Kan dere hjelpe meg å sette ord på hva som gjør at jeg får følelsen av å miste meg selv sammen med barn?

[AnonymBruker]

Jeg vet at mange får den følelsen når de får barn. At de trenger alenetid, tid til å være seg selv og ikke bare mor, at de ønsker å jobbe for å føle at de er seg selv. Jeg har barn selv og jeg jobber med barn. Etter mange år har jeg begynt å føle på dette med at jeg ikke er meg selv på jobb, og kanskje ikke hjemme heller. Men samtidig tenker jeg jo at folk i serviceyrker for eksempel har jo kunden i fokus. Og kontoransatte har arbeidsoppgaver som krever at de bruker hodet sitt på oppgavene og ikke lar egne private tanker flyte i arbeidstiden. Hva er årsaken til at man likevel føler at man ivaretar seg selv bedre enn når man jobber med barn, eller dere foreldre, er med deres egne barn? Kanskje det jeg trenger er utfordringer og vekst? Selv om studier krever sitt så følte jeg meg mer fri under studietiden. Men sånn er det kanskje for alle som sammenligner studietid og arbeidsliv? Kan det ha noe med fordypningen? Barn krever stadig oppmerksomhet og avbryter deg stadig, kan det ligge der? Mens andre jobber kan man fordype seg litt lenger uavbrutt selv om det er i jobbrelaterte tanker? Jeg liker jo jobben min og er glad i barna, men vil gjerne ivareta meg selv om voksent menneske også. 

Anonymkode: 76bf6...db0

[AnonymBruker]

Kan det ha å gjøre med at du både jobber med barn og har barn hjemme, altså går det i samhandling med barn hele dagen? Jeg er i samme situasjon nå, jobbet med ungdom og unge voksne tidligere, og kan kjenne meg litt igjen. Altså jeg "var og kunne mer" da jeg jobbet med ungdom, selv om det til tider var veldig intenst. Nå er det mindre variasjon. Men jeg syns faktisk bare det at jeg jobber i småbarnsavdeling og mine egne barn nå er blitt store barnehagebarn utgjør en forskjell, at jeg har blitt litt mer. 

Ellers må jeg si at jeg elsket studietiden pga. friheten, og det å ha tid og rom til å lære nye ting. Hverdagen er hektisk. I min gamle jobb var det flere anledninger til kurs og videreutdanning, og mer tid til refleksjon og utvikling sammen med kolleger. Jeg opplever det som at jeg som småbarnsmor og ansatt i barnehage bruker noen sider og deler av meg selv mye, og jeg valgte både jobben og å få barn selv, fordi jeg trives med det. Men jeg har en god del andre sider som bare ligger i dvale og ikke får plass i det hele tatt akkurat nå. 

Anonymkode: 82da8...317

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan det ha å gjøre med at du både jobber med barn og har barn hjemme, altså går det i samhandling med barn hele dagen? Jeg er i samme situasjon nå, jobbet med ungdom og unge voksne tidligere, og kan kjenne meg litt igjen. Altså jeg "var og kunne mer" da jeg jobbet med ungdom, selv om det til tider var veldig intenst. Nå er det mindre variasjon. Men jeg syns faktisk bare det at jeg jobber i småbarnsavdeling og mine egne barn nå er blitt store barnehagebarn utgjør en forskjell, at jeg har blitt litt mer. 

Ellers må jeg si at jeg elsket studietiden pga. friheten, og det å ha tid og rom til å lære nye ting. Hverdagen er hektisk. I min gamle jobb var det flere anledninger til kurs og videreutdanning, og mer tid til refleksjon og utvikling sammen med kolleger. Jeg opplever det som at jeg som småbarnsmor og ansatt i barnehage bruker noen sider og deler av meg selv mye, og jeg valgte både jobben og å få barn selv, fordi jeg trives med det. Men jeg har en god del andre sider som bare ligger i dvale og ikke får plass i det hele tatt akkurat nå. 

