Fordeler og ulemper med ett/to barn

[AnonymBruker]

Jeg er så i tvil om hva jeg ønsker. I utgangspunktet har jeg alltid ønsket meg flere barn, men livet blir jo ikke alltid som planlagt, og jeg fikk ikke det første barnet mitt før rett før jeg fylte 38 år.

Nå er han blitt halvannet år, og jeg er 39. Tiden begynte jo å renne ut for meg, så må bestemme meg snart.

Jeg hadde en tøff graviditet, med stor sjanse for at det vil gjenta seg. Barnet mitt har en halvbror, slik at han er ikke enebarn, selv om aldersforskjellen er såpass stor at de kanskje ikke får et nært forhold før de er voksne. 

Jeg stortrives som mamma, og gutten jeg har er blid og fornøyd, men veldig aktiv, og sover dårlig på natta.

Jeg elsker å reise, og ønsker å reise med barna mine, men det blir jo dyrere med flere barn.

Far jobber mye, og er til tider lite til stede, også pga. Oppfølging av storebror.

Vil ikke angre på barnet jeg aldri fikk heller, og synes det er trist hvis gutten min føler seg litt ensom. (Han har kun et søskenbarn, som bor i et annet land)

Hva er fordelene og ulempene med å ha ett barn? Hva er fordelene og ulempene med å ha to barn?

Anonymkode: 539fe...fd8

[AnonymBruker]

 Ulempene er søskensjalusi, 1 er som 1 og 2 er faktisk som 1000, mer stress på parforholdet m.m.

Venter på fordelene.

Anonymkode: 06e5c...9ca

[Gjest EmKay]

Jeg har kun en selv foreløpig, venter nr 2 på nyåret. 
Men jeg vet at jeg og min bror hadde mye glede av hverandre, selv om det var 4 år mellom oss. Og etterhvert var nok jeg som eldst en god avlastning for mamma som var svært mye alene. Jeg tror at det hadde vært mer krevende for henne å ha bare meg, fordi jeg da ikke kunne være aktivisert sammen med lillebror. 

Men med det sagt så er man jo ikke garantert et godt søskenforhold, og det kan nok være ekstra slitsomt. Men jeg håper og tror for egen del hvertfall, at den første tiden med to små antakeligvis blir tøff, men at det blir enklere med to enn med en etterhvert som de kan samhandle mer seg imellom. 🤷‍♀️

I forhold til økonomibiten må man nesten bare føle på det selv. Hvor god økonomi har man idag, hvor romslig ønsker man å ha det i økonomien, og hva vil det gjøre med den romsligheten å få en til. Noen ville ikke merke det store innhugget økonomisk, men for andre kan det være kritisk. 

[Sofakona]

Vi har 2...og 2 er som 100 he he. Det er 6 år mellom de. Det er mye krangling og sjalusi...du skal ta vare på 2 forskjellen individer....en på skolen og 1 i barnehagen....ofte får storebror litt mindre oppmerksomhet en lillesøster....føler at jeg aldri strekker til.

Men jeg elsker de og kunne ikke tenkt meg et liv uten de...og ja det er krangling..men det er mye kjærlighet mellom de å ❤️

[AnonymBruker]

Sofakona skrev (2 minutter siden):

Vi har 2...og 2 er som 100 he he. Det er 6 år mellom de. Det er mye krangling og sjalusi...du skal ta vare på 2 forskjellen individer....en på skolen og 1 i barnehagen....ofte får storebror litt mindre oppmerksomhet en lillesøster....føler at jeg aldri strekker til.

Men jeg elsker de og kunne ikke tenkt meg et liv uten de...og ja det er krangling..men det er mye kjærlighet mellom de å ❤️

Det jeg hører her er at han man 2 kan man likesågodt få 3 fordi man uansett har mer enn man klarer😂😂

Anonymkode: eadd8...4b7

[AnonymBruker]

Fordeler med flere barn: 
- i teorien kan de leke sammen. Vi har 3 år mellom våre. De er 2 og 5 nå, og nå har de faktisk glede av å leke sammen. 
- de har hverandre. Enebarn får ofte økt sorg av å være alene om sorgen når foreldrene går bort - de har ingen å dele minnene fra barndommen med. 
 

Ulemper med flere barn: 
- mer jobb - både mer klesvask, mer matlaging, flere matpakker, foreldresamtaler, kjøring til ting, osv
- dyrere
- vanskelig å finne noe hele familien kan gjøre sammen uten at minst én er misfornøyd.

