Å bli i et forhold uten følelser

[AnonymBruker]

Hei. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Jeg er i et forhold på 14. året, og forholdet er på alle mulige måter et vennskap nå. Skjønner at man ikke er nyforelska hele veien, men likevel..

Problemet er at jeg tenker så mye på andre menn.. en slags lengsel etter noen andre.. Men vi har barn, så jeg blir. Jeg vil ikke bryte opp familien, for jeg har det jo ikke vondt/trasig på noen som helst måte, samtidig tenker jeg «så dette er det liksom..?» Skal jeg ikke få oppleve den lidenskapen igjen, spenningen osv osv. Jeg får også dårlig samvittighet over å tenke sånn. Samboeren min er bare snill og god, men jeg «kjeder meg» på en måte litt. Noen ganger drømmer jeg om at jeg bare går. Men redd for å angre. 

Er det noen som er i samme båt? Hva gjør dere?

Anonymkode: ba47d...f1c

[AnonymBruker]

Enten. Å man slå seg til ro med at sånn ble lovet eller så må man gjøre noe med det, slå opp eller åpne opp forholdet med samtykke fra den andre. 

Jeg har blitt ganske inspirert etter den nye serien Seeking Brotherhusbands. Disse damene stråler liv og lidenskap! 

Anonymkode: 0b4e7...c81

[AnonymBruker]

Har du snakket med mannen din om dette? Har du og dere aktivt jobbet for å får tilbake lidenskapen? Det er mye man kan forsøke før man velger å gå. Siden du er usikker ville jeg ha prøvd alt, til og med åpent forhold, før jeg hadde takket for meg. 

Anonymkode: 50c15...599

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har du snakket med mannen din om dette? Har du og dere aktivt jobbet for å får tilbake lidenskapen? Det er mye man kan forsøke før man velger å gå. Siden du er usikker ville jeg ha prøvd alt, til og med åpent forhold, før jeg hadde takket for meg. 

Anonymkode: 50c15...599

Nei, jeg har ikke snakket med han om det. Han merker det jo, det er helt sikkert, men han sier heller ikke noe. Bare innfinner seg i alt. Jeg tørr på en måte ikke å si noe, for da er jeg redd alt blir ødelagt, og det er ingen vei tilbake liksom. Men samtidig så hadde det vært utrolig godt å få lettet litt på det, og delt det med noen. Absolutt ingen som vet det. Men ja, helt sikkert mye man kan gjøre for å få tilbake lidenskap.. Jeg klarer ikke tanken på å gå, og det er kun pga barna. Tanken på å se de mindre og alt det der.. huff, det er litt vanskelig. Takk for svar, veldig godt å dele med noen.. 

Anonymkode: ba47d...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Enten. Å man slå seg til ro med at sånn ble lovet eller så må man gjøre noe med det, slå opp eller åpne opp forholdet med samtykke fra den andre. 

Jeg har blitt ganske inspirert etter den nye serien Seeking Brotherhusbands. Disse damene stråler liv og lidenskap! 

Anonymkode: 0b4e7...c81

Ja du har helt rett, man må bare ta et valg. Å åpne opp tror jeg er helt uaktuelt fra hans side 🙈 takk for svar! 

Anonymkode: ba47d...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Nei, jeg har ikke snakket med han om det. Han merker det jo, det er helt sikkert, men han sier heller ikke noe. Bare innfinner seg i alt. Jeg tørr på en måte ikke å si noe, for da er jeg redd alt blir ødelagt, og det er ingen vei tilbake liksom. Men samtidig så hadde det vært utrolig godt å få lettet litt på det, og delt det med noen. Absolutt ingen som vet det. Men ja, helt sikkert mye man kan gjøre for å få tilbake lidenskap.. Jeg klarer ikke tanken på å gå, og det er kun pga barna. Tanken på å se de mindre og alt det der.. huff, det er litt vanskelig. Takk for svar, veldig godt å dele med noen.. 

