Han slår opp ved den minste ting?..

[AnonymBruker]

Hei! Blir ett langt innlegg, men har ingen venninner å snakke med om akkurat dette problemet.. Og det gnager sånn at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre lengre..

Jeg (K23) og kjæresten min (M25), har vært kjærester/samboere i 3 år nå. Det har vært mye krangling og gneldring, men også utrolig mye fint.. Han har vært der for meg gjennom sorg og glede, og jeg føler jo at jeg har vært det samme for han.. En uting han har hatt helt siden starten, er at hvis ting blir «vanskelig» så sier han heller «jeg slår opp» enn å finne en løsning. Jeg tror 98% av kranglene våre ikke har hatt en løsning, det skal liksom bare gå over. Jeg er ikke en sånn person i det hele tatt, da det mest naturlige for meg er å: roe seg ned > snakke > beklage, ferdig. Hvis jeg etter feks 2-3 timer prøver å reflektere rundt krangelen, så får jeg bare «du skal alltid krangle/ kan du aldri la noe ligge» osv, og jeg har testet ut alle forskjellige metoder for å ta det opp. Jeg har blitt bevist på toneleie, hvordan jeg legger det frem / starter alltid med «når du gjør sånn… får det meg til å føle..», altså jeg føler rett og slett at jeg har en veldig åpen fremtoning slik at han kan velge hvordan vi løser situasjonen. 
 

Men jeg har også mye issues selv, jeg har vokst opp med en narkoman mor som døde uten noen form for avslutning etter å ikke ha møttes på 5 år, jeg har vært i voldelige relasjoner og jeg har masse tull jeg også. Jeg vet at enkelte ting kan trigge meg så voldsomt at det går i svart, og jeg takler i grunn ikke at hvis vi krangler så stikker han ifra meg uten noen form for kommunikasjon. Jeg har spurt om han bare kan si «nå må jeg reise, men jeg kommer hjem om 2 timer» etc. Men det vil han ikke gjøre, for han vil ikke love noe han ikke kan holde.. Jeg føler alikevel at jeg gjør en stor del når jeg kommuniserer tydelig hva som trigger, og jeg har en veldig enkel regel: si det til meg med en gang så kan vi løse det, lyver du til meg så blir det en stor greie ut av det. 

For noen uker siden fant jeg ut at han har tatt kokain bak ryggen min, jeg har alltid visst at han synes slikt kan være spennende å prøve 1 gang i livet, og vi har hatt en avtale om at hvis en av oss (han) finner på det, så skal den andre få beskjed. Jeg tenker at han er voksen mann, så hvis han ønsker det så for all del, men da innenfor rammer - fordi jeg sliter med å stole på han ruset blant feks andre kvinner, samtidig som jeg har mine opplevelser i ryggsekken og ikke ønsker å få noen hjem som jeg ikke vet tilstanden på. Da lovet han at det skulle aldri skje igjen og han forsto hvordan det opplevdes for meg, og beklaget seg skikkelig. På 17 mai finner jeg ut at han har løyet til meg igjen, samt 1 gang til helgen før, og snakket med 7 ulike fest deltakere om at de ikke må si til meg at han har tatt kokain. Det utløste selvfølgelig ett lite helvete, og jeg synes ikke reaksjonen min var så fryktelig urimelig.. Jeg spurte om han hadde ett problem, hvor han da svarer «ja jeg har hatt det i 3 år, og det er fordi jeg er med deg». Jeg spurte sikkert hundre ganger og alle gangene var svaret at han slet, og jeg var grunnen. Jeg ringte da til broren hans kl 03, da han var en av de han hadde fortalt at han hadde tatt det til, pg spurte om det var ett problem. Han snakket med samboeren min dagen etter, og samboer var skamfull og lei seg. Men det var ikke ett problem og han skulle aldri gjøre det igjen. 

Dette er også en av de tingene jeg ikke kan ta opp, uten at «jeg er ute etter en krangel», når det åpenbare behovet her er at jeg trenger å forstå hvorfor han gikk bak ryggen min. Det har også tidligere vært sånne små løyner, hvor svaret er «du klikker hvis jeg forteller det, så jeg unngår det», når sannheten er at jeg klikker - når jeg må finne ut på egenhånd at han har løyet til meg.

 

Uansett, her om dagen: så klikker han på meg for at jeg ikke har vekt han på en fri dag, noe jeg opplevde urettferdig fordi jeg hadde vekt han 4-5 ganger og spurt om han kunne holde rundt meg, men han ville heller sove. Så jeg lot han bare gjøre det, igjen han er jo voksen og ansvarlig for seg selv, eller?.. Men når han klikker så sier han igjen at han vil gå i fra meg, han er ikke klar for ett forhold osv. Og her blir jeg patetisk, fordi jeg avfeier hans følelser og stenger det ute.. Men det er på en måte det jeg har blitt vandt med etter 3 år. Jeg beklaget meg etterpå og sa «hvis du ønsker å slå opp, så respekterer jeg selvfølgelig det, men tenk på det til i morgen også ta det opp, noe må uansett endres i dynamikken».. Han lovte å gjøre det, men jeg har ikke hørt en dritt om det. Han virker kjærlig når vi er hjemme, men er ellers lite hyggelig over meldinger feks.. Skjønner seriøst ingenting. Jeg elsker han og ser for meg hele livet med han, jeg prøver å innrette meg, jeg godtar at han er på jobb i 8t i hverdagen for å så bli borte med hobbyen sin i 3t på kveldstid - HVER KVELD. Jeg prøver virkelig alt jeg kan for å få det til å funke, ber han om å si hva slags endringer han trenger, men når han søren ikke klarer å kommunisere, hva gjør jeg da?.. Jeg har begynt hos psykolog for at det kanskje er mine tidligere opplevelser som ødelegger alt, jeg vet ikke. Det har ikke fungert hittil i hvertfall..