Jeg er veldig glad jeg fikk et barn til. Jeg er veldig redd jeg hadde kjent på sorgen over den som manglet. 

For meg har det ikke vært i nærheten av å være "to er som ti". Vårt første barn var veldig krevende, så det var mer som å gå fra 1 til 1.2 da lillebror kom. 

For meg føltes det stusselig å være "bare" en familie på tre. Det manglet noe. 

Anonymkode: d7cc3...3c6

[Sofakona]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det jeg hører her er at han man 2 kan man likesågodt få 3 fordi man uansett har mer enn man klarer😂😂

Anonymkode: eadd8...4b7

Mulig...men jeg hadde ikke klart en nr 3 ha ha...nå skal det sies at lillesøsteren har nesten ikke sovnet en hel natt på 4 år...så vi hadde orket mer baby..barn etc he he

[t0nje]

Jeg har to søsken som er 7 og 8 år yngre enn meg, så jeg er i praksis enebarn (6 år eller mer forskjell) og det er kjipt og ensomt. Skulle ønske vi tre var tettere i alder for da har jeg troen på at vi hadde vært mye nærmere. De er på et helt annet stadie i livet enn jeg er og slik har det alltid vært. Det er kun 18 mnd mellom de så de er å regne som pseudonymtvillinger. For meg er det viktig å prøve og få tette barn i alder men det er jo aldri garanti for at det går

Endret 7. juni 2023 av t0nje

[caroliine]

Har bare en selv. Har tenkt tanken på to, mest for barnet sitt del. Men er jo ingen garanti at de får godt søskenforhold som voksne heller. 
Har heldigvis mange gode venner og en nabo som er like gammel. 

[AnonymBruker]

Fordeler... Dobbelt glede 😍 De har selskap av hverandre. Også som voksen. Og de får tanter og onkler til barna sine. De kan arve klær og utstyr av den eldste. Se blir ikke alene når foreldrene ikke er mer.

Ulemper.

Er du i praksis alenemamma nå , så spør deg selv om du klarer å ta deg av flere barn alene. Kjøre de til forskjellige fritidsaktiviteter på samme tid. Mannen din kommer ikke til å forandre seg.

Anonymkode: 8c084...5d8

[AnonymBruker]

Fikk og barn sent (36) og var veldig sliten de første årene. Vi var og i tvil om vi skulle få flere da jeg og mannen begge var godt voksne og vi opplevde de første årene som ganske lrevende. Ungen var verdens nydeligste, men var mye våken og et aktivt barn.

Vi fikk dog en til og da var jeg 41 og mannen min var 46. I ettertid har mannen fått en alvorlig diagnose. Hadde vi visst det hadde vi nok ikke fått flere barn. Jeg er selvsagt glad for å ha to barn, familien er litt større og jeg tenker at i fremtiden så har de i hvert fall hverandre come what may. 

Men jeg tenker og at vi kanskje kunne stoppet på ett barn, vi hadde fullt opp og noen ganger føler jeg at eldste har blitt litt oversett, yngste har dyttet hen litt vekk på et vis. Tror helt ærlig at det ikke er et must med søsken, barnet klarer seg fint uten. Du kan og være flink til å invitere med andre barn og skape et miljø rundt ungen din. Det er mye fordommer rundt enebarn og de skal du ikke lytte til.

Anonymkode: 4f774...827

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Fikk og barn sent (36) og var veldig sliten de første årene. Vi var og i tvil om vi skulle få flere da jeg og mannen begge var godt voksne og vi opplevde de første årene som ganske lrevende. Ungen var verdens nydeligste, men var mye våken og et aktivt barn.

Vi fikk dog en til og da var jeg 41 og mannen min var 46. I ettertid har mannen fått en alvorlig diagnose. Hadde vi visst det hadde vi nok ikke fått flere barn. Jeg er selvsagt glad for å ha to barn, familien er litt større og jeg tenker at i fremtiden så har de i hvert fall hverandre come what may. 

Men jeg tenker og at vi kanskje kunne stoppet på ett barn, vi hadde fullt opp og noen ganger føler jeg at eldste har blitt litt oversett, yngste har dyttet hen litt vekk på et vis. Tror helt ærlig at det ikke er et must med søsken, barnet klarer seg fint uten. Du kan og være flink til å invitere med andre barn og skape et miljø rundt ungen din. Det er mye fordommer rundt enebarn og de skal du ikke lytte til.

