Tilgi utro kjæreste?

[AnonymBruker]

Min samboer har hatt et langvarig forhold til en X. Jeg fikk et tips om det, konfronterte han og han la alle korta på bordet og inrømmet alt. 
Jeg vurderer å tilgi. Han har avsluttet forholdet. Vi har vært sammen i 15 år og har en tenåringssønn. Jeg ønsker ikke å utsette han for å ende opp som skilsmissebarn. Jeg elsker fortsatt mannen min, orker ikke tanken på å bryte opp alt vi har bygget opp sammen, men det gjør så fryktelig vondt. 
Noen her som har tilgitt og fått et godt liv sammen etterpå?

Anonymkode: 65e79...b4f

[AnonymBruker]

Herlighet, sønnen din klarer seg fint! Skillsmissebarn er ikke noe negativt, de fleste bryr seg ikke engang. Man er selvopptatt i den alderen så han kommer til å ta det fint og ikke tenke på at det er trist for dere eller familien osv. 

Mye bedre å lære ungen din at utroskap ikke er greit enn å lære ingen din at han kan være en utro egoistisk umoralsk dust å bedra den som elsker han fordi damer er naive og svake som kommer tilbake igjen uansett. 

Vi er utallige damer her inne som tilga og vi alle advarer mot å gjøre det, fordi smerten tar aldri slutt så lenge man er i forholdet og når en mann har moral til å bedra deg over tid så kan du banne på at han kommer til å gjøre det igjen. Han kommer bare til å gjøre det mere hemmelig og lowkey. Du kommer til å angre om et år eller to om du tilgir nå og fortsetter forholdet, og da vil du være enda mer såret og skadet av det enn nå 

Anonymkode: aa900...bb7

[AnonymBruker]

Vil legge til innlegget over at man tror at akuratt sitt forhold ikke er som andres og at akuratt sin mann mener det når han sier gråtende at det aldri skjer igjen, og at akuratt seg selv pokker ikke skal gi opp så lett men kjempe for kjærligheten. Men det skjer akuratt det samme som med andre, man får ikke forholdet på beina, man lever ikke lykkelig, han blir utro igjen og om han så ikke er det så kommer du alltid til å føle at han er det og den smerten og angsten vil utslette din egen ro og personlighet og selvbilde i lengden. 

Anonymkode: aa900...bb7

[AnonymBruker]

Vond lesing. Som et barn til foreldre som var sammen «for barnas skyld» har jeg bare en ting å si - ikke. Det er ikke verdt det. Jeg skulle heller ønske de fant seg noen andre for mange år siden og var lykkelig, enn å vokse opp i et hjem og følge med på et forhold som ikke er sunt for noen. For uansett hvor mye du tror at det ikke synes for andre så kan jeg love det at barnet ditt vil se det, og han vil bli påvirket av det. Det er forresten ingenting negativt med å være «skilsmissebarn». Om så, så pleide mine venner da jeg var ung å være glad for det (tro det eller ei!). Å vokse opp med en trist og ulykkelig mamma er en utrolig vanskelig og trist opplevelse. 

Anonymkode: 0d026...457

[AnonymBruker]

Vet om flere som har klart å redde forholdet, noen til og med styrket det, men for flertallet tror jeg de vonde følelsene er så vanskelig å komme over, at det ikke vil gå i lengden 

Men hva andre gjør og har fått til spiller liten rolle, lytt til deg selv og din magefølelse, men virker som du er villig til å ordne det, for det er hard jobbing fra begge parter, og vil ta tid 

Anonymkode: 610c1...726

[Hippogriff]

Oi. Her fikk du kjapt et svar totalt uten nyanser.

For å balansere:

Et par jeg står veldig nært opplevde utroskap som varte over noen måneder. Det ble en vekker for dem begge. De innså at forholdet ikke kom av seg selv, at de måtte ta et bevisst valg på om de skulle være sammen eller ikke, og at de måtte legge inn en innsats for å få det til å funke. Det tok tid, men i dag har de et langt bedre forhold enn de hadde før utroskapen.

