Dumpet av en samboer jeg elsker, hva nå? Unnvikende tilknytning

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg vil bare begynne med å si at jeg er utrolig knust og lei meg nå. 

For en uke siden hadde jeg og min samboer en vanlig dag. Helt til jeg stilte han et helt vanlig spørsmål og lurte på om han ville bli med meg å gjøre en ting. Han sa nei, og det i seg selv var greit. Det jeg syns var rart var måten han sa det på. Han virket tydelig irritert, enda bare en halvtime før så lå vi sammen og koste og hadde det fint. Men jeg lot meg ikke påvirke og sa ikke noe mer. Så kom han tilbake til meg en liten stud senere og var enda mer sint, og begynte å si at han orker ikke å gjøre på «de greiene dine» og at «vi er ikke like» og at «du kan ikke forvente at jeg kommer til å gjøre ting som du vil» og at «jeg kommer aldri til å endre meg», og at «vi er for tett innpå hverandre». Det kom ganske ut av det blå for meg, og forsøkte å de-eskalere situasjonen ved å snakke rolig og normalt og spørre hva det er som egentlig skjer nå. Det var til ingen nytte, da alt ble bare verre og verre, og «long story short» - dagen derpå slo han opp, pakket sekken sin og stakk. 

 

 

Han kom tilbake dagen senere for å hente flere ting, og da jeg prøvde å spørre om vi kunne snakke eller finne ut av hva som skjedde var han ikke interessert. Han hadde en monolog om at vi ikke passer sammen, at vi er for ulike, vi har ingenting til felles, har ikke samme fremtidsplaner, at han har «fått nok», er «lei» og trenger å komme seg bort. Det var litt rart for meg, da jeg levde i en oppfatning av at vi hadde relativt lik syn på livet, kom godt overens, hadde like tanker om fremtid, lo veldig mye sammen og han selv pleide å si at han føler vi er «sjelevenner» og er «ett». Jeg prøvde også å forklare han at det er kanskje ikke rart han føler det slik, da begge oss to har vært i hver sin boble og veldig opptatt med egne ting den siste perioden, som har gått utover vår ellers rutine-preget hverdag, men at det er jo bare midlertidig.  Jeg spurte og om det var noe vi kunne jobbe sammen med, eller om det har skjedd noe som han forsøker å rømme fra, men jeg fikk et nei. Samtidig sa han også at han er klar over at ingenting av det jeg har forventet av han er utenfor det vanlige, og at han vet det er bare han som ikke strekker til, ikke jeg. Jeg gråt gjennom hele samtalen fordi det var veldig sårende. Så dro han igjen.

 

 

I dag kom han tilbake igjen for å spørre meg om jeg har fått pratet med utleieren (vi leier), og hente flere klær og ting. Jeg har ikke gjort det enda, og sa det. I dag klarte jeg å holde meg i sjakk og klarte å snakke helt vanlig uten å gråte eller vise tegn til noe negativt. Vi hadde en veldig kort samtale om det hverdagslige, men så begynte han igjen å prate om det å flytte fra hverandre. At han ønsker å ta det sakte så overgangen ikke er så brå for begge. Jeg nikket og sa meg enig i det. Valgte å ikke si noe om egne følelser. Så spurte han om jeg var komfortabel med at han begynte å sove hjemme igjen, da det er mest praktisk for han. Jeg sa at det går fint, da vi begge bor jo her og betaler leie. Så tenkte han seg litt om og dro igjen. Basert på hvordan jeg kjenner han, så virket det ikke for meg som at han ønsket det fordi han kanskje ser håp i oss, men heller fordi det rett og slett er enklest og mest praktisk, så lenge vi ikke sitter og krangler eller gråter sammen. 

 

 

Jeg sliter masse med å få alt til å gi mening. Hvordan er det at en person kan gå fra å planlegge ting, ha det hyggelig og le sammen til dette? Jeg mistenker ikke utroskap eller lignende, slik jeg kjenner han er det veldig lite sannsynlig. Alt jeg ønsker er at han kommer på døra og ber om å prøve igjen. Det var vondt å se han i dag, da jeg så en samboer jeg elsker og har vært sammen med i flere år, men jeg kunne verken gi han klem, kyss eller si at jeg elsker han mer. Det føltes bare unaturlig, da «trangen» er der enda. 