Anonymkode: 4f774...827

Svarer meg selv her🙃

Noen jeg reagerte på som ettbarnsmamma var at alle skulle ha oss til å få et barn til. Det var ikke måte på hvor viktig det var å få et barn til, barnet skulle ha søsken for en hver pris for da var vi på en måte en ekte familie. Akkurat som det ikke var godt nok med ett barn. 

Da tenker jeg, heller ett barn som ivaretas og følges opp og får et godt liv. Får du flere barn så er det to(tre, du kan få tvillinger) som skal ha ferier, konfirmasjon, lappen og hjelp til utdannelse og bolig. Får du flere så må og ting være omtrent likt. Med kun ett barn vil du kunne gi det barnet alt du har på en måte, uten at det skal være jevnt med søsknene. Barnet kan få en tur med deg til London, barnet kan få en dyr jakke, barnet kan få utvekslingsår til utlandet osv

Anonymkode: 4f774...827

[AnonymBruker]

caroliine skrev (30 minutter siden):

Har bare en selv. Har tenkt tanken på to, mest for barnet sitt del. Men er jo ingen garanti at de får godt søskenforhold som voksne heller. 
Har heldigvis mange gode venner og en nabo som er like gammel. 

Det argumentet høres ofte her inne og det har jeg aldri forstått. Å ha søsken er ingen garanti for et godt søskenforhold, det er helt sant, men i det minste har man en sjanse og den er ganske høy. Har man ingen søsken er det null sjanse for godt søskenforhold. Det er som når vaksinemotstandere ikke vil la seg vaksinere fordi det er 1% sjanse for alvorlige bivirkninger av vaksinen og glemmer at det er 30% sjanse for alvorlige mén etter sykdommen man vaksinerer mot.

Anonymkode: 267b1...1d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Svarer meg selv her🙃

Noen jeg reagerte på som ettbarnsmamma var at alle skulle ha oss til å få et barn til. Det var ikke måte på hvor viktig det var å få et barn til, barnet skulle ha søsken for en hver pris for da var vi på en måte en ekte familie. Akkurat som det ikke var godt nok med ett barn. 

Da tenker jeg, heller ett barn som ivaretas og følges opp og får et godt liv. Får du flere barn så er det to(tre, du kan få tvillinger) som skal ha ferier, konfirmasjon, lappen og hjelp til utdannelse og bolig. Får du flere så må og ting være omtrent likt. Med kun ett barn vil du kunne gi det barnet alt du har på en måte, uten at det skal være jevnt med søsknene. Barnet kan få en tur med deg til London, barnet kan få en dyr jakke, barnet kan få utvekslingsår til utlandet osv

Anonymkode: 4f774...827

Er i samme situasjon som deg, men har ikke fått barn nr to enda, er usikker.

Føler at med et barn kan vi gå all inn og være 100% på det og alltid ha god samvittighet. Med to er jeg redd det blir litt halvveis på begge og at jeg derfor ikke får nyti det å være mor fult ut pga dårlig samvittighet over Rikke å strekke til, dele oppmerksomheten o.l 

Anonymkode: 7407c...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er i samme situasjon som deg, men har ikke fått barn nr to enda, er usikker.

Føler at med et barn kan vi gå all inn og være 100% på det og alltid ha god samvittighet. Med to er jeg redd det blir litt halvveis på begge og at jeg derfor ikke får nyti det å være mor fult ut pga dårlig samvittighet over Rikke å strekke til, dele oppmerksomheten o.l 

Anonymkode: 7407c...ae1

Forskning viser at barn faktisk ikke har godt av at du går 100% all inn. 

Det blir fryktelig intenst for barnet. Det blir alene om å skulle oppfylle alle dine forventninger. I tillegg til at du kan jo tenke deg selv om dine foreldre hadde hengt over deg hele tiden, og du hele tiden var den som var i oppmerksomhet. 

Har man søsken, og må dele på oppmerksomheten, er man ikke hele tiden under mikroskopet - og det kan være godt for barn. 

I tillegg til at man ikke har godt av å få oppmerksomheten hele tiden. Hvordan blir man som person om man blir vennet til at man skal være Midtpunktet og Den Viktigste hele tiden? Det er da man får det klassiske "bortskjemte enebarnet"; som ikke tåler å dele. 

Anonymkode: d7cc3...3c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Forskning viser at barn faktisk ikke har godt av at du går 100% all inn. 