Jeg har også veldig lyst til å reise bort noen dager og bare la hverandre være litt, men familien min bor 3t unna og det fungerer dårlig i en hverdag hvor jeg har jobb som må møtes opp på osv. Men hva kan jeg gjøre for at det her skal løse seg? Jeg er så sliten, og vil bare ha stabilitet i hverdagen.. Jeg klarer heller ikke å tenke fuck it, og bruke den lille tiden vi har sammen på kvelden - på meg selv, fordi jeg vil jo så gjerne være med han når det først er anledning til det..

Anonymkode: 3854e...aa9

[Carrot]

Du ser for deg å ha det slik resten av livet? 

[Navani]

Hvorfor gidder du dette?

Det finnes så mange gode menn der ute. Ikke bli hos han her bare fordi du kjenner han og har brukt 3 år på han. 

Han prioriterer deg ikke, han respekterer deg ikke, han gidder ikke kommunisere. Du er den eneste som gir en innsats. Det må være to som jobber for et forhold.

[AnonymBruker]

Nei jeg vet jo ærlig talt ikke hvorfor jeg ikke går, men jeg har ett så inderlig ønske om at hvis det blir slutt - så er det under rolige omstendigheter. Jeg vil ikke gi slipp på oss når ting går til helvete, jeg vil at det skal være i orden.. Hvis det gir mening..

Og det er jo heller ikke sånn her jeg ønsker å ha det resten av livet, men potensialet er jo der - jeg forstår bare ikke hvorfor jeg ikke er «nok» for å slippe løs den delen av han..

Anonymkode: 3854e...aa9

[PM75]

Mitt forslag er at du skifter fokus fra deres forhold og hvordan det skal fungere, og til hvordan du skal ha det best mulig. Bli litt mer fokusert på når du har det bra og hva du trenger. Det at du har begynt hos en psykolog kan hjelpe deg med det. Nå kjenner ikke jeg deg, så jeg baserer det på andre jeg kjenner som har tilsvarende oppvekst som deg. De er så vant til å undertrykke egne behov og ta vare på andre, at de ikke vet hva de selv trenger for å ha en god hverdag. 

[Illuminatum]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Nei jeg vet jo ærlig talt ikke hvorfor jeg ikke går, men jeg har ett så inderlig ønske om at hvis det blir slutt - så er det under rolige omstendigheter. Jeg vil ikke gi slipp på oss når ting går til helvete, jeg vil at det skal være i orden.. Hvis det gir mening..

Og det er jo heller ikke sånn her jeg ønsker å ha det resten av livet, men potensialet er jo der - jeg forstår bare ikke hvorfor jeg ikke er «nok» for å slippe løs den delen av han..

Anonymkode: 3854e...aa9

Hadde jeg hatt ei samboer som oppførte seg slik hadde jeg ikke lenger vært samboer.

Det er når ting går til helvete at man endrer veien videre. Det er meningsløst å avslutte noe som er bra.

[AnonymBruker]

Illuminatum skrev (22 minutter siden):

Hadde jeg hatt ei samboer som oppførte seg slik hadde jeg ikke lenger vært samboer.

Det er når ting går til helvete at man endrer veien videre. Det er meningsløst å avslutte noe som er bra.

Nei, mente selvfølgelig ikke at jeg skal gå når alt går strålende. Vi har det jo for det meste bra, jeg mener bare at det som er noe av grunnen til at jeg ikke går - er fordi det ligger meg helt naturlig å jobbe gjennom problemene sammen - og vil gjerne ikke gå i fra noe som ikke er løst. Men jeg formulerte meg nok dumt der altså😂 Uansett dumt er det jo, vet jo innerst inne at alt kan ikke løses ved å snakke. 

Anonymkode: 3854e...aa9

[Gjest CamillaCollett]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Nei jeg vet jo ærlig talt ikke hvorfor jeg ikke går, men jeg har ett så inderlig ønske om at hvis det blir slutt - så er det under rolige omstendigheter. Jeg vil ikke gi slipp på oss når ting går til helvete, jeg vil at det skal være i orden.. Hvis det gir mening..

Og det er jo heller ikke sånn her jeg ønsker å ha det resten av livet, men potensialet er jo der - jeg forstår bare ikke hvorfor jeg ikke er «nok» for å slippe løs den delen av han..

Anonymkode: 3854e...aa9

Det skjønner jeg ikke i det hele tatt. Det er jo nettopp når ting går til helvete at de fleste gjør det slutt?

Potensiale hjelper ikke om det ikke blir realisert. Og det blir det ikke her.