Må også gi motbør på at tenåringer ikke skulle bry seg om at foreldrene skilles. Det betyr ikke at det nødvendigvis er feil å skilles. 

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (4 minutter siden):

Et par jeg står veldig nært opplevde utroskap som varte over noen måneder. Det ble en vekker for dem begge. De innså at forholdet ikke kom av seg selv, at de måtte ta et bevisst valg på om de skulle være sammen eller ikke, og at de måtte legge inn en innsats for å få det til å funke. Det tok tid, men i dag har de et langt bedre forhold enn de hadde før utroskapen.

 

Hva i all verden vet du om det? Du vet ikke hva som skjuler seg bak fasaden. Ingen som tilgir utroskap viser offentlig hvor mislykket det var og hvor vondt det gjør, eller hvor gal man har blitt på hjemmebane når man må sjekke partners telefon hele tiden og gråter etter sex fordi man tenker på utroskapet. Man poster lykkelige facebook bilder med mer romantiske kjærlighetserklæringer enn noen gang og sier til venner at ting går strålende fordi det er så mye skam rundt det å sitte fast i et vondt forhold. Du vet ingenting om hvordan det paret egentlig har det. Ingen ville gjettet at jeg og eksen slet heller, men det var krangling hver helg han drakk fordi han fortsatte å være like dust å ikke komme hjem, og mye andre ting som preget hverdagen av paranoia rundt teksting og bare små ting som at det knøt seg i magen bare jeg skulle på butikken uten han eller bare han satt på do med telefonen fordi jeg var redd han kunne planlegge utroskap igjen. Men til andre sa jeg også at vi hadde det bedre enn på lenge og til familien min at han var så snill og god og gjorde livet mitt bedre. Det var fasaden.. Etter et år begynte jeg å miste håret og hadde blitt undervektig pga mistrivsel og stress 

Anonymkode: aa900...bb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva i all verden vet du om det? Du vet ikke hva som skjuler seg bak fasaden. Ingen som tilgir utroskap viser offentlig hvor mislykket det var og hvor vondt det gjør, eller hvor gal man har blitt på hjemmebane når man må sjekke partners telefon hele tiden og gråter etter sex fordi man tenker på utroskapet. Man poster lykkelige facebook bilder med mer romantiske kjærlighetserklæringer enn noen gang og sier til venner at ting går strålende fordi det er så mye skam rundt det å sitte fast i et vondt forhold. Du vet ingenting om hvordan det paret egentlig har det. Ingen ville gjettet at jeg og eksen slet heller, men det var krangling hver helg han drakk fordi han fortsatte å være like dust å ikke komme hjem, og mye andre ting som preget hverdagen av paranoia rundt teksting og bare små ting som at det knøt seg i magen bare jeg skulle på butikken uten han eller bare han satt på do med telefonen fordi jeg var redd han kunne planlegge utroskap igjen. Men til andre sa jeg også at vi hadde det bedre enn på lenge og til familien min at han var så snill og god og gjorde livet mitt bedre. Det var fasaden.. Etter et år begynte jeg å miste håret og hadde blitt undervektig pga mistrivsel og stress 

Anonymkode: aa900...bb7

Og SPESIELT til de aller nærmeste venninne mine løy jeg. Fordi jeg visste at de ville dra meg ut av forholdet og legge hat på han om jeg var åpen om hvordan det egentlig stod til i forholdet, og det ville jeg ikke. 

Anonymkode: aa900...bb7

[AnonymBruker]

Pluss for at han innrømmet det. Noen benekter det til bevis er på bordet.

Minus for at han ikke innrømmet det før du fikk vite det.

For noen går det å fortsette forholdet.

Tror du at du klarer å legge dette bak deg? Ikke være bitter på han og bruke det mot han på dårlige dager?

Har du grunn til å tro at dette var et engangstilfelle?

Vet du at det ikke har skjedd flere ganger? At han kun har innrømmet de gangene som ble oppdaget? Måten det ble gjort på; tilsier det at det kan ha vært en engangstilfelle? Eller er det en del av hans væremåte pr i dag, at det må en endring av hans livsstil til for at han skal bli en trofast person?