Det blir fryktelig intenst for barnet. Det blir alene om å skulle oppfylle alle dine forventninger. I tillegg til at du kan jo tenke deg selv om dine foreldre hadde hengt over deg hele tiden, og du hele tiden var den som var i oppmerksomhet. 

Har man søsken, og må dele på oppmerksomheten, er man ikke hele tiden under mikroskopet - og det kan være godt for barn. 

I tillegg til at man ikke har godt av å få oppmerksomheten hele tiden. Hvordan blir man som person om man blir vennet til at man skal være Midtpunktet og Den Viktigste hele tiden? Det er da man får det klassiske "bortskjemte enebarnet"; som ikke tåler å dele. 

Anonymkode: d7cc3...3c6

Var ikke sånn jeg mente det, mer nyte det å være mor uten dårlig samvittighet, ha tid til litt egen ting så man blir en bedre foreldre når man er med barnet osv. 

Anonymkode: 7407c...ae1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Forskning viser at barn faktisk ikke har godt av at du går 100% all inn. 

Det blir fryktelig intenst for barnet. Det blir alene om å skulle oppfylle alle dine forventninger. I tillegg til at du kan jo tenke deg selv om dine foreldre hadde hengt over deg hele tiden, og du hele tiden var den som var i oppmerksomhet. 

Har man søsken, og må dele på oppmerksomheten, er man ikke hele tiden under mikroskopet - og det kan være godt for barn. 

I tillegg til at man ikke har godt av å få oppmerksomheten hele tiden. Hvordan blir man som person om man blir vennet til at man skal være Midtpunktet og Den Viktigste hele tiden? Det er da man får det klassiske "bortskjemte enebarnet"; som ikke tåler å dele. 

Anonymkode: d7cc3...3c6

Synes det er plenty av krevende og oppmerksomhetssøkende barn med søsken også. Overhodet ikke begrenset til enebarn.

Anonymkode: 98ed8...c54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det argumentet høres ofte her inne og det har jeg aldri forstått. Å ha søsken er ingen garanti for et godt søskenforhold, det er helt sant, men i det minste har man en sjanse og den er ganske høy. Har man ingen søsken er det null sjanse for godt søskenforhold. Det er som når vaksinemotstandere ikke vil la seg vaksinere fordi det er 1% sjanse for alvorlige bivirkninger av vaksinen og glemmer at det er 30% sjanse for alvorlige mén etter sykdommen man vaksinerer mot.

Anonymkode: 267b1...1d8

Kan hende at folk blir litt lei av å høre "Men tenk på det fantastiske søskenforholdet ditt barn går glipp av!" som om det skulle vært en selvfølge. Da kommer trangen til å realitetsorientere og minne om at det er ingen garantier.

Anonymkode: 98ed8...c54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Forskning viser at barn faktisk ikke har godt av at du går 100% all inn. 

Det blir fryktelig intenst for barnet. Det blir alene om å skulle oppfylle alle dine forventninger. I tillegg til at du kan jo tenke deg selv om dine foreldre hadde hengt over deg hele tiden, og du hele tiden var den som var i oppmerksomhet. 

Har man søsken, og må dele på oppmerksomheten, er man ikke hele tiden under mikroskopet - og det kan være godt for barn. 

I tillegg til at man ikke har godt av å få oppmerksomheten hele tiden. Hvordan blir man som person om man blir vennet til at man skal være Midtpunktet og Den Viktigste hele tiden? Det er da man får det klassiske "bortskjemte enebarnet"; som ikke tåler å dele. 

Anonymkode: d7cc3...3c6

Jeg kjenner flere enebarn og kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i det du sier. Forskning (som du jo selv nevner) viser at enebarn klarer seg minst like godt som de med søsken. Man blir ikke bortskjemt på kjærlighet og oppmerksomhet.

Det er ikke sånn at om du er enebarn så er du vennet til at man skal være Midtpunktet og Den Viktigste hele tiden. Da har foreldrene gjort noe feil altså. Og gjett hva, den feilen gjøres nok like ofte med søsken. De som sliter med å dele(dine ord) er de som ikke har fått nok i barndommen, får du nok kjærlighet og oppmerksomhet som barn vil du ha masse å dele av.

Det er helt fint å være enebarn, og det er helt fint å ha søsken. Men foreldrene må ha overskudd til barna sine.

Anonymkode: 4f774...827