Mangler barnet mitt empati?

[AnonymBruker]

Okei, så jeg er litt bekymret. Jeg har fått barn med en som ikke eier empati og som jeg tror har en viss grad av psykopati/narsissisme. Vi er ikke sammen lenger da jeg ble psykisk syk av å bo led han. 
uansety, vi har barn sammen. 
 

Ene barnet oser av kjærlighet, elsker å kose, forstår hvis jeg får vondt hvis h*n slår og evt trøster meg og slutter med det som er vondt. Mater dyrene våres, koser på de osv. sier unnskyld hvis hn forstår at andre har vondt osv.

 

Det andre barnet derimot, slår, sparker osv. hvis jeg får vondt, så står barnet bare og ler, og fortsetter. Hvis hn slår sitt søsken, og jeg sier at søskenet fikk vondt og at hn må si unnskyld, så nekter hn og bare ler. 
hn sparker dyrene våres til tider, og ler hvis jeg sier fra. 
 

dette er noe jeg bekymrer meg veldig mye over… er dette normal oppførsel? Skal sies at det er snakk om små barn enda. Barn som er «snill» er 2 år. Og barn som jeg er litt bekymret over er 3 år.. 

kan det være koe jeg gjør feil? Evt tips til noe jeg kan prøve? Vil jo at begge skal forstå at de ikke skal skade og såre andre… 

Er redd det er noe hn har arvet fra pappaen sin😭😭

Anonymkode: afdf9...c3a

[AnonymBruker]

Vær så snill å gi vekk de stakkars dyrene til noen uten (voldelige) barn

Anonymkode: c2c2b...4c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vær så snill å gi vekk de stakkars dyrene til noen uten (voldelige) barn

Anonymkode: c2c2b...4c9

Det høres verre ut enn det er. Men det har skjedd, og da det sljer så tar jeg barna vekk fra dyrene.  
skal innrømme at jeg blir litt lei meg da jeg får dette til svar, for det var ikke dette jeg lurte på… jeg passer jo på, og det er ikkr sånn at hn sparker dyrene hver dag.. det har skjedd et par ganger, og jeg blir bekymret, for hva skal jeg gjøre😭

Anonymkode: afdf9...c3a

[Tipaa]

Kvitt deg med dyrene før de angriper barnet.

[AnonymBruker]

Bare pøs på med kjærlighet, så kan du øke sjansen for at barnet blir snilt❤️

Anonymkode: 309c5...833

[AnonymBruker]

Ja tydelig mangel på empati. Harkanskje arvet det psykopatiske genet. Pass på dyrene og la han ikke være alene med dem.

Anonymkode: 4288a...bbd

[AnonymBruker]

Slik får du empatiske barn

Anonymkode: 2886f...561

[AnonymBruker]

Hm. Tviler på at det er arvet.
Men den eldste må vel ha bodd sammen med far lenger enn yngste?
Kan vel heller hende h*n har lært mye fra sin far om hvordan ting skal håndteres og tatt det med seg?
Dessverre er vi barnas rollemodeller. Og om dette barnet på 3 år i tillegg er en gutt som identifiserer mest med pappa, så er det jo ekstra vanskelig. I tillegg må dette barnet ha fått med seg mye mer av det som høyst trolig har vært et veldig lite hyggelig sted å bo? Små barn har absolutt ikke godt av å bo med voksne i et dårlig forhold, noe det vel er grunn til å tro at dere hadde? Yngste har ett år mindre erfaring med dette, og det kan gjøre stor forskjell. Så ville tenkt mer at eldste antagelig har fått med seg mye mer vanskelig bagasje enn yngste. 

+ at det er stor forskjell på å være 2 år og 3 år. Og om den yngste evt er en jente i tillegg, så har gutter og jenter veldig ulike uttrykksformer når det kommer til å vise alle de vanskelige følelsene. Og alle er ulike også, uansett kjønn. Noen blir utagerende og fysiske, andre kan reagere med å blir veldig veslevoksne og alt for ansvarlige, og evt også ekstremt pliktoppfyllende f.eks. Alt kan være symptomer på engstelige barn som har vokst opp i et dysfunksjonelt hjem.

Ville søkt hjelp hos helsestasjonen og via BUP i bhg. For å få hjelp med å håndtere ditt eget traume og barnas traume etter å ha levd med en som umulig kan ha vært god eller normal å leve med. 

OG - vær forsiktig med å stemple barnet som lik som sin far, slik at ikke du forsterker noe av helt feil grunn. Høyst sannsynlig har du et helt normalt barn, som bare har hatt en veldig tøff start på livet, og som trenger masse kjærlighet, nærhet, hudkontakt, kvalitetstid i lek med voksne, og tålmodighet og stabile rutiner for å få det bedre.

