Er det jeg som bare blir mer og mer sær og uinteressert eller er det depresjonene som gjør at det blir slik?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er depresjonene eller hva som gjør dette, lurer derfor på om noen kjenner seg igjen i dette.

jeg føler jeg blir mer og mer sær, uinteressert, uengasjert i andre og i samfunnet med tiden som går. Det blir bare verre og verre.

Jeg har noen venner, men ser ikke de så ofte, men når vi først er sammen er det veldig hyggelig. Bortsett fra det liker jeg ikke å være sosial, hverken familiesammenkomster (trøblete oppvekst) eller noe i forbindelse med jobb.

Jeg trives best hjemme. Med min egen familie. Her kan jeg pusle inne og ute i hagen og har ikke behovet for å gå utenfor eller delta i samfunnet. Barna begynner å bli såpass store at det er ikke de som er "problemet"

Jeg sliter ofte med depresjoner og er også delvis ufør pga dette, pluss noen andre lidelser som ikke har sammenheng med dette.

Det jeg vel lurer på er om dette er normalt når man er i starten av 30årene, om det er depresjonene som gjør at det blir slik eller om det er på grunn av noen andre psykiske problemer som jeg/legene ikke har funnet ut. Det er ikke sånn at jeg savner å gjøre ting heller, det byr meg faktisk helt imot. Både fester, jobbfester, familiesammenkomster og alt det der. Er bare helt uinteressant, kjedelig og slitsomt.

Anonymkode: 7c03b...404

[AnonymBruker]

Har det helt likt, er 27 år. Den lysten til å gjøre alt mulig mistet jeg innen fylte 24…. Da var det spontane reiser, dating, festing.. Nå er jeg fullstendig uinteressert. Tror det handler om at man får andre verdier etter hvert som man blir eldre. Jeg trives veldig godt på tur med hunden, koser meg når jeg kjøper nye blomster eller ligger i senga og ser på favorittserien. Trenger liksom ikke så mye mer enn det. Har også blitt mye mer opptatt av å ha det trygt og stabilt, noe jeg ikke tenkte på før.

Anonymkode: 964d2...e6f

[AnonymBruker]

Føler på mye av det samme. Må innrømme at jeg trivdes med corona, for da hadde jeg unnskyldninger for ikke å gjøre noe sosialt eller andre ting. Aller helst vil jeg krype inn i min egen hule og surre med mine meningsløse greier. 

Men jeg innser at det egentlig ikke blir noe bedre av denne passiviteten. Jeg plager meg selv med tanker om at jeg allerede har gitt opp livet. At jeg ikke lenger gleder meg til de tingene jeg gledet meg til før, og det er jo trist. De dagene jeg faktisk tvinger meg selv til å gjøre noe sosialt så føler jeg meg bedre. Det samme om jeg tar meg en tur på jobb (kan jobbe 100% hjemme, men kan møte opp fysisk på jobb når jeg vil). Det er alltid hyggelig, men jeg klarer allikevel ikke motivere meg til å gjøre disse tingene ofte nok. 

Anonymkode: 55677...fbc

[AnonymBruker]

Jeg har det likt. Det er hyggelig med sosiale ting når jeg først er der, men jeg føler jeg klarer meg helt fint uten.

Jeg er nok også litt deprimert, men jobber og følger opp barn og forpliktelser, så føler at jeg fungerer greit.

Anonymkode: 206cb...930

[AnonymBruker]

Det er depresjonen 

Anonymkode: a3d86...9fb

[AnonymBruker]

Har fått det likt, det skjedde etter årene med pandemi og isolasjon. Plutselig gir ikke ting glede lenger, ser liksom ikke vitsen med å være sosial? Prøver å snu det, men det er ikke så lett.

Anonymkode: c9c42...dec

[AnonymBruker]

Da jeg var deprimert, og ikke alvorlig deprimert engang, var jeg veldig flat og likegyldig til alt og alle. Jeg levde og fungerte relativt ok i min lille boble, og hadde ikke interesse for noe utenfor den. 

Ble behandlet for depresjon, og ble meg selv igjen etterhvert. 

Anonymkode: 9ff91...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Da jeg var deprimert, og ikke alvorlig deprimert engang, var jeg veldig flat og likegyldig til alt og alle. Jeg levde og fungerte relativt ok i min lille boble, og hadde ikke interesse for noe utenfor den. 

Ble behandlet for depresjon, og ble meg selv igjen etterhvert. 

Anonymkode: 9ff91...35c

Det var veldig godt beskrevet, egentlig!

Anonymkode: 7c03b...404