Hva skylder han på? Deg? Seg selv? Fylla? Dårlig periode i forholdet? Hvem mener han i såfall er skyld i den dårlige perioden? Han? Deg? Begge? For lite sex? Hva har han tenkt å gjøre for at dette ikke skal skje igjen? Vil han at DU skal gjøre for at det ikke skal skje igjen? Mer sex? Mer husarbeide? Bedre humør? Gi han mer frihet?

Anonymkode: 40da7...a80

[Hippogriff]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hva i all verden vet du om det? Du vet ikke hva som skjuler seg bak fasaden. Ingen som tilgir utroskap viser offentlig hvor mislykket det var og hvor vondt det gjør, eller hvor gal man har blitt på hjemmebane når man må sjekke partners telefon hele tiden og gråter etter sex fordi man tenker på utroskapet. Man poster lykkelige facebook bilder med mer romantiske kjærlighetserklæringer enn noen gang og sier til venner at ting går strålende fordi det er så mye skam rundt det å sitte fast i et vondt forhold. Du vet ingenting om hvordan det paret egentlig har det. Ingen ville gjettet at jeg og eksen slet heller, men det var krangling hver helg han drakk fordi han fortsatte å være like dust å ikke komme hjem, og mye andre ting som preget hverdagen av paranoia rundt teksting og bare små ting som at det knøt seg i magen bare jeg skulle på butikken uten han eller bare han satt på do med telefonen fordi jeg var redd han kunne planlegge utroskap igjen. Men til andre sa jeg også at vi hadde det bedre enn på lenge og til familien min at han var så snill og god og gjorde livet mitt bedre. Det var fasaden.. Etter et år begynte jeg å miste håret og hadde blitt undervektig pga mistrivsel og stress 

Anonymkode: aa900...bb7

Det går helt fint at du deler dine erfaringer uten at du behøver å angripe de som forteller om andre erfaringer. Jeg sto midt oppe i det den gangen. Mer enn det sier jeg ikke, så syns jeg du kan la være å komme med påstander om meg som du ikke på noen måte aner noe som helst om.

Jeg syns også du er utrolig bastant om at det MÅ være likt for alle som det var for deg. Men faktum er at det har vært mange slike tråder her inne, og svarene pleier å variere mye. Det kan man fint respektere.

Det verste er likevel egentlig påstanden din om at «de fleste skilsmissebarn ikke bryr seg engang». Jeg får vondt i magen av at du gir slike bastante råd på feilaktig grunnlag til et menneske i livskrise. Det betyr ikke at skilsmisse er feil, men så bastant og svart-hvitt som det verdensbildet du sitter med bør man være forsiktig med å bruke som utgangspunkt for å gi råd til andre. 

[Hippogriff]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vet om flere som har klart å redde forholdet, noen til og med styrket det, men for flertallet tror jeg de vonde følelsene er så vanskelig å komme over, at det ikke vil gå i lengden 

Men hva andre gjør og har fått til spiller liten rolle, lytt til deg selv og din magefølelse, men virker som du er villig til å ordne det, for det er hard jobbing fra begge parter, og vil ta tid 

Anonymkode: 610c1...726

Jeg tror dette er det beste rådet du har fått, ts. Jeg stiller meg bak det som skrives her. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere definitivt bør søke hjelp og gå til terapeut sammen om det skal ha noen som helst sjans.
Hva vil HAN da? Ganske avgjørende at begge vil. Hjelper lite at du har lyst om ikke han er villig til å legge ned jobben som kreves for at du skal kunne stole på han og ha det bra igjen. Og så må han jobbe med seg selv, og du må jobbe med deg selv for å bli en bedre partner, slik at han føler at han har et godt liv sammen med deg. Hvis ikke skjer det nok bare igjen. Så dere må endre på mye for å få det til å fungere videre. MEN - det er fullt mulig! Men dere må få hjelp fra noen som kan lære dere hvordan å leve sammen så begge har det bra  Det er en god start. Dere må bygge forholdet på nytt rett og slett. 

Elsker du han, og han er med, så oppsøk noen i dag - for å få veiledning i å finne ut av dette.