Og hvordan har du det selv?
Hvordan vi har det påvirker barna 100%.
Er du sliten, engstelig, stresset, lei deg osv?
Nærliggende det etter hva du har vært gjennom også.
Barna suger dette til seg og føler seg kanskje ikke helt trygge rett og slett når vi ikke har det bra.
Så derfor mener jeg du må søke hjelp, gjerne hos helsestasjon og BUP mtp barna, men også evt fastlege eller privat psykolog eller terapeut for din egen del. Kan hende helsestasjonen og kommunen har tilbud som favner dere alle  Start der! Husk hvor mye styrke det er i å be om hjelp når det trengs. ❤️ 

Og ps. det er heller ikke sikkert at x'en din har noen psykisk diagnose. Kan like gjerne være at han har fått mer bagasje med seg fra sin oppvekst enn han klarte å håndtere også... med mindre du vet han vokste opp i en knallkjærlig og god familie. Og dessuten vet man aldri hva som evt skjedde bak lukkede dører. Det er vel stor grunn til å mistenke at han ikke hadde det spesielt greit i sin oppvekst også. Og slikt er også "arvelig", men i motsetning til faktiske fysiske ting, så er det ting som er fullt mulig å endre på. Det bare krever forståelse og innsats.

Anonymkode: 0138b...2b5

[AnonymBruker]

Mine to eldste er «født med empati», mens yngste følte jeg ikke hadde empati. Men det snudde da han var rundt 4 år. Nå er han den mest empatiske av dem. 🥰
 

Noen er født med «psykopathjerne» (https://www.nrk.no/dokumentar/xl/fant-ut-at-han-har-psykopat-hjerne-1.11731972j

For disse er det ekstra viktig med trygge, kjærlige foreldre og en god oppdragelse. 

Anonymkode: 6ca50...d72

[AnonymBruker]

Bra du er obs på dette, for det KAN være slik du tror. 
Men det kan også endre seg. 
De er fortsatt små og mye kan skje. 
 

pass på mindre søsken og dyr. 

Anonymkode: 887d9...33f

[Surreal]

Søk profesjonell hjelp så raskt som mulig. Både for din og for barnets del. Uansett hva som stemmer så er dette noe du vil trenge veiledning på. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hm. Tviler på at det er arvet.
Men den eldste må vel ha bodd sammen med far lenger enn yngste?
Kan vel heller hende h*n har lært mye fra sin far om hvordan ting skal håndteres og tatt det med seg?
Dessverre er vi barnas rollemodeller. Og om dette barnet på 3 år i tillegg er en gutt som identifiserer mest med pappa, så er det jo ekstra vanskelig. I tillegg må dette barnet ha fått med seg mye mer av det som høyst trolig har vært et veldig lite hyggelig sted å bo? Små barn har absolutt ikke godt av å bo med voksne i et dårlig forhold, noe det vel er grunn til å tro at dere hadde? Yngste har ett år mindre erfaring med dette, og det kan gjøre stor forskjell. Så ville tenkt mer at eldste antagelig har fått med seg mye mer vanskelig bagasje enn yngste. 

+ at det er stor forskjell på å være 2 år og 3 år. Og om den yngste evt er en jente i tillegg, så har gutter og jenter veldig ulike uttrykksformer når det kommer til å vise alle de vanskelige følelsene. Og alle er ulike også, uansett kjønn. Noen blir utagerende og fysiske, andre kan reagere med å blir veldig veslevoksne og alt for ansvarlige, og evt også ekstremt pliktoppfyllende f.eks. Alt kan være symptomer på engstelige barn som har vokst opp i et dysfunksjonelt hjem.

Ville søkt hjelp hos helsestasjonen og via BUP i bhg. For å få hjelp med å håndtere ditt eget traume og barnas traume etter å ha levd med en som umulig kan ha vært god eller normal å leve med. 

OG - vær forsiktig med å stemple barnet som lik som sin far, slik at ikke du forsterker noe av helt feil grunn. Høyst sannsynlig har du et helt normalt barn, som bare har hatt en veldig tøff start på livet, og som trenger masse kjærlighet, nærhet, hudkontakt, kvalitetstid i lek med voksne, og tålmodighet og stabile rutiner for å få det bedre.

