Gi opp det gode liv som alenemor for å kanskje få flere barn?

[AnonymBruker]

Jeg er 32 år og har et slags dilemma. Jeg er alenemor med 100% omsorg for barnet på straks 2 åf (har god kontakt med pappaen og vi er veldig gode venner, men han er syk og kan ikke ta seg av barnet). Det er snart 1 år siden jeg ble alene, og jeg elsker det! Å prøve å få det til å funke med BF var et helvete da vi fortsatt var sammen, delvis fordi han var ganske psykisk syk altså. Så det å nå være bare meg og barnet på daglig basis er en drøm! Vi koser oss sånn sammen, og har en god relasjon. Jeg føler på inderlig lykke mange ganger daglig. Jeg elsker livet vi har, hvor jeg får oppleve verden gjennom hennes øyne og vi har masse tid sammen. På en side så vil jeg ikke endre livet vi har.

Men på en annen side er det litt trist at hun aldri skal få søsken, og ikke oppleve det familielivet med 2 voksne i samme hus, flere barn, kanskje bo et sted med hage osv (vi bor i en 2roms leilighet nå). En side av meg drømmer om å få den familien med flere barn og mann. Og det å ha en til forelder å se opp til hadde vært flott, jeg vet mange som har gode steforeldre som har vært der hele livet. 

Siden jeg er 32 så har jeg jo noen år på å kanskje få til et slikt liv også. Og jeg tipper at når barnet blir større, vil jeg savne å ha en kjæreste. Men akkurat nå savner jeg det ikke, og jeg har også veldig lite tid da... barnet legger seg sent, så jeg har kanskje 30 minutter "fritid" hver kveld (etter husarbeidet er gjort). Jeg har tilgang på barnevakter,men det føles feil å prioritere dating mens barnet har barnevakt.. hun har allerede barnevakt minst 1 gang i uka pga jobben min. 

Jeg har tinder og har snakka med noen her. Har egentlig avtalt en date i morra, men er usikker på om jeg skal gå. 

Syns dette dilemmaet er så vanskelig! Den ene siden av meg vil gjerne ha mann og flere barn, og leve "familielivet", og da bør jeg vel begynne å lete! 

Mens den andre siden av meg har det så bra i situasjonen vi er i nå, men jeg er redd at det blir et savn om noen år, når jeg kanskje er blitt for gammel til å få flere barn? Og jeg ville jo gjerne gi barnet mitt søsken, jeg kjenner det knyter seg når jeg ser gravide mødre i barnhagen nå.. det var jo egentlig også min drøm. 

Anonymkode: 77e1c...1cf

[AnonymBruker]

Å gi opp et liv der du er lykkelig og lever «det gode liv»  høres ut som en super ide. Hvorfor ha det greit når du kan søke noe ugreit. Hvorfor være lykkelig med det man har når man kan grave seg ned og være misfornøyd med det man ikke har?

Anonymkode: fd06e...7fe

[Gjest takinova]

Visste du ikke at han var psykisk syk når du valgte å få barn med ham?

Hvorfor skal du hoppe inn i et nytt forhold og utsette barnet ditt for en ny fremmed mann?

[AnonymBruker]

Jeg ville fokusert på barnet og brukt tiden din på hen. Du har allerede valgt feil mann en gang, ikke gjør det igjen. 

Anonymkode: 5dca5...439

[Veggdyret]

Hvis du er veldig god venn med barnefar, kunne det kanskje gått å få et barn til med ham, uten å bli et par igjen? Hvis du venter til barnet du har nå nærmer seg 4 år, så er det selvstendig nok til å at du klarer å ta vare på en baby i tillegg, dersom du ønsker det.

Det løser jo ikke behovet for en "rollemodell-pappa", men jeg ville nå vurdert det uansett. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke hatt behov for å ha halvsøsken og stefar

Anonymkode: 5c599...a71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg hadde ikke hatt behov for å ha halvsøsken og stefar

Anonymkode: 5c599...a71

Ts her

Har selv vokst opp med en halvbror, det var akkurat det samme som en helbror. Og han hadde min far som stefar. Det var fint for oss

Anonymkode: 77e1c...1cf

[AnonymBruker]

Veggdyret skrev (1 time siden):

Hvis du er veldig god venn med barnefar, kunne det kanskje gått å få et barn til med ham, uten å bli et par igjen? Hvis du venter til barnet du har nå nærmer seg 4 år, så er det selvstendig nok til å at du klarer å ta vare på en baby i tillegg, dersom du ønsker det.

Det løser jo ikke behovet for en "rollemodell-pappa", men jeg ville nå vurdert det uansett. 

Vil ikke bli alenemor til 2 stk...

Ts

Anonymkode: 77e1c...1cf

[AnonymBruker]

takinova skrev (2 timer siden):

Visste du ikke at han var psykisk syk når du valgte å få barn med ham?

Hvorfor skal du hoppe inn i et nytt forhold og utsette barnet ditt for en ny fremmed mann?

Visste du ikke at man kan bli psykisk syk uten å være det fra før? Min mor ble psykisk syk et år etter fødsel. Burde min far få dømmende kommentarer på kvinneguiden også? 

Anonymkode: 2ab67...f6d

[AnonymBruker]

Du vet hva du har, men ikke hva du får. 

