BARNEHAGE, SEPERASJONSANGST,TIDLIGERE OPPLEVELSE.

[AnonymBruker]

Hei, jeg lurer på om noen andre har vært i samme båt som dette. 
jeg har ei lita ei på to som begynte i barnehagen og brukte god tid til å bli trygg. Dette gikk fint til slutt og hun trivdes godt i barnehagen og ville ikke hjem fordi hun likte seg så godt. 
 

nå helt plutselig i en alder av to så begynner hun å bli hysterisk og gråte når jeg kommer til det punkter jeg må dra når hun er i barnehagen. Hun sier mamma jeg vil hjem. Hjem sier hun. Gråter og klamrer seg til meg. Jeg har prøvd så godt jeg kan å finne ut av hva det er galt men jeg finner ikke helt ut av det. Når det har vært så fint i ett år. Og har aldri vært som dette. Den første uken jeg gikk hjem og hun var alene for første gang i barnehagen var det ikke slik en gang. På hjemmebane har hun tidligere sakt hun vil i barnehagen igjen etter jeg har hentet henne. 
 

så er det noe med tidligere forhold. MERK! Det er tatt hånd om. Det er anmeldt. Vi har pratet med politi, barnevern,mekler,familiehuset og advokat. Det er på vente til rettssak om barnefordeling og vi har besøksforbud på far.

 

kort fortalt så fikk jeg juling av barnefar og jentungen fikk med seg dette. Kun så på og jeg klarte å få med meg henne ut trygt til naboen. 
 

tingen er at det er nesten som at hun opplever igjen de utrygghetene hun fikk etter dette skjedde hjemme. Igjen i barnehagen at hun er på det vis utrygg. Jeg har ikke hatt henne med til noe psykolog for som mamma kjente jeg at det var best for henne å la være og det viste seg at det stemte. For hun ble mye bedre etter far ble sperret ut av livene våres. Det tok litt tid etter dette skjedde så strålte hun mer enn noe sinne. Lærte veldig fort div. 
 

i barnehagen er det mange vikaren og nye. Hun har faste voksne men de klamrer hun seg fast til igjen. 
 

det er svært vondt å se sitt barn slik. Jeg har lest mye om at det er mange andre barn som opplever det samme i en alder av 2 fordi dem forstår mer. Barnehagen sier at det er ikke noe spesielt som har skjedd jeg begynner å lure på om vikaren har oversett Maia. 

på hjemmebane er ingenting nytt, vi har mye familie middager og drar mye ut for å leke. 
 

det begynner å komme til punktet hvor jeg lurer nå på om det er på tide med en barnepsykolog. Hva er deres tanker ut ifra dette?
 

 

Anonymkode: 95588...c2f

[AnonymBruker]

Hun burde selvsagt fått hjelp i forhold til det hun så, ikke rart hun gråter når du går

Anonymkode: bdfe8...135

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hun burde selvsagt fått hjelp i forhold til det hun så, ikke rart hun gråter når du går

Anonymkode: bdfe8...135

Ja, jeg vurderer dette og skal prate med barnehagen senere idag. Jeg bare syns det er veldig merkelig at det skjer slik for henne etter at det var godt glemt og hun hadde det veldig bra i ett år

Anonymkode: 95588...c2f

[Goodtimes]

En såpass traumatisk opplevelse setter veldig dype spor i et barn. 

En barnepsykolog bør nok inn i bildet og gi dere verktøy på veien videre. Husk, du er barnets trygge havn og hun sitter kanskje med en følelse av at hun ikke har ''kontroll'' på deg når du drar? At hun tror noe skal skje. 

Vanskelig situasjon, men som du selv sier TS, jeg ville vurdert en barnepsykolog her ❤️
 

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig at barn kan få separasjonsangst på nytt en stund etter tilvenning. Det kan være at de er eldre og forstår mer eller at de bare er i en utviklingsfase der de er mer engstelige. Sånn har det vært med alle mine. 

Jeg kjenner ikke din datter, så umulig å si grunnen. Men en periode med separasjonsangst kan altså være vanlig i den alderen. 

 

Anonymkode: af7e2...74b

[AnonymBruker]

Vårt barn fikk også reaksjoner i bhg litt etter 2-års alderen. Mye gråt og utrygg når det var noen andre enn de barnet kjente fra oppstart. Det gikk seg gradvis til, men det varte nok noen måneder. Barnet var også redd for alle andre voksne. 

Det gikk over. I dag er barnet veldig trygg og tillitsfull.

Det er nok en fase! Og trenger ikke å henge sammen med episoden du frykter at det kan stamme fra. Nå er jo problemet borte, og det er jo det viktigste. 

Jeg tror ikke det er noe nytte å ta ett så lite barn til psykolog.

La tiden gå, før jul er jeg sikker på at du har en helt annen jente igjen. Men barn må også få lov, og tid, til å gå igjennom disse ulike fasene de har i livet sitt. Uten at vi skal bli stresset eller bekymret. Barn må få være barn!

Anonymkode: 1a028...a07

[AnonymBruker]

Be om henvisning til BUP fra fastlegen. De kan veilede deg og barnehagen. Hun har opplevd noe traumatisk og som du sier er det viktigste at hun ikke utsettes for å møte far. Men kanskje er det andre tiltak som bør til for å trygge henne og dere rundt ift engsteligheten hun viser nå.

Anonymkode: 11b3e...abc