Anonymkode: 82da8...317

Takk for innspill og refleksjon. Jeg savner definitivt refleksjon og utvikling sammen med kollegaer. Føler at uansett om jeg går på kurs så er hverdagen den samme. Jeg ønsker å bruke hodet mer. Føler at jeg gir veldig mye, men at jeg trenger påfyll også. Ikke for det, man får veldig mye kjærlighet av å være med barn, men det er ikke intellektuelt utviklende. Jeg ha også behov for å være i et voksent miljø. Og så opplever jeg det tungt at praksis ofte baseres på erfaring og ikke fag, så daglig oppleves det som meningsløst å lære og utvikle seg fordi man går baklengs uansett.

Anonymkode: 76bf6...db0

[AnonymBruker]

Den følelsen jeg får av å "miste meg selv" kommer vel hovedsaklig av at jeg ikke får tatt hensyn til meg. Jeg viskes ut, for mine behov og ønsker kommer i siste rekke. 

Jeg får ikke høre på den musikken jeg liker - jeg må høre på BliMe-sangene på repeat for ungene nekter høre på svartmetall. 

Jeg får ikke spist det jeg helst vil, for ungene vil ikke ha samme middag som meg - og jeg gidder ikke lage to middager. 

Jeg får ikke sittet og lest bok når jeg vil, for ungene klarer ikke leke aleine uten å bare lage jævelskap så jeg må hive meg rundt og gripe inn. 

Jeg får ikke gått i de klærene jeg vil, for det er upraktisk når jeg må tørke snørr og tårer og må ut og leke i sandkassen og klatre i ting og kravle på gulvet. 

Alt handler om å tilpasse og ta hensyn til noen andre enn meg. 

Anonymkode: 869c1...202

[AnonymBruker]

Jeg tror det handler om at ens egne behov, også primærbehov, kommer i siste rekke. 

Anonymkode: 63992...20d

[Gjest EmKay]

Personlig føler jeg at jeg visner litt vekk om jeg ikke får kjenne på at utvikler meg, både personlig og profesjonelt, og det å kunne bruke hodet til å løse utfordringer og kjenne på mestring er viktig for meg.
Jeg skal innrømme at det for meg i lengden ble kjedelig å være hjemme i permisjon, og jeg begynte å jobbe gradert tidlig. Men jeg har også hatt en jobb der ting etterhvert gikk på automatikk, og ingenting utfordret meg. Jeg følte jeg døde litt hver dag jeg skulle på jobb.

Jeg kjenner litt på det du sier nå, selv om jeg har en litt annen arbeidshverdag. Men småbarnslivet tar mye tid, og jeg føler jeg er mer og mer "bare mamma" og mindre og mindre meg selv. Så jeg har meldt meg opp til et deltidsstudie fra høsten av. Jeg gleder meg skikkelig til å lære nye ting og kjenne på litt av den gode mestringsfølelsen jeg hadde i studietiden. Og så har jeg noe å gjøre på i kommende permisjonstid, og på kveldene når barna sover og mannen er offshore, så ikke "mamma-tilværelsen" sluker hele meg. 

[AnonymBruker]

Jobber på institusjon med mennesker som strever i livet. Har ungdommer og syk ektefelle hjemme. Føler mine to verdener har krasjet. Skillet mellom jobb og hjemme er blitt minimalt. Begge steder krever forståelse og omsorg fra meg. Føler jeg går på sparebluss hele tiden. Hadde jobben vært helt annerledes enn hjemmesituasjonen, tror jeg at begge steder hadde gitt meg " hvile". 

Anonymkode: 376ae...1c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Den følelsen jeg får av å "miste meg selv" kommer vel hovedsaklig av at jeg ikke får tatt hensyn til meg. Jeg viskes ut, for mine behov og ønsker kommer i siste rekke. 

Jeg får ikke høre på den musikken jeg liker - jeg må høre på BliMe-sangene på repeat for ungene nekter høre på svartmetall. 