Og kan hende at han du treffer har barn, ikke vil ha flere, ikke kan få, ikke vil ha. 

 

Anonymkode: 2d1b9...256

[Gjest takinova]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Visste du ikke at man kan bli psykisk syk uten å være det fra før? Min mor ble psykisk syk et år etter fødsel. Burde min far få dømmende kommentarer på kvinneguiden også? 

Anonymkode: 2ab67...f6d

Derfor jeg spør. 

Regner med det er mer enn en vanlig depresjon, når far er ute av stand til å ta seg av barnet. Hvis man vet dette og velger å få barn, så syns jeg man tenker kortsiktig.

[Daria]

Hvorfor gå inn for å endre et liv du trives med og lete etter noe du ikke savner, fordi du tror at du kanskje kan komme til å savne det etter hvert? Hva er det som haster så  voldsomt? Du er relativt nylig ute av et vanskelig forhold, med ansvar for et lite barn som har vært med på dette og som pr nå hverken savner søsken eller en stefar (og mange av de som får det ville helst sluppet) - ro ned og yt det livet dere er i ferd med å etablere, og ta resten som det kommer.

[Gjest takinova]

Veggdyret skrev (2 timer siden):

Hvis du er veldig god venn med barnefar, kunne det kanskje gått å få et barn til med ham, uten å bli et par igjen?

Hvis det er arvelig psykisk sykdom, så er det jo dette en forferdelig dårlig ide. 

[AnonymBruker]

Er i akkurat samme situasjon, bare mitt barn er litt eldre og jeg har 50%. Føler en voldsom sorg når jeg ser andre gravide, og har drømmer der jeg plutselig er høygravid og kjenner på spark i magen og føler alt er løst seg, da er det like vondt å våkne opp hver gang. Har det så utrolig godt bare jeg og barnet, vi er ekstremt nære og jeg nyter friheten. Hadde det ikke godt i forholdet og vet ikke om jeg vil risikere å ødelegge livet for en ny mann. Men likevel tar jeg sjansen om jeg treffer en jeg faller for. Kanskje dette problemet løser seg selv om du treffer en du blir forelsket i, da forsvinner gjerne en del tvil.

Anonymkode: b8c1c...870

[AnonymBruker]

Jeg er 35 og er alene med ett barn på 5 år, og jeg ønsker i utgangspunktet ikke flere barn. det er helt nydelig å bo alene med barnet. i tillegg har jeg 100% tid til meg og mitt når barnet er hos faren annen hver uke. Elsker det!

Jeg tenker selvsagt på at jeg kunne tenke meg at barnet mitt fikk et søsken, men det er ingen krise om barnet vokser opp som enebarn heller. Jeg håper egentlig å en gang møte noen med barn, sånn at barna kan vokse opp som stesøsken og dermed få oppleve familielivet selv om de ikke er helsøsken. Og hvem vet, kanskje får jeg lyst på et barn hvis den rette dukker opp.

Hvis du er lykkelig ts, hvorfor endre på det nå? du har fortsatt tid til å få barn senere hvis det skulle ligge til rette for det. Ikke stress med det, og bare nyt tilværelsen deres. Dra på date når du kan, og kos deg som singel og som alenemamma.  

Anonymkode: 285d0...633

[TLR]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vil ikke bli alenemor til 2 stk...

Ts

Anonymkode: 77e1c...1cf

Nei det bør du unngå 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Mens den andre siden av meg har det så bra i situasjonen vi er i nå, men jeg er redd at det blir et savn om noen år, når jeg kanskje er blitt for gammel til å få flere barn? Og jeg ville jo gjerne gi barnet mitt søsken, jeg kjenner det knyter seg når jeg ser gravide mødre i barnhagen nå.. det var jo egentlig også min drøm. 

Anonymkode: 77e1c...1cf

Men altså, dere har det bra nå. Hvorfor skal du handle på noe om at du 'kanskje får et savn om noen år'? Kanskje?

Jeg ble alene omtrent samme alder som deg, og jeg var til tider ganske verpesyk. Sjekket Stork klinikk i Danmark og lest meg opp. Men jeg gjennomførte ikke noe. Det er fremdeles kun det ene barnet og meg. Og det er jeg glad for. Jeg har blitt syk og å ha ansvaret for to barn hadde jeg nok ikke klart så bra som jeg ønsker.

Verpesjuken går over. Å ha et søsken trenger ikke å være en velsignelse. Det er det mange som kan signere på.

Anonymkode: 89698...f22

[Anjatapinjata]

Lever i samme "dilemma" som deg. Bare at her har barnefar droppa å bry seg.

Men vi har det ekstremt fint bare oss. Men jeg ønsker meg et barn til, så det er ikke umulig at det blir et barn til med donor. Så kan evt mannen komme senere😊

Har også funnet ut at mange synes det er skummelt at jeg har 100% omsorg og dermed ikke klarer å gi meg en real sjans. Da har jeg det bedre alene uansett. 

[AnonymBruker]

La livet gå sin gang, tenker jeg. Gå på date fordi det er hyggelig, ikke ta stilling til alle årene fremover akkurat nå. Kanskje faller dett valget helt naturlig etter hvert. Kanskje møter du noen du bare VET at du vil være sammen med, kanskje ikke.

Du behøver ikke bestemme alt akkurat nå.

Anonymkode: c2f51...9d3