Anonymkode: ba47d...f1c

Jeg skjønner ikke helt tankegangen her… du må jo snakke med mannen din. Skjønner ikke helt hvordan du kan hoppe til å vurdere å gå uten å i det hele ha kommunisert med mannen din. Hvis du ikke vil gå må jo det beste være å arbeide for forholdet? Mannen er jo ikke tankeleser. Dere er også to i dette forholdet og da må begge jobbe for at det skal gå. 

Anonymkode: 50c15...599

[AnonymBruker]

Jeg har det AKKURAT likt og har hatt det sånn noen år. Vi har snakket mye om det, men vi er fremdeles sammen. Vi er låst begge to. Hverdagene er greie, det flyter, men det er null passion. Og gjett hva. Jeg møtte en annen og falt pladask. Det blir ikke noe der, men å kjenne den intense forelskelsen var RÅ. Mannen vet ikke om dette, og det må gan aldri få vite heller, da går alt til hel…. 
Men du er ikke alene, og jeg tror jeg drar når yngste er flyttet. Jeg vil leve igjen, føle begjær og kjærlighet. 

Anonymkode: cc7c9...122

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Jeg er i et forhold på 14. året, og forholdet er på alle mulige måter et vennskap nå. Skjønner at man ikke er nyforelska hele veien, men likevel..

Problemet er at jeg tenker så mye på andre menn.. en slags lengsel etter noen andre.. Men vi har barn, så jeg blir. Jeg vil ikke bryte opp familien, for jeg har det jo ikke vondt/trasig på noen som helst måte, samtidig tenker jeg «så dette er det liksom..?» Skal jeg ikke få oppleve den lidenskapen igjen, spenningen osv osv. Jeg får også dårlig samvittighet over å tenke sånn. Samboeren min er bare snill og god, men jeg «kjeder meg» på en måte litt. Noen ganger drømmer jeg om at jeg bare går. Men redd for å angre. 

Er det noen som er i samme båt? Hva gjør dere?

Anonymkode: ba47d...f1c

Dette var en fin skildring av en klassisk midtlivskrise. Les om tema. Men litt skift av stil, ny hobby, trening eller nye bekjentskaper kan hjelpe på for mange.

Ville også vært ærlig med samboeren her. Sagt du kjenner på det du tror kan være en midtlivskrise. Se hvordan han reagerer. Kanskje han også kjeder seg litt? Kanskje dere sammen kan finne noe som kan krydre opp i samlivet? Parterapi! Sexterapi? Ny hobby sammen? Det finnes mange muligheter, men du må ville det. Om du innerst inne kjenner at følelsene for ham har visnet og de umulig kan vekkes live igjen. At det ikke er vits å prøve. Da er livet for kort til å bare ‘holde ut. Da bør du dra. Det er det mest fair mot ham også, slik at han får sjansen til å finne ei som elsker ham igjen.

Anonymkode: 2b2a1...bbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Nei, jeg har ikke snakket med han om det. Han merker det jo, det er helt sikkert, men han sier heller ikke noe. Bare innfinner seg i alt. Jeg tørr på en måte ikke å si noe, for da er jeg redd alt blir ødelagt, og det er ingen vei tilbake liksom. Men samtidig så hadde det vært utrolig godt å få lettet litt på det, og delt det med noen. Absolutt ingen som vet det. Men ja, helt sikkert mye man kan gjøre for å få tilbake lidenskap.. Jeg klarer ikke tanken på å gå, og det er kun pga barna. Tanken på å se de mindre og alt det der.. huff, det er litt vanskelig. Takk for svar, veldig godt å dele med noen.. 

Anonymkode: ba47d...f1c

Hvordan kan dere forvente å ha et godt forhold hvis dere ikke vil kommunisere med hverandre?

Du er her et minst like stort problem som det han ev. er. Du kommuniserer ikke med mannen din, du antar at han føler på det samme som deg, likevel vil du ikke snakke med ham. Tenk om han er like redd for å snakke med deg som du er for å snakke med ham? Hva om dere begge to bruker det å se på andre som en flukt, fordi dere føler dere hjelpesløse fordi dere ønsker å beholde familien og forholdet, men ikke greier å finne tilbake til hverandre.