[AnonymBruker]

PM75 skrev (30 minutter siden):

Mitt forslag er at du skifter fokus fra deres forhold og hvordan det skal fungere, og til hvordan du skal ha det best mulig. Bli litt mer fokusert på når du har det bra og hva du trenger. Det at du har begynt hos en psykolog kan hjelpe deg med det. Nå kjenner ikke jeg deg, så jeg baserer det på andre jeg kjenner som har tilsvarende oppvekst som deg. De er så vant til å undertrykke egne behov og ta vare på andre, at de ikke vet hva de selv trenger for å ha en god hverdag. 

Ja absolutt, har egne hobbyer og ting jeg driver med. Problemet mitt er når ting blir dårlig, så påvirkes jeg så ekstremt av det. Jeg fungerer jo ikke som menneske, det eneste hodet mitt klarer å kverne på er hvordan jeg kan løse konflikten. Og jeg vil gjerne høre hvis noen har lignende erfaring og har funnet en måte å likevel fokusere på seg selv✨

Anonymkode: 3854e...aa9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

...

Jeg elsker han og ser for meg hele livet med han, jeg prøver å innrette meg, jeg godtar at han er på jobb i 8t i hverdagen for å så bli borte med hobbyen sin i 3t på kveldstid - HVER KVELD. Jeg prøver virkelig alt jeg kan for å få det til å funke, ber han om å si hva slags endringer han trenger, men når han søren ikke klarer å kommunisere, hva gjør jeg da?.. Jeg har begynt hos psykolog for at det kanskje er mine tidligere opplevelser som ødelegger alt, jeg vet ikke. Det har ikke fungert hittil i hvertfall..

Jeg har også veldig lyst til å reise bort noen dager og bare la hverandre være litt, men familien min bor 3t unna og det fungerer dårlig i en hverdag hvor jeg har jobb som må møtes opp på osv. Men hva kan jeg gjøre for at det her skal løse seg? Jeg er så sliten, og vil bare ha stabilitet i hverdagen.. Jeg klarer heller ikke å tenke fuck it, og bruke den lille tiden vi har sammen på kvelden - på meg selv, fordi jeg vil jo så gjerne være med han når det først er anledning til det..

Anonymkode: 3854e...aa9

Kjære deg, du har forsøkt, du har gjort det rette, du har reflektert over hvordan du fremstår du har endret hvordan du tidligere oppførte deg i krangler. Du har gjort det du kan.

For din egen del har du også begynt hos psykolog, noe som nok er viktig for din egen del, slik at du kan bearbeide tidligere traumer.

Men du kan aldri endre en person som ikke ønsker å endre seg. Du kan ikke endre din kjæreste.

Jeg synes du skal ta ham på alvor når han sier at han slår opp. Der og da har du muligheten din til å avslutte "rolig".

For virkeligheten det er at du er sammen med en mann som ikke kan/vil kommunisere med deg og helt opplagt har sine egne ting han kunne trengt å jobbe med hos psykolog. Han lyver til deg regelmessig og om viktige ting.

Og ingen mann som virkelig elsker sin partner ville holdt på slik han gjør. Ingen mann som virkelig elsker kvinnen han er sammen med ville slått opp med henne hele tiden. En mann som gjør akkurat det, han bruker det å slå opp som en form for manipulasjon, for å kontrollere kvinnen, få henne til å gjøre det som passer ham, få henne til å føle seg mindre verdt enn ham, som om hun bør være takknemlig for at han gidder å fortsette forholdet.

For i praksis viser han deg gang på gang at han ikke har tenkt å endre noe for at hverken du eller dere skal få det bedre. I praksis viser han deg at han blir verre. Nå har han også begynt å ta kokain ganske regelmessig på fester, og han får med en gjeng med venner som skal lyve for ham i tillegg. Dette viser to ting - han har ingen respekt for deg, og han omgir seg med veldig usunne venner, venner som har et forhold til narkotika som du bør holde deg langt unna.

Du vet du ikke kan stole på ham. Du vet han lyver til deg. Du vet han ikke behandler deg med respekt. Du vet han behandler deg på en måte som er uforenelig med at han har riktige følelser for deg.

Jeg tror ikke lenger du elsker ham. Han elsker i hvert fall ikke deg. Men jeg tror du tror du elsker den du en gang trodde han var, den du trodde han var da du for tre år siden forelsket deg i ham. I virkeligheten har han i tre år nå vist deg at han ikke er den mannen. I virkeligheten er han en mann som manipulerer deg, som ikke respekterer deg, som knapt vil bruke tid med deg, en mann som i praksis viser akkurat det han sier - han vil egentlig ikke være i et forhold. Og som han sier til deg i alle krangler, at han ikke vil være sammen med deg.

Beklager om jeg er tøff med deg nå, med dette er det han "gir" deg. Og det er det ikke noen kjærlighet i. Det er det manipulasjon og kontroll i, respektløshet og svært lite omtanke (selv om han tidligere har stilt opp for deg på noen områder).

Og likevel sier du at du elsker ham og ser for deg hele livet ditt med ham. Men er dette virkelig det du ser for deg ditt liv med? En løgner av en mann, en mann som ikke respekterer deg, en mann som bruker narkotika, en mann som egoistisk kun prioriterer seg selv og egne hobbyer og kompiser, en mann du aldri kan forvente deler på ansvar for ev. familie og barn med deg, men overlater til deg å ta ansvar for alt? Og hvis du forsøker å få ham til å delta i familien, ta sitt ansvar i hjemmet og med potensielle barn - da vil han slå opp med deg hver gang, for det er måten han kontrollerer deg på og manipulerer deg på, slik han gjorde de tre første årene av forholdet deres.

