Er det mulig å finne kjærligheten når man er et utkaste?

[Gjest Inverto]

Jeg ble nettopp 30 år gammel og for første gang, er jeg villig til å forsøke dating. Finne noen å dele livet med og kjærlighet.
Haken med meg er det som tilsynelatende er alle kvinners numero-uno turn off: jobb

Jeg har vært arbeidsledig (uføretrygd) siden 2016. Fra 2016 til nylig hadde jeg spiseforstyrrelse. Jeg har nå blitt normalvektig. Men foreløbig er "jobben" min å gjenopprette kroppen (trening) og få orden på meg selv. Dette inkluderer å returnere til det sosiale liv, noe som gikk tapt i sykdoms årene. Så på den måten kan man vel si at dating blir også en slags opplæring. Når alt er fikset, DA kan jeg se etter en jobb. Men å jobbe nå, er ikke smart. Det skal dog sies at jeg har god økonomi og er ganske selvstendig. Men anyways.....

Spørsmålet er: er det en urealistisk vrangforestilling å ha et fjærnt håp om at en kan finne seg en kvinne når man er uten jobb? Jeg håper at det finnes en kvinne som er villig til å inngå et forhold med en mann selv om livet hans ikke er perfekt og klarert. Ei som ikke behøver at alle kondisjoner møtes og at jeg er komplett. Godta et forhold der fremtiden ikke er smooth og forutsigbar. En dame som vil se på et forhold som en reise i godt og vondt som vi kan samarbeide i istedet for instant breakup. Jeg forventer selv ikke at dama skal være A4. Jeg er villig til å kompromisse og samarbeide i et forhold (om det er rasjonelt), så da forventer jeg det samme

Jeg vil ikke defineres av arbeidsløshet. Jeg skulle ønske jeg heller kunne bli dømt basert på min oppførsel, moral, personlighet, intellekt og det indre. Men det virker ikke som at det er nokk i dag. Og det er sårt. Jeg kan faktisk med stor selvtillit og ærlighet ramse opp alle personlige verdier og styrker jeg har......men det har ingenting å si. Det blir en ren dråpe i et skittent hav for de fleste

Jeg har hørt argumentet "fix your own shit before dealing with other's shit". Nei takk. Mange tapte år i helvete. Jeg er ferdig med å sette livet mitt på vent. Jeg vil begynne nå. Men samtidig vet jeg, at jeg har svært lite å gi, ifølge samfunn og datingmarkedet. Jeg er uenig. Jeg har noe å gi. Men det betyr lite når alle andre allerede ser på deg som et utkaste ikke verdt å gi en sjangse. Simpelt fordi....jeg ikke har jobb. Jeg er selvsagt villig til å prøve, men jeg må si at dette sosiale presset gnager i bakhodet. En demon som har fulgt meg i flere uker.

Datinglivet mitt blir godt sagt: en stor underdog fortelling

Del dine meninger. Men viktigst er at du gir meg råd om når og hvordan jeg skal tilstå for en date at jeg ikke har jobb

[AnonymBruker]

Hvis du går på steder som Tinder så er nok sjansen liten, fordi det er steder som får frem bunnslammet i mennesket.

Men treffer du mennesker i det virkelige liv som du kan bli kjent med og glad i så kan det så absolutt være en sjanse for deg som alle andre.

Anonymkode: 6a70c...30c

[AnonymBruker]

Såklart kan du det.. 

Det er jo egentlig ikke dette som er det viktigste. Men, det største problemet er vel at spiseforstyrrelser er en veldig alvorlig diagnose. Det definerer deg jo ikke som menneske. Det er viktig med noen som klarer å samarbeide med et annet menneske, en som ønsker å forbedre seg selv og livet (eller ihvertfall for meg) også er det viktig og kunne kommunisere og dele av seg selv. ++++

Anonymkode: 6962b...154

[AnonymBruker]

Jeg tror du føler deg som et mer outcast enn du er. Jeg har lest de andre trådene dine og du virker normal og oppegående. Å være ufør er ikke en dealbreaker for de fleste, det er mere menn (og kvinner) uten jobb som bare driver dank og ikke gidder å jobbe og søke jobber som er dealbreakeren. En rullestol ufør er nok mer dealbreaker enn en spiseforstyrrelse ufør, for det som evn blir dealbreakeren er funksjonsevne og hvordan det begrenser viktige opplevelser i forholdet og ikke selve det at man ikke jobber. 