Du er tafatt og tar ikke ansvar for eget forhold.

Du tør ikke snakke med ham, fordi du er redd for å ødelegge alt... Det viser at du egentlig ikke vil ødelegge familien.

Da må du ta et aktivt valg - fokuser på mannen du har, alle de sidene ved ham som du en gang falt for. Be ham på date, snakk med ham, gå i parterapi og/eller sexolog sammen, tren sammen, le sammen, la det gå sport i å vise den andre at dere setter pris på hverandre. Kjøp en massasjeolje og overrask ham med en massasje i morgen kveld. Det er sommer - nyt livet sammen!

 

 

 

Anonymkode: 29fff...e1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette var en fin skildring av en klassisk midtlivskrise. Les om tema. Men litt skift av stil, ny hobby, trening eller nye bekjentskaper kan hjelpe på for mange.

Ville også vært ærlig med samboeren her. Sagt du kjenner på det du tror kan være en midtlivskrise. Se hvordan han reagerer. Kanskje han også kjeder seg litt? Kanskje dere sammen kan finne noe som kan krydre opp i samlivet? Parterapi! Sexterapi? Ny hobby sammen? Det finnes mange muligheter, men du må ville det. Om du innerst inne kjenner at følelsene for ham har visnet og de umulig kan vekkes live igjen. At det ikke er vits å prøve. Da er livet for kort til å bare ‘holde ut. Da bør du dra. Det er det mest fair mot ham også, slik at han får sjansen til å finne ei som elsker ham igjen.

Anonymkode: 2b2a1...bbd

Denne synes jeg var stygg. Folk skiller seg og går fra hverandre hele tiden. Mens vi som holder ut i et følelsesløst ekteskap litt lengre enn vi kanskje burde, blir beskyldt for midtlivskrise?? 

Anonymkode: 1a529...a88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Denne synes jeg var stygg. Folk skiller seg og går fra hverandre hele tiden. Mens vi som holder ut i et følelsesløst ekteskap litt lengre enn vi kanskje burde, blir beskyldt for midtlivskrise?? 

Anonymkode: 1a529...a88

Delvis enig, men kanskje ikke at den var stygg… Syns det var platt beskrevet. Det blir liksom litt ovenfra og ned når man avfeier det som ‘midtlivskrise.’ 

Jeg også holder familien samlet uten følelser for mannen. Jeg har kommet til den konklusjon at det er viktigere (og mer praktisk) å holde ut til ungene flytter ut, enn å skape masse dramatikk, nye hjem, dårligere økonomi osv ved å skille seg. Tipper det er sånn for de aller fleste. 

Anonymkode: cc7c9...122

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Delvis enig, men kanskje ikke at den var stygg… Syns det var platt beskrevet. Det blir liksom litt ovenfra og ned når man avfeier det som ‘midtlivskrise.’ 

Jeg også holder familien samlet uten følelser for mannen. Jeg har kommet til den konklusjon at det er viktigere (og mer praktisk) å holde ut til ungene flytter ut, enn å skape masse dramatikk, nye hjem, dårligere økonomi osv ved å skille seg. Tipper det er sånn for de aller fleste. 

Anonymkode: cc7c9...122

Ja, det er akkurat dette. Det er mer praktisk, ingen tvil om det. 

Anonymkode: ba47d...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvordan kan dere forvente å ha et godt forhold hvis dere ikke vil kommunisere med hverandre?

Du er her et minst like stort problem som det han ev. er. Du kommuniserer ikke med mannen din, du antar at han føler på det samme som deg, likevel vil du ikke snakke med ham. Tenk om han er like redd for å snakke med deg som du er for å snakke med ham? Hva om dere begge to bruker det å se på andre som en flukt, fordi dere føler dere hjelpesløse fordi dere ønsker å beholde familien og forholdet, men ikke greier å finne tilbake til hverandre.