Anonymkode: f6605...fc7

[Vera]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hva i all verden vet du om det? Du vet ikke hva som skjuler seg bak fasaden. Ingen som tilgir utroskap viser offentlig hvor mislykket det var og hvor vondt det gjør, eller hvor gal man har blitt på hjemmebane når man må sjekke partners telefon hele tiden og gråter etter sex fordi man tenker på utroskapet. Man poster lykkelige facebook bilder med mer romantiske kjærlighetserklæringer enn noen gang og sier til venner at ting går strålende fordi det er så mye skam rundt det å sitte fast i et vondt forhold. Du vet ingenting om hvordan det paret egentlig har det. Ingen ville gjettet at jeg og eksen slet heller, men det var krangling hver helg han drakk fordi han fortsatte å være like dust å ikke komme hjem, og mye andre ting som preget hverdagen av paranoia rundt teksting og bare små ting som at det knøt seg i magen bare jeg skulle på butikken uten han eller bare han satt på do med telefonen fordi jeg var redd han kunne planlegge utroskap igjen. Men til andre sa jeg også at vi hadde det bedre enn på lenge og til familien min at han var så snill og god og gjorde livet mitt bedre. Det var fasaden.. Etter et år begynte jeg å miste håret og hadde blitt undervektig pga mistrivsel og stress 

Anonymkode: aa900...bb7

Du vet at alle mennesker ikke er like..eller? 
 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Skillsmissebarn er ikke noe negativt, de fleste bryr seg ikke engang. Man er selvopptatt i den alderen så han kommer til å ta det fint og ikke tenke på at det er trist for dere eller familien osv.

All forskning og empiri viser at skilsmissebarn klarer seg dårligere i livet enn andre barn. Ikke ser jeg ned på noen som skiller seg, ikke ser jeg ned på barn som er skilsmissebarn, men fakta er at det er en negativ ting for barn. Så spørsmålet blir derfor: hvorfor lyver du?

Anonymkode: 8ad37...ce2

[AnonymBruker]

Vil du tilgi han for dette? Tror du at det blir verdt det? Han må jobbe veldig hardt for å vinne tilliten din igjen. Tror du han gjør det? Det tar flere år. Du har flere år med usikkerhet fremfor deg, og med detektivarbeid. Jeg tenker sånn at å tilgi er det samme som å gi grønt kort til videre utroskap. Innen to år, når stormen har lagt seg, er han utro igjen. Men, det er så klart ikke sikkert….

å bo sammen for ungdommen hadde jeg ikke gjort. Ungdommen ser og vet at forholdet deres ikke er bra. 

Anonymkode: e5c0c...939

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (8 timer siden):

Oi. Her fikk du kjapt et svar totalt uten nyanser.

For å balansere:

Et par jeg står veldig nært opplevde utroskap som varte over noen måneder. Det ble en vekker for dem begge. De innså at forholdet ikke kom av seg selv, at de måtte ta et bevisst valg på om de skulle være sammen eller ikke, og at de måtte legge inn en innsats for å få det til å funke. Det tok tid, men i dag har de et langt bedre forhold enn de hadde før utroskapen.

Må også gi motbør på at tenåringer ikke skulle bry seg om at foreldrene skilles. Det betyr ikke at det nødvendigvis er feil å skilles. 

Det er vel greia da: de færreste som er utro gidder å legge inn den innsatsen. Det krever mye og de må konfrontere sider ved seg selv som er ubehagelige. At de velger å være utro viser i utgangspunktet at de skyr ubehagelige følelser og velger det som er lett og deilig og spennende.

Anonymkode: 50cad...b91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Pluss for at han innrømmet det. Noen benekter det til bevis er på bordet.

Minus for at han ikke innrømmet det før du fikk vite det.

For noen går det å fortsette forholdet.

Tror du at du klarer å legge dette bak deg? Ikke være bitter på han og bruke det mot han på dårlige dager?

Har du grunn til å tro at dette var et engangstilfelle?

Vet du at det ikke har skjedd flere ganger? At han kun har innrømmet de gangene som ble oppdaget? Måten det ble gjort på; tilsier det at det kan ha vært en engangstilfelle? Eller er det en del av hans væremåte pr i dag, at det må en endring av hans livsstil til for at han skal bli en trofast person?