 

 

Vi har hatt våre dårligere dager, men aldri noe som jeg følte var ille nok til å ende det hele. Gjennom forholdet har jeg jobbet mye med meg selv og lært mye om blant annet «attachment styles». Han er en tydelig avoidant / unnvikende, som har tidligere vært diskusjonstemaer hos oss. For meg har jeg vinglet mellom secure / sikker og anxious / engstelig tilknytning, men har stort sett vært på den sikre siden, annet enn i vanskelige perioder med mye stress og press på meg selv. Han sier seg selv veldig enig i å være unnvikende, og hans fortid/barndom bekrefter det. Unnvikende personer har tendenser til å kutte ut folk, eller «problemet» for å få slippe å forholde seg til vanskelige følelser. Jeg vet fortsatt ikke 100% hvordan det har med den dagen det ble slutt på å gjøre, men min teori er at jeg kunne fremstå som mer «needy» enn ellers i det siste pga mine prosjekter og utdanning, og det skremte han vekk. Samtidig er det kanskje dumt av meg å unnskylde det når vi har vært sammen i flere år og man skulle ha trodd at han bør klare å kommunisere det til meg og gi meg mulighet til å rette på meg før han forlater meg. 

 

 

Jeg trengte bare å få det ut. Alt jeg vil er å bare jobbe med forholdet vårt. Han er den første personen som jeg følte jeg passet godt med til tross for våre forskjeller, og jeg er enda så utrolig glad i han. Jeg har ikke noen særlig å prate med dette om, så alt av tanker og råd vil bli satt pris på. En ting kan sies, og det stemmer for han som en «avoidant» også - jeg kan ikke bare be han sette seg ned og prate ut om dette nå, da det vil 100% skremme han bort for alltid. Selvom det er det mest logiske å gjøre for folk flest. Jeg må derfor finne ut av hva jeg skal gjøre for å få han til å enten ta opp praten eller se potensiale i det vi hadde igjen, men uten å løpe etter han eller prøve å overbevise han om noe som helst. Som en typisk «avoidant» er han veldig sta (nå også), så det hjelper ikke at jeg sitter og babler om hvor perfekte vi var for hverandre.

 

Jeg vet at først og fremst så må jeg ta vare på meg selv, og det gjør jeg så godt jeg får til mtp hvor knust jeg egentlig er. Men det endrer ikke på alt det andre som jeg vil ha tilbake.

 Damer, hva gjør jeg? 

Anonymkode: 30086...4f2

[AnonymBruker]

Hei. Så leit å høre TS, vet det er utrolig tøft å bli dumpet av en man er samboer med og en man elsker og en man har delt veldig mye med. Jeg anbefaler deg at du kontakter venner og familie, og tar også kontakt med en psykolog for å få bearbeidet dette og for å komme deg videre. Husk at du fortjener bedre enn han der fyren. Han vil ikke kommunisere med deg, dette virker ikke som en fyr man vil være sammen med resten av livet.

Det er utrolig tøft å gå gjennom et brudd, men du bør være sterk og klare komme gjennom dette. Kjærlighetssorg er utrolig vanskelig, men man må prøve å tenke positivt.

Anonymkode: aea43...1a9

[AnonymBruker]

Har ikke opplevd det samme selv men gjorde det samme som han mot min mann for ca 20 år siden. Grunnen til at jeg gikk var at jeg var hodestups forelsket i min sjef og levde i fantasien om at det skulle bli noe mellom oss. Den dag i dag mener jeg at han var tiltrukket av meg, kanskje til og med forelsket tilbake. Men det ble aldri noe mer enn flørting. Jeg begynte å savne det jeg hadde hatt med mannen min og jeg var så heldig at han tok meg tilbake og vi er fortsatt sammen. 

Du spør hva du skal gjøre. Du kan selvfølgelig ikke tvinge noen til å ville være sammen med deg. Ved å være desperat skyver du han kanskje bare enda lengre fra deg. Samme hva som enn skjer siden så må du gi slipp på han nå og gjøre det beste ut av den situasjonen du er. Det er vel en fattig trøst kanskje, men nå får du faktisk masse ekstra tid for deg selv som du kan bruke til ting du har lyst til å gjøre og til å dyrke deg selv. Ta vare på kropp og utseendet. 

Kanskje angrer han etter en stund og vil ha deg tilbake. Men det kan ingen spå på nåværende tidspunkt. Ikke glem de andre menneskene som du har i livet ditt men dyrk ditt nettverk. Så får jeg bare ønske Lykke til!

Anonymkode: baa57...012

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det videre, TS. 😍

Anonymkode: 75c38...7c8