Jeg får ikke spist det jeg helst vil, for ungene vil ikke ha samme middag som meg - og jeg gidder ikke lage to middager. 

Jeg får ikke sittet og lest bok når jeg vil, for ungene klarer ikke leke aleine uten å bare lage jævelskap så jeg må hive meg rundt og gripe inn. 

Jeg får ikke gått i de klærene jeg vil, for det er upraktisk når jeg må tørke snørr og tårer og må ut og leke i sandkassen og klatre i ting og kravle på gulvet. 

Alt handler om å tilpasse og ta hensyn til noen andre enn meg. 

Anonymkode: 869c1...202

Dette. 
 

Jeg føler også på det samme TS, og brukeren over her beskriver det på en konkret måte, synes jeg. Dette er det som gjør at jeg mister meg selv og blir så sliten i hverdagen. Etter barn så er det svært sjelden rom for å være MEG med mine ønsker og behov. 

Anonymkode: b1f7c...d2f

[AnonymBruker]

Viktig å skille mellom arbeid og fritid. Sørg for å få egentid og påfyll på fritida.

Samtidig er det egentlig bare noen få år man har småbarn i den store sammenhengen, så må man stålsette seg for det.

Anonymkode: 8f537...800

[Gjest CamillaCollett]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Den følelsen jeg får av å "miste meg selv" kommer vel hovedsaklig av at jeg ikke får tatt hensyn til meg. Jeg viskes ut, for mine behov og ønsker kommer i siste rekke. 

Jeg får ikke høre på den musikken jeg liker - jeg må høre på BliMe-sangene på repeat for ungene nekter høre på svartmetall. 

Jeg får ikke spist det jeg helst vil, for ungene vil ikke ha samme middag som meg - og jeg gidder ikke lage to middager. 

Jeg får ikke sittet og lest bok når jeg vil, for ungene klarer ikke leke aleine uten å bare lage jævelskap så jeg må hive meg rundt og gripe inn. 

Jeg får ikke gått i de klærene jeg vil, for det er upraktisk når jeg må tørke snørr og tårer og må ut og leke i sandkassen og klatre i ting og kravle på gulvet. 

Alt handler om å tilpasse og ta hensyn til noen andre enn meg. 

Anonymkode: 869c1...202

Her mener jeg det er best for absolutt alle i familien at noe endres. Selvsagt er det mye tilpasning når man har barn, men etter min mening har barn godt av å lære seg at foreldrene er selvstendige individer med interesser og preferanser annerledes enn deres. 

Sett på svartmetall innimellom! De liker det ikke, men det er jo ikke verdens undergang. Lag maten du vil ha innimellom! (Liker de det ikke kan de spise det av den de liker eller ta seg en brødskive.) Les en bok og si at de kan aktivisere seg selv. Det vil kanskje ikke funke så godt de første gangene, men etterhvert. Eller om de er altfor små, må far ta over. 

Foreldre er ikke tjenere. 

[AnonymBruker]

CamillaCollett skrev (6 minutter siden):

Her mener jeg det er best for absolutt alle i familien at noe endres. Selvsagt er det mye tilpasning når man har barn, men etter min mening har barn godt av å lære seg at foreldrene er selvstendige individer med interesser og preferanser annerledes enn deres. 

Sett på svartmetall innimellom! De liker det ikke, men det er jo ikke verdens undergang. Lag maten du vil ha innimellom! (Liker de det ikke kan de spise det av den de liker eller ta seg en brødskive.) Les en bok og si at de kan aktivisere seg selv. Det vil kanskje ikke funke så godt de første gangene, men etterhvert. Eller om de er altfor små, må far ta over. 

Foreldre er ikke tjenere. 

Dette tror jeg er lurt. I tillegg - gå en times kveldstur noen ganger i uka, og hør på den musikken du vil. Dra alene på en overnattingstur en gang i mellom der du leser bøker eller gjør det du vil. Alle er lei av jobben sin innimellom.

