Morgendepresjon

[AnonymBruker]

Noen andre som opplever dette? 

Pr. i dag har jeg egentlig ingen grunn til å føle meg nedfor. Allikevel opplever jeg det veldig tungt når jeg står opp hver morgen. Det er som å våkne opp og føle at noe forferdelig har skjedd. At noen har dødd eller at man har fått en forferdelig diagnose, eller at man ut av det blå er blitt forlatt av den du elsker. Føler også en voldsom meningsløshet. Men etter en times tid er alt helt ok igjen, og tilværelsen har fått farge igjen (stort sett). Det kjennes nesten ut som det er en biologisk greie siden det heldigvis forsvinner.

Kan legge til at jeg alltid har vært et utpreget B-menneske, så å stå opp tidlig har alltid vært tungt. Men den depresjonen jeg følte tidligere i forbindelse med oppvåkning/stå opp var stort sett en oppgitthet over at jeg for resten av mitt yrkesaktive liv må stå opp og kjenne på den ekstreme trøttheten hver bidige dag. Men denne "depresjonen" kunne jeg knytte til noe konkret!

Mens den følelsen av nedstemthet jeg kjenner på i disse dager (de siste årene) føles annerledes. Jeg trenger heller ikke stå opp like tidligere som før (takk og lov for hjemmekontor) så det er adskillig lettere å stå opp hver morgen mtp trøtthet.

Noen som har lignende erfaringer? 

Anonymkode: 26919...257

[AnonymBruker]

Føler det samme ofte, spesielt om vinteren, men jeg ville aldri funnet på å kalle det depresjon. Det går over når jeg har ordnet meg og drukket en kopp kaffe.

Anonymkode: 36450...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Føler det samme ofte, spesielt om vinteren, men jeg ville aldri funnet på å kalle det depresjon. Det går over når jeg har ordnet meg og drukket en kopp kaffe.

Anonymkode: 36450...ea5

Nei, som sagt handler det ikke om en gjennomgående, vedvarende depresjon. Heldigvis. Derav "morgendepresjon". Uansett hva man måtte kalle det, så føles det tungt nok. Jeg synes bare det er litt finurlig at den er såpass tidsbegrenset. Det får meg til å lure på om det er en kjemisk årsak. 

Det skal sies at jeg har nok av utfordringer her i livet som mange andre vil anse som uutholdelig. Men dette er ting jeg har forsonet meg med og lever helt fint med. Men det er klart at disse tingene sprenger jo alle dimensjoner i betydning når denne håpløsheten griper meg hver morgen. 

Anonymkode: 26919...257

[AnonymBruker]

Jeg har klinisk depresjon, og den er definitivt verre om morgenen. Har alltid vært slik. Det som hjelper meg er å stå opp i god tid, drikke mye vann, og få en sterk kopp kaffe på senga av samboeren. Meditasjon er det eneste som har hjulpet noe, men det tok litt tid å få det til.

Anonymkode: 138ba...464

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei, som sagt handler det ikke om en gjennomgående, vedvarende depresjon. Heldigvis. Derav "morgendepresjon". Uansett hva man måtte kalle det, så føles det tungt nok. Jeg synes bare det er litt finurlig at den er såpass tidsbegrenset. Det får meg til å lure på om det er en kjemisk årsak. 

Det skal sies at jeg har nok av utfordringer her i livet som mange andre vil anse som uutholdelig. Men dette er ting jeg har forsonet meg med og lever helt fint med. Men det er klart at disse tingene sprenger jo alle dimensjoner i betydning når denne håpløsheten griper meg hver morgen. 

Anonymkode: 26919...257

Det er aldri klokt å si at andre ikke hadde tålt det en står i.

Anonymkode: fa6c3...144

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen! Er alltid nedfor og større sjanse for å kjenne på depresjon og evt angst om morgenen.

Verst er det om jeg må opp tidlig og ikke fått nok søvn. De dagene jeg begynner 07 på jobb døgner jeg den natten og heller sover ut når jeg kommer hjem, for jeg takler ikke den brå overgangen fra å våkne og måtte håndtere livet uten å være mentalt forberedt.

Heldigvis jobber jeg oftest ettermiddag/kveld, og da sover jeg til 11-tiden, går en lang tur med hunden og forbereder meg mentalt på å dra på jobb og «takle livet.» Har alltid den fæle følelsen i bakhånd, men det blir som sagt enklere å håndtere om man i det minste har rukket å sovet ut og forberedt seg.

Anonymkode: 573d9...68c

[AnonymBruker]

Må legge til: På kvelden/natten har jeg det som best og kan smått motivere meg selv til ting og kjenne litt livsglede, men når morgenen kommer så tenker jeg bare «hva i all verden var det jeg tenkte på?! JEG kan jo ikke gjøre DET!» og humøret er nede igjen ☺️

Anonymkode: 573d9...68c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er aldri klokt å si at andre ikke hadde tålt det en står i.