Hva skylder han på? Deg? Seg selv? Fylla? Dårlig periode i forholdet? Hvem mener han i såfall er skyld i den dårlige perioden? Han? Deg? Begge? For lite sex? Hva har han tenkt å gjøre for at dette ikke skal skje igjen? Vil han at DU skal gjøre for at det ikke skal skje igjen? Mer sex? Mer husarbeide? Bedre humør? Gi han mer frihet?

Anonymkode: 40da7...a80

Jeg konfronterte han med bevis så han hadde ikke andre muligheter enn å innrømme.

Dette har foregått over flere år. Hvor mange ganger vet han ikke, men mange.

Han angrer veldig og vil gjøre alt for at jeg skal tilgi. Sier at jeg og sønnen vår er de som betyr noe. Han påstår at forholdet er avsluttet nå.

Han skylder på at han gjenopptok kontakten med en X som hadde kommet ut av et vanskelig forhold og at han ville støtte henne. Så skjedde det bare. Intensjonen er god, men jeg skjønner ikke hvorfor han holdt det hemmelig for meg (før han lå med henne). Hvorfor ville han ikke at jeg skulle bli kjent med henne?

De har felles interesser og snakke veldig godt sammen mens vi visstnok hadde en dårlig periode. 

Jeg har lyst til å tilgi. Nå er han bare snill og god. Han er sammen med meg hele tiden (blir nesten litt mye), holder rundt meg og holder hånda mi når vi er ute og går. Jeg liker det, men det ER IKKE han. Han har alltid vært veldig lite fysisk ute blant andre - hjemme også forsåvidt.

Hele livet vårt står i fare for å rase sammen. Jeg var så lite forberedt på dette og vet ikke hva jeg skal gjøre.

TS

Anonymkode: 65e79...b4f

[Goodtimes]

Hei TS. 

Hadde det samme med ekskona jeg. Fant ut at hun var utro! Vi har to felles barn, men for meg var det aldri noe alternativ å bli i et forhold hvor den andre personen tråkker ned den ene så jævlig som man kan gjøre det. 

Livet etter bruddet? Har aldri hatt det så bra! Hvorfor skal man tilgi at ens nærmeste i livet drar rundt og kn****r på eksdamer osv? 
Du kommer nok helt sikkert til å føle på dette hver gang han skal ett eller annet uten deg. ''Er han med ei annen dame nå?'' osv. Dette er en følelse som kan spise deg opp innvendig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han skylder på at han gjenopptok kontakten med en X som hadde kommet ut av et vanskelig forhold og at han ville støtte henne. Så skjedde det bare. Intensjonen er god, men jeg skjønner ikke hvorfor han holdt det hemmelig for meg (før han lå med henne). Hvorfor ville han ikke at jeg skulle bli kjent med henne?

Intensjonen var vel egentlig ikke god, når han oppsøkte en eks som var kommet ut av et forhold og lå med henne i flere år? Det har ingenting med god intensjon å gjøre, det er vel mer mulighet. 

Nå er hun vel igjen kommet ut av et dårlig forhold, til din samboer!! Og han har vært utro mot deg! 

Bare sånn for å vaske vinduet litt til deg, for her ser det ut som det faktisk er en del tåkelegging. Han sitter gjerne og holder deg i handa for at du ikke helt skal se gjennom alt.

Anonymkode: 83027...a43

[Hippogriff]

Huff. Dette hørtes voldsomt ut. Rent personlig ville jeg syntes det var veldig vanskelig når det er snakk om så omfattende og langvarig skjult utroskap. All min sympati ❤️ 

Jeg vil råde deg til å ta deg tid for å tenke deg om. Du trenger ikke ta alle beslutninger nå som du enda har sjokket i kroppen. Og så ville jeg krevd at han ble med på å få hjelp fra profesjonelle, som kan hjelpe dere å strukturere samtalen. Og der måtte han forklart i detalj hvordan han ser for seg å berge forholdet, både hva han selv skal bidra med og hva han forventer av deg.