Du sier at du innretter deg, du forsøker. Han er ikke interessert i å innrette seg etter det å være i et forhold, eller deg, og i hvert fall ikke familie og barn. Han sier det rett ut - han vil ikke være i et forhold.

Kjære deg - du må se på hva han faktisk gjør og sier. Og så gå fra ham. Om han da lover bot og bedring, så må du likevel gå fra ham - for han har vist deg over år nå at han ikke holder det han lover, han endrer ikke nok, han er rett og slett ikke interessert i å endre noe med seg selv slik at dere begge to kan ha det bra i forholdet. Du er helt alene om å ønske dette.

Snakk med psykologen din om dette, kjære deg! Det er en grunn til at du tror du ikke fortjener bedre. Det er en grunn til at du føler dette hektet til denne mannen som behandler deg så stygt og manipulerer deg og lyver til deg og får andre til å støtte ham i sine løgner overfor deg.

Du fortjener så uendelig mye mer enn denne mannen noengang kan gi deg! Men skal du få det bedre, da må du gi slipp på det som ødelegger for deg og ødelegger deg - han!

 

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Nei jeg vet jo ærlig talt ikke hvorfor jeg ikke går, men jeg har ett så inderlig ønske om at hvis det blir slutt - så er det under rolige omstendigheter. Jeg vil ikke gi slipp på oss når ting går til helvete, jeg vil at det skal være i orden.. Hvis det gir mening..

Og det er jo heller ikke sånn her jeg ønsker å ha det resten av livet, men potensialet er jo der - jeg forstår bare ikke hvorfor jeg ikke er «nok» for å slippe løs den delen av han..

Anonymkode: 3854e...aa9

Det er nettopp når du vet av erfaring at dette ikke fungerer at du må gi slipp. Du trenger ikke lage noe stort drama av det, du kan bare si til ham at dere ikke lenger er bra for hverandre, og så avslutte forholdet, og gjøre det tydelig at det ER over.

Les det jeg skrev over en gang til - og snakk med psykologen din om dette du også skriver her. Jeg tror det at du så inderlig ønsker at ting skal være snakket ferdig på en rolig måte før dere gjør det slutt, henger sammen med måten du mistet din mor på. Der var det nok mye usagt.

Men vet du, det er mulig å gå videre, også fra en partner som man vet man ikke kan ha et godt liv med, selv om man har hatt gode stunder også. Man kan sette pris på gode minner, og likevel akseptere at det tross disse ikke er mulig å leve godt sammen. Du og denne mannen gikk et et lite stykke av veien sammen, nå må dere gå hver til deres, takke for det som var bra, men også ta konsekvensen av at dere nå må lever hver deres liv for at dere kan få det bra. Du må ta ansvar for at du skal få muligheten til å få det bra. Og da kan du ikke være med denne mannen noe mer, for han kan aldri gi deg det du trenger og fortjener.

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nei, mente selvfølgelig ikke at jeg skal gå når alt går strålende. Vi har det jo for det meste bra, jeg mener bare at det som er noe av grunnen til at jeg ikke går - er fordi det ligger meg helt naturlig å jobbe gjennom problemene sammen - og vil gjerne ikke gå i fra noe som ikke er løst. Men jeg formulerte meg nok dumt der altså😂 Uansett dumt er det jo, vet jo innerst inne at alt kan ikke løses ved å snakke. 

Anonymkode: 3854e...aa9

Det ligger naturlig for deg å jobbe gjennom problemene sammen. Og det viser at du er langt mer voksen enn han du er sammen med. For selv om du ønsker å jobbe med ting, så ønsker ikke han å gjøre det. Han bare lover uten å følge opp, lover igjen, driter i det, lover på nytt. Og så må han innimellom selvfølgelig gi deg et håp og tro om at dere kan ha det normalt godt, for hvis ikke hadde du gått for lenge siden. Men han har ikke tenkt å endre noe. Han har tenkt å fortsette å prioritere egoistisk akkurat det han vil gjøre og ha, han vil bruke narkotika, han vil lyve til deg, han vil få sine venner til å lyve til deg, han respekterer deg ikke, men manipulerer deg.

Når noe ikke kan la seg løse, da er det på tide å gå.

 

Så igjen, snakk med psykologen din om alt dette, kjære deg.

Du er moden, du er reflektert, du har stor evne til å elske. Nå må du lære å sette grenser for deg selv, respektere deg selv mer og elske deg selv - og lære å tro at du faktisk fortjener langt bedre enn en løgnaktig manipulator som stadig psyker deg ned med å bruke hersketeknikken å slå opp med deg.

Du fortjener en mann som behandler deg med respekt og omtanke, med kjærlighet. En mann som faktisk ønsker å være sammen med deg, tilbringe tid med deg, ønsker å planlegge en fremtid med deg og delta aktivt i den felles fremtiden, en mann som kommuniserer bra og viser at han elsker deg. For alt dette har du å gi riktig mann - og riktig mann vil gi deg alt dette også. Men da må du sette deg selv fri til å finne ham.

Tro på deg selv ❤️

Anonymkode: a7ce4...0ca

[AnonymBruker]

Når er dere egentlig sammen og omgås? Du skriver at han driver med hobbyen sin tre timer hver eneste dag!?? Det er jo ekstremt. Er det virkelig hobbyen han driver med og ikke annet da? Henger han med kamerater og bare sier til deg at det er hobbyen han driver med?