Anonymkode: fa6c3...144

Det er kanskje de som hevder de ikke klarer det, som er ukloke? Folk tåler mer enn man tror. Man tåler det man må. Men jeg er i en typisk situasjon hvor mange sier "jeg hadde heller tatt livet mitt enn...." Det er en replikk jeg har både lest og hørt, og ikke mine egne ord. Det er for øvrig ingen konkurranse, bare en relativt nøktern beskrivelse av virkeligheten, som muligens kunne hatt en relevans for tema. 

Anonymkode: 26919...257

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Må legge til: På kvelden/natten har jeg det som best og kan smått motivere meg selv til ting og kjenne litt livsglede, men når morgenen kommer så tenker jeg bare «hva i all verden var det jeg tenkte på?! JEG kan jo ikke gjøre DET!» og humøret er nede igjen ☺️

Anonymkode: 573d9...68c

Haha! Kjenner meg godt igjen der! Det er på kvelden jeg kjenner på både kreativitet og mer oppløftende tanker. Generelt sett har jeg alltid vært velsignet med et jevnt humør og få bølgedaler følelsesmessig. Iallfall ingen slike bølgedaler som ikke har et utspring i reelle, håndfaste problemer. Men det er klart at de problemene man måtte ha blir mye større når man møter den svarte veggen om morgenen. 

Har all sympati for de som sliter med dette gjennom hele dager, uker og år. 

Anonymkode: 26919...257

[AnonymBruker]

Jeg er utpreget a-menneske og føler meg smådeprimert nesten hver kveld. Et kjipt.

Anonymkode: c37f9...aad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er utpreget a-menneske og føler meg smådeprimert nesten hver kveld. Et kjipt.

Anonymkode: c37f9...aad

Oi, den var ny.

Anonymkode: 573d9...68c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg er utpreget a-menneske og føler meg smådeprimert nesten hver kveld. Et kjipt.

Anonymkode: c37f9...aad

Jeg vil tro det ikke er noe bedre, nei. Så det kan virke som det har en sammenheng med hvorvidt man er a- eller b-menneske. Det har bare ikke vært så påtagelig for meg tidligere. Jeg kan ha samme følelse selv om jeg står opp veldig sent også. Så det virker som det har noe med søvnen som sitter i kroppen å gjøre, uavhengig av når jeg må stå opp, selv om jeg naturlig nok synes det er verre å om jeg må stå opp tidlig. 

Anonymkode: 26919...257

[AnonymBruker]

Hva med å begynne å jobbe nattevakter hvis du har mulighet til det?

Anonymkode: 3c5fa...b86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva med å begynne å jobbe nattevakter hvis du har mulighet til det?

Anonymkode: 3c5fa...b86

Tja, jeg kunne for så vidt jobbet delvis om natta, men da havner jeg i usync med resten av jobbteamet mitt. Jeg er også usikker på om ulempene ved nattjobbing vil veie opp for den kjipe timen på morgenkvisten. Men jeg er absolutt enig i at nattarbeid sannsynligvis kan være en løsning for mange andre ekstreme b-mennesker.

Anonymkode: 26919...257

[AnonymBruker]

For meg som er klinisk deprimert er morgendepresjon et tegn på at jeg er på vei inn i en depresjon og tiltak må iverksettes.

Hva det er for deg vet vi jo ikke, men ville tatt det opp med legen din neste gang.

Anonymkode: 11ecb...789

[AnonymBruker]

Jeg har det slik, tidlig morgener er alt svart. Og særlig om vinteren når det er bokstavelig talt mørkt og svart og. Når lyset kommer så er det meste blåst vekk. Men jeg har tatt tak i det og har jobb som gjør at jeg ikke trenger å stå opp tidlig. Noe annet hadde vært utenkelig for meg. 

Anonymkode: c4092...176

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

For meg som er klinisk deprimert er morgendepresjon et tegn på at jeg er på vei inn i en depresjon og tiltak må iverksettes.

Hva det er for deg vet vi jo ikke, men ville tatt det opp med legen din neste gang.

Anonymkode: 11ecb...789

Kan jeg spørre om hva disse tiltakene består i?

Anonymkode: 26919...257

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn når jeg står tidlig opp. Kan føle at livet ikke verdt å leve, men kommer meg veldig etter ca 1 time. Resten av dagen er som oftest veldig bra. Jeg kan se frem til å gå på jobb når jeg legger meg, men når jeg våkner er det helt mørkt. Ikke alltid, men ofte. 

Anonymkode: 0f4b3...591

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Kan jeg spørre om hva disse tiltakene består i?

Anonymkode: 26919...257

Sørge for nok søvn (må kanskje medisineres), øke tur/trening og frisk luft, hyppigere timer til min psykolog, spise ordentlig og sunn mat. Holde balanse jobb/fritid. Mulig sykemelding, og mindre sosialt.

Anonymkode: 11ecb...789

[AnonymBruker]

I følge min psykolog har vi økt nivå av kortisol om morgenen, så det er ikke så uvanlig å ha det slik. Cluet er å komme seg opp, og ikke bli liggende og vake i det. Gjerne forbrenne litt kortisol tidlig på dagen, så kommer man fortere i gjenge igjen.

Anonymkode: a9f03...bb8