Siste besteforelder er død ikveld, og jeg vet ikke hva jeg føler

[AnonymBruker]

Er voksen nå, med egen familie.

Har hatt en spesiell barndom. Bodde hos min pappa, fordi mamma hadde ulik problematikk, og døde da jeg var liten. Har hatt sporadisk kontakt med mammas søsken opp igjennom, de har altid tatt kontakt, deltatt i selskaper f.eks. Har også kontakt med de og mine kusiner/fettere nå som voksen.

Men min mormor, hun holdt aldri kontakten. Jeg så henne som baby, og etter det så jeg henne ikke før jeg ble kanskje 13 år. Et familiemedlem tok meg med dit på besøk.

Jeg begynte å besøke min mormor litt i tenårene, på eget initiativ. Har i perioder hatt god kontakt, så har det dabbet av. Hun har aldri tatt initiativ, og med egne barn har jeg ikke prioritert hun. Hun har jo aldri prioritert meg.

Siste årene har hun vært dement, og jeg har ikke sett henne. 

Nå er hun dø. Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle. Siste besteforeldren. Det er jo et nært familiemedlem i blod, selv om det ikke har føltes sånn for meg. Hun er jo mammas mamma. Kjenner det føles rart. Jeg føler meg ikke så veldig lei meg, og kjenner det kanskje er litt feil i en sånn setting. Føler også på litt dårlig følelse over å ikke ha reist dit, men kontakt skal ikke kun stå på et barnebarn som aldri har blitt prioritert. 

Anonymkode: e2057...739

[AnonymBruker]

I ditt tilfelle ville jeg antakelig ikke følt sorg, bare lettelse. Hun var ikke interessert i deg, så hvorfor sørge så følt?

Nå slipper du gnage på dårlig samvittighet for at du ikke besøker henne.

Anonymkode: c3a0f...30d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Er voksen nå, med egen familie.

Har hatt en spesiell barndom. Bodde hos min pappa, fordi mamma hadde ulik problematikk, og døde da jeg var liten. Har hatt sporadisk kontakt med mammas søsken opp igjennom, de har altid tatt kontakt, deltatt i selskaper f.eks. Har også kontakt med de og mine kusiner/fettere nå som voksen.

Men min mormor, hun holdt aldri kontakten. Jeg så henne som baby, og etter det så jeg henne ikke før jeg ble kanskje 13 år. Et familiemedlem tok meg med dit på besøk.

Jeg begynte å besøke min mormor litt i tenårene, på eget initiativ. Har i perioder hatt god kontakt, så har det dabbet av. Hun har aldri tatt initiativ, og med egne barn har jeg ikke prioritert hun. Hun har jo aldri prioritert meg.

Siste årene har hun vært dement, og jeg har ikke sett henne. 

Nå er hun dø. Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle. Siste besteforeldren. Det er jo et nært familiemedlem i blod, selv om det ikke har føltes sånn for meg. Hun er jo mammas mamma. Kjenner det føles rart. Jeg føler meg ikke så veldig lei meg, og kjenner det kanskje er litt feil i en sånn setting. Føler også på litt dårlig følelse over å ikke ha reist dit, men kontakt skal ikke kun stå på et barnebarn som aldri har blitt prioritert. 

Anonymkode: e2057...739

Kondolerer! Så leit at du har mistet den siste av besteforeldrene dine. Det er et tap.

Kan der være sånn at du ikke føler på et veldig tap nå, fordi du har følt på det tidligere?

Altså at du har følt sorg for det som aldri har vært og som du hadde fortjent å ha.

For det med sorg over noen som lever og sorg over det som ikke ble, snakkes det veldig lite om her på berget. 

Mitt opplevelse er at vi snakker for lite om ulike former for sorg. Og at det forventes at man skal føle et veldig tap når det skjer et dødsfall. Men hvis man allerede har vært mye trist og lei seg over mange år, så føles kanskje ikke døden som noe stort tap. Det setter bare en sluttstrek. 

Anonymkode: 1cc5c...391

[AnonymBruker]

Jeg er ingen terapeut, men bare et vanlig menneske. Basert på mine erfaringer, så er dette mine tanker rundt temaet ditt: Vi er liksom «programforpliktet» til at det er trist når familiemedlemmer dør. Og selvsagt er det trist, enten fordi man hadde et varmt forhold,  eller man savner noe man ikke fikk. Hvis du savner noe du ikke fikk, så kan følelsene være litt kompliserte eller ambivalente, noe som er fullt forståelig og menneskelig. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet hvis det er slik at du føler at du ikke er trist nok. Det er ikke rart hvis hennes dødsfall ikke er din verste sorg når hun viste deg så liten interesse. ❤️

Anonymkode: 26d51...f4c

[AnonymBruker]

Tja, jeg syns ikke at det er feil at du ikke er så veldig lei deg og jeg syns heller ikke at du skal føle på noen dårlig følelse. 
 

Jeg ble heller ikke særlig lei meg da mine besteforeldre døde. Jeg tenker jo at det er naturlig, de har vært gamle og har levd sitt liv. Jeg har blitt mer lei meg når yngre mennesker har dødd, for det har liksom ikke vært naturlig. De har jo ikke fått levd ferdig sine liv. 

Anonymkode: 044e4...03d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tja, jeg syns ikke at det er feil at du ikke er så veldig lei deg og jeg syns heller ikke at du skal føle på noen dårlig følelse. 
 

Jeg ble heller ikke særlig lei meg da mine besteforeldre døde. Jeg tenker jo at det er naturlig, de har vært gamle og har levd sitt liv. Jeg har blitt mer lei meg når yngre mennesker har dødd, for det har liksom ikke vært naturlig. De har jo ikke fått levd ferdig sine liv. 