Jeg synes ikke dette høres ut som en forelsket mann som elsker sin samboer i det hele tatt. Han bruker deg bare som hushjelp og en å dele husleia med, og få jevnlig sex av. Han unngår jo hver dag å være i samme hus som deg!?

Du er så ung at du kan finne noen mye, mye bedre. Ikke en tufs som han der som truer med å gjøre det slutt ved hver krangel. Det er altså så dumt at jeg ikke finner ord.

Anonymkode: 80950...404

[AnonymBruker]

To unge mennesker med dårlige trekk og livserfaringer, vil aldri bli bra.

Hadde en samboer av meg tatt kokain, hadde det ikke blitt krangling.

Jeg hadde rolig forlatt forholdet, for narkotika er jeg imot.

Man skal ikke behøve krangle. Dette er mer en traumebånd-greie, ikke ett ordentlig friskt forhold.

 

Anonymkode: 88c70...6dd

[AnonymBruker]

Å være i et forhold uten å kunne prate om problemer vil ALDRI fungere. Og tro meg, du er mye lykkeligere alene enn dette her. De gode stundene vil ikke gjøre opp for de dårlige når det skjer nok ganger!

Anonymkode: 53d3a...294

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Kjære deg, du har forsøkt, du har gjort det rette, du har reflektert over hvordan du fremstår du har endret hvordan du tidligere oppførte deg i krangler. Du har gjort det du kan.

For din egen del har du også begynt hos psykolog, noe som nok er viktig for din egen del, slik at du kan bearbeide tidligere traumer.

Men du kan aldri endre en person som ikke ønsker å endre seg. Du kan ikke endre din kjæreste.

Jeg synes du skal ta ham på alvor når han sier at han slår opp. Der og da har du muligheten din til å avslutte "rolig".

For virkeligheten det er at du er sammen med en mann som ikke kan/vil kommunisere med deg og helt opplagt har sine egne ting han kunne trengt å jobbe med hos psykolog. Han lyver til deg regelmessig og om viktige ting.

Og ingen mann som virkelig elsker sin partner ville holdt på slik han gjør. Ingen mann som virkelig elsker kvinnen han er sammen med ville slått opp med henne hele tiden. En mann som gjør akkurat det, han bruker det å slå opp som en form for manipulasjon, for å kontrollere kvinnen, få henne til å gjøre det som passer ham, få henne til å føle seg mindre verdt enn ham, som om hun bør være takknemlig for at han gidder å fortsette forholdet.

For i praksis viser han deg gang på gang at han ikke har tenkt å endre noe for at hverken du eller dere skal få det bedre. I praksis viser han deg at han blir verre. Nå har han også begynt å ta kokain ganske regelmessig på fester, og han får med en gjeng med venner som skal lyve for ham i tillegg. Dette viser to ting - han har ingen respekt for deg, og han omgir seg med veldig usunne venner, venner som har et forhold til narkotika som du bør holde deg langt unna.

Du vet du ikke kan stole på ham. Du vet han lyver til deg. Du vet han ikke behandler deg med respekt. Du vet han behandler deg på en måte som er uforenelig med at han har riktige følelser for deg.

Jeg tror ikke lenger du elsker ham. Han elsker i hvert fall ikke deg. Men jeg tror du tror du elsker den du en gang trodde han var, den du trodde han var da du for tre år siden forelsket deg i ham. I virkeligheten har han i tre år nå vist deg at han ikke er den mannen. I virkeligheten er han en mann som manipulerer deg, som ikke respekterer deg, som knapt vil bruke tid med deg, en mann som i praksis viser akkurat det han sier - han vil egentlig ikke være i et forhold. Og som han sier til deg i alle krangler, at han ikke vil være sammen med deg.

Beklager om jeg er tøff med deg nå, med dette er det han "gir" deg. Og det er det ikke noen kjærlighet i. Det er det manipulasjon og kontroll i, respektløshet og svært lite omtanke (selv om han tidligere har stilt opp for deg på noen områder).

Og likevel sier du at du elsker ham og ser for deg hele livet ditt med ham. Men er dette virkelig det du ser for deg ditt liv med? En løgner av en mann, en mann som ikke respekterer deg, en mann som bruker narkotika, en mann som egoistisk kun prioriterer seg selv og egne hobbyer og kompiser, en mann du aldri kan forvente deler på ansvar for ev. familie og barn med deg, men overlater til deg å ta ansvar for alt? Og hvis du forsøker å få ham til å delta i familien, ta sitt ansvar i hjemmet og med potensielle barn - da vil han slå opp med deg hver gang, for det er måten han kontrollerer deg på og manipulerer deg på, slik han gjorde de tre første årene av forholdet deres.

Du sier at du innretter deg, du forsøker. Han er ikke interessert i å innrette seg etter det å være i et forhold, eller deg, og i hvert fall ikke familie og barn. Han sier det rett ut - han vil ikke være i et forhold.

Kjære deg - du må se på hva han faktisk gjør og sier. Og så gå fra ham. Om han da lover bot og bedring, så må du likevel gå fra ham - for han har vist deg over år nå at han ikke holder det han lover, han endrer ikke nok, han er rett og slett ikke interessert i å endre noe med seg selv slik at dere begge to kan ha det bra i forholdet. Du er helt alene om å ønske dette.