Og hvordan har du det selv?
Hvordan vi har det påvirker barna 100%.
Er du sliten, engstelig, stresset, lei deg osv?
Nærliggende det etter hva du har vært gjennom også.
Barna suger dette til seg og føler seg kanskje ikke helt trygge rett og slett når vi ikke har det bra.
Så derfor mener jeg du må søke hjelp, gjerne hos helsestasjon og BUP mtp barna, men også evt fastlege eller privat psykolog eller terapeut for din egen del. Kan hende helsestasjonen og kommunen har tilbud som favner dere alle  Start der! Husk hvor mye styrke det er i å be om hjelp når det trengs. ❤️ 

Og ps. det er heller ikke sikkert at x'en din har noen psykisk diagnose. Kan like gjerne være at han har fått mer bagasje med seg fra sin oppvekst enn han klarte å håndtere også... med mindre du vet han vokste opp i en knallkjærlig og god familie. Og dessuten vet man aldri hva som evt skjedde bak lukkede dører. Det er vel stor grunn til å mistenke at han ikke hadde det spesielt greit i sin oppvekst også. Og slikt er også "arvelig", men i motsetning til faktiske fysiske ting, så er det ting som er fullt mulig å endre på. Det bare krever forståelse og innsats.

Anonymkode: 0138b...2b5

Tusen takk for langt og utfyllende svar❤️

han har nok lært noe av han dessverre.. han var aldri fysisk voldelig mot meg, men var glad i å ignorere meg da jeg trengte han som mest osv. 

jeg prøver så godt jeg kan å gi han all kjørlighet han trenger. Men da vi fikk barn nr2, så ble barnet mye sammen med sin far. Siden barn nr 2 var veldig klistremerke barn, og er fortsatt det. Det har jeg slitt en del med, siden da førstefødte har kommet litt i bakgrunnen av dette😭 det begynner å bli bedre nå for det første, og jeg prøver så godt jeg kan.

 

jeg selv går til psykolog nå, for mine traumer..så jeg kan bli en bedre mor. For jeg er ikke lykkelig. Jeg bare eksisterer egentlig.. 

 

ikke sikkert han har en diagnose nei, for han har hatt en grusom barndom i mine øyne. Men det som styrker alt er at oppi det hele så spiller han så selvgod og vet alt/kan alt person. + at han ikke bryr seg om mine grenser, og har 0 empati. I tillegg viser han støtt og stadig hvor flink han er til å hjelpe alle andre, og han er en helt annen person da andre er tilstede føler jeg. 
han har også sagt at han ikke har problemer med hvordan han er, for det påvirker ikke han, derfor gidder han ikke å søle hjelp. Da slutter han heller å være sammen med meg hvis det er et problem osv osv… det er vel grenser for hvor slem man kan bli av en fæl barndom tenker jeg🥲 han er frekk også, slenger med leppa om utseendet mitt osv. så jeg er helt nede på hvordan jeg føler meg. 
men det var ikke det jeg spurte om. Ville bare poengtere grunnene til at jeg tror han er noe.. 

Og da det kommer til kjønn på barna, så stemmer det du sier. Jeg får ta en snakk med pappaennigjen, for han påvirker jo hver gang han er med barna også.. vet at han ikke har bare fine sider.. 

Anonymkode: afdf9...c3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Mine to eldste er «født med empati», mens yngste følte jeg ikke hadde empati. Men det snudde da han var rundt 4 år. Nå er han den mest empatiske av dem. 🥰
 

Noen er født med «psykopathjerne» (https://www.nrk.no/dokumentar/xl/fant-ut-at-han-har-psykopat-hjerne-1.11731972j

For disse er det ekstra viktig med trygge, kjærlige foreldre og en god oppdragelse. 

Anonymkode: 6ca50...d72

Tusen takk for svar. Det gir meg en liten lettelse i allefall, at det kanskje blir bedre ❤️

Anonymkode: afdf9...c3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Bra du er obs på dette, for det KAN være slik du tror. 
Men det kan også endre seg. 
De er fortsatt små og mye kan skje. 
 

pass på mindre søsken og dyr. 

Anonymkode: 887d9...33f

Passer på som en hauk fra morran til kveld.

barnet har gode sider også. Det er ikke det, men det er de vonde sidene, de skremmer meg litt 😕 

Anonymkode: afdf9...c3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Okei, så jeg er litt bekymret. Jeg har fått barn med en som ikke eier empati og som jeg tror har en viss grad av psykopati/narsissisme. Vi er ikke sammen lenger da jeg ble psykisk syk av å bo led han. 
uansety, vi har barn sammen. 
 

Ene barnet oser av kjærlighet, elsker å kose, forstår hvis jeg får vondt hvis h*n slår og evt trøster meg og slutter med det som er vondt. Mater dyrene våres, koser på de osv. sier unnskyld hvis hn forstår at andre har vondt osv.

