner jo for noe annet fint. ❤️

Anonymkode: 0390b...e6a

[AnonymBruker]

Her gjør vi det også sånn.

Det er ingen skam, selv om det ikke er optimalt for mammahjertet

I vårt fall, hadde far råd til å beholde huset. Leiemarkedet er helt spinnvillt derover,  så han ble boende slik at barna beholdt bosted og skole/bhg ❤️

Jeg kunne ikke satt meg på bakbeina og gjort tilværelsen vanskeligere for barns mine.

Det er det alt koker ned til. Barnets beste

Anonymkode: dc604...7a9

[AnonymBruker]

Jeg synes også det høres ut som om du tar gode valg, TS. Og så vil jeg bare minne om at det er snakk om 30 min unna nåværende bosted. Der jeg er vokst opp, var det kjapt 30 min å kjøre til venner, trening og kamp innenfor samme kommune. Jeg tenker ikke at det er en krise og at man må havne utenfor, men det kan føre til mer kjøring på dere. Jeg har forøvrig hatt mange gode samtaler med mine foreldre i bil, det er ikke stort annet å gjøre der 😜

Anonymkode: 4daf1...607

[AnonymBruker]

Jeg hadde ventet noen år med å flytte. Det blir vanskeligere for gutten å "stikke innom", i tillegg til at dere kommer til å tape terreng mot venner, når han blir tenåring. 

Anonymkode: e3279...c9d