Snakk med psykologen din om dette, kjære deg! Det er en grunn til at du tror du ikke fortjener bedre. Det er en grunn til at du føler dette hektet til denne mannen som behandler deg så stygt og manipulerer deg og lyver til deg og får andre til å støtte ham i sine løgner overfor deg.

Du fortjener så uendelig mye mer enn denne mannen noengang kan gi deg! Men skal du få det bedre, da må du gi slipp på det som ødelegger for deg og ødelegger deg - han!

 

Det er nettopp når du vet av erfaring at dette ikke fungerer at du må gi slipp. Du trenger ikke lage noe stort drama av det, du kan bare si til ham at dere ikke lenger er bra for hverandre, og så avslutte forholdet, og gjøre det tydelig at det ER over.

Les det jeg skrev over en gang til - og snakk med psykologen din om dette du også skriver her. Jeg tror det at du så inderlig ønsker at ting skal være snakket ferdig på en rolig måte før dere gjør det slutt, henger sammen med måten du mistet din mor på. Der var det nok mye usagt.

Men vet du, det er mulig å gå videre, også fra en partner som man vet man ikke kan ha et godt liv med, selv om man har hatt gode stunder også. Man kan sette pris på gode minner, og likevel akseptere at det tross disse ikke er mulig å leve godt sammen. Du og denne mannen gikk et et lite stykke av veien sammen, nå må dere gå hver til deres, takke for det som var bra, men også ta konsekvensen av at dere nå må lever hver deres liv for at dere kan få det bra. Du må ta ansvar for at du skal få muligheten til å få det bra. Og da kan du ikke være med denne mannen noe mer, for han kan aldri gi deg det du trenger og fortjener.

Det ligger naturlig for deg å jobbe gjennom problemene sammen. Og det viser at du er langt mer voksen enn han du er sammen med. For selv om du ønsker å jobbe med ting, så ønsker ikke han å gjøre det. Han bare lover uten å følge opp, lover igjen, driter i det, lover på nytt. Og så må han innimellom selvfølgelig gi deg et håp og tro om at dere kan ha det normalt godt, for hvis ikke hadde du gått for lenge siden. Men han har ikke tenkt å endre noe. Han har tenkt å fortsette å prioritere egoistisk akkurat det han vil gjøre og ha, han vil bruke narkotika, han vil lyve til deg, han vil få sine venner til å lyve til deg, han respekterer deg ikke, men manipulerer deg.

Når noe ikke kan la seg løse, da er det på tide å gå.

 

Så igjen, snakk med psykologen din om alt dette, kjære deg.

Du er moden, du er reflektert, du har stor evne til å elske. Nå må du lære å sette grenser for deg selv, respektere deg selv mer og elske deg selv - og lære å tro at du faktisk fortjener langt bedre enn en løgnaktig manipulator som stadig psyker deg ned med å bruke hersketeknikken å slå opp med deg.

Du fortjener en mann som behandler deg med respekt og omtanke, med kjærlighet. En mann som faktisk ønsker å være sammen med deg, tilbringe tid med deg, ønsker å planlegge en fremtid med deg og delta aktivt i den felles fremtiden, en mann som kommuniserer bra og viser at han elsker deg. For alt dette har du å gi riktig mann - og riktig mann vil gi deg alt dette også. Men da må du sette deg selv fri til å finne ham.

Tro på deg selv ❤️

Anonymkode: a7ce4...0ca

Tusen takk for at du tok deg tid til å gi meg ett så utfyllende svar❤️ Og jeg ser absolutt alt du sier, hitill har jeg unngått å nevne så mye om forholdet i samtalene med psykolog, da min mor gikk bort i januar - så det har på en måte dreid seg om det.. Nevnte det såvidt på første timen jeg hadde i oktober, at jeg følte at han trakk seg unna meg, > men etter det så var jo også han mye mer hjemme enn det han er på vår/sommer/høst når han får drevet med hobbyen sin.. Så jeg ble nok litt lurt til å tro at det var fordi han faktisk ønsket å tilbringe tid sammen, mer enn at det er mer komfortabelt for de fleste å holde seg innendørs etter jobb på vinterstid.. 

Og jeg har ett ønske om å klare å si «ja da er det slutt» når han sier slikt, men like fort kommer tankene om «jeg ønsker å fikse dette», like så tankene rundt det rent praktiske.. Han eier, jeg leier av han. Hele nettverket mitt er her (bodde her i 7 år i fosterhjem før vi flyttet sammen) annet enn at familien som sagt bor 3 timer unna. I fjor høst inngikk vi en avtale da jeg ønsket å studere 120%, og vi var enige om at jeg skulle si opp min 100% faste jobb, til fordel for å takke ja til 40% på en jobb jeg hadde 8% på fra før.. Jeg er jo ikke økonomisk stabil nok til å verken leie eller kjøpe meg eget sted, og må isåfall si opp jobb for å så flytte 3t unna hvor jeg ikke har noen venninner.. Det også er en faktor, og jeg har begynt å spare samt se meg rundt etter fast jobb igjen, slik at det økonomiske ikke skal gjøre at jeg er fastlåst.. Jeg føler også på at han i en hver krangel mener jeg skylder en masse penger, da naturligvis mitt bidrag som «husleie» måtte minskes noe da jeg gikk ned over halvparten i arbeid.. Og sier alltid at jeg KAN jobbe mer hvis jeg ville. Jeg jobbet 210t august - oktober i fjor på en ekstra jobb (inkl stillingen jeg hadde på 8%) for å gjøre han fornøyd og vise at jeg vil jobbe, men da fikk jeg jo ikke tid til å lese. Skulle etter planen ha 7 eksamener, fikk fullført 2. Så jeg skulle derfor gjøre de 5 ferdige til våren, men som sagt så gikk mamma bort - og det var en sorg prosess til tross.. Jeg var også alene i hele prosessen, og hvis du aldri har vært hoved ansvarlig etter ett dødsfall, så kan jeg love at det er nok informasjon du skal klare å ta til deg - når hodet allerede er helt avskrudd. Jeg fikk derfor ikke fullført de 5 eksamene i mai, noe han bruker i mot meg nå. Sier jeg har selv valgt å «surre».. 