 

Det andre barnet derimot, slår, sparker osv. hvis jeg får vondt, så står barnet bare og ler, og fortsetter. Hvis hn slår sitt søsken, og jeg sier at søskenet fikk vondt og at hn må si unnskyld, så nekter hn og bare ler. 
hn sparker dyrene våres til tider, og ler hvis jeg sier fra. 
 

dette er noe jeg bekymrer meg veldig mye over… er dette normal oppførsel? Skal sies at det er snakk om små barn enda. Barn som er «snill» er 2 år. Og barn som jeg er litt bekymret over er 3 år.. 

kan det være koe jeg gjør feil? Evt tips til noe jeg kan prøve? Vil jo at begge skal forstå at de ikke skal skade og såre andre… 

Er redd det er noe hn har arvet fra pappaen sin😭😭

Anonymkode: afdf9...c3a

Jeg syns du skal ta kontakt med helsestasjon eller fastlege for å få råd. 

Anonymkode: fa9b9...538

[CamillaCollett]

Jeg synes ikke første impuls skal være å tenke "psykopat" om et lite empatisk småbarn i det hele tatt. Selvsagt skal adferden hans korrigeres, og du kan gjerne ta det opp på helsestasjon eller andre steder, men gjem unna den utrolige destruktive tanken om at det er noe virkelig galt med ham. Din jobb er å elske og veilede ham, ikke være mistenksom og redd. Det er langt fra uvanlig at treåringer er lite empatiske, og han er vel ikke det i alle situasjoner heller?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for langt og utfyllende svar❤️

han har nok lært noe av han dessverre.. han var aldri fysisk voldelig mot meg, men var glad i å ignorere meg da jeg trengte han som mest osv. 

jeg prøver så godt jeg kan å gi han all kjørlighet han trenger. Men da vi fikk barn nr2, så ble barnet mye sammen med sin far. Siden barn nr 2 var veldig klistremerke barn, og er fortsatt det. Det har jeg slitt en del med, siden da førstefødte har kommet litt i bakgrunnen av dette😭 det begynner å bli bedre nå for det første, og jeg prøver så godt jeg kan.

 

jeg selv går til psykolog nå, for mine traumer..så jeg kan bli en bedre mor. For jeg er ikke lykkelig. Jeg bare eksisterer egentlig.. 

 

ikke sikkert han har en diagnose nei, for han har hatt en grusom barndom i mine øyne. Men det som styrker alt er at oppi det hele så spiller han så selvgod og vet alt/kan alt person. + at han ikke bryr seg om mine grenser, og har 0 empati. I tillegg viser han støtt og stadig hvor flink han er til å hjelpe alle andre, og han er en helt annen person da andre er tilstede føler jeg. 
han har også sagt at han ikke har problemer med hvordan han er, for det påvirker ikke han, derfor gidder han ikke å søle hjelp. Da slutter han heller å være sammen med meg hvis det er et problem osv osv… det er vel grenser for hvor slem man kan bli av en fæl barndom tenker jeg🥲 han er frekk også, slenger med leppa om utseendet mitt osv. så jeg er helt nede på hvordan jeg føler meg. 
men det var ikke det jeg spurte om. Ville bare poengtere grunnene til at jeg tror han er noe.. 

Og da det kommer til kjønn på barna, så stemmer det du sier. Jeg får ta en snakk med pappaennigjen, for han påvirker jo hver gang han er med barna også.. vet at han ikke har bare fine sider.. 

Anonymkode: afdf9...c3a

Psykopat som vokser opp her.

Anonymkode: f465c...94f

[AnonymBruker]

Men herregud, her må du jo ta tak! Det er ikke akseptabelt å sparke dyr bare fordi man er mammas lille baby. 

Anonymkode: 0ba15...6fd

[Fionas]

Barnet er bare 3 år, empatievnen er nok ikke utviklet helt enda. Så lenge ungen får god moral så betyr gjerne ikke empati så mye? 

[AnonymBruker]

CamillaCollett skrev (1 time siden):

Jeg synes ikke første impuls skal være å tenke "psykopat" om et lite empatisk småbarn i det hele tatt. Selvsagt skal adferden hans korrigeres, og du kan gjerne ta det opp på helsestasjon eller andre steder, men gjem unna den utrolige destruktive tanken om at det er noe virkelig galt med ham. Din jobb er å elske og veilede ham, ikke være mistenksom og redd. Det er langt fra uvanlig at treåringer er lite empatiske, og han er vel ikke det i alle situasjoner heller?

Det har bare vært en tanke, pga hvordan pappaen har oppført seg.. og han sine tendenser. 
 

nei, han har gode sider også😊 

Anonymkode: afdf9...c3a