Anonymkode: 46529...28f

[AnonymBruker]

Kan kjenne igjen noe her, spesielt da barna var yngre. Jobber i psykiatrien, med pasienter som er på tvang eller på dom. Det vil si at mange av dem ønsker ikke å motta hjelp eller å være innlagt. Så det å hjelpe folk som ikke vil ha hjelp dagen lang, for så å få barn til å ta på pysjen når de ikke vil, pusse tenner når de ikke vil og legge seg når de ikke vil etc etc, gjorde at jeg gikk litt lei i en periode. 

Nå er det lettere (ni og 11 år) og jeg er absolutt glad for det 😅

Men seriøst, hør på den musikken du liker! Det er ikke kidsa som skal legge føringer for alt, selv hører jeg mye podcast og lydbøker, gjerne mens jeg lager mat, gjør husarbeid eller går en tur. Klær må også være praktiske og tåle utagerende atferd og "søl", men sånn er det bare. Finn ut av hva som gjør deg glad og gjør litt mer av det. 

Anonymkode: 27270...5c7

[AnonymBruker]

Du går hele tiden ned på barnets nivå og samspiller der, ikke på ditt eget. 

Anonymkode: 7a475...ec5

[AnonymBruker]

Takk for alle innspill og betraktninger. Det er nok mye det å alltid sette andre foran seg selv som flere av dere nevner. Når man gjør det både på jobb og fritid så kan man nok fort få følelsen av å miste seg selv. Det å bruke seg selv som redskap for andre, være pedagogisk og tilpasse seg ulike barns utviklingsnivå er krevende. Ikke vanskelig men energikrevende fordi man tilpasser seg veldig.

Anonymkode: 76bf6...db0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kan kjenne igjen noe her, spesielt da barna var yngre. Jobber i psykiatrien, med pasienter som er på tvang eller på dom. Det vil si at mange av dem ønsker ikke å motta hjelp eller å være innlagt. Så det å hjelpe folk som ikke vil ha hjelp dagen lang, for så å få barn til å ta på pysjen når de ikke vil, pusse tenner når de ikke vil og legge seg når de ikke vil etc etc, gjorde at jeg gikk litt lei i en periode. 

Nå er det lettere (ni og 11 år) og jeg er absolutt glad for det 😅

Men seriøst, hør på den musikken du liker! Det er ikke kidsa som skal legge føringer for alt, selv hører jeg mye podcast og lydbøker, gjerne mens jeg lager mat, gjør husarbeid eller går en tur. Klær må også være praktiske og tåle utagerende atferd og "søl", men sånn er det bare. Finn ut av hva som gjør deg glad og gjør litt mer av det. 

Anonymkode: 27270...5c7

Der siste avsnittet der tror jeg generasjonen før oss var mye bedre på. Foreldrene mine har sagt at de bare gjorde det de hadde lyst til og så ble vi barna med på det. 

Anonymkode: 76bf6...db0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Der siste avsnittet der tror jeg generasjonen før oss var mye bedre på. Foreldrene mine har sagt at de bare gjorde det de hadde lyst til og så ble vi barna med på det. 

Anonymkode: 76bf6...db0

Ja, jeg tenkte på det samme. Mange av dagens foreldre visker seg selv ut, og lurer på hvorfor det ikke er overskudd? Det var jo veldig kjekt å høre på mine foreldre sin musikk. Til den dag i dag får jeg nostalgi av 70 tallsmusikk, for det var det mine foreldre spilte. Vi dro på fiske fordi det likte min far, og vi så på "pride and prejudice" BBC serien 40 ganger, fordi min mor elsket den. Det gjør jeg også nå...

Slutt å reduser dere selv til barnehagetanter i forhold til egne barn! Vær et menneske, vær deg selv og vær deres mor. Sett grenser, og sett deg ned med boka di og be ungene finne på sine egne ting. Det er sunt for deg og det er sunt for dem. Du gjør det du liker, og de ungene må faktisk finne seg i det akkurat som vi gjorde. 

Anonymkode: c03fd...d7d