Vet at faren min er mer enn nok økonomisk stabil til å kunne hjelpe meg i gang, men det sitter jævlig langt inne å spørre etter hjelp, når jeg føler det eneste jeg har fått til her i livet er å bli stabil med en samboer.. Så det er veldig mye det også, i tillegg til det følelsesmessige som selvfølgelig spiller den største rollen.. Men tusen takk for så fint svar, jeg tar det absolutt til meg, og jeg ønsker jo å gjøre det som er det beste for MEG også..❤️

Anonymkode: 3854e...aa9

[AnonymBruker]

Gjør deg selv en stor tjeneste og kom deg ut av dette forholdet. Ingen av dere har der bra slik du beskriver det, og samboer din virker svært umoden.

Jeg hadde aldri godtatt et slikt forhold. Et forhold må være bygd sammen med kjærlighet, respekt og god kommunikasjon. Og det virker som dere mangler alle disse elementene. 

Du fortjener så mye bedre❤️Hvordan i all verden hadde dette blitt med barn med i bildet? Du hadde nok stått helt alene der også desverre. Dette forholdet er nok ikke liv laga😨

Anonymkode: 9ab08...4cc

[AnonymBruker]

Det er en form for psykisk vold og hersketeknikk, for da tør du ikke ytre egne behov og grenser og stille krav til han mere i frykt for brudd og da kan han fortsette å være en dårlig kjæreste. 

Kom deg ut av forholdet, du er i ditt livs beste år nå, ikke kast de bort på en fyr som han! 

Anonymkode: a0a9c...072

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du har det vondt. Men det er ikke greit å klikke når man har diskusjoner. Det er ikke lett å ordne opp og si unnskyld, når den ene klikker. Da kan man bare fjerne seg fra situasjonen til du har roet deg. Han klikker han også. Heller ikke greit. Og er rusmisbruker og løgner. At det går fint utenom er vel fordi dere knapt ser hverandre.

Flott at du har oppsøkt hjelp. Fortiden din kan nok føre til at du sliter med sunne relasjoner og sunn kommunikasjon og konfliktløsing. Ja, han også har issues, men du kan ikke forandre han. Kun deg selv. Men dere er giftige sammen.

Anonymkode: fdbb3...c00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hei! Blir ett langt innlegg, men har ingen venninner å snakke med om akkurat dette problemet.. Og det gnager sånn at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre lengre..

Jeg (K23) og kjæresten min (M25), har vært kjærester/samboere i 3 år nå. Det har vært mye krangling og gneldring, men også utrolig mye fint.. Han har vært der for meg gjennom sorg og glede, og jeg føler jo at jeg har vært det samme for han.. En uting han har hatt helt siden starten, er at hvis ting blir «vanskelig» så sier han heller «jeg slår opp» enn å finne en løsning. Jeg tror 98% av kranglene våre ikke har hatt en løsning, det skal liksom bare gå over. Jeg er ikke en sånn person i det hele tatt, da det mest naturlige for meg er å: roe seg ned > snakke > beklage, ferdig. Hvis jeg etter feks 2-3 timer prøver å reflektere rundt krangelen, så får jeg bare «du skal alltid krangle/ kan du aldri la noe ligge» osv, og jeg har testet ut alle forskjellige metoder for å ta det opp. Jeg har blitt bevist på toneleie, hvordan jeg legger det frem / starter alltid med «når du gjør sånn… får det meg til å føle..», altså jeg føler rett og slett at jeg har en veldig åpen fremtoning slik at han kan velge hvordan vi løser situasjonen. 
 

Men jeg har også mye issues selv, jeg har vokst opp med en narkoman mor som døde uten noen form for avslutning etter å ikke ha møttes på 5 år, jeg har vært i voldelige relasjoner og jeg har masse tull jeg også. Jeg vet at enkelte ting kan trigge meg så voldsomt at det går i svart, og jeg takler i grunn ikke at hvis vi krangler så stikker han ifra meg uten noen form for kommunikasjon. Jeg har spurt om han bare kan si «nå må jeg reise, men jeg kommer hjem om 2 timer» etc. Men det vil han ikke gjøre, for han vil ikke love noe han ikke kan holde.. Jeg føler alikevel at jeg gjør en stor del når jeg kommuniserer tydelig hva som trigger, og jeg har en veldig enkel regel: si det til meg med en gang så kan vi løse det, lyver du til meg så blir det en stor greie ut av det. 