Anonymkode: 044e4...03d

For meg har ikke alder noe å si. Det er yngre familiemedlemmer jeg ville sørget langt mindre over enn mine besteforeldre. For for meg er det ikke alderen som påvirker, men relasjon. Emosjonell tilknytning. Skjønner ikke hvorfor folk syns det er verst når en ung person dør enn når en gammel person man er glad i dør? Det er vel den man er mest glad i som er verst å miste? Og den kan vel være alt fra 0-110 år ?

Anonymkode: 713c8...a31

[AnonymBruker]

Sorg er en følelse som kommer i forbindelse med tap. Slik jeg forstår deg TS, så hadde du ikke et nært nok forhold til din mormor til at hennes død oppleves som et direkte tap. Kanskje mer som en påminnelse om tapte muligheter, en tristhet over at dere aldri fikk bygget et nært forhold fordi hun ikke prioriterte deg?

Selv hadde jeg et nært forhold til min mormor, men opplevde likevel ikke noen dyp sorg da hun døde. Hun nærmet seg hundre, var blitt avhengig av hjelp og rullestol og kunne ikke lenger føle seg til nytte for andre - en stor del av hennes identitet. Hun var sliten, lei og deprimert og hadde allerede et par år gitt uttrykk for at hun syntes hun hadde levd lenge nok. Det var - og er - et dypt savn, men likevel ingen sorg. 

Gi deg selv lov til å ikke sørge over den mormoren du hadde - samtidig som du gir deg selv lov til å sørge over den mormoren du ikke fikk. 

Anonymkode: 040ef...0a7

[AnonymBruker]

Dødsfall fører også med seg sorg over hva som ikke var, hva som kunne ha vært, og gjerne en bitterhet over hva som ikke var bra. 

Det er lov å føle på dette. I et tilfelle måtte jeg gjennom en periode med sinne før sorgen kom, da det meste tross alt hadde vært godt. 

Anonymkode: 98dae...9b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Skjønner ikke hvorfor folk syns det er verst når en ung person dør enn når en gammel person man er glad i dør?

Det skjønner jeg. 

Uansett relasjon. Jeg hadde følt det verre om naboungen på 11 hadde dødd enn om min mormor på 96 hadde dødd. Uansett relasjon. 

Anonymkode: 8c12c...24a

[AnonymBruker]

Det er helt i orden uansett hvilke følelser du kjenner på etter et dødsfall. Jeg gikk selv lenge og var kjempeforvirret fordi jeg ikke var trist når mormor døde. Jeg følte det var forventet at jeg skulle være trist, men saken er at jeg fikk snakket med henne på dødsleiet og fikk vite at hun var fornøyd med livet, og hadde takket nei til hjelp rett og slett fordi hun hadde oppnådd alt hun ville i livet.

Jeg ble selvsagt litt trist der og da, men har ikke klart å felle en eneste tåre for det vel vitende om at hun var klar for det som skulle skje. Jeg følte meg direkte kald i kirken, men da forstod jeg ikke engang meg selv. Etter hvert skjønte jeg hvorfor og det er det jeg har skrevet over.

Jeg håper du slår deg til ro med de følelsene du sitter igjen med. Det er ingenting galt med deg uansett hvordan du måtte reagere.

Anonymkode: 5c34d...978

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er helt i orden uansett hvilke følelser du kjenner på etter et dødsfall. Jeg gikk selv lenge og var kjempeforvirret fordi jeg ikke var trist når mormor døde. Jeg følte det var forventet at jeg skulle være trist, men saken er at jeg fikk snakket med henne på dødsleiet og fikk vite at hun var fornøyd med livet, og hadde takket nei til hjelp rett og slett fordi hun hadde oppnådd alt hun ville i livet.

Jeg ble selvsagt litt trist der og da, men har ikke klart å felle en eneste tåre for det vel vitende om at hun var klar for det som skulle skje. Jeg følte meg direkte kald i kirken, men da forstod jeg ikke engang meg selv. Etter hvert skjønte jeg hvorfor og det er det jeg har skrevet over.

Jeg håper du slår deg til ro med de følelsene du sitter igjen med. Det er ingenting galt med deg uansett hvordan du måtte reagere.

Anonymkode: 5c34d...978

Jeg har forresten også erfaring med en bestemor som døde etter mange år med demens. Det var så gale at hun bare satt der i rullestolen sin i flere år. Det var trist når hun gikk bort, men samtidig en lettelse over at hun fikk slippe. Jeg skulle egentlig ønske de kunne slutte å medisinere henne mye tidligere og la naturen gå sin gang slik at hun fikk slippe. Jeg ser for meg at det for henne var en lidelse å sitte der dag ut og dag inn, men nå vet jeg ikke hva som foregikk i tankene hennes.

Anonymkode: 5c34d...978

[Biloba]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle. 

Anonymkode: e2057...739

Det er ikke noe du skal føle. Du gjør ikke noe galt i å ikke være sorgtynget selv om dere var i nær biologisk slekt 

At du føler lite nå, er en refleksjon av at dere ikke har hatt tette emosjonelle bånd. Dette er igjen et resultat av at hun ikke investerte i deres relasjon.

Det er veldig unormalt at en mormor ikke investerer i kontakt med barnebarn, og der til og med barnemor ikke fungerer. Hun har mest sannsynlig hatt mange egne issues og ikke full omsorgs- og kontaktevne. 

Når hun ikke var tilstede for deg, er det også naturlig at du ikke opplever hennes bortgang som et tap.