I tillegg så har du jo fortalt at du har et mål om å jobbe og vil begynne med frivillig arbeid for å trene deg opp som en start for å teste hvor mye du klarer og dette er kjempe bra. Da viser du jo godt at du ikke er i den kategorien som ikke gidder å gjøre noe som helst

En tips når du blir spurt om hva du driver med så trenger du ikke si at du er ufør før du kjenner personen bedre. Du kan heller nevne hobbyene og din frivillige jobb og fokusere på det positive og ikke negative. Da blir damer kjent med den du er bak sykdommen, den ekte deg, og vil forstå deg bedre når du forteller om sykdommen. 

Anonymkode: 5702e...fc7

[AnonymBruker]

Ja, selvfølgelig. Men det kan nok være lurt å finne et menneske som ikke dømmer andre ut fra sosial status, og som heller ser på din personlighet og dine evner til å ta tak i eget liv. 
 

Jeg har selv datet som ufør (uten utsikter til å komme tilbake i jobb) og har ikke hatt noen problemer med å treffe folk selv om jeg har vært ærlig om dette. Men jeg har passet på å formidle at jeg har like god inntekt som da jeg jobbet, stabil økonomi, og ikke fullt av gjeld. I tillegg har det virket som om det har vært viktig at jeg var i aktivitet, og ikke lå på sofa og glodde på tv og spiste potetgull hele dagen. 

Anonymkode: 1807e...557

[Gjest Inverto]

Damn. Skrifta i innlegget mitt ser svær og blokkete ut. Sorry

Men ja, jeg er enig i at man burde ha ønsker om å ville ut i arbeid igjen eller såfall ha en hobby/lidenskap som man kanskje kan tjene penger på (freelancing, indie etc). Der har du såfall meg, begge to. Viktig å ikke være lat og selvisk. De to er forståelig ansett som usexy

Åssen foreslår dere jeg forteller dama at jeg ikke har jobb? Regner med man burde si det på en elokvent måte med selvtillit. Ikke bra om det høres ut som du hater deg selv lol

[AnonymBruker]

Inverto skrev (12 minutter siden):

Damn. Skrifta i innlegget mitt ser svær og blokkete ut. Sorry

Men ja, jeg er enig i at man burde ha ønsker om å ville ut i arbeid igjen eller såfall ha en hobby/lidenskap som man kanskje kan tjene penger på (freelancing, indie etc). Der har du såfall meg, begge to. Viktig å ikke være lat og selvisk. De to er forståelig ansett som usexy

Åssen foreslår dere jeg forteller dama at jeg ikke har jobb? Regner med man burde si det på en elokvent måte med selvtillit. Ikke bra om det høres ut som du hater deg selv lol

 

Hvis hun spør på Tinder f eks bare svar de frivillige jobbene dine. Ingen som har spurt om inntektsgivende jobb. Når tiden er inne for å fortelle at du er ufør etter to tre dater så bare si det er en ting du vil si og være ærlig om og det er at du er ufør men har prioritert helsa i noen år og holder på å jobbe deg mot å komme ut i en jobb.

Du trenger ikke utdype noe mere om jobb og arbeidsledighet før dere evn blir mer seriøse. Jeg tenker at uførhet, inntekt og helse egentlig er en privatsak når man ikke kjenner noen, så lenge det ikke vil påvirke en partner i stor grad, så man ikke trenger å utlevere det på første date. 

Anonymkode: 5702e...fc7