For noen uker siden fant jeg ut at han har tatt kokain bak ryggen min, jeg har alltid visst at han synes slikt kan være spennende å prøve 1 gang i livet, og vi har hatt en avtale om at hvis en av oss (han) finner på det, så skal den andre få beskjed. Jeg tenker at han er voksen mann, så hvis han ønsker det så for all del, men da innenfor rammer - fordi jeg sliter med å stole på han ruset blant feks andre kvinner, samtidig som jeg har mine opplevelser i ryggsekken og ikke ønsker å få noen hjem som jeg ikke vet tilstanden på. Da lovet han at det skulle aldri skje igjen og han forsto hvordan det opplevdes for meg, og beklaget seg skikkelig. På 17 mai finner jeg ut at han har løyet til meg igjen, samt 1 gang til helgen før, og snakket med 7 ulike fest deltakere om at de ikke må si til meg at han har tatt kokain. Det utløste selvfølgelig ett lite helvete, og jeg synes ikke reaksjonen min var så fryktelig urimelig.. Jeg spurte om han hadde ett problem, hvor han da svarer «ja jeg har hatt det i 3 år, og det er fordi jeg er med deg». Jeg spurte sikkert hundre ganger og alle gangene var svaret at han slet, og jeg var grunnen. Jeg ringte da til broren hans kl 03, da han var en av de han hadde fortalt at han hadde tatt det til, pg spurte om det var ett problem. Han snakket med samboeren min dagen etter, og samboer var skamfull og lei seg. Men det var ikke ett problem og han skulle aldri gjøre det igjen. 

Dette er også en av de tingene jeg ikke kan ta opp, uten at «jeg er ute etter en krangel», når det åpenbare behovet her er at jeg trenger å forstå hvorfor han gikk bak ryggen min. Det har også tidligere vært sånne små løyner, hvor svaret er «du klikker hvis jeg forteller det, så jeg unngår det», når sannheten er at jeg klikker - når jeg må finne ut på egenhånd at han har løyet til meg.

 

Uansett, her om dagen: så klikker han på meg for at jeg ikke har vekt han på en fri dag, noe jeg opplevde urettferdig fordi jeg hadde vekt han 4-5 ganger og spurt om han kunne holde rundt meg, men han ville heller sove. Så jeg lot han bare gjøre det, igjen han er jo voksen og ansvarlig for seg selv, eller?.. Men når han klikker så sier han igjen at han vil gå i fra meg, han er ikke klar for ett forhold osv. Og her blir jeg patetisk, fordi jeg avfeier hans følelser og stenger det ute.. Men det er på en måte det jeg har blitt vandt med etter 3 år. Jeg beklaget meg etterpå og sa «hvis du ønsker å slå opp, så respekterer jeg selvfølgelig det, men tenk på det til i morgen også ta det opp, noe må uansett endres i dynamikken».. Han lovte å gjøre det, men jeg har ikke hørt en dritt om det. Han virker kjærlig når vi er hjemme, men er ellers lite hyggelig over meldinger feks.. Skjønner seriøst ingenting. Jeg elsker han og ser for meg hele livet med han, jeg prøver å innrette meg, jeg godtar at han er på jobb i 8t i hverdagen for å så bli borte med hobbyen sin i 3t på kveldstid - HVER KVELD. Jeg prøver virkelig alt jeg kan for å få det til å funke, ber han om å si hva slags endringer han trenger, men når han søren ikke klarer å kommunisere, hva gjør jeg da?.. Jeg har begynt hos psykolog for at det kanskje er mine tidligere opplevelser som ødelegger alt, jeg vet ikke. Det har ikke fungert hittil i hvertfall..

Jeg har også veldig lyst til å reise bort noen dager og bare la hverandre være litt, men familien min bor 3t unna og det fungerer dårlig i en hverdag hvor jeg har jobb som må møtes opp på osv. Men hva kan jeg gjøre for at det her skal løse seg? Jeg er så sliten, og vil bare ha stabilitet i hverdagen.. Jeg klarer heller ikke å tenke fuck it, og bruke den lille tiden vi har sammen på kvelden - på meg selv, fordi jeg vil jo så gjerne være med han når det først er anledning til det..

Anonymkode: 3854e...aa9

Er du glad i han? Vil du ha det sånn? Dette høres veldig slitsomt ut

Anonymkode: 313f9...f67

[Khloe P.T]

Om jeg hadde spurt min mann om det var noen problemer og han svarte; Ja, de siste 25 årene etter jeg traff deg har bare vært problemer  hadde det gitt meg en klar vekker. Det sammen med å si at han ikke er moden for et forhold og ønsker å avslutte ved hver krangel ... Det virker som om du må være den som jenker deg og går på akkord med deg selv hele tiden, og det kan da umulig føles tilfredsstillende. Det FINNES andre gode menn der ute.

På den annen side kjenner jeg et par som har holdt sammen (i allefall offentlig) i tykt og tynt - på tross av at han har vært notorisk utro- Nå er de pensjonister og jeg tror han har roet seg. Kanskje får de en god alderdom. Jeg nekter å tro det han vært et gledens familieliv der opp gjennom tidene.

[AnonymBruker]

Herrgud, dump og slutt å spre ben for idioter. 

Anonymkode: 9cc2e...bc5