Du er tafatt og tar ikke ansvar for eget forhold.

Du tør ikke snakke med ham, fordi du er redd for å ødelegge alt... Det viser at du egentlig ikke vil ødelegge familien.

Da må du ta et aktivt valg - fokuser på mannen du har, alle de sidene ved ham som du en gang falt for. Be ham på date, snakk med ham, gå i parterapi og/eller sexolog sammen, tren sammen, le sammen, la det gå sport i å vise den andre at dere setter pris på hverandre. Kjøp en massasjeolje og overrask ham med en massasje i morgen kveld. Det er sommer - nyt livet sammen!

 

 

 

Anonymkode: 29fff...e1e

Selvfølgelig vil jeg ikke ødelegge familien. Ja, det er derfor jeg ikke sier noe, og ja, jeg er tafatt om du vil kalle meg det. Jeg føler meg skikkelig låst, og synes det er vanskelig. Jeg forstår at det kan virke helt hårreisende at jeg ikke lufter det for mannen, men det sitter langt inn, jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig. Så jeg flyter jo med i dette A4-livet, for å holde ting praktisk og la det gå sin gang.. 

Anonymkode: ba47d...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har det AKKURAT likt og har hatt det sånn noen år. Vi har snakket mye om det, men vi er fremdeles sammen. Vi er låst begge to. Hverdagene er greie, det flyter, men det er null passion. Og gjett hva. Jeg møtte en annen og falt pladask. Det blir ikke noe der, men å kjenne den intense forelskelsen var RÅ. Mannen vet ikke om dette, og det må gan aldri få vite heller, da går alt til hel…. 
Men du er ikke alene, og jeg tror jeg drar når yngste er flyttet. Jeg vil leve igjen, føle begjær og kjærlighet. 

Anonymkode: cc7c9...122

Ja jeg tror vi er ganske mange som kjenner på akkurat dette. Jeg drømmer om den følelsen igjen, men har også delvis slått meg til ro med at det ikke blir slik. 

Anonymkode: ba47d...f1c

[Isambard]

Jeg vil bare si at noen ganger er det en bølgedal som går over.

Jeg mener det noen ganger går an å gjøre en jobb. Ikke vente og se hva som skjer. Kanskje ikke starte med krampeaktig "romantikk" men ruske opp i de daglige rutinene. Ikke stivne i et mønster hvor alle dager, helger og ferier er like.

[exictence]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Jeg er i et forhold på 14. året, og forholdet er på alle mulige måter et vennskap nå. Skjønner at man ikke er nyforelska hele veien, men likevel..

Problemet er at jeg tenker så mye på andre menn.. en slags lengsel etter noen andre.. Men vi har barn, så jeg blir. Jeg vil ikke bryte opp familien, for jeg har det jo ikke vondt/trasig på noen som helst måte, samtidig tenker jeg «så dette er det liksom..?» Skal jeg ikke få oppleve den lidenskapen igjen, spenningen osv osv. Jeg får også dårlig samvittighet over å tenke sånn. Samboeren min er bare snill og god, men jeg «kjeder meg» på en måte litt. Noen ganger drømmer jeg om at jeg bare går. Men redd for å angre. 

Er det noen som er i samme båt? Hva gjør dere?

Anonymkode: ba47d...f1c

Vet ikke helt hva jeg skal si. Forstår deg jo, og mange andre som er i samme båt.

Samtidig synes jeg helt ærlig at det er en skam å tenke det, og at man kjeder seg. Men altså, jeg dømmer deg ikke, jeg kan fint se meg selv i det også. Men da skammer jeg meg.

For trygghet, er det ikke det som er godt, er det ikke det man må være evig takknemlig for?

Jeg kan love deg at å leve i spenning er en forferdelig situasjon å leve i i lengden. Det følges med en kvalmende usikkerhet  og berg og dalbane.

Men vi kan ikke kontrollere og styre følelsene våres, eller kan vi? Nei, vi kan ikke helt, men kanskje til en viss grad. kanskje til en viss grad høre på fornuften og "skru på" lykkeknappen? Hm

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Selvfølgelig vil jeg ikke ødelegge familien. Ja, det er derfor jeg ikke sier noe, og ja, jeg er tafatt om du vil kalle meg det. Jeg føler meg skikkelig låst, og synes det er vanskelig. Jeg forstår at det kan virke helt hårreisende at jeg ikke lufter det for mannen, men det sitter langt inn, jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig. Så jeg flyter jo med i dette A4-livet, for å holde ting praktisk og la det gå sin gang.. 

Anonymkode: ba47d...f1c

Jeg ventet lenge med å fortelle mannen hvordan jeg hadde det. Mange år, faktisk. Og da ballongen endelig sprakk, såret det han noe så enormt. Han ble altså så lei seg, følte seg sviktet og gått bak ryggen på. Jeg hadde faket god sex med ham de siste fem årene, latt som ingenting, og det knuste han. Hele sommeren i fjor var han knust. Det var vondt å være vitne til. Vi bestemte oss egentlig for å gå hvert til vårt i fjor høst pga ‘sviket’ som han kalte det, men så skjedde det bare aldri. Nå går det litt bedre, tror jeg. Han andre flingen (som mannen ikke vet om) er ute av bildet, og jeg fokuserer på barna og familiens beste. Nå kommer sommerferien og vi skal på en etterlengtet langtur. Jeg håper det vil bedre forholdet vårt, en felles opplevelse som forhåpentligvis blir spektakulær. Vi får se. Lista er lagt. Kanskje den ligger for høyt…?

Poenget mitt er, fortell mannen din hvordan du føler det, før det går for lang tid. Jo lenger det år, jo vanskeligere blir det.

Anonymkode: cc7c9...122

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dere ønsker lykke og lidenskap i livet deres. Men dere som planlegger å holde ut til ungene har flyttet ut, så MÅ dere fortelle det til partneren. Han tror gjerne at dere skal bli gamle sammen, og da er det urettferdig om du slenger breakupen i trynet hans om 10 år og du har bestemt deg og er klar til å gå. Han bør også få sjans til å finne en ny partner før han er over 50 år.

Anonymkode: 42446...54b

[AnonymBruker]

Og gir du beskjed nå, så har han gjerne sjans til å få kjærligheten til å blomstre igjen, om han ønsker det. Det får han ikke sjans til hvis han får vite det en halvtime før flyttebyrået kommer

Anonymkode: 42446...54b

[exictence]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg ventet lenge med å fortelle mannen hvordan jeg hadde det. Mange år, faktisk. Og da ballongen endelig sprakk, såret det han noe så enormt. Han ble altså så lei seg, følte seg sviktet og gått bak ryggen på. Jeg hadde faket god sex med ham de siste fem årene, latt som ingenting, og det knuste han. Hele sommeren i fjor var han knust. Det var vondt å være vitne til. Vi bestemte oss egentlig for å gå hvert til vårt i fjor høst pga ‘sviket’ som han kalte det, men så skjedde det bare aldri. Nå går det litt bedre, tror jeg. Han andre flingen (som mannen ikke vet om) er ute av bildet, og jeg fokuserer på barna og familiens beste. Nå kommer sommerferien og vi skal på en etterlengtet langtur. Jeg håper det vil bedre forholdet vårt, en felles opplevelse som forhåpentligvis blir spektakulær. Vi får se. Lista er lagt. Kanskje den ligger for høyt…?

Poenget mitt er, fortell mannen din hvordan du føler det, før det går for lang tid. Jo lenger det år, jo vanskeligere blir det.

Anonymkode: cc7c9...122

Hm, stusser over det du sier som jeg har fremhevet. Fungerte det hos deg, mener du, at du sa det til mannen din? Hva om du bare hadde latt være med å si mye av det, og tiden hadde gått videre. Kunne det løsnet av seg selv?